Reportasje

Skriker du? Gråter du? Dette bør du vite om ditt eget sinne

Kjent på den følelsen i det siste? Å være positiv, blid og glad er egenskaper som blir satt stor pris på, men å vise sinne er blitt skamfullt og nesten tabu. Dagsavisen har snakket med ekspertene som forklarer sinne.

– Jeg tror vi skammer oss over å være sinte fordi vi er oppdratte til at det er negativt å være sint, spesielt for jenter. Så det er en kjønnsforskjell der. I tillegg er det vanskelig for folk å skille mellom sinne, som er en følelse og aggresjon og vold som er handlinger.

I mars kommer Anne Hilde Vassbø Hagen, daglig leder & psykolog ved Institutt for psykologisk rådgivning ut med en ny bok – «Sinte barn og sinte voksne». Hun beskriver sinne som en av menneskets seks store følelser.

###

Foto: Privat

– En følelse er ikke farlig?

– Nei, du kan føle deg rasende forbannet, og det trenger ikke være verken farlig eller usunt. Men jeg tror nok at sinnet ofte får skylden for mange voldelige handlinger, og derfor skammer vi oss over det, vi vil jo helst ikke være slemme eller kjipe personer. Men, når noen tråkker over grensene våre eller angriper vår identitet eller territorium, de vi er glad i, eller hindrer oss i å nå viktige mål, da skal vi reagere. Da er hele hensikten med sinnet at du kan mobilisere og klare å stå opp for oss selv, si ifra og forvare grensene våre.

Dagsavisen har snakket med to om sinne:

Ronny Pøbel: Barndommen gjorde ham sint

Sinte barn

I relasjonen mellom barn og voksne er sinne kanskje en av de følelsene som er vanskeligst for foreldre å håndtere.

– Om du opp gjennom oppveksten blir fortalt av foreldre, lærere, tanter og onkler at sinne ikke er bra, er det ikke så rart om du skammer seg. Men da er skammen en sekundær reaksjon, sånn at det du egentlig føler er sinne, men så legger skammen seg oppå og demper. Så skammen blir en reaksjon på at du blir sint uten at du egentlig har gjort noe galt, sier Anne Hilde Vassbø Hagen.

Når vi er små barn har vi som regel ikke lært å tøyle sinnet, og tør å vise helt åpenlyst når vi ikke liker noe. Hvor mange foreldre kjenner ikke igjen den sure ungen som hiver seg på gulvet og hyler når de ikke får det de vil ha i butikken.

– Ja, og på en måte er det sånn sinne skal være, men så skal vi selvfølgelig lære å bli sinte på litt mer sofistikerte måter etter hvert. Frontallappen i hjernen er ikke helt utviklet før langt inne i 20-årene. Så det er vanskelig å forstå konsekvenser og sette seg inn i andres sted og hvordan dette påvirker omverdenen, derfor må vi lære barn og unge at sinne kan få en ok form, sier Anne Hilde Vassbø Hagen.

Ansvar selv

Psykolog Peder Kjøs understreker at uansett om sinnet er berettiget eller ikke er du nødt til å ta ansvar for uttrykket ditt og finne den rette balansen mellom rettferdiggjøring og en slags begrunna selvkritikk.

– Hva bør vi tenke på når det koker?

– Utblåsinger kan fort få store konsekvenser som ikke er gode. Så det som er man må prøve å ta med seg hensynet til andre, at man har en indre moderator som kan være en slags bremsekloss, sier Peder Kjøs.

Selv når sinnet er berettiget må det ha en saklig retning og være tilpasset situasjonen presiserer han.

– Det må ikke bli sånn at man bruker det som en dominansteknikk som skremmer andre til å gi en rett, sier Kjøs.

Peder Kjøs er psykolog og forklarer de ulike formene for sinne. Foto: Ihne Pedersen

Foto: Ihne Pedersen

Det problematiske sinnet

Raseri kan bli problematisk, også når det er berettiget. Ifølge Anne Hilde Vassbø Hagen er det dette som skjer når du blir sinna men egentlig føler noe annet.

