Helg

Tilbake til 80-tallet

Høyt hår og boblende kulturliv etterfulgt av krakk og ve: 80-tallet er tiåret vi aldri blir ferdige med.

Ord som jappetid og krakk sitter løst når vi skal oppsummere hva som preget åttitallet, gjerne etterfulgt av hån mot pastellfarget mote og store hårfrisyrer. Men åttitallet var uendelig mye mer, og derfor er det en smule urettferdig å la finansakrobater og nyrike få tilrane seg hele sannheten om åttitallet og hvordan alt egentlig var.

Dette tiåret handlet også om murer som falt, om ungt entreprenørskap, urbanitet, seksuell frigjøring, opprør mot mediemonopol og større mangfold i vanlige folks hverdag.

Åttitallet hadde en look, en stil og selvfølgelig et eget soundtrack der store stjerner som Madonna, Prince og Michael Jackson leverte noen av sine mest ikoniske sanger skulder ved skulder med døgnfluer og såkalte one hit wonders. Og dagens 40-åringer elsker å kle seg ut og mimre om denne tida da de var aller penest og alle eide minst ett plagg i mintgrønt eller rosa. Derfor kommer det til å lukte hårlakk og hårgelé herfra og til Nordkapp når de trekker i BALL-gensere og steinvaskede jeans og legger i vei til Fornebu i kveld og more seg til tonene av gamle helter på en gedigen mimrefest på Telenor Arena. Arrangørene bak «We love the 80's» lover å vekke sterke minner fra tida med parabolantenne og Sky Channel så det er bare er å slå ut håret for dem som fortsatt har noe, og danse til Bananarama, Sabrina, Rick Astley, Kim Wilde, Samantha Fox, Twisted Sister og Limahl.

Kanskje er det ingen grunn til å henge med nebbet og skamme seg så veldig om du tok litt av for 25 år siden? Dagsavisen har møtt fem personer som synes åttitallet var verdt innsatsen.

Pat Sharp - videojockeyen

"Hjemme i London visste folk knapt hvem vi var. Men ute i Europa var vi stjerner. Det var helt vilt."

Tidlig på åttitallet var Pat Sharp superstjerne blant alle europeere med parabolantenne. Med Sky Channel kom musikkvideoene inn i norske hjem, og ble snart den viktigste kilden til inspirasjon både når det gjaldt moter og musikk. 45 millioner husstander i til sammen 35 europeiske land mottok daglig sin dose Pat Sharp som blant annet ledet programmet Coco Cola Eurochart Top 50. I dag er han tilbake for å lede åttitallsfesten på Telenor Arena. 52-åringen som i dag jobber for Capital Radio og er far til to jenter i tjueårene, har ingen ting imot å mimre, og han har ledet flere åttitallsfester i hjemme i Storbritannia.

- Vi kom hit for å lage sendinger og jeg så at gutta her hadde hår som var kort på toppen og langt bak. De så ordentlige viking-coole ut så jeg bestemte meg for å la håret gro også, men bare bak, ler han og legger til at om ikke åttitallsstilen helt har tålt tidens tann så var kreativiteten på topp:

- Popvideoene var litt mer lekne på åttitallet, mer uskyldige. De bar preg av pioneråndens entusiasme. Jeg kan fortsatt huske mange av dem i detalj, som for eksempel Elton Johns «I’m still standing» med alle folka som ramlet over hverandre foran det flotte hotellet i Cannes. Og Robert Palmers jenteband i «Addicted to love». I dag er alt så trendy og kult, men jeg kan ikke si jeg husker en eneste One Direction-video. Tidene forandrer seg, dagens unge har så mange kanaler de kan hente inspirasjon fra, men på åttitallet samlet folk seg rundt noen få. Når vi intervjuet Duran Duran, Aha og Boy George satt alle og så på fordi man ikke hadde noe lignende. Vi hadde nok mer makt.

Da Sky Channel tilbød Pat Sharp TV-jobb i 1981 hadde han kun radioerfaring. Men han grep sjansen, og sammen med et knippe andre videojockeys ble han snart selve symbolet på åttitallet. Men Sky Channel sendte ikke i Storbritannia, så da de popvideodrevne sendingene tok av var det bare få i London som visste hvem han var.

