Stolthet og fordommer

- Vi er som protestantene og katolikkene i Nord-Irland!

Klassen bryter ut i latter idet 15-åringen på Haugenstua ungdomsskole svarer på hvordan han ser på forholdet mellom vestkantungdom og østkantungdom.

Skolen ligger i bydel Stovner på Oslos østkant, en bydel som har slitt med et dårlig rykte helt siden 1970-tallet.

- De er sossete, de ser på oss som ghetto og underklasse, og tror de er bedre enn oss fordi de har mer penger, kommer det spontant fra andre elever i klassen.

- Oslo er på mange måter en delt by, sier doktorgradsstipendiat Bengt Andersen til Dagsavisen.

Den siste tida har gitt ham rett. I fjor høst sa stortingsrepresentant Tor André Johnsen fra Fremskrittspartiet at han ikke ville bo på østkanten, men i et sivilisert, stille og trygt strøk på vestkanten. Og sist helg vant Don Martin spellemannspris for albumet «En gang Romsåsgutt Alltid Romsåsgutt».

- Vi tar denne prisen her for Rrrromsås, Groruddar‘n og Oshlo! sa Don Martin i takketalen sin.

Etterpå fikk han gjennomgå. Mer om det senere.

Bengt Andersen synes forholdet mellom Oslo øst og Oslo vest er så interessant at han har skrevet en hel avhandling om det. I slutten av denne måneden forsvarer han oppgaven «Westbound and Eastbound. Managing Sameness and the Making of Separations in Oslo» ved Universitetet i Oslo. Han har forsøkt å finne svar på hvorfor øst er øst og vest er vest. Og hvordan dette påvirker oss.

I to år har Andersen gjort feltarbeid på ungdomsklubber, puber, parker, på gata, T-banen og mange flere steder.

- Jeg har også intervjuet «vanlige folk», utbyggere, politi og andre i relevante offentlige etater.

Tallene viser at folk på vest har lenger utdanning, tjener mer og lever lenger enn folk i øst. Hvordan startet det hele?

Det brenner! Kirkeklokkene ringer i den lille landsbyen Oslo. Det er 17. august 1624. Det er kaos. Folk løper i hverandre. De er livredde, og forsøker alt de makter å slukke brannen før den ødelegger hus og hjem. Men det nytter ikke. Tre dager senere er Oslo en by i ruiner. Fire kvinner får skylden for å ha startet brannen med heksekunst, og blir halshogget.

Dette gir den dansk-norske kongen Christian IV en gyllen mulighet til å gjenreise byen ved Akershus Festning, som han mener vil gi byen et bedre forsvar. Samtidig er kongen usjenert nok til å omdøpe hovedstaden til Christiania. Kongens «Her skal byen ligge» legger grunnlaget for dagens delte hovedstad, mener Bengt Andersen.

- På mange måter er dette starten. Han ga store byområder til de bemidlede klasser. Dette er i dag de store villaområdene i Oslo, som mer eller mindre har tilhørt de samme klassene siden den gangen, sier Andersen.

Slottets plassering i 1849, som gjorde Homansbyen og områdene vestover mer attraktivt for de bemidlede, har sementert skillet. Et annet element er at arbeiderne bosatte seg nær industriarbeidsplassene som oppsto langs Akerselva. Så har man byggingen av drabantbyene i Groruddalen på 1950-, 60- og 70-tallet.

- Det er mange små og store enkelthendelser som har skapt byen slik den er i dag. Det er også viktig å ta med at delingen skyldes folks bopreferanser. Det er ikke bare rike som søker seg blant sine egne.

Ja, folk trives såpass godt blant sine egne at de, ifølge Andersen, nærmest aldri treffer dem som bor på den andre siden av byen.

- Folk på østkanten og vestkanten beveger seg ikke så mye over til den andre siden. Det er ingen klar grense, og selvsagt er det individuelle forskjeller, men i grove trekk er det slik, i alle aldersgrupper, sier Andersen.

