Helg

Tidenes politiske skandale i USA

I dag er det 40 år siden Nixon gikk av som president. Watergate-skandalen ble gjennombruddet for avdekkende og avslørende journalistikk.

For min generasjon av journalister var Watergate skjellsettende, både faglig og menneskelig. Rett nok hadde mange av oss som reportere vært med på å avdekke uhumskheter både i den offentlige og private sfære. Men stilt overfor de enorme politiske dimensjonene og rettslige konsekvensene i Watergate-skandalen, følte nok mange av oss at vi drev og plukket blåbær der amerikanske journalister var ute i skogen på storviltjakt.

Selv befant jeg meg i London som Arbeiderbladets korrespondent under hele opprullingen av Watergate, og kom hjem til Norge like før Nixon måtte forlate Det hvite hus. Dekningen i britisk presse var omfattende, og i tillegg diskuterte jeg saken med en god amerikansk venn og kollega, Bernard Nossiter fra The Washington Post. Selv om han egentlig ikke visste stort mer om skandalen enn andre, kjente han sin egen avis og dens arbeidsmetoder.

På overflaten var Watergate i startfasen en relativt bagatellmessig affære, nemlig et innbrudd i kontorene til det demokratiske partiet som holdt til i det enorme komplekset Watergate i Foggy Bottom i den amerikanske hovedstaden. Der ble fem menn arrestert mens de holdt på å installere avlyttingsutstyr i partiets kontorer. Et innbrudd av denne typen skulle normalt være en sak for det lokale politiet, men ettersom det også dreide seg om avlytting ble FBI koblet inn.

I første omgang fikk innbruddet ingen politiske konsekvenser, heller ikke ved president- og kongressvalget samme høst, altså høsten 1972. President Nixon ble gjenvalgt uten problemer, til tross for at han allerede var dypt inne i en dekkoperasjon.

Det ble relativt raskt klart at de fem innbryterne, eller «rørleggerne» som de senere kom til å hete, hadde direkte eller indirekte forbindelse til CRP (The Committee for the Re-Election of the President), komiteen for å gjenvelge Nixon som president. CRP uttales også som Creep, noe som gir assosiasjoner til hva komiteen egentlig drev med på bakrommet. For dette var politikk på sitt verste: sabotasje av motstanderne, en egen liste over fiender, og et eget svart fond av penger til å finansiere revestrekene. Hele konstruksjonen avspeilet den konspirative og paranoide tankegang hos presidenten selv. Og det skulle vise seg at president Nixon var involvert fra første stund, kanskje ikke i selve innbruddet, men i den påfølgende dekkoperasjonen.

Til å begynne med fikk Watergate-innbruddet ikke mer enn det jeg vil kalle moderat dekning i pressen. Det var oppsiktsvekkende nok, men man kom liksom ikke videre i dekningen. Fem måneder etter innbruddet ble riktignok sju personer dømt for innbruddet. Men det var først i mars 1973, da en av rørleggerne, James McCord, skrev et brev til dommeren John Sirica, at saken rettslig begynte å rulle videre. McCord hevdet nemlig at det foregikk en dekkoperasjon, med fotspor inn i administrasjonen.

Som så ofte i slike saker er det verd å følge pengesporet. Da rørleggerne ble arrestert innbruddsnatten hadde de tusener av dollar i lommene, uvanlige beløp for folk som tilsynelatende kom fra arbeiderklassen. Bankutskrifter og kopier av sjekker avdekket enda større pengetransaksjoner.

Pressen rettet søkelyset mot pengestrømmen, og søkelyset førte dem til den hemmelige delen av CRP. Dermed kom pressen på sporet av selve dekkoperasjonen. To unge journalister i The Washington Post, Carl Bernstein og Bob Woodward, viste en bemerkelsesverdig evne til å lukte seg fram langs sporene. Sporene gikk til Justisdepartementet, der selveste justisminister John Mitchell viste seg å ha begge hender dypt nede i en kriminell konspirasjon. Sporene gikk også til det føderale politiet, FBI, til etterretningsorganisasjonen CIA, men framfor alt: til Det hvite hus og til Det Ovale Kontor der presidenten holdt sitt hoff. Avsløringene kom nådeløst i The Washington Post, dag for dag, og mindre enn 9 måneder etter innbruddet i Watergate måtte presidenten sparke sine to nærmeste rådgivere, Haldeman og Erlichman, for deres deltakelse i konspirasjonen sammen med Mitchell.

