Helg

«The decision is Lilyhammer»

Stemmer det at ingen døde på Lillehammer under OL? Ville det blitt leker uten en mann ved navn Wolfgang? Og hvor ble det av de 80.000 bøylene som skulle få lokalbefolkningen til å smile?

- Jeg sto på kontoret og så ut av vinduet. Gatene var tomme. Det var en trist dag i den lille vinterbyen …

Wolfgang Müller blir blank i øynene når han forteller om dagen da festen var over. Mandag 28. februar 1994 kom tåka sigende inn over Lillehammer. 16 dager med sol og skyfri himmel var historie. Når Lillehammer i dag inviterer til 20-årsfest for å gjenskape stemningen fra solskinnsdagene, kommer ikke Müller til å spille noen sentral rolle. Men uten tyskeren ville det ikke vært noe å feire.

For Müller ble 28. februar en blåmandag av flere grunner. Samme dag som Juan Antonio Samaranch proklamerte: «The best Olympic Winter Games ever», fylte Müller 50 år. Tyskeren inviterte venner og bekjente til fest på avslutningssøndagen. På slaget tolv steg Sissel Kyrkjebø fram i blå fløyelskjole på den provisoriske scenen og sang «Amazing Grace» for Lillehammer-OLs far. Festen varte til langt utpå morgenkvisten. Men Müller kom seg likevel på kontoret denne mandagen da alt var over.

- Da jeg så ned på gata, ble jeg fylt av tristhet. Alt var vekk. Det lå bare grus igjen. Samtidig var jeg dypt takknemlig for at jeg fikk oppleve disse fantastiske dagene. Oslo vil aldri greie å gjenskape den atmosfæren. Aldri!

Det er stille i stågata. Noen pensjonister sparker seg fram på meier. Pels har heller ikke gått av moten i OL-byen. På en kafé møter vi Audun Tron. Han var ordfører i Lillehammer under lekene og visepresident i LOOC. Nå er han pensjonist og jobber med en bok om OL.

- Jeg var nok en av dem som så minst idrett under OL, begynner Tron.

Mens andre dro i titusentall inn i de iskalde skogene over byen, fløy ordføreren fra kanapé til kanapé.

- Jeg har regnet ut at jeg var på over 200 mottakelser i de ukene OL pågikk. Det hendte flere ganger at jeg verken visste hvem jeg møtte eller hvorfor, sier Tron og ler.

- Da OL var over, sa kona til meg: «Hvis noen ringer eller kommer og inviterer oss på champagne og kanapeer nå, da slår jeg dem ned!»

Det var ikke bare VIP-er og kongelige som Tron stilte opp for. Ordføreren sa ja til alle som ville møte ham.

- Det var en gjeng fra Sogndal som ringte og spurte om de kunne treffe meg. De kjørte over fjellet klokka to på natta og ville møte meg om morgenen.

- Var de fulle?

- Nei da, de ville bare treffe ordføreren på Lillehammer. Jeg tror de hadde med seg noen steiner de ville overrekke.

På spørsmål om hva Lillehammer har fått ut av lekene, svarer Tron:

- Ungdommen i byen har fått flere muligheter. Det er bare å se på Høgskolen. Før OL var det rundt 500 studenter i byen. I dag er det 4.500. OL førte også til en imponerende dugnadskultur. Det er nesten så jeg blir på gråten når jeg ser hvordan folk fremdeles stiller opp.

Tron trekker også fram at lillehamringene er blitt flinkere til å yte service.

- Vi vet hva som skal til når vi tar imot internasjonale og nasjonale gjester. Nå snakker ikke folk bare lillehamring lenger.

Før OL på Lillehammer var det mange som var bekymret for om lokalbefolkningen ville være i stand til å yte god nok service. Å vise vennlighet fikk en sentral plass i opplæringsprogrammet for de frivillige. Arrangøren planla også å sende ut «smilebøyler» til 80.000 husstander i Hedmark og Oppland. Smilebøylen besto av to kroker som skulle festes i hver munnvik og holdes fast med en strikk rundt hodet. En halv million kroner var satt av til det som skulle være et artig innslag før lekene. Men etter at det ble avslørt hva disse pengene skulle brukes til, ble kampanjen trukket tilbake. Tron ler når han blir minnet på bøylene, og forteller at han har en liggende hjemme.

