Tid for tronskifte for William Nygaard

11. oktober 1993. Oslo (NTB): Forlagsdirektør William Nygaard i Aschehoug forlag ble mandag morgen funnet skutt og alvorlig såret utenfor hjemmet sitt i Dagaliveien 22 i Oslo like over klokka 09.00. Det er ikke fare for Nygaards liv etter at han ble operert mandag formiddag. Politiet utelukker ikke at skytedramaet kan ha sammenheng med Aschehougs norske utgivelse av forfatteren Salman Rushdies bok «Satanic Verses».

William Nygaard (67) tømmer kontoret sitt, mildt iakttatt av sin gamle venninne Halldis Moren Vesaas fra maleriet der oppe på veggen. Det er snart 17 år siden han overlevde skuddene i Dagaliveien i Holmenkollen, og ble ytringsfrihetens fremste ridder, både i Norge og ute i verden.

Men nå er det også 36 år siden han kom slentrende inn her som 31-åring i 1974, en ung jypling som skulle overta det mektige forlagshuset Aschehoug. Jobbtilbudet kom den lørdagen han fylte 31 år, og da telefonen ringte, satt han og lekte med sin lille sønn Mads. Nå er det Mads som skal komme slentrende inn her første arbeidsdag etter påske, og ta over hele huset på Sehesteds plass.

Ja, det er nesten så man fysisk kjenner uroen i veggene allerede nede i resepsjonen, for alle i huset vet det: Dette er William Nygaards siste arbeidsuke. Det er tid for tronskifte. En epoke er snart over. En ny skal begynne.

William Nygaard har søkt til huset på Sehesteds plass i 36 år.

– Det har vært så travelt i det siste, så det har vel ikke helt gått opp for meg ennå, at han ikke skal komme hit etter påske, sier hans sekretær Inger Runhovde vemodig.

I 10 år har hun sett Willam Nygaard komme på jobben hver morgen, legge fra seg yttertøyet i det romslige kontoret med utsikt til Sehesteds plass, for så å gå ned i kantina for å spise knekkebrød med geitost til frokost. Til knekkebrødene forteller han Dagsavisen at han alltid drikker en kopp grønn te.

– Sitron-te, retter sekretær Inger automatisk, før hun legger til at hun også gleder seg til den nye sjefen Mads kommer.

– Han får en stor oppgave her, sier hun alvorlig.

Russisk vodka

I mens fortsetter Nygaard senior sin atspredte rydding av kontoret sitt. Han titter inn i overfylte skap der slips og dresser fortsatt henger, flytter på høye bokstabler, åpner skuff ene i det tunge, mørke skrivebordet, og ler forbauset når han oppdager en eske sigarer han for lengst hadde glemt.

Han blir meget fornøyd når han finner en uåpnet fl aske russisk vodka, som han må få ha fått i den sovjetiske ambassaden den gangen, var det i 1976? Haha, bevisst uåpnet! Et håndfast bevis på at jeg i alle fall ikke har vært en korrupt spion! tenker han fornøyd.

Og det som gjør ham enda mer oppstemt, er at denne ryddesjauen er en perfekt anledning til å gå gjennom hyllene over den myke sofaen. Ikke for å brife med diverse gullforgylte æresstatuetter for forleggeri eller fremragende innsats for ytringsfriheten. Neida, det Nygaard aller helst vil vise fram, er det innrammede svart-hvittbildet av ham selv hopper i Holmenkollen før prøve-VM i 1981.

– Her var jeg testhopper, her gjorde jeg det hoppet som Anette Sagen skulle gjort! Jeg var rennleder i 1981, og var litt stor i kjeften. Så da endte jeg opp som andre testhopper etter sjefen i bakken, Torbjørn Yggeseth. «Hvis du, gamle mann, hopper som nummer en, da skal jeg hoppe som nummer to!» sa jeg kjekt. Dagen før var jeg på en gudsjammerlig rangel, og så plukka jeg fram de hoppskia jeg ikke hadde hatt på beina på 15 år. Men du ser, her er jeg i svevet!

Nygaard ser kjærlig på bildet, og henter fram en liten trekopi av Vikersundbakken fra hylla. Han trekker pusten, og forbereder seg tydelig på å fortelle enda en hopp-anekdote.

Brisen Hagerup

Det er i det hele tatt en urolig og rar uke på Sehesteds plass. Og så er det så mye som skal gjøres unna før William Nygaard har sin aller siste arbeidsdag før påske. Det er avskjedstaler som skal holdes. Middager som skal finne sted, historiske samarbeidsavtaler med Gyldendal som skal signeres.

Det er også minnebøker som skal utgis, satt sammen av taler, artikler og foredrag av og om hans liv som forlegger. Det siste kapittelet er viet fatwaen som ble sendt ut i 1989, og følgene den fikk for både Nygaard, Aschehoug og ytringsfrihetsdebatten. Det er dessuten taler Nygaard har holdt til forfatterne på forlaget, som Halldis Moren Vesaas, Inger Hagerup, Jostein Gaarder og Jan Kjærstad og mange flere, folk som har betydd noen for ham, folk han kan utallige historier om.

