Til urnene!

Bla bildeserien med historiske politiske plakater og bilder over!

«Godt humør uten alkohol!» står det, illustrert med en tegning av en lystig, kortklipt og framfor alt edru ung mann. Vi blir stående og betrakte plakaten fra mellomkrigstida, et litografi signert Thor Wiborg. Hva er dette? Avholdsfolket og KrF i tidlig innpakning? Men nei da, selv om KrF var stiftet i 1933, og fint kunne stått bak denne muntre oppfordringen fra 1937, så er dette en plakat fra Arbeidernes avholdslandslag. Dette var arbeiderbevegelsens egen avholdsforening, som var svært så aktiv i mellomkrigstida. Både Arbeiderbladets senere redaktør, Martin Tranmæl, men også den senere statsminister Einar Gerhardsen var opptatt av denne kampsaken. Ledelsen i Arbeiderpartiet var redd for at alkoholisme i arbeiderklassen ville hindre deres frigjøring fra nød og undertrykkelse. Og både Gerhardsen og den senere partisekretær Haakon Lie var opptatt av å nå ut til folket gjennom plakater og slagord.

– I alle partier var man opptatt av dette, sier forskningsbibliotekarene Siv Frøydis Berg og Michelle Tisdel til Dagsavisen. De er ansvarlige for Nasjonalbibliotekets nye utstilling «Til urnene!», et utvalg plakater, småtrykk og valgfilmer fra lokalvalgene i Oslo i mellomkrigstida.

LES OGSÅ: Da Norge sto overfor verdens mektigste

Denne perioden i 1920- og 1930-årene er beskrevet som de politiske plakatenes første, store gullalder. De norske plakatene ble utformet i samspill med internasjonale trender, noe blant andre kunsthistoriker Daniela Büchten skriver om i boka «Propaganda!», ifølge Berg. Trykkemulighetene var blitt bedre, det var lettere å trykke farger, og det var mer oppmerksomhet rundt politisk agitasjon. Det er en profesjonalisering av det hele det visuelle uttrykket som foregår i denne perioden av norsk historie.

– Avholdsplakaten «godt humør uten alkohol» valgte vi fordi avholdsspørsmålet var en viktig kampsak, og i Oslo ble det valgt representanter fra Avholdspartiet under flere kommunevalg. Vi valgte den nok også fordi vi syns den var så sjarmerende, innrømmer Berg med et lite smil.

Men det var nok ikke så mye som var så «sjarmerende» ved det politiske klimaet i mellomkrigstida. 1920- og 1930-tallet var en beinhard økonomisk krisetid der de politiske frontene var steile og samfunnsproblemene store, både i Norge og i Europa for øvrig. Samtidig var det i denne perioden at de politiske partiene begynte å presentere seg ved hjelp av kraftfulle slagord og bilder på plakater. Plakatene ble laget til stortingsvalgene, men ble ofte brukt i lokalvalgkampene også, for dette var kostbare produksjoner for partiene. Det ble også produsert småtrykk, brosjyrer og valgfilmer.

LES OGSÅ: Fritt Norge, en offentlig gapestokk

– Denne utstillingen, som særlig tar for seg lokalvalgene i Oslo i mellomkrigstida, er ment som en kommentar til dagens kommunevalg, som vi er midt oppe i nå, sier Berg til Dagsavisen.

– Det er en slags påminnelse om at valghistorien er lang og spennende i Norge, og at politikk er viktig. Ikke minst var politikken uhyre viktig i mellomkrigstida, der man virkelig følte at mye sto på spill. De politiske frontene var så ekstremt sterke, med arbeiderklassen på den ene siden og borgerskapet på den andre. Det var en skremmende og skjør tid, like etter verdenskrigen og revolusjonen i Russland, preget av sterke ideologier, som kommunisme og fascismen, sier Berg.