- Det å få folk til å være serviceinnstilte var et viktig budskap før OL. Men hvis de hadde sendt ut disse smilebøylene til enhver husstand, ville nok folk tenkt: «Hva i all verden er det de driver med i OL-organisasjonen.»

Han husker godt dagen da han fikk høre om OL-planene for første gang. Fredag 22. januar 1982 ble formannskapet innkalt til et ekstraordinært møte, men ingen fikk vite hva det gjaldt. Initiativtaker til møtet var Wolfgang Müller.

- Det var ingen som i sin villeste fantasi hadde tenkt på at noen kunne komme opp med en slik idé.

- Ville det blitt OL på Lillehammer uten Wolfgang Müller?

- Nei, jeg tror faktisk ikke noen andre hadde hatt fantasi til å sette i gang dette i fullt alvor.

- I mange år var min hovedoppgave å få utenlandske turister til Norge.

Wolfgang Müller sitter i stua på Lillehammer, og forteller om hvordan det hele startet. Tyskeren kom til mjøsbyen i 1968 for å gifte seg med Karin. Han begynte sin yrkeskarriere på Hotel Kronen i Lillehammer. Mye av tida gikk med på å drive norgesreklame i utlandet.

- Vet du hva folk spurte meg om når jeg var på reiselivsmessene i Berlin? «Finnes det bensinstasjoner der oppe?» Det var nivået på kunnskapen om Norge på den tida.

Sammen med sin svoger var Müller av de første i landet som startet med aktivitetsbaserte reiseopplegg for utlendinger. På programmet sto langrenn, og Müller var selv med på turene.

- Når jeg sto og ventet på at turistene skulle komme seg ned de bratte løypene ovenfor Lillehammer hadde jeg god tid til å nyte naturen. Jeg tenkte ofte: «Det Norge og denne byen trenger er et megaarrangement som kan gjøre den fantastiske naturen kjent». OL-ringene var på den tida den beste logoen i verden. Men som tysker i Norge kunne jeg ikke gå ut med mine ideer, da ville de sendt meg på galehus, sier Müller og humrer.

Det var en uttalelse fra daværende president i Norges olympiske komité, Arne B. Mollén, som fikk Müller til å handle. I 1981 uttalte Mollén til avisen Lillehammer Tilskuer: «Når Falun ikke får OL, ja, da er det bare Lillehammer igjen i Norden som kan klare det». Mollén kom med uttalelsen etter at Åre og Falun igjen hadde fått nei til å arrangere OL. Journalisten som skrev notisen i Tilskueren, la til: «Vi tillater oss å tro at det neppe blir realiteter av noe slikt.» Det var ingen som fulgte opp uttalelsen til Mollén. Men Müller satte seg ned og skrev et brev til presidenten og ba om et møte. På dette tidspunktet var han direktør for hotellkjeden Best Western i Norge. Mollén takket ja til å møte Müller, som kom til Oslo sammen med noen lillehamringer han hadde alliert seg med. Müller holdt et flammende innlegg der han gjennom ni punkter redegjorde for hvorfor Lillehammer burde søke om OL. Tre måneder senere ble planene presentert for formannskapet i Lillehammer. Dagen etter møtet fikk kronprins Harald spørsmål om hva han syntes om planene: «Dere er gærne!» svarte kronprinsen.

På Lillehammer ble det uoverenskomster og personkonflikter om hvem som skulle styre prosessen videre. Müller ble ikke med i arbeidsgruppen som skulle jobbe med søknadsprosessen. I dag bedyrer tyskeren at han ikke er en bitter mann.

- Jeg er veldig stolt av at jeg i 1981 hadde mot nok til å sette i gang. Man måtte være litt av en visjonær for å gjøre alvor av en slik idé. Og ettertida har bevist at det var riktig. Jeg mener lillehamringene burde være enda mer stolte av hva de fikk til sammen med Norges befolkning - som var med å skape rammen. Det var helt fantastisk, altså!

- Det var ingen som døde på Lillehammer under OL ...