Det er litt Sopranos over ett av de aller siste morgenmøtene i Aschehoug med William Nygaard som sjef.

– Den første boken jeg leste selv da jeg var liten, var «Så rart» av Inger Hagerup. Og en gang Inger Hagerup var innom forlaget her, ja, hun var nok litt brisen, så ...

Mens han snakker langer Nygaard ut i gangen for å vise oss et maleri av Inger Hagerup som han syns er så godt.

– Se det øyet, se det skarpe blikket der! sier han andektig.

Men minneboka inneholder også en gammel, infam lederartikkel i Dagbladet, som viser den mistro Nygaard ble møtt med da han overtok i 1974. «Uten å ville såre noen må vi dessverre slå fast at dagens William Nygaard neppe ville sittet i sjefsstolen for Aschehoug hvis ikke en tidligere William Nygaard hadde sittet der – og hvis det ikke var et familieforetagende vi hadde hatt med å gjøre», skrev Dagbladet, og siktet til at Nygaards far og bestefar hadde hatt sjefsstillingen før ham.

Men selv om både bestefar og far døde med bare tre ukers mellomrom i 1952, ble det framstilt som om William Nygaard d.y. i 1974 bare kunne spasere inn og arve jobben. Avisen rynket også på nesen over at han var siviløkonom av utdannelse. «Ingenting i omtalen av ham forteller om innsikt i og interesse for verken ny eller klassisk skjønnlitteratur», skrev avisen i mars 1974.

Norge i sjokk

Men nå har Nygaard altså ledet forlaget i 36 år, og flere generasjoner norske forfattere har debutert under hans regime. Ingen har bedt ham om å ryke og reise, og Nygaard har selv planlagt denne avgangen i 2010.

– Hvordan tror du at du vil bli husket? Som en dyktig forlegger, eller som offer for Rushdie-saken? Uff, nå høres det ut som om du er død allerede ...

– Det er to ting som kan lure oss her. Det ene er at jeg har vært så lenge i faget at jeg nærmest har vært uunngåelig. Det andre er at det ikke akkurat er vanlig kost å bli skutt på. Og de to tingene i sum gjør jo at plutselig, så synes du. Den saken virker jo faktisk forstyrrende inn når man skal bedømme et forleggerliv. Det er ytre forhold som bestemmer: «Vært her lenge – ble skutt».

Nygaard morer seg tydelig over sin lille tabloide oppsummering av sitt liv.

Men det er jo likevel umulig å komme utenom skuddene i Dagaliveien. En ting er at Nygaard selv måtte tilbringe flere måneder på Sunnaas, måtte ha politibeskyttelse døgnet rundt, og siden brukte 4–5 år av sitt liv etterpå bare på å restituere helsen sin etter skadene. En annen er at attentatet ga Norge et enormt sjokk.

Martyr

Mens Sverige hadde Palme-drapet og Sveavägen i 1986, fikk Norge Nygaard-attentatet og Dagaliveien i 1993. Det var da Norge mistet uskylden, og det var et vendepunkt i min tid som forfatter, skrev Ingvar Ambjørnsen i VG på 20-årsdagen for fatwaen. Og i likhet med Palme-saken har man aldri greid å fange gjerningsmannen.

– Det var et varsel om alt det som senere skulle komme, sier Nygaard, og tenker på de siste årenes debatt rundt Muhammed-karikaturer og radikal islamisme.

– Du var nesten en martyr den gangen?

Nå blir faktisk Nygaard litt irritert. Han ser plutselig veldig trøtt ut, og gnir seg voldsomt i øynene der han sitter i en av lenestolene på kontoret sitt. Ikke engang småkakene og kaffen som sekretær Inger nettopp har vært innom med, kvikker ham opp nå.

– I det øyeblikket du bruker ordet «martyr», blir du et offer. Det er slett ikke slik at dette at jeg ble skutt liksom var «det store vendepunktet» i mitt liv. I månedene på Sunnaas etterpå ble jeg bare så lei av å repetere og fortelle den historien. Så da jeg kom ut derfra, var den ferdig bearbeidet. Det var selvfølgelig en sterk opplevelse. Men det var ikke noe som forstyrret meg senere i mitt liv. Da jeg var kvitt politibeskyttelsen og flyttet tilbake til mitt hjem, så var alt normalisert.

– Så du har aldri trivdes i rollen som ytringsfrihetens fremste ridder?

– Jeg syntes det var viktig å delta i debatten. Men «ridder» høres ut som «helt». Og det er jeg ikke. Tja, kall meg en liten soldat, da! Dem er det mange av.

– Er du fortsatt redd? Har du sluttet å se deg over skulderen?

– Jeg har aldri vært redd eller sett meg over skulderen, faktisk. Beklager å måtte skuffe deg, smiler Nygaard.