– Men det var også en tid der Arbeiderpartiet og Høyre kranglet om skattenivået, akkurat som i dag, og der arbeidsledigheten var høy og bolignøden stor. Her er det dessuten et samspill mellom det vi ser av politisk bevegelse og materialet vårt som vi stiller ut. Materialet er med på å forme og formulere disse frontene, med en sterk og saftig retorikk, sier hun.

Som Aps klassiske plakat «Ned med våbnene!» fra 1930, signert Niels Røhder, som viser en svær knyttneve som kommer ned fra «oven» og knuser verdens våpenmakt. Eller ta det aggressive språket i en valgbrosjyre fra Vidkun Quislings parti Nasjonal Samling, som går hardt ut mot «marxistene» i Arbeiderpartiet: «Rens landet for den røde pest», og: «Marxismen vil oppløse hjemmene og undergrave moralen».

– Her langer man ut mot den gryende seksualopplysningen, som begynte å få vind i seilene i radikale kretser, forteller Berg.

– Og de er flinke med korte, konsise slagord. Det er jo gjennomgående i alt småtrykkmaterialet, at man meisler korte setninger som beskriver budskapet, med ord som gjerne appellerer til følelsene. Man ser også hvordan de posisjonerer seg mot andre. NS går for eksempel hardt ut mot marxismen, men de vil også plassere seg i midten, mellom Høyre og Arbeiderpartiet, sier Bergog viser fram en plakat fra 1936, der to folkemengder slåss mot hverandre. Den ene siden er merket «jødemarxisme» og «tvangsarbeide», den andre med «jødefinans» og «renteslaveri». I midten står unge kjekke menn fra NS og tar hverandre i hånda, under tittelen: «Hele folket i samarbeid i det faglige riksting». «Borgerlig samling mot arbeidere fører til borgerkrig», står det advarende under.

– Arbeiderbevegelsen agiterte jo for klassekampen på denne tida, og ville ha en radikal omveltning av hele samfunnsstrukturen. De borgerlige fryktet kommunismen, og kjempet hardt imot en slik samfunnsendring. Når to fronter står så sterkt mot hverandre, så gir dette grobunn for et parti som Nasjonal Samling. Men det vil ikke si at NS ble så store. De var et lite parti gjennom hele mellomkrigstida. Grunnen til at vi har såpass mye NS-materiale her, er den betydningen partiet fikk senere, da Norge ble okkupert i 1940.

Men det er ikke bare NS-plakatene som viser fram høyreiste, bredskuldrede, muskuløse og «ariske» menn – som også gir assosiasjoner til Sovjet-tida i Russland. En titt rundt i Nasjonalbibliotekets utstilling viser at både Høyre, Venstre og Arbeiderpartiet holder seg med slike digre typer. Særlig Venstres mann er nesten nifs, han ligner en svart, muskuløs robot som, oppfordrer folk til å stemme Venstre «for frihet mot diktatur».

– Dette er en estetikk som går igjen i hele mellomkrigstida, sier Berg.

– Det var et uttrykk som man finner både på høyre- og venstresida. Man bruker en kraftfull, sterk folketype, som kunne gi assosiasjoner til forestillinger om folkesjelen og folketypen som et karakteristika for landet, sier Berg.

– Det kunne også være de samme kunstnerne som tegnet for de forskjellige partiene, sier forskningsbibliotekar Michelle Tisdel og viser til Niels Røhder som tegnet både for det sosialistiske Ap og det borgerlige Høyre.

– Men her ser du en helt annen type, sier Berg og viser fram Arbeiderpartiets plakat fra 1936: «80.000 arbeidsløse krever flertallet til Arbeiderpartiet». Plakaten viser en arbeiderfamilie i en liten stue, der familiefaren står i døråpningen og ser nedtrykt ut. Der ute ser man fabrikkpipene strekke seg mot himmelen. Strekene er myke, skikkelsene runde i kantene.

– Ser du motløsheten? Mannen er ikke direkte lut, men han virker motløs. Han er tydelig uten noe å gjøre, og familien ser ut mot den nye tid som de ikke får være med på. De er utestengt fra framskrittet, inntjeningen og arbeidet, sier Berg.

– På bordet ser du en lommebok som er nesten tom, og moren sitter og teller penger. Både koppen og skålen er tom, bemerker Tidsdel.

Også Høyres plakat fra 1935 er av et helt annet kaliber enn de maskuline «übermensch»-plakatene. Den ser nærmest litt barnslig ut og forestiller rett og slett en liten tromme, fulgt av en elskverdig og ytterst høflig tekst der man oppfordres til å marsjere: «Retning Höire. Meld Dem inn i Höire». Og av småtrykkene i utstillingen ser man tydelig at Høyre i denne perioden forsøker å nå ut til nye velgergrupper. Her fins egne brosjyrer som inntrengende er stilet til funksjonærene og til sjøfolkene, samt en nett liten trykksak som henvender seg til kvinnene, i en personlig venninnetone.

LES OGSÅ: Da Arbeiderbladet ble stengt

«Jeg bryr mig ikke om politikk, sa en av damene under en hyggelig passiar da vi også kom inn på valget og de plikter vi kvinner har i politikken», begynner brosjyren. «Nei, nei og atter nei», fortsetter den. «Det er nettopp oss kvinner, vi som forvalter familiens inntekter, som føler virkningene av dårlig politisk stell med økede varepriser og nye byrder på skatteborgerne». Arbeiderpartiet gjør akkurat det samme, i en pamflett fra 1922 som er rettet mot «arbeiderhustruen»: «Du interesserer dig kanskje ikke for politikk. Du interesserer deg bare for en ting – du interesserer deg for hjemmet dit. Du vil at manden din og barna dine skal være tilfredse og ha det godt». Og fortsetter, etter å ha understreket at «der er grænser for hvad selv en mors sterke vilje kan opnaa»: «En mor og en hustru kan ikke overgi sig. Sammen med de andre maa du fortsætte arbeidet og kampen for dig og dine. Men i den kamp skal du staa sammen med de tusender kvinder som fører den samme kamp som dig selv».

– Her har begge partier henvendt seg direkte til kvinner for at de skal føle at politikken også angår dem. Det er også interessant at man så sterkt politiserer en arena som tidligere ble ansett som et privat anliggende, hjemmet og barna, og at man også forsøker å nå ut i til flere velgergrupper. Flere og flere områder av samfunnet ble politisert i denne perioden, sier Berg.

I mellomkrigstida het valgmateriellet gjerne «propaganda», et ord som ennå ikke var blitt et negativt ladet ord. Politisk reklame var heller ikke blitt forbudt. Nasjonalbiblioteket kan vise fram to «propagandafilmer» om Oslo som Høyre og Arbeiderpartiet laget i 1928.

– De framstiller Oslo på veldig forskjellige måter, er fantastisk morsomme, er uten lyd og er veldig langsomme, sett med dagens øyne, sier Berg.

I Arbeiderpartiets film blir vi tatt med rundt i gråbeingårdene og rønnene på østkanten, som partiet mener Høyre har forsømt. De dystre bildene av små arbeiderbarn i slummen blir så kryssklippet med vakre villaer på vestkanten, der borgerbarna leker lykkelig i hagene sine. «Så lenge Höire styrer Oslo vil bolignøden fortsette», konkluderes det. I Høyres film, derimot, har de hyret inn datidas stjerneskuespillere, som Hauk Aabel, til å spille historiske skikkelser som Christian Kvart. En av byens bedre borgere sovner i godstolen sin, og drømmer at Kvart stiger ned fra sin sokkel for å vise ham rundt i byen. Borgeren blir veldig imponert over all den vekst og utvikling som skjer i Oslo. Når han våkner får han posten. «O redsel! Det er skatteseddelen!». Heldigvis viser det seg at skatten fortsatt er lav, på tross av alt det flotte som Høyre har fått til Oslo. Beroliget og fornøyd synker borgeren ned i godstolen sin igjen. Justisminister Anders Anundsen ville antakelig vært stolt.