- Hvorfor er det sånn?

- Jeg tror det har mye med følelsen av tilhørighet å gjøre. At rommet på enten øst eller vest er blitt noe man forbinder med gode opplevelser. Kanskje man ikke har noe behov for å krysse grensen, at man har det man trenger der man bor, enten det er matbutikker, parker, skoler, utesteder eller moskeer.

- Hva gjør dette skillet med oss?

- Når man ikke omgås skapes det og sementeres stereotypier, som ikke nødvendigvis har så mye med virkeligheten å gjøre. For eksempel at det er så farlig på østkanten, og at alle på vestkanten er snobbete og bortskjemte.

Ungdommene på Haugenstua mener det er litt forskjell på øst og vest.

- De er finere i språket på vestkanten. Og så er det ikke så mange utlendinger der. Noe som er dumt for dem, da de ikke blir kjent med andre kulturer, sier Even Tønnesen (15), elev på Haugenstua ungdomsskole.

- Mange tror nok også at vi er litt mer hardbarka, at vi er litt tøffere enn dem.

- Er dere det, da?

- Siden de oppfatter oss som tøffere, blir vi litt sånn, ler Tønnesen.

I likhet med skolekameratene Jenny Kristine Olstad Semmerud, Kevin Cornolis og Alina Ahmed er han sjelden eller aldri på vestkanten. Men han har fått venner på den andre siden gjennom håndballen.

- Vi har god kjemi, selv om de kanskje er litt rikere enn oss. Men det er nok mange på øst som har veldig sterke meninger om dem på vest, og omvendt, sier Tønnesen.

Fra Haugenstua ungdomsskole til Ris ungdomsskole på Oslo vest er det 40 minutters reisevei med bussen. Skolen ligger i Vestre Aker, bydelen i Oslo som skårer høyest på inntekt. Hva tenker ungdommene der om øst-vest-skillet i byen?

- Det er mange på vår skole som ikke har vært på den andre siden av byen. Noen fordi de ikke tør, sier Kristine Krohn (15).

Selv har hun familievenner på Holmlia, og forteller at faren hennes noen ganger tar henne med til østkanten, fordi han mener det er viktig å se flere deler av Oslo. Skolekameratene Rose Foroughinejad, Marthe Hagelien og Bendik Skarpenes sier de er en del på øst. De er blitt kjent med ungdommer på den andre siden gjennom blant annet sommerskole og fotball.

- Hva tror dere østkantungdom tenker om dere?

- At vi er snobbete, sier Hagelien.

- At vi lever i en beskyttet liten boble, sier Krohn.

- Gjør dere det?

- Vi lever i et trygt miljø, men det betyr ikke at vi ikke vet noe om hva som skjer utenfor Vinderen.

- Noen mener nok at vi er skjøre og litt pysete. Hvis vi for eksempel spiller kamp mot et lag fra østkanten, merker vi at de er litt røffere enn oss. De er kjappere i kjeften, mer direkte, smiler Skarpenes.

- Hva tenker vestkantungdom på når de tenker på østkanten?

- Mange tenker nok på innvandrere. Det er få innvandrere her på Ris, og det er flere her som ikke kjenner noen med utenlandsk bakgrunn, sier Skarpenes.

I disse dager pågår en rettssak i Oslo tingrett der 19 ungdommer er tiltalt for å ha ranet andre barn. Nesten alle ungdommene er fra Groruddalen, de fleste ranene er begått i samme område, og 16 av 19 tiltalte har innvandrerbakgrunn.

- Sånne ting kan skape fremmedfrykt, og gjør nok at noen på skolen vår tenker at «alle på østkanten er kriminelle», sier Skarpenes.

Barneranene har heller ikke gått ungdommene på Haugenstua hus forbi.

- Jeg tenkte at folk kommer til å se ned på oss, sier Kevin Cornolis.

- Det er INGEN på Stovner som er stolte av dem som har begått ran. Men nå blir det fort framstilt som at det er så mye kriminalitet og slåsskamper her, som det jo ikke er, sier Tønnesen, som ikke legger skjul på at han er misfornøyd med hvordan Groruddalen omtales i mediene.