– Nå som du slutter som forlegger – gjelder fatwaen mot deg fortsatt?

– Å, ja, formelt er den nok gyldig til evig tid! Men en fatwa er også politikk. Rushdie-saken er ikke lenger politisk aktuell.

Menneskene

Som sagt, det er så mye som må gjøres når man skal gå av med pensjon. Man må for eksempel gå på PC-kurs med IT-avdelingen, nå som man skal ha hjemmekontor og ny fancy PC, i tillegg til nytt leiekontor i forskningsstiftelsen Fafo. To fra IT-avdelingen står og venter på William Nygaard nede i førsteetasje, Merete Bognar og Tord Ahlgren. De er smittet av den samme, urolige spenningen som hersker i huset denne siste rare uka.

– Det er veldig rart å tenke på at han skal slutte. Det er virkelig en epoke som er over nå, sier Bognar trist, men legger til at hun gleder seg til at Mads skal komme.

– De er forskjellige, Mads er Mads og William er William. Men de er begge like omgjengelige, sier hun.

I 1981 hadde William Nygaard (38) allerede ledet Aschehoug i syv år. Foto: Stein Marienborg

Og der kommer endelig William Nygaard farende inn, rød i ansiktet. Etterpå viser det seg at han kommer rett fra det superhemmelige møtet med sin Gyldendal-kollega Geir Mork, der de to signerte en avtale om felles kjøp av aksjene i Aller Forlag. Det ble det siste, store initiativet Nygaard fikk være med på før han går av.

– Jaså, så nå skal du komme og se på hvor dum jeg er? sier Nygaard muntert, og myser mot den nye skjermen.

En lang stund er hans grånende hode bøyd over nye innbokser og mailsystemer.

– Hm, så den der tar de fleste minnekort? Det er jo superfint, da! utbryter han etter en stund.

– Hva kommer du til å savne mest i dette huset?

– Her har vi to eksempler! sier Nygaard, og tar et godt tak i begge IT-folkene og klemmer dem inntil seg.

– Jeg kommer til å savne menneskene. Og de små, konkrete tingene, som det å spise knekkebrød til frokost i kantina.

– Hvorfor skal du leie kontor utenfor huset? Kan du ikke bare få et krypinn her?

Nygaard ser nå veldig bestemt ut:

– Nei. Det er ikke aktuelt. Det blir et rent snitt, sier han, og har tydelig tenkt på at sønnen Mads skal slippe å ha pappa rennende rundt i Aschehoug-bygget når han overtar etter påske.

– Hvorfor Fafo, egentlig?

– De tar fra tid til annen inn slike løse fugler som meg! Det er tilfeldig, ideen oppsto under en prat med min venn Gudmund Hernes. Jeg skal ikke være ansatt, men kanskje ta del i et prosjekt eller to. Og så får jeg en liten celle der, med Gudmund Hernes rett over gangen, og med Jan Balstad lenger nede i korridoren. Der skal vi gamlingene sitte, da. Men jeg understreker: Jeg skal IKKE være ansatt i Fafo! Jeg skal være fri mann, jeg skal til New York, jeg skal padle, jeg skal sykle ... nå blir det ingen flere 14-16- timersdager. Tror jeg ...

– Du ble lei av det til slutt, altså?

Vi har flyttet oss opp på kontoret hans igjen, Halldis Moren Vesaas betrakter oss fortsatt med et mildt blikk, og Nygaard sitter i en lenestol og skjærer en pussig grimase, som signaliserer noe sånt som «Er du gæren, JA!»

– Den store lettelsen blir nok å slippe det daglige ansvaret. Det føles helt riktig å slutte. På høy tid vil jeg nesten si, hehe.

– Syns du det er rart at sønnen din skal overta kontoret ditt?

– Ja, det er innmari snålt! Jeg tror Mads er flinkere enn meg, og han har skaff et seg den rette erfaringen for en slik jobb helt uten min innflytelse. Det er andre som har vært hans mentorer. Jeg ble jo skilt fra moren hans, som jeg beholdt et godt vennskap med, så han vokste opp med sin far på avstand, men likevel nær. Jeg vil derfor ikke si jeg har vært en dominerende far. Det er rart, men under den såkalte Rushdie-saken ble han familiens helt naturlige talsmann. Da inntok han for første gang en slags faderlig holdning overfor meg. Det har han fortsatt med. Og det liker jeg godt!

William Nygaard på vei ut.

Når Dagsavisen skal til å forlate kontoret på Sehesteds plass, stikker Nygaard til oss et visittkort.

– Dette er jo kuriøst, for det er nok det aller siste visittkortet jeg gir ut som sjef i Aschehoug, sier Nygaard, og overrekker det med en høytidelig gest.

Det er først lenge etterpå at vi plutselig legger merke til at Nygaard i forvillelsen har gitt oss ett av sin etterfølgers allerede ferdig opptrykkede kort. «Mads Nygaard. Forlegger – konsernsjef» står det. Ser man det. Framtida er her allerede.