Dagsavisens Arne Strand er blant de eldste redaktørene i norsk presse.
– Det var gøyere med 70-årsdag enn 75-årsdag. Du vet alder, det er ingen spøk, smiler den alltid så blide jubilanten.
– Hvordan er det å jobbe i et miljø der du ikke har så mange igjen av din generasjon å snakke med?
– Det betyr at du ikke må snakke så mye om det som var, for det er det ingen som husker eller har vært med på. Isteden må du snakke om det som er, og det som kommer. Det er helt vesentlig.
– Det er viktig for meg å følge godt med, og jeg følger mer med nå enn da jeg var sjefredaktør.
– Har du blitt mer skjerpa?
– Jeg har mer tid. Tidligere var det slik at om jeg skulle skrive en kommentar begynte jeg på ettermiddagen eller kvelden. Det var så mye annet å gjøre om formiddagen. Nå kan jeg begynne med en gang å tenke på det. Så jeg har fått bedre tid til å bli orientert.
Så elegant antrukket er jubilanten at han kunne gått rett inn til en formiddagsbrunsj på The Ritz. Men klokka er knapt 10.00 og vi sitter i kantinen til Mentor Medier med hver vår automatkaffe, og null kake. Akkurat det med kake synes ikke Arne Strand gjør så mye.
– Om jeg lever sunt? Ja, det vil jeg si, men ikke sånn at jeg ikke unner meg god mat. Men jeg er forsiktig, ikke nødvendigvis på grunn av helsa.
– Nei vel?
– Nei, det tenker jeg ikke så mye på. Men, jeg passer på hva jeg spiser, sier han.
Derfor ser lunsjtallerken hans alltid like dørgende kjedelig ut: to brødskiver med litt margarin, et kokt egg, en skive skinke og en skive ost. Det ligner en sykehjemslunsj. Modellene på Oslo Runway spiser garantert mer. Jeg nevner det, og stemmen hans går nærmest over til en blanding av fnising og hvisking:
– Jeg har ikke noe lyst til å legge på meg, skjønner du.
Les også: Arne Strand: Min Oslo-oppvekst
Det skjønner vi, ja. Arne Strand er redaksjonens mest velkledde og ikke minst shoppinggale mann, og alle som kan noe om fashion vet at designerklær sjelden kommer i pluss-size. Han påstår at han ikke nødvendigvis er født med utsøkt smak, men at han får gode stylingtips av kona.
– Det fikk jeg for øvrig også av min første kone. Jeg har alltid likt å kle meg ordentlig. Ikke prangende eller for formelt, men nok til at jeg kan gli inn i ethvert miljø uten problemer. Men slipset har jeg kastet, det er liksom blitt for formelt.
Helt siden den unge studenten Arne Strand oppsøkte redaksjonen til Vårt Land og ba om få skrive om sport for å plusse på økonomien i studietiden, har han elsket journalistikken. På midten av sekstitallet, den gang Einar Førde og Arne Treholt tok journalistvakter i Arbeiderbladet, kom Strand også hit til denne avisen. Det var Treholt som skaffet han jobbintervju, og da det tradisjonen tro i Arbeiderbladet viste seg å være et hull i vaktplanen, fikk han jobb. Han påstår at det å skrive aldri har vært en jobb.
– Jeg kaller det en «jobby», fordi journalistikken har vært som en hobby for meg, sier Strand.
– Har du aldri hatt en dårlig dag da du har tenkt at nei, nå gidder jeg ikke mer?
– Jo da. Jeg har jo sluttet noen ganger, da. I 1976 for eksempel, sluttet jeg og ble borte i 14 år. Jeg har jobbet i NRK flere ganger, og vært statssekretær, og det har vært fine avbrekk.
I Dagsavisens redaksjon liker vi alle å rippe opp i historiene om Arne og kjendisene – som den gangen Arne møtte Margaret Thatcher, og den gangen Arne ble vekket av en telefon fra Henry Kissinger. I tida som såkalt veskebærer for daværende statsminister Gro Harlem Brundtlands andre regjering (1987–1989), møtte han mange av verdens mest profilerte politikere og samfunnstopper, og ikke minst er hans besøk sammen med Brundtland hos USAs president Ronald Reagan blitt den type historie som journalistlegender er laget av. I et portrettintervju med Strand til 70-årsdagen hans, skrev Kjell-Erik N. Kallset om den dagen Strand og statsminister Brundtland var på vei til Det hvite hus i en egen, strengt bevoktet limousin-kortesje, og de bestemte at Gro trengte ny kjole:
«Alle som kjenner Arne Strand vet at han mener man bør framstå representativ i klesveien. Derfor var det kanskje heller ikke så underlig at han visste om et velassortert varemagasin i hjertet av USAs hovedstad. «Ja vel, fint», sier Brundtland, inne i den romslige bilkupeen. Arne Strand ber sjåføren om å stoppe bilen utenfor den eksklusive butikken, og statsministeren smetter ut for å kjøpe kjole. Men det er ikke bare én bil som har stoppet. Kobbelet av motorsykler og bilene med sikkerhetspersonale må også svinge inn til fortauet. Oppstandelsen blir stor, og operasjonslederen fra Secret Service skjeller ut den ansvarlige: «Det der gjør du ikke én gang til», tordner offiseren til Arne Strand.»