Vi sitter på rådhuset og snakker med Øivind Pedersen, kultursjef i Lillehammer kommune. Under OL jobbet han i kulturetaten som også hadde ansvaret for at kommunens tjenester til byens befolkning skulle opprettholdes under lekene.

- Vi måtte planlegge at både livet og døden skulle gå sin gang.

Under OL ble kirkene brukt til kulturarrangementer. I tillegg var det kjøreforbud i byen, noe som kompliserte den daglige driften. Selv om kommunens beredskap var planlagt i minste detalj, var det en viss bekymring for at dramatiske hendelser skulle inntreffe.

- Folk ble knapt syke - og det var altså ingen som døde. Jeg tror ikke det var tilfeldig. Det er vel noe med at når man har noe å se fram til ... Jeg tror det betyr noe.

Det var også spesielt at sola skinte de 16 dagene lekene varte. Og at snøen lavet ned akkurat dette året. For årene før 1994 var det milde vintre med regnvær og slaps. Pedersen forteller at han gikk rundt i en konstant gledesrus mens lekene varte, og at det nærmest er umulig å trekke fram ett høydepunkt. Den siste tida har han vært med på å organisere jubileumsfesten.

- En tredel av befolkningen fikk ikke med seg OL. Vi ønsker at spesielt de unge skal få oppleve noe av stemningen som var her i 1994.

Samtidig understreker Pedersen at Lillehammer ikke er en by som bare lever på gamle minner.

- Vi har trøkk på å utvikle byen og regionen. Om to år skal vi arrangere Ungdoms-OL, så jubileumsåret vil handle vel så mye om å se framover.

Museumssjef Bjarte Ytre-Arne mimrer 20 år tilbake - til dagen han husker best. I 1994 var han arenaprodusent i Lysgårdsbakkene.

- Alt lå til rette for en stor norsk dag. Espen Bredesen ledet etter førsteomgang. «Min dag» med Åge Aleksandersen lå klar i spilleren ...

Bredesen satte utfor i storbakken. Noen sekunder senere ble det helt stille på sletta. Jens Weissflog med finger’n hadde vunnet. Ytre-Arne forteller at en politimann som hadde ansvaret for sikkerheten kom bort og spurte fortvilet om arrangøren kunne gjøre noe for å unngå kaos.

- Det verste som kunne skje var om alle de 40.000 begynte å gå mot porten samtidig. Vi visste at Johann Olav Koss skulle gå 10.000-meteren i Vikingskipet på dette tidspunktet, så da bestemte vi oss raskt for å vise det på storskjermen. Nesten alle ble værende, stillheten ble avløst av voldsom jubel. Dagen etter sto det «Tidenes trøsteshow» i Dagbladet, sier Ytre-Arne og smiler.

I dag er han sjef for OL-museet i Håkons Hall. På kontoret henger akkrediteringskortet fra 1994. Ytre-Arne forteller at han også var med på å velge ut de åtte maskotparene som skulle være Kristin og Håkon. 30.000 barn var med. Cecilie Holm Moldegård fra Lillehammer satt på toppen av hoppbakken som Kristin, sammen med sin partner Håkon, under åpningsseremonien.

- Vi satt ved siden av hopperen og vinket til publikum. Det var jo litt dramatisk siden han som egentlig skulle hoppe falt og brakk armen under et prøvehopp. Men det var stort å sitte der og se ned på folkehavet.

Moldegård er lege, har to barn og bor rett ved Maihaugen i hjembyen. Hun forteller at det var moren som satte sammen programmet hun framførte da hun var på maskot-audition.

- Jeg spilte fiolin, sang «Solveigs sang» og deklamerte «Bukkerittet». Det var ganske pompøse greier for en 10-åring, sier Moldegård og smiler.

Parene som ble plukket ut ble sendt på maskotskole.

- Der lærte vi hvordan vi skulle håndtere pressen og hvordan vi skulle stille opp på bilder. Jeg husker også at vi hilste på Blekkulf. Vi skulle være miljøprofiler.

Under OL ble det litt krangling med partneren Håkon.

- Vi var skientusiaster begge to. Høydepunktet var medaljeseremoniene. Da måtte vi forhandle om hvem som skulle gi blomster til hvem. Mitt største øyeblikk var å få klem av Smirnov etter at han vant femmila. Jeg husker også tremila da det var så kaldt at det var snakk om at den måtte avlyses. Det gikk rykter om at de varmet opp termometerne slik at øvelsen kunne gjennomføres.