Nixon fant raskt en ny justisminister, kanskje for raskt for hans egen smak i ettertid. Han het Elliot Richardson, og var uten søle på hendene. Richardson utnevnte i sin tur Archibald Cox som spesialetterforsker, en juridisk terrier uten ydmykhet for presidentembetet.

I mellomtiden gikk det fra galt til verre for Nixon. Ikke bare hadde pressen, med The Washington Post og The New York Times i spissen, åpnet den stinkende septiktanken av konspirasjon og dekkoperasjoner. Ikke bare begynte justismyndighetene å kjenne sin besøkelsestid. Men nå begynte også politikerne å interessere seg for saken.

Det ble holdt høringer i Kongressen, med TV-overføringer hele sommeren 1973. Amerikanerne satt klistret til TV-skjermene, og kunne høre den republikanske senator Howard Baker stille det banebrytende spørsmålet: «Hva visste Presidenten, og når visste han det?» Dermed hang Watergate rundt halsen på president Nixon selv.

Men verst av alt: Den 13. juni 1973 ble det under høringene avdekket at alle møter og samtaler i presidentens omgivelser i Det hvite hus ble tatt opp på lydbånd. Lydbåndene ga ugjendrivelige bevis for presidentens aktive rolle i dekkoperasjonen. Han instruerte sine medarbeidere til å lyve, til å mobilisere politi og rettsapparat for å hindre at sannheten kom ut, og de avdekket en president i virkelighetsfjern desperasjon.

Dermed brøt spetakkelet løs for alvor. Senatet forlangte lydbåndopptakene utlevert, og det samme gjorde spesialetterforsker Cox. Nixon nektet, og forlangte at justisminister Richardson skulle sparke Cox. Richardson nektet å sparke Cox, og det hele endte med det som senere er kalt «Lørdagskveld-massakren» der Nixon fjernet både justisminister, visejustisminister og spesialetterforsker den 20. oktober 1973.

For å forsikre både medier og offentlighet om sin totale uskyld sto Nixon en måned senere foran en forsamling av 400 journalister i Disneyworld og erklærte: «I am not a crook.» Det er litt av en egenerklæring fra en amerikansk president.

Ferden mot stupet kunne likevel ikke la seg stanse. Nixon måtte gå med på å utlevere avskrifter av lydbåndene, såkalte redigerte avskrifter. Mye av redigeringen besto i at tilsynelatende korte ord var utelatt, med påskriften «uttrykk fjernet». Disse ordene syntes å ha bestått av fire bokstaver, og enhver voksen amerikaner kunne bare bruke sin enkleste evne til å stave ord for å forstå innholdet, for eksempel F U C K. I og med at disse avskriftene raskt dukket opp i pressen, opplevde presidenten et ytterligere frafall i vennekretsen av mennesker som hadde trodd på det gode menneske i ham.

Lydbåndene skapte likevel et offentlig mysterium. I ett av dem manglet godt og vel 18 minutter med opptak. Det var borte. Aha, var svaret fra Det hvite hus. Det må være sekretæren Rose Mary Woods. Og hun avla pliktskyldigst sin tilståelse, hun hadde ved et uhell kommet borti lydbåndpedalen mens hun svarte på en telefonoppringning. Vel, vel. Pressen satt med bilder fra hennes kontor, og de viste at det ville være fysisk umulig for den oppofrende sekretær å tråkke på pedalen samtidig som hun svarte på telefonen. Kriminallaboratoriet avdekket senere at slettingen av opptaket hadde skjedd i minst fem operasjoner - altså intet uhell, men en bevisst handling.