- Det var ville tilstander. Alt jeg gjorde var å spille musikk og å få vår faste sidekick «Ronnie the runner» til å løpe og finne videoer som seerne ønsket. Av og til tok jeg på meg en Poco Loco- eller Bik Bok-T-skjorte som noen hadde sendt meg fra Norge, og da ble nordmenn elleville. Det var ikke produktplassering, men bare for gøy, det var ingen som ba meg gjøre sånt, forsikrer han. Og legger til at han ikke var så veldig starstruck - bortsett fra én gang:

- Jeg husker ennå hvor skjelven jeg ble første gang jeg møtte Bananarama. De kom mot meg nedover korridoren hos BBC, jeg ble helt svett og tenkte herregud, de er bare sååå hotte! Og så hilste de og var veldig hyggelige. Den dag i dag er jeg fan av mange artister, og blir aldri for stolt til å ta bilde sammen med kjente folk. For en uke siden la jeg ut en selfie sammen med David Hasselhoff på Facebook. Jeg elsker sånt! smiler han.

Når han står på scenen i Oslo i kveld er det solide åttitallsikoner han har med seg: Limahl, Bananarama og Rick Astley, datidens glamourjenter Kim Wilde, Samantha Fox og Sabrina, og den solariumsbrune tyske duoen Modern Talking.

- Flere av dem er fortsatt household names. Jeg lurer på hvor mange av artistene på dagens hitlister som fortsatt kommer til å være husket om tretti år? Ikke mange.

Hanne Krogh - popstjernen

"Det jeg husker aller best er da de leste opp navnet vårt og jeg raste nedover scenetrappen og oppsiktsvekkende nok holdt meg på beina."

Selvsagt er det tida med Bobbysocks som preger Hanne Kroghs åttitallsminner - ikke bare Melodi Grand Prix-seieren i Göteborg 1985, men tida før og etter da hun og Elisabeth Andreasson virkelig fikk kjenne på kroppen hva det vil si å være stjerner.

- Jeg opplevde det som et utrolig frigjørende tiår. Åpningen av mediemonopolet tror jeg må ha vært en av de aller største forandringene. At det plutselig spratt opp nærradioer overalt og etter hvert også flere TV-kanaler - det var en revolusjon på godt og vondt. Det var som om Norge åpnet seg mot verden selv om det i starten var litt enkelt og på skeiva.

Bobbysocks-historien startet i 1984. Hun hadde lenge gått og fablet om å starte en duo som skulle synge retrolåter. Da svenske Elisabeth Andreasson takket ja til å bli med på prosjektet var Bobbysocks født. Navnet var inspirert av historiene Hanne Krogh hadde hørt fra sine foreldre som hadde bodd en god stund i USA.

- Vi dro til de dypeste skoger i Värmland sammen med Lars Kilevold - den hippeste av de hippe - og spilte inn plate på Bahamas Records. Jeg var så lykkelig den sommeren, jeg følte alt falt på plass. Jeg syns det ble så fint det vi laget, smiler Krogh.

Til lanseringen fikk de designet egen logo og kjørte rundt i en rosa kabriolet - et uvanlig stunt i lille Norge.

- Kjell Witberg som laget reklameplakater for Coca-Cola designet et skikkelig femtitallsinspirert platecover med en sukkertøyrosa logo som skulle gjenspeile musikkstilen, litt sånn femtitallsinspirert amerikansk.

23. august 1984 ble de intervjuet i VG og lansert som jentenes svar på The Monroes. Og debutsingelen «I Don´t Wanna Break My Heart» ble utgitt på rosa vinyl. Året etter var Rolf Løvland blitt bedt om å stille opp i MGP og det lå i kortene at han skulle skrive en låt til Bobbysocks. Resten er pophistorie. Iført rosa paljettjakker med historisk dimensjonerte skulderputer slo de til, feide europeiske smørsangere av banen og beviste for hele verden at selv Norge kunne vinne Melodi Grand Prix.

- Den galskapen som fulgte var helt vanvittig, jeg har på følelsen at hele Norge slo ut håret. Akkurat der og da sto jeg midt i stormens øye og hadde mest med å holde meg fast, sier Hanne Krogh.

At seieren til Bobbysocks var en norsk popkulturrevolusjon vil hun ikke påstå, men hun tror det kan ha bidratt til å styrke den kollektive selvtilliten.