Allerede på 1970-tallet kunne man lese at «Hensynsløse bander herjer i drabantbyene». Men østkantens dårlige rykte - og klinsjen med vest - strekker seg mye lenger tilbake i tid. I 1795 ble Bernt Anker - skipsreder, godseier og Norges rikeste mann på den tida - kjeppjagd tilbake til Frogner av en rasende folkemengde. Dette fordi det oppsto et rykte om at Anker planla å eksportere korn til Frankrike - og det attpåtil i et år med kornmangel.

Og i 1818 skrev Bergens biskop, Claus Pavels, i dagboken sin om den frie flyten av brennevin på Grønland på Oslo øst, som han fryktet kunne føre til umoral og opprør. Flere offentlige tjenestemenn klaget over at bønder som passerte gjennom de østlige forstedene i hovedstaden kunne bli forført av fristelsene der.

I dag er det ikke alkohol, dårlige manerer og hvit, kriminell drabantbyungdom som regnes som den største trusselen, mener stipendiat Bengt Andersen.

- Nå er det mer frykt for islam, manglende norskkunnskaper i skolene og drabantbyopptøyer av typen vi har sett i andre europeiske forsteder.

- Mener du all denne uroen er uberettiget?

- Nei, den er også et uttrykk for faktiske endringer i Groruddalen når det for eksempel gjelder befolkningssammensetning, der det flyttet inn folk som hadde andre vaner enn man var vant til. Og vi har hatt kriminelle gjenger i området. Men det er også visse paralleller mellom frykten for ungdommene i dagens Groruddalen og frykten for ungdommene på 1970-tallet.

Andersen mener nemlig at mediene følger samme spor som for 40 år siden.

- Når leser man om Slemdal og Vinderen? Vi har kartlagt at norske medier i perioden 1972 til 2011 omtalte steder i Oslo øst som ghetto flere hundre ganger. Det er klart at sånne ting påvirker hvordan folk oppfatter byen.

- Er det ikke sånn at mediene faktisk også speiler reelle problemer?

- Selvfølgelig. Men mediene dekker sjelden hverdagsliv. Hvis det først skjer noe, skrives det veldig mye, og man kan få inntrykk av at det er veldig farlig på Oslo øst. Men det er det ikke. Går man rundt i Groruddalen midt på natta er det mer sannsynlig å bli påkjørt av en buss enn å bli ranet, sier Andersen.

«Fra de ble sendt fra nr. 13 bort til nr. 19. Har dette vært en by som deler seg omtrent på midten». Don Martins låt «Nilsen» er en hyllest til Oslo øst, og gikk sin seiersgang i hele fjor. Etter at artisten, som er født og oppvokst på Romsås, ble hedret med spellemannsprisen haglet det med gratulasjoner på sosiale medier - der prisen også ble sett på som seier for Romsås og Groruddalen.

Men ikke alle var like begeistret for Don Martins takketale. På Twitter ble det skrevet ting som: «Skulka Don Martin morsmålsundervisningen?» og «Jeg forstår ikke hvorfor nordmenn med norsk som eneste morsmål snakker gebrokkent.»

- Det der er sånn «vi er bedre enn deg»-innstilling, en typisk holdning mange har til østkanten. Jeg snakket ikke gebrokkent. Jeg snakket sånn som vi snakker der jeg er fra. Om sånne reaksjoner skyldes ignoranse, arroganse eller begge deler vet jeg ikke. Men det er kanskje ikke så rart at folk tenker sånn. Det er få som snakker som oss som får jobbe i TV eller radio. Det offisielle oslospråket er vestkantens språk.

Han tror noe av grunnen til at «Nilsen» slo så godt an som den gjorde, skyldes at folk er stolte av å være fra østkanten og Groruddalen.

