- Da det ble klart at «Gjennom natten» ble vinneren, reiste jeg meg og jublet. Men da jeg så rundt meg, var alle de andre stille og alvorlige, forteller Farhat Fazli (17).

Tidligere i år var hun med i landsjuryen for Ungdommens kritikerpris. For første gang var vinneren ikke til stede da prisen ble delt ut: Stig Sæterbakken (46) tok sitt eget liv 25. januar i år. Da var han i ferd med å få et større gjennombrudd som forfatter, med sin siste roman «Gjennom natten». I løpet av februar ble den tildelt både P2-lytternes romanpris og Ungdommens kritikerpris. Begge priser nominert av kritikere og bestemt av lesere. Selvmord er ett av temaene i «Gjennom natten», og et enda mer eksplisitt tema i boka «Der jeg tenker, er det alltid mørkt», essays av Sæterbakken gjenutgitt etter hans død. Her, som ved mange andre anledninger i sitt forfatterskap, var Sæterbakken selv med på å utfordre tabuene rundt selvmord i den offentlige debatten. Hvordan skal vi lese det han skrev, etter at han selv tok sitt eget liv?

Traff veldig

Farhat Fazli og Christine Kaushal går i 1. klasse studieforberedende på Fyrstikkalleen videregående skole ved Helsfyr. Begge bor på Søndre Nordstrand, utenom skolen driver Kaushal med klassisk indisk dans, og Farhat Fazli jobber i kassa på Meny Holmlia. Begge liker å lese, ingen av dem hadde hørt om Stig Sæterbakken før de fikk tildelt «Gjennom natten» gjennom Ungdommens kritikerpris.

- Jeg visste ikke at Stig Sæterbakken fantes, for å være ærlig. Men boka traff meg veldig. Han setter ord på ting jeg ikke har klart å sette ord på selv. Det er en perfekt bok, rett og slett, sier Farhat Fazli.

Farhat satt i landsjuryen for Ungdommens kritikerpris, som kom sammen siste uka i februar for å diskutere seg fram til årets vinner. Gjennom høsten har en klasse hver fra ni videregående skoler lest åtte utvalgte bøker, deriblant «Gjennom natten». De har diskutert bøkene i klassen, og blitt enige om sine favoritter, som en fra hver klasse tok med videre til landsjuryen. Både Farhat Fazli og Christine Kaushal hadde «Gjennom natten» som sin favorittbok.

- De fleste bøkene vi leste til Ungdommens kritikerpris handlet om sorg, jeg følte ikke at «Gjennom natten» skilte seg ut sånn sett, sier Christine Kaushal.

Inn i natten

Tirsdag 24. januar i år sendte Stig Sæterbakken flere tekstmeldinger og e-poster til venner og samarbeidspartnere. Så gikk han inn i natten. På formiddagen onsdag 25. januar meldte nettmedier at Stig Sæterbakken var død. I papiravisenes nekrologer torsdag 26. januar ble dødsårsaken ikke nevnt, men noen steder ble den antydet. Dødsannonsen sto lørdag 28. januar, hvor det ble fastslått: «Vår kjære Stig Sæterbakken, født 4. januar 1966, valgte bort livet».

Siden slutten av 80-tallet hadde Sæterbakken vært en av sin generasjons mest markante litterære stemmer, som romanforfatter, kritiker, essayist; lærer, aktør og inspirator. Han var kjent for sin uredde omgang med temaer som kretset rundt ondskap og mørke, og sammenhengene mellom liv og kunst. «Gjennom natten» var hans tiende roman, den kom ut i september 2011, fikk unisont gode kritikker, og ble av mange framhevet som et høydepunkt i Sæterbakkens forfatterskap. Utgangspunktet for romanen er en tilsynelatende vellykket middelaldrende mann som opplever at hans eneste sønn begår selvmord.

- Utrolig lei meg

I ukene etter nyttår var Kaushal og Fazli i gang med å overbevise klassekameratene om at «Gjennom natten» var boka klassen burde stemme på. Det var en av skolebibliotekarene som fortalte Fazli at Stig Sæterbakken var død, og at han hadde tatt sitt eget liv.

- Jeg ble utrolig lei meg. Jeg hadde sett fram til å møte ham, og stille ham spørsmål om ting jeg hadde lurt på med boka. Særlig om slutten, sier Fazli.