- Ja, Prøysen har sagt: «Første gang - første gang - gir mang en småting rang.» Det var som om en diger port ble slått opp - kunne vi, kunne flere, smiler hun.

- Men alle som trodde det vi drev med var enkle saker, tar feil. Det er alt annet enn lett å lage god popmusikk. Og teksten til Rolf Løvland var rett og slett bare genial. «La det swinge la det rock‘n‘roll. La det swinge til du mister all kontroll» - snakk om å ta åttitallet på pulsen.

De dro til USA i klassisk åttitallsstil med skulderputer i alle plagg, reisesjekker og en rosa Nokia Mobira Talkman telefon som veide over 30 kilo. Hjemme hadde hun en liten sønn som bare så mamma komme hjemom og tømme kofferten for så å dra ut igjen.

- Jeg dro ut i 1987 og kom tilbake i -88. På den tida hadde mange av butikkene i Bogstadveien stengt. Da kom nedgangen. Det var en slags bakrus, som å våkne til hverdagen etter å ha hatt et champagneparty som varte veldig lenge. Og du får fryktelig vondt i hodet av champagne.

- Ble du lei champagne?

- Ja, faktisk. Litt, ler hun og legger til: - Det trodde jeg aldri jeg noen gang skulle komme til å si.

Etter Bobbysocks suksess ga hun ut et soloalbum som brøt helt med den swingende stilen til Bobbysocks. På albumet finnes en nøkkelsang: «Hvem har tatt mine dager».

- Hun i den rosa paljettjakken durte liksom av gårde mens jeg ikke helt klarte å følge med. Sønnen min var tre år i 1985, og jeg følte noen ganger at jeg stjal moren hans fra ham, jeg var jo borte i nesten fire år.

- Ble du deppa av poplivet?

- Jeg har et veldig ambivalent forhold til åttitallet rent personlig. Og ja, etter Bobbysocks fikk jeg en typisk postdepresjon som mange får når en har nådd et mål. Den kom fort, allerede etter turneen vår. Er dette alt, liksom?

- Hva tenker du når ungdom resirkulerer 80-tallsmoten i dag?

- De gjør det litt annerledes, og uten vår galskap. Ungdommen i dag er mye mer striglet.

Grete Berget - journalisten

"Første søndag etter regjeringsskiftet i 1986 ble vi innkalt til pressekonferanse med den nye regjeringa. Og Gro annonserte at de måtte devaluere krona med 12 prosent."

For Grete Berget var åttitallet et tiår som brakte store forandringer både personlig og politisk.

- Jeg pleier å si at det største jentespranget mitt var å flytte til Oslo i 1981 og begynne å jobbe som redaktør i AUFs Arbeiderungdommen, for jeg kjente ingen sentralt, heller ikke i journalistikken eller politikken. Så det var det modigste. Det neste spranget og veivalget var da Gro Harlem Brundtland spurte om jeg ville bli politisk rådgiver. Jeg måtte ha betenkningstid, for det betydde egentlig et farvel til journalistikken for meg, minnes hun.

- Svein Roald Hansen sa til meg: «Det er vel ingen som ber om betenkningstid når Gro spør?» Jeg fikk to tenkedager, så takket jeg ja.

I 1982, mens hun gikk på Journalisthøgskolen, hadde hun kjøpt seg leilighet på Furuset til 180.000 kroner. Hun tok ekstravakter i A-pressen og hadde i tillegg vaskejobb for å spe på budsjettet. Gleden var derfor stor da hun fikk fast jobb som journalist i Arbeiderbladet i 1986. Første søndag etter regjeringsskiftet tikket det inn en pressemelding fra den nye Arbeiderparti-regjeringen.

- Vi var selvfølgelig kjempespente, regjeringen var helt fersk. Da vi kom på pressekonferansen annonserte de at de så seg nødt til å devaluere krona med 12 prosent. Det var kjempealvorlig, landet sto foran et økonomisk stup, sier Berget.

Å være politisk aktiv på venstresiden med åttitallets sterke høyrebølge kan se ut som en utfordring, men for Berget manglet det ikke på viktige kampsaker. Hun nevner solidaritetsarbeidet for ANC og Nicaragua, unntakstilstanden i Polen med Lech Walesa og fagforeningen Solidaritet.