– Det er det vi kaller sekundærsinnet, sier hun. Og forklarer:

– Sekundærsinnet er når sinnet beskytter deg mot mer sårbare følelser. La meg si at du er veldig redd eller veldig lei deg, eller føler deg innmari dum, men du synes det er vanskelig for deg å håndtere den følelsen. Og så blir du sint isteden. Det sinnet kan være vanskeligere å forstå og arter seg ofte som et anklagende raseri der du klandrer andre. «Du er en dust! Du er en idiot!». Mens det sunne sinnet har en helt annen kvalitet og handler mer om oss og våre behov: «Dette aksepterer jeg ikke!» «Dette finner jeg meg ikke i!» sier Vassbø Hagen.

Som i så mye annet er det også noen kjønnsforskjeller når det gjelder sinne og hvordan vi viser det.

– En klok mann har sagt at sinne er menns tårer. Menn har en tendens til å bli sinte når de egentlig har det vondt. Mens vi ser at kvinner ofte begynner å gråte når de blir sinte. Begge deler er problematisk på ulike måter. For når vi viser en annen følelse enn den vi egentlig føler, så er det vanskeligere for andre å imøtekomme de emosjonelle behovene våre.

– Jeg vet mange blir sinte på folk som begynner å gråte i en krangel, for eksempel?

– Ja, den typen gråting kan fort komme fram som en litt sutrete tristhet, slik at mange syns du er irriterende. Du kan bli beskyldt for å manipulere fordi folk ikke opplever tårene dine som ekte.

– Sinnet blir en så komplisert følelse for oss at vi velger en annen følelse som har funket bedre for oss tidligere. For sinne er ikke en følelse som blir heiet fram og applaudert, spesielt hos jenter, sier Anne Hilde Vassbø Hagen, som gjerne heier på kvinner som tør å være selvhevdende sinte.

– De er ofte veldig trygge på seg selv og føler at de er berettiget sine egne behov, meninger, ønsker og blir provosert når noen prøver å ødelegge for dem. Det syns jeg fortjener applaus.

Når sinne blir krangel

– Vi blir sinte og krangler forskjellig, hvordan kan vi leve greit med hverandres sinne?

– Det er lettere å forholde seg til et sinne når det er forståelig, men selv når du blir møtt med et uforståelig sinne som du syns er veldig urettferdig så er den beste måten å håndtere det på er å vise forståelse og gi bekreftelse også til det sinnet som virker urimelig. Møter du sinne på den måten, så vil det ofte avta og om det ligger mer sårbare følelser under vil de sannsynligvis komme til overflaten. Er det et selvhevdende sinne som er berettiget kan det føles godt å bli sett på den måten, sier Anne Hilde Vassbø Hagen.

Men, også den som blir sinna har et visst ansvar er ansvarlig for å tilpasse uttrykket sitt.

– Man må akseptere sinne og forstå det som noe mer enn en primitiv rytme i skrotten, men det må aldri bli en unnskyldning for å kunne si og gjøre akkurat hva man vil og forvente at andre bare akseptere det, sier Peder Kjøs.

Stonewalling og ghosting

Siviliserte uttrykk, ja. Det kan være utfordrende om du blir veldig provosert. Og for mange er folk som holder kjeft og trekker seg unna i kampens hete mer provoserende enn alt annet. Det kan være alt fra det å gå seg en tur når en krangel blir for intens, til mer dramatiske handlinger som stonewalling og ghosting der du blir utestengt fra all kontakt. Ifølge Anne Hilde Vassbø Hagen kan det være mange grunner til at folk tar en timeout.

– De kan være sinte, de kan være lei seg, de kan være redde, men man vet ikke. Den beste måten å prøve å møte dette på er å være nysgjerrig, og prøve finne ut hva det handler om. Jo mer en kan snakke om det du reelt føler og trenger jo bedre blir samtalen og jo fortere kommer man ut av konflikten. Man kan også prøve seg på litt humor som en icebreaker.