- Klassen hadde en Facebook-gruppe for Ungdommens kritikerpris. Læreren postet en artikkel om at han var død. Det var veldig rart. Man forventet jo ikke at en av forfatterne i konkurransen skulle dø, og iallfall ikke slik, sier Kaushal.

Sorg og skyldfølelse

Drøye to uker etter Stig Sæterbakkens død, møttes en jury på seks for å kåre vinneren av P2-lytternes romanpris 2012. Seks bøker var plukket ut av et kritikerpanel, og juryen hadde lest romanene gjennom høsten. Kåringen av vinneren skjedde i en direktesendt diskusjon på P2 lørdag 11. februar.

- Det var en helt spesiell situasjon: Forfatteren døde mellom vi mottok boka og avstemningen, sier Magnhild Uglem (31), prosjektleder i oljeindustrien. Juryen i P2s årlige romankåring består av litteraturinteresserte lyttere som melder seg frivillig og blir plukket ut til å sitte i juryen. Uglem hadde aldri lest noe av Stig Sæterbakken før hun fikk tilsendt «Gjennom natten» i fjor høst.

- Jeg meldte meg på til P2-juryen fordi jeg er en lidenskapelig bokelsker. Jeg hadde et oppriktig ønske om å være med å kåre årets beste norske roman, og jeg ville anspore meg selv til å lese mer ny norsk litteratur. Å lese Sæterbakken var en ny opplevelse for meg, forteller Uglem. Hun syntes boka var «ekstremt sterk».

- Han kommer deg så nær, han skriver så intenst, du føler det han skriver om på kroppen. Det er en mørk, dyster, tung bok, men det er et viktig tema: Sorg og skyldfølelse. Han klarer å sette ord på følelsene rundt det å miste et barn på en fantastisk måte.

Flere tidsplan og handlingsløp i «Gjennom natten» nøster opp forhistorien for selvmordet, og beskriver farens lammende sorg som fører ham ut i nye og alvorlige livsvalg. Boka blander borgerlig familiedrama med elementer fra eventyr- og skrekksjangeren. Det er en bok som har selvmord som utgangspunkt, men som viser seg å handle om mye annet.

- Han nevner ikke ordet «selvmord» i boka. Men det er en intensitet og sorg i hele boka, du kan ikke skrive sånn uten at du har dine egne tunge, mørke følelser i bunn. Jeg tenker at han allerede har avklart et standpunkt til selvmord, og skrevet seg opp til det, mener Uglem.

- Da jeg hørte at han var død, kom det ikke umiddelbart fram at han hadde tatt sitt eget liv. Jeg ble ikke akkurat overrasket, men jeg ble utrolig trist. Det er vanskelig å ikke lese «Gjennom natten» som et direkte frampek. Jeg er glad jeg leste boka før han var død, ellers kunne jeg nok lagt mer inn i den, i form av selvmordstanker, sier Uglem.

P2-lytternes romanpris har vært delt ut årlig siden 1997, men det har aldri før skjedd at vinneren ikke lenger var i live da prisen ble utdelt. Uglem bekrefter det lytterne kunne høre, at stemningen i studio var elektrisk da resultatet ble klart.

- Det var en sterk opplevelse for alle oss sju i studio. Jeg hadde «Gjennom natten» som min klare favoritt, men jeg visste ikke om de andre var enige med meg. Vi hadde ikke diskutert det på forhånd, vi hadde heller ikke snakket om at Sæterbakken var død. Vanligvis pleier det være jubel i studio når avgjørelsen faller. Men da det ble klart at Sæterbakken hadde vunnet, var det nesten som en sorg rammet oss alle. Det ble så tydelig for oss at vi gjerne skulle hatt Sæterbakken som lytter, så han selv kunne høre hva vi syntes om boka, og få denne anerkjennelsen, sier Magnhild Uglem.

Skjønte mer av alvoret

Etter at Farhat Fazli og Christine Kaushal hadde lest, argumentert og diskutert, kom «Gjennom natten» på andreplass i klassen deres, Tomas Espedals «Imot naturen» fikk flest stemmer. Farhat Fazli tok med seg klassens stemmer til møtet i storjuryen, og da Espedal falt fra i de siste rundene av juryavstemningen, gikk Fazli inn for Sæterbakken.

Resultatet ble holdt hemmelig til uka etter, da Kritikerprisen ble delt ut på Litteraturhuset torsdag 1. mars. Vanligvis er forfatteren til stede for å motta Ungdommens kritikerpris, fortelle om boka og svare på spørsmål. Denne gangen var det en representant fra forlaget som mottok prisen.

- Da redaktøren kom opp for å motta prisen, virket hun utrolig lei seg. Da skjønte jeg mer av alvoret i dette, sier Fazli.

Takknemlig og rørt

Herdis Eggen er seniorredaktør for norsk skjønnlitteratur på Cappelen Damm. Hun jobbet tett med Sæterbakken på alle bøkene hans siden 1987, som Sæterbakkens faste redaktør. Inntil «Gjennom natten» hadde romanene hans ikke fått noen større priser eller utmerkelser, selv om han nøt stor respekt i hele det skandinaviske litteraturmiljøet. Når «Gjennom natten» på kort tid ble tildelt to priser som tiltrekker seg stor oppmerksomhet, var det Herdis Eggen som måtte ta imot på vegne av Sæterbakken.

- Jeg holdt minneord i begravelsen hans og har representert Stig ved flere anledninger i år. Det har gått greit. Men utdelingen av Ungdommens kritikerpris var første gang jeg virkelig ble rørt. «Jeg er takknemlig og rørt», sa jeg - det var kanskje ordet «rørt» som utløste reaksjonene, både for meg og for de som satt i salen, sier Herdis Eggen.

Da Sæterbakken begikk selvmord, var det som om en tung grå sky seg inn over norsk litteraturliv. Den hang der og kastet en mørk skygge over alt som ble sagt og gjort i noen uker, før det letnet litt og man gikk videre. Når vi nå setter oss ned for å snakke om Sæterbakken, er det som om noe av den samme intense stillheten senker seg i mellomrommene mellom spørsmål og svar, men nå som noe blankt og dirrende, istedenfor grått og tyngende.

Herdis Eggen veksler mellom å omtale Stig Sæterbakken som «er» og «var», fortid og nåtid.

- Stigs bøker har alltid blitt anerkjent i litterære kretser, men det ser ut til at han har nådd ut over de miljøene nå. Som alle forfattere hadde også han et ønske om å nå ut. Han var glad for å bli nominert til Ungdommens kritikerpris og P2s lytterpris, det fikk han med seg før han døde, forteller Herdis Eggen.

«Gjennom natten» ble levert som et bortimot ferdig manus januar 2011. Det var bare mindre endringer som ble foreslått og gjort før romanen var klar for trykken, forteller Eggen.

- Selv som profesjonell leser syntes jeg det var tøft å lese den. Fordi det er sånn en mørk bok, med så mye sorg og ensomhet. Men mest av alt var det en rik bok å lese. Det er en veldig god og viktig bok. Utrolig velskrevet, som alt han gjorde var.

Nå går hun gjennom hele Sæterbakkens forfatterskap om igjen. Fra høsten skal Cappelen Damm gi ut Stig Sæterbakkens samlede titler i nye utgaver. «Gjennom natten» kommer i pocketutgave først til høsten, siden den fortsatt går bra i hardback.

- Må vi se forfatterskapet hans med nye øyne, etter at han tok sitt eget liv?

- Man står i fare for å lese inn ting i bøkene hans etter at han er død. Men det reduserer litteraturen, det blir etterpåklokskap. Sånn er det når noen dør, du tenker at du snakket med vedkommende to uker før, og legger inn en mening i det som ble sagt som kanskje aldri var der. Jeg syns man skal forholde seg til litteraturen hans som før. Fra langt tilbake har han, i likhet med mange andre forfattere, tematisert død og selvmord. Vi forventet ikke at han skulle gå den veien av den grunn.

Halvt til stede, halvt borte

Etter Sæterbakkens død har det allerede kommet to posthume bokutgivelser: Den ene, «Essays i utvalg», var klargjort i samarbeid med Sæterbakken før han døde. Omslagsbildet var valgt ut i samråd med forfatteren selv: Sæterbakkens profil er gjenkjennelig, men bildet er uskarpt, konturene utvisket, han sitter i profil vendt mot høyre, blikket rettet ut av bokomslaget. Han er halvt til stede, halvt borte. Omslaget ble gjort klart for trykk mandag 25. januar. Like etter kom meldingen om at Sæterbakken var død. Vi snakker om å ikke tolke forfatterens intensjoner med tekstene i lys av selvmordet, men det blir vanskelig å komme utenom i spørsmålet om hvordan bildevalget skal tolkes.

- Han hadde aldri tidligere foreslått et portrett av seg selv på omslaget. Det var dette omslaget Stig ønsket. Men hadde denne boken blitt lagd i ettertid, ville vi nok ikke selv valgt dette bildet, konstaterer Eggen.

Døden kom så tett innpå

Den andre posthume utgivelsen heter «Der jeg tenker, er det alltid mørkt», og samler de tre såkalte boksinglene Sæterbakken ga ut mellom 2009 og 2011 på Flamme Forlag, et underbruk av Cappelen Damm. Flammes serie med boksingler er små hefter på mellom 50 og 100 sider som trykkes i begrenset opplag, et format for eksperimenter og personlige skrift. Sæterbakkens boksingel fra 2010 var et essay kalt «Umuligheten av å leve».

- Etter at han døde prøvde jeg å lese de tre boksinglene om igjen. Det var vanskelig. Døden kom så tett innpå. Man har et behov for å finne nøkler for å forstå. Man leter, men man finner ikke noe, sier Herdis Eggen.

Sterk etterspørsel

Bendik Wold er forlagsredaktør og en av to ansatte i Flamme Forlag. På kontoret til Flamme Forlag står en serie boksingel-bøker utstilt i hylla, inkludert den lysende oransje «Stig Sæterbakken: Umuligheten av å leve». Hva tenker en forlegger om å gjenutgi et essay med denne tittelen etter Sæterbakkens død?

- Vi måtte gå noen runder med oss selv, medgir Bendik Wold.

- Men fra en forleggers ståsted var det en relativt enkel beslutning å gi ut disse tre tekstene på ny. Vi valgte å gjøre det ganske raskt etter Stigs død, i samråd med hans etterlatte. Vi hadde også diskutert med Stig å gi ut en samleutgave når originalene var utsolgt. De to første singlene var utsolgt, vi fikk henvendelser fra oppbrakte lesere som ikke klarte å finne dem. Etter Stigs død hadde Deichmanske her på Grünerløkka over to års ventetid på «Umuligheten av å leve», forteller Wold.

- For en gangs skyld opplevde vi at det var en sterk etterspørsel etter en av utgivelsene våre. Vi er ellers vant til å måtte skape etterspørselen selv. Vi er opptatt av at utgivelsen ikke skal framstå som spekulativ. Men man ser det jo gang på gang: Den litterære offentligheten er i en viss forstand morbid. Når forfattere går bort, fører det til økt interesse for forfatterskapet. Det behovet er ikke skapt av forleggere. Sånn er det lesende publikum.

- Hvordan var det å lese disse tekstene om igjen nå?

- Det gikk en stund før jeg orket å lese dem. Det er sterke saker. Man leser dem uunngåelig med nye øyne. Men dette er ikke tekster som gir entydige svar. Det er ikke sånn at forleggerens varsellamper burde blinket ved første gangs lesning, sier Wold.

- «Umuligheten av å leve» er tittelen folk raskest griper til etter det som skjedde i januar. Men det er en tekst som handler om barnslighet, det infantile, at Stig opplevde at han aldri ble voksen. Tittelen er … ikke misvisende, men antyder kanskje en annen tekst enn det faktisk er. Jeg reagerte ikke på tittelen da han kom med den. Stig var glad i paroleaktige titler, forklarer Wold.

Så hva gjør vi?

26. januar skrev Bendik Wold et kort minneord over Stig Sæterbakken på Flamme Forlags nettsider. «En god venn er ikke blant oss mer. Så hva gjør vi? Er det liksom meningen at vi skal gå videre og late som ingenting?» skrev Wold. Her forteller han om Sæterbakkens hyppige besøk på Flamme-kontoret, at de kjøpte et eget askebeger for å ta unna for Sæterbakkens stadige cigarillo-røyking, og at «duften av Stigs cigarillos henger fortsatt igjen i rommet hvor disse linjene blir nedtegnet». Nå er det en svak eim av mugg i luften, etter en vannskade på bakrommet, og Flamme Forlags boklager er dermed flyttet ut i kontorrommet, der det er kasser og stabler med bøker overalt. Det er grunnen til at Wold ikke lenger kan finne Sæterbakkens askebeger - «skal vi se … det var kanskje her det skulle stått … det er så kaotisk her nå … det var iallfall et metall-askebeger, billigste sort fra IKEA».

Kritikeren Tom Egil Hvervven har skrevet etterordet til samleutgaven av de tre Flamme-singlene - «Ja. Nei. Ja», 2009, «Umuligheten av å leve» 2010, «Det fryktinngytende» (2011). Her konkluderer Hverven at «Sæterbakkens beslutning om å gå ut av livet (...) vender betydningen også av hans tre siste essays». Må vi dermed tolke selvmordet som et vendepunkt i forfatterskapet?

- Nå er det svært vanskelig for dem som kjenner hans utgang fra livet, å lese hans bøker uten å ha det i bakhodet. Men jeg vet ikke om det kommer noe godt ut av det litterært. Det blir å snu forfatterskapet på hodet, å lese det baklengs, med forfatterens død som en begynnelse. Disse tekstene er skrevet av en levende forfatter, som levde og som ville leve da han skrev dem, sier Wold. Han har ennå ikke lest «Gjennom natten», og innrømmer:

- Det blir nok en stund til jeg leser den. Nettopp for å få det hele på avstand. Man må anstrenge seg for å la det ligge, det som har skjedd, og lese verket på dets egne premisser, slik nykritikken har lært oss. Det kan være vanskelig. Men såpass skylder vi Stig.

Minnearrangement

Kommende onsdag skal Vagant-redaktør Audun Lindholm lede minnearrangementet på Litteraturfestivalen på Lillehammer. Karl Ove Knausgård er blant deltakerne i panelsamtalen. Norsk Litteraturfestival på Lillehammer er et årlig samlingspunkt for hele det litterære Norge. Sæterbakken kom selv fra Lillehammer, og var kunstnerisk rådgiver for festivalen fra 2006, i et fireårig åremål. Han trakk seg midtveis, etter en lang og opprivende debatt rundt den Holocaust-fornektende historikeren David Irving, som Sæterbakken hadde invitert til Litteraturfestivalen for å snakke om temaet sannhet. «Sæterbakken arbeidet for Norsk litteraturfestival fra 2006 til 2008. Festivalen vil med dette arrangementet markere sin takknemlighet», heter det nøkternt i programmet for temakvelden om Sæterbakken, i festsalen i Lillehammer kulturhus.

- Ingen grunn til å fortie

På Litteraturfestivalen 2011 hadde Stig Sæterbakken lest utdrag av sin ennå ikke publiserte roman «Gjennom natten», under et arrangement i regi av bladet Bokvennen. I fjor var han i samtaler med Litteraturfestivalen om å delta på festivalen 2012, uten at noe var endelig avtalt. Hvordan skal Lindholm og panelet ta opp at Sæterbakken begikk selvmord?

- Det er ingen grunn til å fortie det. Men man bør heller ikke bruke det som tolkningsnøkkel for forfatterskapet, mener Lindholm.

- Nå leser jeg etterordet Stig skrev til den første engelske oversettelsen av Tor Ulven. Der er det en beslektet historie, Ulven begikk selvmord i 1995. Men i dette etterordet - en skarp lesning av Ulvens «Avløsning» - nevner han bare som en faktaopplysning at Ulven tok sitt eget liv. Han bruker ikke selvmordet for å tolke. Det synes jeg ikke vi skal gjøre heller. Dette var ett av de siste essayene Stig skrev. Men det er ingen desillusjonert forfatter som taler her. Tvert imot er teksten svært vital, fastslår Lindholm.

- Hverven leser Flamme-essayene i lys av selvmordet. Det blir å tolke mening inn i noe det ikke finnes tilgjengelig mening i. Et selvmord er et desperat utsagn, det sterkeste utsagnet et menneske kan komme med. Men å lete i tidligere tekster eller samtaler etter mening i det utsagnet, som om det skulle være en plan eller en rasjonell mening bak - det vil feile, mener Lindholm.

Ingen skjulte koder

I biblioteket på Fyrstikkalleen videregående lever Stig Sæterbakken ennå: Utlånseksemplarene av «Gjennom natten» er fra første opplag. Mellom andre og tredje opplag måtte forlaget forandre teksten på omslaget fra «Stig Sæterbakken (f. 1966)» til «Stig Sæterbakken (1966-2012)».

- Må «Gjennom natten» leses på en annen måte når vi vet at forfatteren tok sitt eget liv?

- Ikke egentlig, mener Farhat Fazli.

- Jeg tror ikke det er noen skjulte koder i boka. Mange vil sikkert tenke at det må ligge noe i det at det er hans siste bok. Men etter å ha lest den, vil de nok skjønne at det ikke er sånn. Det er måten han skriver på som vekker min oppmerksomhet, ikke at det er hans siste bok.

- På Ungdommens kritikerpris skal man ikke sammenligne forfatterne og bøkene deres. Men man kan jo tenke seg at han delte noen av følelsene i boka. Sønnen i boka tar jo livet sitt, påpeker Kaushal.

- Men når folk tar sitt eget liv, er det seg selv de kjemper mot. Jeg synes man bør skille mellom forfatterskap og privatliv. Forfatteren av «Gjennom natten» er flink til å sette ord på følelser, men det er ikke nødvendigvis hans følelser, påpeker Farhat Fazli.

- Vi diskuterte dette i klassen, at det var viktig at ingen valgte den boka fordi forfatteren døde. Hans død skulle ikke være en grunn til at boka skulle vinne. Jeg ville valgt den uansett. Og jeg ble veldig glad da boka vant, sier Farhat Fazli, og understreker:

- Jeg skjønte at det var rart å juble, siden forfatteren var død. Men det var jo boka jeg jublet for.

Stig Sæterbakkens fem beste bøker

Stig Sæterbakkens siste roman er kanskje hans beste. En mørk, kompleks fortelling om tap, med surrealistiske og drømmelignende innslag. En far fortæres av tap etter at sønnen har tatt livet av seg. Innledningen er en presis og borende ubehagelig beskrivelse av desperat sorg: «Det fantes bare kulde og fravær av kulde. Som å stå med ryggen mot havet. Iskalde ankler hver gang en bølge slo inn». Bedre kan det knapt skrives.

Ønsker man nærkontakt med den provoserende, utfordrende og politisk ukorrekte Stig Sæterbakken skal man lese disse essayene fra perioden 2002 til 2009. Her hyller han alkoholen, den smellvakre Gwen Stefani, og betydningen av å kle seg pent! En forfatter som ikke bare overrasker, men som våger å nærme seg det ubehagelige, det ekle og obskøne, det nesten utenkelige. I denne samlingen opplever man det store spennet i Stig Sæterbakkens tenkning og tematikk.

Stig Sæterbakken kan skrive så besnærende lett og elegant om de mørkeste og mest opprivende erfaringer og sinnstilstander. Slik han gjør i denne romanen om en 17-årings forelskelse og kjærlighetssorg. En bok som dypest sett handler om eksistensiell ensomhet og angst.

Heller ikke denne romanen er behagelig lesning. Likevel har den denne sterke dragningen som karakteriserer så mange av Stig Sæterbakkens bøker. Den handler om en vellykket advokat som møter en gammel klassekamerat og opplever at hans selvbilde går i knas. En uhyre finbalansert fortelling om smertelig ny selvinnsikt.

Første del i det som er kalt «S-trilogien», med romanene «Selvbeherskelse» (1998) og «Sauermugg» (1999). «Siamesisk» viser Stig Sæterbakkens fascinasjon for det frastøtende og ekle. Fortelleren Edwin, en blind, selvopptatt gammel mann sitter på gamlehjemmet og gulper opp sitt hat mot det meste og de fleste. Både Beckett og Thomas Bernhard er nevnt som mulige slektninger til denne siden av Stig Sæterbakkens litterære talent. En bok som er verdt å lese nettopp for dens dypt originale og dypt frastøtende innhold. En samleutgave av trilogien er tilgjengelig som billigbok.