Sommeren 1974 gikk skandalen inn i siste akt. Høyesterett krevde båndene fysisk utlevert, ikke bare avskrifter. Dermed var Nixon ferdig. Bevisene lå på bordet, medarbeidere hadde vitnet mot ham, politisk var han venneløs, og han visste at Kongressen forberedte riksrett. Eneste utvei var å gå av som president, mot et løfte fra etterfølgeren Gerald Ford om benådning. Nixon forlot Det hvite hus i helikopter 9. august 1974 og ble offisielt benådet av president Ford den 8. september.

Som de fleste andre på den tida fulgte jeg Watergate-avsløringene som en nesten evigvarende kriminalroman. Den eneste kollega jeg møtte som ikke skjønte hvorfor Nixon måtte gå var korrespondenten i London for Folkets Dagblad i Kina, Mister Yu. Nixon hadde jo åpnet for diplomatisk anerkjennelse av hans land, og en skarve dekkoperasjon kunne da umulig være av så stor betydning? Min kinesiske kollega satt og ristet på hodet mens han stadig gjentok: «Impeach or resign? Impeach or resign?» Han forsto ikke, eller ville ikke forstå.

Min amerikanske kollega Nossiter ga uttrykk for frustrasjon og skam over en administrasjon som drev konspirativ, kriminell virksomhet, men han delte stoltheten med kolleger som hadde drevet fram avsløringene i egen avis, The Washington Post. Aldri, verken før eller senere, har vel journalister vært hevet til skyene som helter i et offentlig drama. Det skjer som regel i ettertid. Mens avsløringene står på, betraktes ofte pressen som skandalesøkende og sensasjonshungrig, og journalister som grådige og ubarmhjertige rovdyr. Og det forekommer selvsagt situasjoner der mediene og deres medarbeidere går over streken, langt over streken.

I Watergate-skandalen skjedde ikke det. Journalistene Woodward og Bernstein drev avsløringene framover, dag for dag og bit for bit. Den som tror at de fikk alt stoff lagt i fanget av den myteomspunne kilden «Deep Throat» tar grundig feil. Den viktigste gjerningen for «Deep Throat» var å korrigere retningen for journalistenes egne undersøkelser, dels ved å advare mot blindveier, dels ved å peke ut nye retninger. Ved krysspeilinger, dobbeltsjekk og trippelsjekk av opplysninger bygde de to journalistene opp et puslespill av omstendigheter som etter hvert avdekket et konspirativt miljø og kriminelt nettverk.

«Deep Throat» er slett ikke utypisk i situasjoner der skandaløse forhold får anledning til å utvikle seg gjennom dekkoperasjoner og loddrette løgner. I dag vet vi nemlig hvem «Deep Throat» er, eller var, for han døde den 18. desember 2008. Hans navn var William Mark Felt, tidligere nestkommanderende i det føderale politiet FBI. Skjebnen ville det slik at Felt ble utnevnt til en toppstilling i FBI ikke lenge før innbruddet i Watergate fant sted. Våren 1972, nærmere bestemt 2. mai, døde en av de mektigste menn i det amerikanske samfunn, FBI-sjefen J. Edgar Hoover, like legendarisk som beryktet, etter hvert mer beryktet enn legendarisk. Felt hadde håpet å overta, men ble forbigått.

Mark Felt fortsatte som nestkommanderende, og i en periode under Watergate-etterforskningen var han FBIs reelle sjef. Han visste alt som foregikk under etterforskningen, men stillingen forbød ham å fortelle alt han visste. Han hadde gjennom flere år også kjent Woodward, allerede før Woodward ble journalist. Mark Felt kunne derfor rettlede Woodward i skandalens irrganger, uten i noen særlig grad å røpe innholdet i etterforskningen. Slik lyder i hvert fall historien. De mer eksotiske sider av dette forholdet er vel kjent, med flytting av blomsterpotter og flagg og en sirkel på side 20 i The New York Times, som signal på når og hvor de kunne møtes. Alt egnet til å kunne krydre en kriminalfilm.

Woodward holdt tett om identiteten til «Deep Throat» overfor sine sjefer, og også overfor kollega Bernstein. Men Mark Felt var tidlig i mistankens søkelys, ikke minst i Det hvite hus, uten at noen fikk ram på ham. Nixon sørget imidlertid for at Felt også en gang til ble forbigått som sjef for FBI. Det skal mindre til for å skaffe seg fiender. Først da Mark Felt tre år før sin død selv gikk ut og sa at han var kilden, kunne Woodward bekrefte at det var sant.

Finnes det en journalistisk lærdom av Watergate-saken, er det nettopp kildevern. I saker av denne karakter er det innlysende at journalister må arbeide med skjulte kilder som av forskjellige grunner ikke kan stå åpent fram i mediene. Det vern som Woodward og Bernstein ga sine kilder førte også til at enda flere våget å gi dem informasjoner, fordi de visste at de ikke ville bli røpet. Og enda viktigere, i neste omgang sto også åpne kilder fram, f.eks. John Dean som overfor Senatet ga en forklaring som senere ble bekreftet i detaljer gjennom de famøse lydbåndopptakene.

En annen sentral lærdom, formulert av den amerikanske journalisten James Reston, lyder slik: «Look for the unhappy guy». Praktisk talt alle organisasjoner har sin «unhappy guy», en person som kanskje er forbigått, mobbet, som finner arbeidet uinteressant eller som rett og slett føler at organisasjonen er på ville veier. Mark Felt var en slik «unhappy guy», som mente han var forbigått og som i alle fall tidligere hadde følt at han ikke fikk de oppgaver som passet ham.

Slike kilder er av overskyggende betydning for journalister. Man kan aldri stole på slike kilder alene, motivene kan være så mange hos ulike kilder. Men kryssjekking av kilder hører til det journalistiske håndverk. Og det verste man gjør er å prøve å lure en journalist, da er man selv i søkelyset som aldri tidligere. Den åpne, loddrette løgn er sjelden problemet. Det avsløres fort av en journalist. Det er forsøkene på å skjule sannheten ved desinformasjon og det som i militær sammenheng kalles psykologiske operasjoner, som er det farligste. Før eller senere blir slike dekkoperasjoner avdekket. I Watergate tok det to år fra innbruddet til Nixon måtte gå. I dag har mediene enda større ressurser, bredere erfaring og mindre respekt for autoriteter, enten de er offentlige eller private. Det som i utgangspunktet kan være en bagatell, utvikler seg fort til en katastrofe. Og vær sikker: Enhver organisasjon har en «unhappy guy».

I Watergate-saken var det etter hvert så tallrike aktører inne i bildet at kildene fløt opp til overflaten etter hvert som gjørma steg rundt dem. Og her er vi ved det aller viktigste: Det er som regel ikke forseelsen, men forsøkene på å skjule forseelsen som skaper skandalen. Watergate var i utgangspunktet et tarvelig innbrudd hos en politisk motstander. Men gjennom dekkoperasjonen, konspirasjoner og løgner utviklet Watergate seg til en politisk og kriminell skandale som fjernet Richard Nixon fra verdens mektigste embete.

Det drama som utspilte seg i USA for 40 år siden, dreide seg om de mest elementære demokratiske verdier, fra rettssikkerhet og ytringsfrihet, til politisk åpenhet og fravær av maktmisbruk. Alle disse verdier ble krenket av Nixon og hans menn. Og det Nixon krenket aller mest var anstendigheten, den hellige, alminnelige anstendighet som sier at du skal innrømme din brøde, og vise ydmykhet overfor sannheten.

Sannheten kan nok ha flere sider. Sannheten kan være omstridt, og sannheten kan oppleves forskjellig fra person til person. Men sannheten har en egenskap som løgn og forbannet dikt ikke har: Sannheten er lettest å huske.

Mer fra Dagsavisen