– Men hva når stillheten går fra å være en nødvendig timeout til å bli et våpen?

– Såkalt «silent treatment» er en handling, ikke en følelse. Bruker man det til å få det som man vil eller straffe en annen kan det være destruktivt på samme måte som å kritisere eller latterliggjøre noen. Det er i samme kategori og har samme effekt.

– Maria Moen sier hun syns det er vanskelig å ta ting hun ikke synes fungerer fordi det ofte blir oppfattet som kritikk?

– Det ligger jo ofte en implisitt kritikk i at det er noe man er misfornøyd med eller synes er vanskelig i en relasjon. Jeg tror den beste måten er å ta utgangspunkt i hva du føler og trenger, istedenfor å påpeke hva den andre gjør eller ikke gjør, som er årsaken til at du får det dårlig. Da vil du få en annen type samtale som ikke virker like anklagende.

Kan vi le av det?

En gang kranglet jeg og en ekskjæreste så heftig at han kastet et brett med 30 egg rett opp. Eggene traff taket, knuste og rant ned igjen. På oss. Da begynte vi å le, og krangelen løste seg.

– Å miste styringa, gå fra konseptene, det er skamfullt i seg selv og kan arte seg veldig komisk av og til, på film og TV og sånn. Men hvis sinnet er en trussel mot deg er det verken morsomt, søtt, kreativt, gøyalt eller fint på noen som helst måte, sier Peder Kjøs. For – i verste fall kan sinne være farlig.

Instrumentelt sinne

Det er en type sinne som vi ikke har snakket om, minner Anne Hilde Vassbø Hagen meg på:

– Ja. Instrumentelt sinne. Det er når du ikke føler deg sint, bare gjør sinte handlinger. Truer eller slår for å få gjennomført viljen din. Instrumentelt sinne betyr at du har noen behov du ikke greier å gi uttrykk for på en god måte og du bruker juksefølelser, litt som krokodilletårer. Det trenger ikke være manipulativt og bevisst, men kan være det.

Instrumentelt sinne kommer det gjerne kjapt og forsvinner like kjapt. Det er hos barn man ser det hyppigst.

– Barn er i gang med å utvikle sin følelseskompetanse, og i den sammenheng hermer de etter de voksne og øver seg på å bruke følelser som de ser virker. Så hvis du vokser opp i en familie der det ser ut som om sinne er den følelsen som gir størst effekt kan du få mer instrumentelt sinne. En voksen person med instrumentelt sinne er potensielt farlig fordi det gjør deg utspekulert, med tilløp til å bruke vold og trusler for å få viljen din. Absolutt farligst er mye instrumentelt sinne og lite empati – da begynner vi å nærme oss personlighetsforstyrrelser som psykopati og narsissisme, sier Anne Hilde Vassbø Hagen.

Pandemisinne

Etter et år med pandemi, hjemmekontor og hjemmeskole kjenner mange at irritasjonene ulmer litt og at lunta blir kort. Nå er det ikke de andre i familien som er årsaken til at du blir forbannet, men pandemien. Og hvordan i all verden skal man takle å bli forbannet på en pandemi?

– Ja, det som er ekstra vanskelig er at det ikke finnes noe sted å rette sinnet mot, sier psykolog Peder Kjøs.

– Det vi ser, som kan være problematisk er at noen retter det på ufruktbare måter, som for eksempel mot myndighetene og tiltakene som blir iverksatt. Eller andre, som lager seg teorier om underliggende konspirasjoner, slik at mobiliseringsresponsen får en retning som ikke er saklig begrunnet. Og det syns jeg er ekstra interessant, spesielt i en situasjon som denne, som kaller på en innsats med en annen drivkraft enn sinne, sier Kjøs.

– Den motsatte reaksjonen er depresjonen der du tenker at du bare får krøke deg i hop bak en stein og ligge der til det går over. Det er heller ikke særlig konstruktivt i denne situasjonen.

Hold deg oppdatert. Få daglig nyhetsbrev fra Dagsavisen


Mer fra: Reportasje