- Men de var også dritt lei av å høre om hvor elendig det står til der, om at det er bare kriminalitet og Sharialover. Kødder du, lissom? SHARIALOVER! Folk er bare hypp på å stenge sånne ting ute, handle grønnsakene sine og leve i fred. Du skjønner ingenting hvis du tror at alle nordmenn er like og alle pakistanere er like. Det multietniske i Groruddalen som blir framstilt som negativ dritt er noe vi er stolte av, sier Don Martin.

Han understreker at han ikke prøver å framstille østkanten som konfliktfritt og rosenrødt.

- Ja, det er problemer på østkanten. Det er ikke et badeland på Bahamas med gratis is til alle, men problemene vi har her blir veldig ofte blåst ut av alle proporsjoner. Det er ikke NOE STED i Oslo jeg føler meg utrygg.

I likhet med Bengt Andersen mener han at Oslo er en ganske delt by.

- Den er det, kulturelt, sosialt og økonomisk. Ingenting er kategorisk, men i grove trekk opplever jeg det sånn at dette er to verdener som ikke møtes. Folk på vestkanten sirkulerer i sine miljøer, og har Bogstadveien som sin hovedgate. For meg er sentrum mellom Grønland og Torggata. Grønlandsleiret er hovedgata mi.

Karakteristikkene ungdommene på Haugenstua - i begynnelsen av denne reportasjen - gir av ungdommer på vestkanten kan han lett leve seg inn i.

- Du hadde fått de samme svarene om du hadde intervjuet klassen min da jeg var 15. Jeg tenkte nok på samme måte, men jeg var jo aldri på vestkanten, jeg kjente jo ikke de folka som bodde der.

Det gjør han nå.

- Det er ofte noe sant i stereotypiene, selv om ingenting er svart eller hvitt. Alle på vestkanten er selvsagt ikke rike eller kjipe, som er det inntrykket mange på øst kanskje har når man er yngre. Jeg vet jo nå at det der bor helt vanlige folk, med vanlige jobber, mange av dem har identiteten sin mer knyttet opp til min identitet enn en slags sosseverden, sier Don Martin.

- Du finner ikke mer ekte vestkant enn meg!

Alexia Bohwim (44) har bodd hele livet på Frogner i Oslo. Forfatteren av «Frognerfitter», «MILF» og «Golddigger» har ikke tenkt til å flytte noe annet sted heller - i hvert fall ikke østover.

- Østkanten er et sted jeg O-VER-HO-DET IKKE vil bo. Jeg elsker folk fra østkanten, det er ingen som er lettere å prate med enn folk derfra, men jeg hadde blitt gæren av å bo der. Det hadde vært som å putte meg på en annen planet. Jeg får ikke puste hvis jeg ikke ser monolitten hver dag, sier Bohwim som så å si aldri setter sin fot øst for Egertorget.

- Det er pinlig å si hvor lite jeg er på østkanten. Det er bare hvis jeg strengt tatt må, og det er når jeg trenger nytt pass på Grønland politistasjon. Da gruer jeg meg i to uker i forveien. Jeg HAAATER Grønland.

- Men det sjukeste er finansfruene her som synes det er skummelt å dra til Grønland fordi de tror de blir slått ned og ranet.

- Det virker som om du ikke synes det er noe særlig selv?

- Nei, men jeg er ikke redd for å dra dit. Jeg blir bare rett og slett deppa av å se tiggere og narkomane, se at unge menneskers liv går til helvete.

- Jeg har jo vært på Lambertseter og Grorud, der er det koselig. Men jeg kunne aldri bodd der, det er her på Frogner jeg har folka mine.

Friske fordommer mot folk fra den andre siden av byen har det alltid vært, mener hun.

- Jeg gikk på Ruseløkka skole (i Vika, Oslo sentrum, red.anm.). Det ble fullstendig kulturkræsj mellom de rike barna fra Bygdøy og de fattige fra Vika, som ble sett på som østkant. Bygdøyfolka bestemte at vi skulle begynne fem minutter senere, de mobbet barna fra Vika for hvordan de gikk kledd og fordi de ikke hadde penger. Jeg ble så vidt akseptert fordi jeg var fra Frogner, bodde i hus - leiligheter var for fattige - og fordi pappa var filmregissør (Knut Bohwim, regissør av bl.a. Olsenbanden-filmene, red.anm.).

- Selv sender også jeg bevisst barna mine på byskoler med barn fra andre kulturer for at de skal bli kule barn, og ikke helt idioter sosialt. Men den dag i dag er det folk på Bygdøy som er livredde for pakistanere, og som tror at barna blir narkomane når de begynner på Ruseløkka skole.

Nedlatende holdninger om folk fra den andre siden av byen blir overført fra foreldrene til barna, mener Bohwim.

- På vestkantens vegne må jeg dessverre si at det er blitt veldig stilig å være rik og øse penger på barna sine. Da kan man liksom ikke komme slentrende med noen fra østkanten, med mindre det er Kjetil André Aamodt eller no‘. Det er mange her på vest som snakker dritt om østkantfolk, og kaller dem harry, uten å legge merke til hvor harry de er selv.

- Men jeg tror østkantforeldre er like gode til å spre fordommer.

Bohwim har nemlig mer enn én gang blitt plassert i bås på grunn av der hun bor.

- Åhåhåhåhåhå. Fy f ... Jeg har fått så mye fordommer! Om at vi alle er så fisefine, har ræva full av gryn og flyr rundt med Louis Vuitton-vesker. Men jeg har vært på sossen og jeg har vært alenemor. Og, ja, jeg har venner som har hatt privatsjåfør, men også venner som har hatt do i trappa.

- Det er liksom flott å si at man er stolt av å komme fra østkanten, men folk godtar ikke at man sier man er stolt av å være fra vest, legger hun til.

Bohwim tror verken hun eller andre i hennes bekjentskapskrets kommer til å dra oftere mot øst i byen. Men hun har tro på at dagens unge finner hverandre over grensene.

- Jeg har håp om at den neste generasjonen blir mye kulere enn min idiot­generasjon. Dessuten vet jo nå alle vestkantgutter at de fineste damene er på østkanten, he he.

Bengt Andersen ser derimot ingen tegn til at skillet mellom øst og vest blir mindre, og at byen smelter sammen.

- Nei. Drabantbyene og villaene ligger der de ligger. For mange er idealet et hus, og selv om man har råd til et hus på vestkanten er det ikke sikkert at man vil det, hvis man er den eneste som ser annerledes ut, og skiller seg ut.

- Dessuten er det viktig å si at folk trives i Groruddalen, selv om det er tendenser til såkalt «hvit flukt». De fleste eier sin egen bolig. Folk vil gjerne også søke seg til steder man identifiserer seg med, der man har venner og barndomsminner. Hvis de vil realisere boligdrømmen flytter man gjerne enda lenger ut mot øst, ut av byen, til for eksempel Lørenskog som mange norsk-pakistanere gjør i stadig større grad, sier Andersen.

Til høsten skal tiendeklassingene på Haugenstua og Ris begynne på videregående skole. De gleder seg til å møte elever fra den andre siden av Oslo. Kristine Krohn på Ris mener det ikke er noen grunn til å vente med å bli kjent.

- Alle på vestkanten burde se mer av øst, og omvendt. Det hadde vært veldig hyggelig om de på Haugenstua kan komme til oss, så kan vi dra på besøk til dem.

Even Tønnesen på Haugenstua ungdomsskole er positiv til et slikt besøk.

- Det høres hyggelig ut. Kanskje det viser seg at det ikke er så stor forskjell på oss likevel.

sturla.hanssen@dagsavisen.no

Kilder: De historiske hendelsene i saken er hentet fra Bengt Andersens doktorgradsavhandling: «Westbound and Eastbound. Managing Sameness and the Making of Separations in Oslo». Andre kilder: historieformidler Leif Gjerland, Oslo kommune, snl.no og Wikipedia.