Les også: Grande om Wara-saken: – Heier på provoserende kunst (DA+)
Arne Strand benekter selvfølgelig at det var han som opptrådte som kjolepoliti for statsministeren. Men han blir oppriktig varm i stemmen når han snakker om Brundtland.
– Gro var fantastisk. Helt strålende i møte med internasjonale ledere. Utrolig flink, hun imponerte meg hele tida. Hun var særlig god på kvinnesak, miljø og sosiale spørsmål.
– Var hun vanskelig å jobbe med?
– Nei. Krevende, men ikke vanskelig. Bestemt og vennlig, synes jeg. Men Håkon Lie traff jeg mye – han likte meg fordi jeg var NATO-tilhenger og EU-tilhenger. I min generasjon var det spesielt.
– Har du vært EU-tilhenger alltid?
– Helt siden jeg skrev særoppgave til artium om fellesmarkedsdebatten i 1962. Allerede da syntes jeg det var en god idé. Før -72 var jeg nok litt skeptisk, men så fikk jeg i oppgave å dekke saken fra Brussel, og lærte dermed systemet å kjenne. Og da kom jeg til at her hører Norge hjemme. Da britene gikk inn – og Norge alltid har fulgt Storbritannia, så mente jeg det var naturlig at Norge ble med. Da var også EU som system også veldig uferdig, og jeg tenkte at Norge kunne være med å påvirke politikken, særlig fiskeripolitikken og energipolitikken. Jeg var også meget imponert over Trygve Bratteli, som ledet dette og var opptatt av EU som et fredsprosjekt
– Du har aldri skrevet bok om deg selv?
– Nei, og det er en av mine dårlige samvittigheter. Jeg har fått mange tilbud, og begynte for flere år siden, men jeg har ikke noe godt privat arkiv. Så det blir en jobb. Selvfølgelig kunne jeg gjerne skrevet om disse møtene, for det var spennende folk, Men det tar tid. Du må minst ha ett år på deg. Ett år der du setter deg ned og ikke gjør annet enn å skrive på manus. Men, så gikk årene da ...
– Du kunne jo ta et permisjonsår?
– Ja, men når du er blitt 75 år så er det litt rart å ta et permisjonsår også, ler han. Den karakteristiske latteren som er kjent langt utenfor Dagsavisens redaksjonslokaler.
– Jeg kunne gjort det da jeg var femti eller seksti.
I Dagsavisen var han sjefredaktør mellom 2010 og 2014, sammen med Kaia Storvik. Men han har vært konstituert sjefredaktør flere ganger.
– Stort sett hver gang det har vært problemer med økonomien, knegger han og legger til:
– Og så kom det andre og overtok.
Les også: Arne Strand: «Samtlige har gjort seg bort. Erna Solberg må fortelle Siv Jensen at nok er nok»
– Sjefen for de dårlige tider?
– Nettopp!
– Er du bitter for at det ble sånn?
– Nei, ikke bitter. Jeg hadde lyst til å bli politisk redaktør og det ble jeg. For jeg visste hva det medførte å være sjefredaktør. Men den måten de håndterte meg på i 1990 likte jeg ikke.
Etter noen år i NRK, som blant annet rådgiver for kringkastingssjefen var han blitt overtalt av sjefredaktør Per Brunvand om å komme tilbake igjen til avisen.
– Per Brunvand hadde i tankene at jeg skulle overta etter han, det har han fortalt meg i ettertid. Så jeg ble konstituert da Brunvand i virkeligheten fikk sparken.
– Visste du hvordan det lå an økonomisk?
– Nei. Jeg visste ikke det da jeg kom hit, men skjønte etter hvert at avisen var teknisk konkurs, og var på leting etter nye eiere. Men ingen ville ha oss. De internasjonale konjunkturnedgangene som kom på slutten av åttitallet hadde slått med voldsom styrke inn i Norge i 1990, og Schibsted som i utgangspunktet hadde vært interesserte i å kjøpe oss trakk seg. Til slutt ble A-pressen tvunget av LO til å overta, og de stilte klare krav, blant annet at de skulle ha sin sjefredaktør og sin direktør. Slik kom Arvid Jacobsen og Olav Mugaas inn som en del av den nye ledelsen. Det som jeg syntes var rart, var at ingen snakket til meg om hva jeg skulle gjøre. Så jeg gikk tilbake til jobben som politisk redaktør og det ble ikke mer spørsmål.
I fjor kunne Dagsavisens lesere glede seg over Strands bidrag i serien «Min Oslo-oppvekst» der han fortalte om skoledagene på Sinsen, om livet på hockeybanen og en spesiell nær-Gerhardsenopplevelse står sentralt.
– Du vokste opp i samme blokka, samme oppgang og etasje som den såkalte Dynamitt-enka, har det påvirket kvinnesynet ditt?
– Jeg har alltid vært radikal i mitt kvinnesyn. Hele familien kom fra arbeiderbevegelsen og kvinnene var sterke. Ikke likestilte i den forstand at de kunne jobbe like mye som mennene, det var det ikke tida for. Men at kvinnene ble respektert i mitt miljø er det ingen tvil om. Det har preget meg også. Og jeg har alltid ønsket å være tydelig på at jeg støtter kvinnene i deres kamp for likestilling.
– Vil du gå så langt som å kalle deg en feminist?
– Nei, det blir å ta det for langt. Bare ordet er litt syttitallsaktig. Og på syttitallet synes jeg det skjedde så mye rart i kvinnebevegelsen. Men jeg er en sterk tilhenger av likestilling mellom kjønnene, så du må gjerne kalle meg feminist i den sammenhengen. Men feminisme er vel mer en ideolog eller filosofi som omfatter så uendelig mye mer.
– Det er ikke mange kvinnelige ledere i Dagsavisen nå?
– Nei, ikke nå. Men det har vært mange. Jeg oppfordret for eksempel sterkt tidligere sjefredaktør Kaia Storvik til å søke jobben. Og selv har jeg vært redaktør her med bare kvinner i ledelsen: Hilde Haugsgjerd, Brita Møystad Engseth, Rikke Bjurstrøm, Mona Jacobsen – da var det bare jentene og meg i redaksjonsledelsen.
– Hvordan var det å være i fåtall?
– Ikke vanskelig, men annerledes. jeg syns de kommuniserte litt annerledes. jeg er sånn at jeg mener møter skal starte og avsluttes presis, med en konklusjon. Men den gangen var jeg av og til litt usikker etterpå hva vi egentlig var blitt enige om, ler han.
– Men det var morsomt. Og fungerte utmerket. Jeg har alltid etterlyst kvinner i vår bransje. Da jeg var i NRK forsøkte jeg alltid å få jentene til å jobbe med politikk. Det var vanskelig.
– Hvorfor det?
– Fordi det i mange år var et mannsdominert område i journalistikken. Så mange kviet seg kanskje litt for å gå inn av den grunn. Da blir det ingen endring heller. Nå er det endringer på gang, tror jeg, for det kommer stadig flere kvinnelige kommentatorer på banen. Men det har tatt lang tid.
Lang tid tok det for øvrig ikke da han var i London for ikke altfor lenge siden, og brant av en flat formue hos Ralph Lauren-butikken. Strand, som var høy på morfin etter morgenkaffen, ville pleie selvtilliten med å unne seg noe nytt, og falt pladask for et flott alligatorskinnbelte.
– Jeg fikk prolaps i ryggen. Det var så vondt at jeg ikke kom opp av hotellsenga. Jeg måtte tilkalle en lege, og han ville legge meg inn på sykehus. Men å bli lagt inn på et engelsk sykehus var det siste jeg ville. Så han kjørte på med morfin. Jeg måtte til slutt komme meg ut.
– Så da kom du deg opp og ut?
– Ja, og jeg trengte et belte. Så jeg gikk inn i en Ralph Lauren-butikk. Der har jeg vært før, men da visste jeg hva jeg gjorde. Denne gangen gikk jeg inn, fant et belte, så på prislappen og trodde det kostet 1.000 kroner. Da jeg skulle betale så jeg at det ikke kostet 1.000, men 10.000 kroner. Da hadde ekspeditøren alt slått inn på kassa, og det var så flaut å si at jeg ikke skulle ha det likevel. Så da dro jeg kortet.
Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!
Selvfølgelig har han beltet på i dag, og viser det stolt fram.
– Se? Det er italiensk og håndlaget av krokodilleskinn. Flotte greier, altså.
– Men kjøpt i pillerus?
– Kjøpt i tung morfinrus!
Arne Strand var 24 år gammel da han ble magister i statsvitenskap. Den yngste i landet. Nå er han altså en av de eldste redaktørene, og denne uka ble han feiret med taler og kake av typen «lukket valnøtt», i redaksjonen.
– Opplever du at det er stor respekt i journalistikken for den kunnskapen som kun kommer med alder og erfaring?
– Ja, og mye mer enn i andre bransjer. Jeg tror til og med at dette er kommet enda mer tilbake etter all nedbemanningen og omorganiseringene som de fleste store mediehusene har vært gjennom. Det er en erkjennelse av at vi trenger noen som kjenner sammenhengen. Du kan ikke finne alt på nettet. Mye, men ikke alt. Å ha opplevd ting når du skriver er en ballast, og den kan du nødvendigvis ikke ha når du er 25 år. Nå vet jeg noen aviser har bestemmelser som sier at du skal gå av når du fyller 67. Aftenposten er blitt rammet av det, synes jeg. De har mistet mange.
– Hender det du går rundt i redaksjonen og tenker på noe du skal skrive, og har lyst til å slå av en prat og si «husker du det og det», liksom, så er det ingen som husker?
– Nå er det flere i avisen som er interesserte i historie. Men det er ikke noen jeg kan spørre om ting, eller som jeg har hatt felles opplevelser med. Jeg pleier å fleipe med at jeg husker mye mer enn det jeg egentlig har vært med på. Ting som skjedde lenge før krigen. Men jeg er jo bare født i 1944.