Moldegård forteller at hun fremdeles ser frivillighetsdressser i sentrum, og at folk er stolte av det de var med på. Men hun synes ikke byen har endret karakter.

- Lillehammer er nok fremdeles en litt søvnig småby.

Det begynner å mørkne i OL-byen. Gatene er så godt som folketomme når vi kjører opp til journalist og forfatter Olav Brostrup Müller. Han har skrevet flere artikler om stillheten etter OL-festen. Etter et tiår i Oslo flyttet Müller tilbake til hjembyen, og bor nå i en kjedet enebolig med kone og to barn. Om kort tid skal han gi ut en roman som tar utgangspunkt i småbylivet på Lillehammer. Müller kommer ut på trappa i varmedress. Barna er syke, så forfatteren foreslår at vi gjør intervjuet utendørs. Gradestokken nærmer seg minus 15.

- Dette var deltakerlandsbyen. Her bodde Ulvang og Dæhlie. Da jeg vokste opp var dette ei myr.

Müller kaller området han bor i for en melkesyregetto.

- Tom Hilde bor i huset der borte. Tarjei Bø har akkurat flyttet. Det er en ekstrem tetthet av folk med pulsklokker her. For meg var det en veldig stor overgang å komme tilbake til den byen jeg flyttet fra. Du kan ikke gå en meter i byen uten å bli løpt ned av en eller annen friskus på rulleski.

«The decision is Lilyhammer.» Müller var 10 år da jubelen brøt løs 15. september 1988.

- Det var en klar, fin høstdag. Jeg husker at skoletimen ble avbrutt av at rektor kom løpende inn og ropte: «Vi har fått OL!» Alle løp ned til byen. Jeg ser for meg at det var sånn det var da freden kom til Norge. Alle skjønte at dette var kjempestort. Jeg og broder‘n dro hjem og begynte å snakke om hvor gamle vi ville være i 1994. 12. februar lå foran oss som en magisk dato da alt skulle utløses. Jeg har sammenlignet det med å være del av en sekt.

Da lekene startet var Müller blitt 16 år.

- Jeg jobbet i et konserttelt nede i byen og fikk betalt for å se Iggy Pop, A-Ha og mange andre store navn. Jeg fikk spise så mange pølser jeg ville og drikke masse brus.

Broren var 18 år i 1994 - akkurat gammel nok til å hoppe i den grå frivillighetsdressen.

- Han satt i ensomhet og laminerte adgangskort. Lønnen var frivillighetsdrakten - som han har brukt nøyaktig ingen ganger. Han blir muggen den dag i dag når vi snakker om OL.

Det finnes lite forskning som sier noe helhetlig om ringvirkningene av OL. Müller er usikker på om byen er blitt bedre.

- OL var en enorm mulighet for Lillehammer, en mulighet som byen fikk mye ut av. Men når man flytter ut i provinsen, ser man raskt at den norske småbyen er under press. Lillehammer er ikke noe unntak. Det er ikke optimisme her slik det var før OL.

Müller minner om at OL skulle gi et løft for hele regionen.

- Lillehammer skulle være et lokomotiv for å få i gang utvikling på innlandet. Det har ikke skjedd. Både Oppland og Hedmark har nesten halve befolkningen på trygd. Gudbrandsdalen er det mest fraflytta området i hele Norge. Det er ikke noe sted i landet hvor du finner flere konkurser, tannproteser og mer gjeld enn på innlandet. Det løftet man så for seg at Gardermoen og Lillehammer skulle gi, har ikke slått til.

Han ville likevel ikke vært OL foruten. Fremdeles får han den gode følelsen når han mimrer tilbake.

- Stemningen etter OL har vært litt som å sitte på et nachspiel idet det lysner - når du begynner å bli edru og bare er litt forvirret og glad - når du ser rundt deg og alle er gått - når du tenker: «Det var en fin kveld, var det ikke?» Så starter dagen. Alt går treigt. Du flytter litt rundt på ting som ligger på bordet - utsetter alle gjøremål. Der har Lillehammer vært i 20 år.

jens.marius.saether@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen