Bilde 1 av 5
Reportasje

Sverige etter Olof Palme

Debatten om Olof Palmes liv og ettermæle er like levende i dag.

Saken ble publisert i 2016

«Den nya tida kom en kylig natt.

Ingen har nånsin sett en natt så svart.

En natt som alla människor minnes;

Sen minnes dom ingenting.

Så låt mej säja til dej, lilla vän:

En kula drev oss in i tystnaden.

Men det var aldri filosofien

på mäster Olofs tid».

I 1997, to år før han selv døde, kom Björn Afzelius ut med den vemodige visen «På mäster Olofs tid». Tittelen spiller på et skuespill av den svenske teaterkjempen August Strindberg, men handler om tida da Olof Palme var statsminister i Sverige på 70- og 80-tallet. På mester Olofs tid, synger Afzelius, hadde Sverige «et respekterad namn», da var han stolt av «sitt fosterland», og den svenske filosofien var å kjempe for friheten, si ifra og vise solidaritet med den tredje verden. «När Sverige talade så lyssna man», synger Afzelius, og tenkte nok spesielt på den dagen før jul i 1972, da statsminister Olof Palme uten omsvøp – i en tid da dette var uhørt i Vesten – kritiserte USA for bombingen av Hanoi. Men i det siste verset kommer Afzelius til det som satte en stopper for alt Palme og Sverige den gang sto for: Skuddene som traff Sveriges statsminister på hjørnet av Sveagatan og Tunnelgatan i Stockholm om kvelden 28. februar 1986. De traff Palme klokken 23.21, og noen minutter over midnatt, idet februar gled over i mars, ble Olof Palme erklært død på sykehuset. Da var han ennå ikke fylt 60 år.

For 30 år siden var det ingen som hadde smarttelefoner eller internett. Det tok derfor tid før den grusomme nyheten om attentatet nådde verden. De som var på vei hjem fra fest i Stockholm i de tidligere morgentimene, så det kanskje først på en av tabloidavisenes salgsplakater. Andre nattevandrere hørte det på radio. Noen ble vekket av en telefon, som Arbeiderpartiets daværende leder, Gro Harlem Brundtland, forteller det i sin selvbiografi: «Det er natt. En ilter telefonlyd når min bevissthet. Jeg er lys våken. En kvinnestemme sier hun ringer fra NTB. Palme er skutt».

LES OGSÅ: Palme ved reisens slutt

Men de aller fleste fikk det store, lammende sjokket da de sto opp lørdag morgen 1. mars 1986. Svenske barn som tasset ut i stua for å se på barne-TV, fikk gjerne se foreldrene sine sitte der tause og alvorlige foran skjermen. Ett av de barna var den seks år gamle Daniel Suhonen, som bodde i en liten leilighet sammen med foreldrene sine i en forstad til Stockholm. Han sto opp, gikk ut i stua, og i sofaen satt moren og faren hans og holdt rundt hverandre. Tårene trillet på dem begge. «De fick honom», sa moren.

I dag er Daniel Suhonen 36 år gammel og leder av den faglige tankesmien Katalys, som står nær svenske LO. Han er selv sosialdemokrat, og har tidligere skrevet bok om Socialdemokraternas forrige leder, Håkan Juholt. Han var også taleskriver for ham en periode, da han var partileder. Nå Suhonen plassert seg selv midt i den Palme-debatten som jevnlig dukker opp i Sverige, selvsagt særlig rundt årsdagen for hans attentat 28. februar 1986.

– Jeg skulle fylle sju den våren i 1986. Nå har vi i Sverige snakket om dette i 30 år, sier han til Dagsavisen.

Og det har vært så altfor mye å snakke om. Først sjokket over det første politiske attentat på en nordisk statsminister. Så sorgen, statsbegravelsen, og den fullstendig mislykte etterforskningen som strakte seg over mange år. Underveis arresterte de en mann ved navn Christer Petterson, stilte ham for retten, frikjente ham, og i 2004 døde også han. De siste dagene har de i Sverige igjen rettet søkelyset mot Christer Petterson, som en gang ble pekt ut som morderen av Olof Palmes kone, Lisbeth. Hun var med mordkvelden, og ble selv streifet av skuddene. Hennes sønn, Mårten, sa nylig at han fortsatt er sikker på at det var Petterson som skjøt. Det samme sa Palmes tidligere statssekretær, Ulf Dahlsten, da han denne uka gikk ut i Dagens Nyheter. Han hevder at Petterson flere år før mordet var innom regjeringskvartalet og forhørte seg om Palmes vaner. Expressen har brakt intervjuer med tidligere Säpo-etterforskere, som hevder at Palmes drapsmann var tilknyttet et internasjonalt narkonettverk og hadde bakgrunn fra Sovjetunionen. Men fortsatt er ikke Sverige særlig nærmere svaret på hvordan han ble drept. Det beste man kan håpe på inntil videre, mener Daniel Suhonen, er å grave skikkelig i hvorfor han ble drept, og granske hva som ble Palmes politiske arv.

«Mordet på Olof Palme var ett politisk mord, oavsett hvem som avlossades skottet», skriver Suhonen i en mye lest og debattert kronikk i Expressen. «Medan oerhörda ressurser lagts ner på att leta etter en forsvunnen revolver har förvånadsvärt lite energi lagts er på att förstå mordets politiske konsekvenser och förutsättningar».

Suhonen mener de politiske konsekvensene i Sverige var svært store, ikke minst for Palmes parti, Socialdemokraterna.

– Ledende sosialdemokrater har i flere år sagt at de ikke bare vil snakke om mordofferet Olof Palme, men også om hans politiske arv. Da er det påtakelig at de samme lederskikkelsene har gjort Palme til en historisk skikkelse. Det Palme sto for, fins ikke lenger, mener Suhonen.

– Den sosialdemokratiske politikken Palme gjennomførte, fins ikke lenger, sier han.

– Borte er Palme-epokens klare samfunnsanalyse, planen for framtida, velferdsstaten og «Folkhemmet», skattepolitikken og den selvstendige utenrikspolitikken. Sosialdemokratiet i Sverige har ikke lenger den samme evnen til å formulere en klar løsning som velgerne kan ha tillit til. Det mangler en positiv utopi som man kan strekke seg etter, sier Suhonen.

Han mener at de eneste som har en klar utopi i svensk politikk i dag er Sverigedemokraterna. Den utopien de har handler bare om å bli kvitt innvandrerne, så tror de at alt løser seg og Sverige blir det «det en gang var», sier han.

Suhonen tror det er mye nostalgi rundt det Sverige som var, noe som for eksempel kommer til uttrykk i Björn Afzelius’ sang «På mäster Olofs tid». Det som nok stemmer er at folk før følte en større tillit til at det svenske samfunnssystemet ville ta vare på de som falt utenfor. Folk følte seg trygge, og var ikke redde for å havne på gata hvis de ble syke, mener han.

– I dag tror jeg ikke folk i Sverige føler den samme tryggheten. Ikke etter åtte år med borgerlig politikk, og et sosialdemokrati som i flere tiår har gått i en nyliberalistisk retning. Og verst av alt: Partiet har ikke lenger en klar visjon, har ikke lykkes i å formulere en samfunnsidé som er noe å strekke seg etter. Velferdsstaten er dessuten uthulet, sikkerhetsnettet ikke lenger så finmasket, og folk kan ikke lenger være sikre på at på hva som skjer på jobben om de blir sjuke, sier Suhonen.

– I dag ser vi et segregert og splittet Sverige, der svensker bor et sted og innvandrerne ett annet, et land med større forskjeller mellom folk. Når flyktningene nå er her, tenker nok en del: «Når de kommer, rekker velferden til meg også?». Jeg mener den analysen er feil, men noen opplever det nok slik, sier Suhonen, som selvsagt heller ikke vet hvem som skjøt Palme. Han tror det var hatet som drepte ham. På 1970- og 1980-tallet var han det man kan kalle «elsket og hatet» i Sverige.

– De fleste hadde aldri truffet Palme. De kjente ham ikke. Jeg tror ikke de hatet ham som person. Det var politikken hans de hatet. Om det var Christer Petterson som skjøt, så var han nok på en eller annen måte en del av dette hatet, tror Suhonen.

– Tror du det noen gang vil bli ro rundt Palme-saken? Eller vil det alltid være et sår?

– Det vil være et sår så lenge vi som opplevde dette minnes det som hendte i 1986, og opplevde det som hendte etterpå. Kanskje en dag, i løpet av de neste 20–30 årene, vil en person som var innblandet komme med ny informasjon. Kanskje på dødsleiet, eller kanskje via en pårørende. Man vet aldri.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Historiker og krimforfatter Hans Olav Lahlum var 12 år gammel da Olof Palme ble skutt i 1986. Han husker derfor godt den lørdagsmorgenen i mars da moren hans fortalte at den svenske statsministeren var blitt drept på åpen gate i Stockholm. De fleste i Norden som levde da, husker nok nøyaktig hvor de befant seg da de fikk vite det. Det var den generasjonens «Kennedy- øyeblikk». I en «uskyldens tid» da det var flere tiår til drapet på utenriksminister Anna Lindh i 2003, og AUF-massakren på Utøya i 2011, var vi helt ukjent med attentater på politikere.

– Sammenligningsgrunnlaget her er jo Kennedy-mordet i USA i 1963. Det at den sittende statsminister eller statsleder ble drept på åpen gate, sier Lahlum til Dagsavisen.

– I USA hadde dette skjedd før, men det var så lenge siden. I Sverige og Norden hadde aldri dette skjedd før. I USA fant de gjerningsmannen, i Sverige gjorde de det ikke. Det, og selvsagt selve attentatet, skapte et dypt traume, mener Lahlum, som har skrevet flere historiske bøker, både om USA og om sosialdemokratiske politikere – som Ap-kjempen Haakon Lie. Det neste blir en bok om Aps tidligere leder Reiulf Steen.

De svenske Socialdemokraterna og det norske Arbeiderpartiet har alltid stått hverandre nær, og Palmes død var et stort sjokk også for folk som Gro Harlem Brundtland. Hun var personlig venn med Palme, og traff ham senest en måned før drapet i Stockholm, på en lang flyreise fra Frankfurt til New Delhi i India. Palme betrodde Brundtland at han var urolig, forteller hun i selvbiografien sin. Hatefulle plakater dukket opp over alt der han kom, og iblant syns han at han kunne se de samme ansiktene stå i mengden foran de ulike talerstolene. Brundtland tenkte på denne flyreisen etter at han var død. Lørdag 1. mars 1986 ble det holdt minnestund på årsmøtet til Oslo Ap. «For oss var han en av våre egne», sa en sorgtung Gro Brundtland i minnetalen over ham.

Selv om Palme-drapet sendte sjokkbølger gjennom Sverige, mener Hans Olav Lahlum at den politiske volden i landet lenge hadde ligget og ulmet under den tilsynelatende rolige, svenske overflaten, på en helt annen måte enn i Norge. Og hatet mot Palme hadde lenge vært sterkt i Sverige, i flere leire. Attentatet var likevel lammende for Palmes parti den første tida.

– På kort sikt styrket nok Palmes død det svenske sosialdemokratiske partiet. Det ble en spontan sympatieffekt. Vi så at noe av det samme skjedde med Arbeiderpartiet etter 22. juli 2011, sier Lahlum.

– På litt lengre sikt begynte kritikken og spørsmålene å komme, som: Hvorfor var ikke sosialdemokratiet lenger like sterkt som under Palme? Så skjedde det som skjedde med de sosialdemokratiske partiene i begge land, partiene gikk mot sentrum og ble avideologisert. Noen kalte det «modernisering», andre «høyredreining». I Sverige slo det også slik ut i partiet og utenfor at alle Palmes etterfølgere ble sammenlignet med ham, og at mange mente alt var så mye bedre «i mäster Olofs tid», at Sverige var blitt fargeløst og feigt og ikke lenger like flink til å tale mektige stater midt imot.

Lahlum sier han syns at Björn Afzelius går litt vel langt i å glorifisere Olof Palme i sin vemodige vise fra 1997.

– Han gjør kontrasten altfor stor, mellom Sverige under Palme og Sverige uten Palme, sier Lahlum.

– Afzelius befant seg på ytterste venstre fløy, og der hadde de lenge kritisert sosialdemokratene for å ha sviktet sin arv. Den kritikken var der før Palme døde, og hadde nok også rammet ham om han hadde fått leve, mener Lahlum, som også peker på at verden har forandret seg radikalt siden skuddene falt i 1986. Den kalde krigen er over, Sverige er blitt medlem av EU. Mäster Olofs tid virker i dag veldig fjern.

– Nå er Palme blitt en historisk skikkelse. 30 år er lang tid, og det er sikkert unge folk i Sverige i dag som ikke engang vet hvem han er. Men han er ett av de største ikonene i svensk politisk historie, ved siden av Tage Erlander, sier Lahlum, som altså likevel mener at Afzelius glorifiserer Olof Palme og hans tid.

– Og han overdramatiserer fallet etterpå, sier Lahlum, som mener han kan se spor av Palmes arv i dagens svenske politikk, 30 år etter den svarte natten som «alla människor minnes».

– Som når den svenske utenriksministeren kritiserer Saudi-Arabia, mens Norge holder seg taus, sier Lahlum.

– Og når Afzelius synger om det solidariske Sverige som var den «den tredje verdens beste venn», så har Sverige i dag fram til nå i det siste vært ett av de to store landene i Europa som har tatt størst ansvar for flyktningkatastrofen. Mange på norsk venstreside sier at de skulle ønske Norge var mer som Sverige.

Mer fra: Reportasje