- Og så hadde du våren da lønnsoppgjøret endte med lockout og 100.000 arbeidere i private bedrifter ble stengt ute fra sine arbeidsplasser. Da jobbet vi hele natta. I tillegg hadde du skatteletten, jappetida og kjøpefesten som ga oss mange politiske poenger. Om vi ser på de lange linjene på åttitallet så var ikke økonomien bærekraftig, og mange måtte lide både økonomisk og sosialt av det. Slik sett kan man trygt si at jappetid og Willoch-år var en vekker. Og så kom Live Aid, sier Berget og blir myk i stemmen.

- At Bob Geldof greide å mobilisere så mye solidaritet midt i den råeste jappetida var imponerende, og det viser at ungdommen var veldig delt på hvordan man forholdt seg til samtida.

I løpet av tiåret var leiligheten hennes blitt taksert helt opp til 980.000 kroner.

- Men så kom krakket i boligprisene. Da jeg skulle selge i 1991 var det bare én som ga bud og Obos-kontakten min sa: «Selg. Være glad for at noen i det hele tatt kommer med bud». Jeg fikk 200.000 og var glad jeg ikke hadde kjøpt på topp. Tenk på alle som ble sittende i gjeld etter boligkrakket. Krakket ga grunnlaget for gjeldsordningsloven, som kom i min tid som statsråd. Den har hjulpet mange ut av uføret.

Berget huskes fortsatt godt av gamle kolleger i pressen, ikke minst på grunn av det fantastiske håret som selv tidligere utenriksminister Knut Frydenlund spurte pent om å få lov til å ta på en gang på Stortinget.

- Jeg manglet fullstendig kleskoden i det miljøet, og var nok litt rabulisten både i journalistmiljøet og i det politiske miljøet. Det ble jo pinlige situasjoner ut av det, som første gang jeg skulle dekke trontalen på Stortinget og stilte i rutete flanellsskjorte, jeans og høye samestøvletter. Og der kom kongen og alt. Jeg var så flau at jeg «gjemte» meg i en krok.

I redaksjonslokalene på Youngstorget hakket hun ut sine reportasjer og intervjuer - på en god gammeldags skrivemaskin.

- På slutten av åttitallet ble vi sendt på datakurs, vi syns det var kjempeskummelt!

- Ser du noen likhetstrekk mellom nå og åttitallet?

- Det var ei veldig brytningstid på mange områder, og under de fem årene med Willoch fikk en også anledning til å ta et oppgjør med gammelt tankegods. Arbeiderpartiet hadde grodd fast i en del gamle holdninger, derfor fikk vi frihetsdebatten. Lukketidene for eksempel, som var tilpasset et gammelt husmorsamfunn. Endringer av åpningstidene gjorde livet lettere for mange. Det ble mer mangfold på åttitallet.

Torgrim Eggen - rockeren

«Jeg har fortsatt det rosa, laminerte medlemskortet mitt fra nattklubben Radio Nova. Og jeg kødder ikke, på bildet har jeg øyenskygge og eyeliner.»

Torgrim Eggen spilte i band, var DJ og musikkjournalist på åttitallet. Det var også tiåret han utviklet sin kunstneriske identitet. I 1992 romandebuterte han med «Gjeld» som tok åttitallets jappekultur på pulsen. For å få et riktig bilde av tiåret mener han at det er viktig å skille mellom første og andre halvdel.

- Tiåret startet med en sterk frykt for kjernefysisk konflikt og en kald krig, som på slutten av åttitallet ble vunnet av Vest-Europa og USA. Utelivet i Oslo brøt ut av en litt knugende kjedsomhet, og det handlet mye om entreprenørskap på godt og vondt. Unge folk uten all verdens kapital var villige til å gjøre spennende ting som å etablere klubber, både legale og illegale, sette opp konserter, starte kafeer, gjerne sentrert rundt kunstgallerier der man stilte ut egne og andres bilder. Først da det hadde gått noen år fikk man jappetid og bobler og mye svindelaktig virksomhet. Men tidlig på åttitallet var det lite som tydet på at folk var inne i kulturlivet for å gjøre raske penger, sier Eggen.

På begynnelsen av åttitallet spilte han i new wave-bandet The Cut og var et velkjent bytryne.

- Det var to viktige bølger i den urbane åttitallskulturen: Musikklivet med punk og new wave og homsemiljøene. Homseklubbene var helt sentrale da jeg begynte å gå på byen i -79. Der var det mer liv, mer gøy, bedre stil og bedre musikk. Disse miljøene hadde en sterk påvirkning på samtidskulturen og det urbane uttrykket. Dette var tida før aids, folk levde livet og festet.

The Cut, der han spilte bass, gjennomgikk generasjoner med musikalsk utvikling i løpet av noen få år.

- En periode var vi seks personer på scenen, to keyboardspillere, to saksofoner, to gitarer og vi lagde mye lyd. Først spilte vi fort. Så gikk det ett par år, så begynte vi å spille sakte. Å spille høyt sluttet vi aldri med, det ble i grunnen bare høyere og høyere.

- Hvor var det best å spille?

- Der det kom flest folk. Mye folk foran scenen gjør noe med en konsert, vi hadde noen av våre beste opptredener i kjelleren på Chateau Neuf og Club 7. Men vi spilte også på en lang rekke mindre steder. Jeg var fast inventar på klubbene enten jeg spilte selv eller var på konserter. Hver kveld. I den grad jeg spiste noe på den tida var det også ute.

The Cut ble aldri formelt oppløst, men de vokste fra hverandre slik de fleste rockeband gjør.

- Det var altfor lite penger i prosjektet, folk klarte ikke å betale husleia. I tillegg var det interne krangler som det er i alle band, at gitarist og vokalist holder på med samme dame og sånne greier.

Av de mest legendariske utestedene husker han Radio Nova på Solli Plass godt. Den ble drevet av Kari Jaquesson og søsteren.

- Radio Nova var den kuleste nattklubben i Oslo noen gang, og jeg vanket selvsagt der. Jeg har fortsatt det rosa, laminerte medlemskortet mitt og jeg kødder ikke, på bildet har jeg øyenskygge og eyeliner.

Rundt 1985 skjedde det ett eller annet, hevder Torgrim Eggen. Lufta gikk liksom ut av ballongen.

- Kreativiteten ble borte, musikken ble skit. Alt vi satt igjen med var frisyrer. Rundt -88 var jeg så desillusjonert med hele populærkulturen vår at jeg begynte å gå med cowboyhatt.

- Det var det verste du kunne komme på?

- Ja. Føkk dette, liksom.

Han hadde fått fast jobb i Dagbladet, men sluttet etter kort tid da han fikk tilbud om å bli redaktør i det nystartede musikkbladet BEAT der et av dagens mange gjøremål var å vente på hummerbilen. Han ler godt ved tanken.

- Det var en meget topptung organisasjon med tre redaktører, men jeg husker ikke så mange hummerlunsjer. Da jeg fikk fast jobb der tror jeg den verste hummerperioden var over.

Bladet var eid av Communications AS, et underbruk av VIP Scandinavia, eid av en av de mest omtalte jappene i Norge, Tom Berntsen. Da finansbobla sprakk var aksjene i selskapet ikke verdt mer enn 10 kroner per aksje.

- Jeg tok ikke ut aksjeopsjonen min i selskapet og det tror jeg var veldig lurt, knegger Eggen.

- Hva skulle vært med på soundtracket til ditt åttitall?

- Joy Division, Magazine, Talking Heads «Remain in Lights», elektronisk pop, post punk og new wave. På slutten av åttitallet syns jeg ikke det var noe bra musikk lenger, det siste rockebandet jeg syns noe om var Jane’s Addiction. Jeg fylte 30 i 1988. Da var jeg gått lei og begynte å høre på Dylan.

- Ser du paralleller fra åttitallet til i dag?

- På overflaten. Men høyrebølgen da og nå er forskjellig. Den høyrebølgen som kom på åttitallet var etter min oppfatning en reaksjon på litt før høy statsstyring av virksomheter, som kringkastingsmonopol og drakoniske åpningstidsbestemmelser og så videre. Der trengtes de et politisk oppgjør med den typen tenkning. Nå har vi en høyrebølge som har gått til valg på større individuell frihet, men det blir jo ikke det. Det er jo ikke sånn at Polet holder åpent en time lenger.

Anette Stai - supermodellen

«Jeg dro til Monaco med skinnsekk på ryggen, hjemmestrikket genser, jeans og hvite cowboyboots.»

Da hun sto på podiet i Monaco iført en lånt hvit gallakjole og lånte juveler og hørte navnet sitt bli ropt opp, skjønte hun først ingen ting. Så tenkte hun at hun var blitt nummer tre. At hun nettopp var blitt kåret til The Face of the Eighties - åttitallets supermodell - blant haugevis av flotte jenter fra hele verden, var uvirkelig for en naiv nittenåring fra Nesodden. Etter seieren fulgte noen år da hun var en av verdens mest etterspurte fotomodeller.

- Åttitallet ja, det var min glansperiode, sier Anette Stai. I dag er hun voksen dame og mamma til Nicolas (24) og Alexander (20), og hun er temmelig ujålete i forhold til den fantastiske karrieren hun gjorde på åttitallet.

Det var den legendariske «modellmammaen» Eileen Ford som inviterte henne til Monaco for å delta. Hun hadde sett noen bilder av den norske ungjenta og likte det hun så: et nytt ansikt for en ny tid.

- Jeg tenkte jippi, hvorfor ikke? Det var en ukes betalt ferie i Monaco, sier Stai.

Iført sine kuleste jeans og matchende hvite cowboyboots og med skinnsekk på ryggen stilte hun opp på luksushotellet i Monaco. Og ble nektet fordi de ikke aksepterte jeans. De andre jentene stilte med egne agenter og fullpakkede sminkekofferter. Heldigvis hadde hun lånt et par antrekk av morens venninne og reddet seg på det.

- Jeg var skikkelig fra utkanten og det er et godt bilde på hvordan det var den gangen. I dag er vi blitt mye mer verdensmestre.

Stai hadde looken Ford Models var ute etter og hun kvitterte med å vinne hele konkurransen.

- Det var som å bli kastet til løvene, skremmende, rart og annerledes. På kvelden var jeg så sliten og lei at jeg sa jeg ville hjem.

Men sånn ble det ikke. Isteden fulgte noen år med hektisk jobbing for noen av motebransjens aller største navn. Med base i New York ble hun fløyet til fotoshoots over hele verden, og var hun syk kom redaktøren av amerikanske VOGUE på døren med trøst og nye oppdrag. Det var et jetsettliv hun overhodet ikke var forberedt på. Hun ble blasert.

- Jeg var bare 19 år og ganske grønn. Men jeg tok ikke helt av, det var vel en ballast jeg hadde med meg hjemmefra. Jeg levde sunt - jeg kunne godt henge på Studio 54 sammen med Vitas Gerulaitis - han tok kokain og drakk vann, mens jeg drakk bare vann.

- Du ble tilbudt en Rolls-Royce mot å gi bort telefonnummeret ditt til en fyr på hagefest i New York?

- Det er riktig det. Men han fikk det ikke. Det angrer jeg på. Jeg skulle jo bare gitt ham nummeret, han var en pen mann, ler hun.

Åttitallsmoten minnes hun også med et smil, det var noe forlokkende med dimensjonene.

- Jeg hadde masse sminke, svære skulderputer og diger hårmanke og syntes det var skrekkelig fint. I etterpåklokskapens lys skjønner jeg at vi så ganske rare ut. Men det var mitt tiår, så jeg kan ikke annet enn å bejuble det, at jeg fikk være med.

Stai har ved flere anledninger sagt at hun ikke er spesielt stolt av modellkarrieren sin. I dag som jenter står i kø for å delta i TV-program som Top Model lyder det rart, men arbeidspresset unge modeller utsettes for er noe bare de færreste er forberedt på. For Stai kom det som et sjokk.

- Jeg tror jeg er blitt litt stoltere etter hvert som jeg har fått det mer på avstand og innser at jeg har fått gjøre mye og være med på mye spennende. Og jeg skulle gjerne holdt ut litt lenger enn jeg gjorde. Men jeg ble pushet til å jobbe veldig mye og hadde ingen rundt meg til å passe på at jeg fikk hvile ut, og det endte med at jeg ble utbrent. Om jeg hadde blitt passet bedre på hadde jeg kanskje orket litt lenger.

Å komme hjem utbrent og sliten mens alle andre var på opptur var vanskelig.

- Ja, i Norge gikk jo alt til himmels, vi var midt i en sånn boom av optimisme og jeg følte at jeg var den eneste som gikk nedover. Det var veldig ensomt, sier hun og legger til: - Det var et eventyr, og jeg landet på beina tilbake der jeg var.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen