Sierra Leones krigsofre: – Sviktet av alle

NORWAY (Dagsavisen): Bundu Morie danser fortsatt. Vi er i Norway Town, «The Land Of Peace» som det står på skiltet der veien tar av inn til en klynge hus. I utkanten har hele landsbyen samlet seg til fest, og i midten danser Bundu som om hun aldri har gjort annet. Men dansen er mer enn bevegelser. Hun virvler rundt til rytmene før hun til slutt slenger det ødelagte beinet opp på bordet, peker på det og slår ut armene som vingene på et fly. Budskapet er ikke til å misforstå. Myndighetene i Sierra Leone har sviktet de krigsskadde. Verdenssamfunnet har gjort det samme.

– Det gamle regimet etter krigen brukte oss amputerte for å få verdens oppmerksomhet og for å få støtte til å gjenoppbygge landet. De lovet oss fred og en bedre framtid, og det var oss de viste fram. I dag har vi fred, men ofrene er glemt av myndighetene, forteller hun.

Artikkelen fortsetter under bildet.

 Bundu Morie. Foto: Mode Steinkjer

Norway Town ligger like nord for Sierra Leones tredje største by, Kenema, midt i det diamantrike beltet som ble rebellenes første slagmark under krigen. Her bor noen hundre av de i alt rundt 5.000 amputerte og krigsskadde som Elise Schanke har hatt ansvar for å bygge hus for. Men husene er også alt de har.

Dette er del to i en reportasje om norske Elise Schanke som har viet livet sitt til å hjelpe barn, krigsofre og amputerte i Sierra Leone:

Les del én her: – Jeg får meg ikke til å reise herfra

Les del tre her: – Pappa, vet du hvem som amputerte deg?

Les del fire her: – Jeg føler meg velsignet. Hver femte barnesoldat som har opplevd det jeg har, har ikke greid seg

– Vi har aldri fått noen form for støtte fra Sierra Leones myndigheter, ingen krigserstatning, ingen pensjoner. Blir vi syke eller må behandle de skadene vi fikk under krigen, må vi betale. Vi er fattige, vi har ingenting å betale med og det er ingen hjelp å få, sier Morie når hun har fått igjen pusten og festet en protese som er i ferd med å falle fra hverandre.

Da den var ny kunne proteser kjøpes for noen hundre norske kroner. I dag er det ikke lenger noen som kan gi dem proteser, i så fall må de kjøpes fra utlandet til en pris ingen i Sierra Leone er i nærheten av å kunne betale. Kun ett sted i Sierra Leone kan man få tilpasset og kjøpt proteser, men leveringene er mildt sagt uforutsigbare og byen, Makeni, ligger mange timers kjøretur unna. Hun mistet sin venstre fot i 1991, året krigen spredte seg fra Liberia på grunn av diamantforekomstene. Hun var 13 år da rebellene overfalt landsbyen.

– Jeg forsøkte å rømme, men i kaoset løp jeg i feil retning og endte opp i kryssilden mellom rebellene og regjeringssoldatene. Jeg gjemte meg i bushen i to uker før jeg ble funnet, og da hadde foten rukket å bli råtten. Det fantes ingen hjelpemidler og sykehus var langt unna, så det eneste de kunne gjøre var å amputere.

Bundu Morie ble tatt hånd om av britiske metodistmisjonærer, som etter en stund fikk henne til sykehus. De ga henne lite håp om at hun noen gang kunne leve et liv som det hun hadde levd før.

– Jeg hadde nok problemer med å lære meg å gå, langt mindre danse sier hun, men forteller at amputasjonen kostet henne mer enn bare bevegelsesfriheten.

– Moren og faren min. De holdt ikke ut smerten av å se meg sånn, så de bare …

Hun gjør en håndbevegelse som ikke levner noen tvil om at hun ble forlatt av alle.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Norway Town. Foto: Mode Steinkjer

Wuyah Gbewa er nabo med Morie i Norway Town. Hun har to barn med to forskjellige fedre, og vet hvordan det er å bli forlatt på grunn av arrene kvinnene i landsbyen bærer med seg. Ingen av fedrene ble værende lenge nok til å se barnet sitt bli født.

– Mama Elise sørget for at vi yngste blant jentene fikk muligheten til å gå på skole. Men jeg måtte slutte da jeg ble gravid. Mannen dro og jeg ble alene med barnet. Alt vi håper nå er at noen skal komme og videreføre arbeidet til Mama Elise, sier hun.

Gbewa er den yngste blant krigsofrene i Norway Town. Hun var tre år gammel da rebellene kom. Hun forteller hvordan hun pleide å bli båret på ryggen av moren, men denne morgenen var det faren som tok henne på ryggen og løp mens moren forsøkte å samle søsknene hennes.

– De skjøt på oss. Pappa døde av kulene, som gikk gjennom han og slo inn her, sier hun og trekker skjørtet til side de dype arrene.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Wuyah Gbewa. Foto: Mode Steinkjer

Moren ble også truffet, og døde av skadene mens de gjemte seg i bushen. 3-åringen var alene igjen.

– Jeg ble tatt med til en annen landsby, og husker at jeg hadde det fryktelig vondt. Jeg var så skadet og så liten at ingen ville ha noe med meg å gjøre, og både mamma og pappa var døde. Mama Elise fikk sendt meg til Makeni og sykehuset der, og etter lang tid med plastisk kirurgi, hvor de hentet hud fra andre steder på kroppen for å lappe meg sammen her nede, ble problemene mine mindre, sier Gbewa.

– Mama Elise sørge for at vi yngste blant jentene fikk muligheten til å gå på skole. Men jeg måtte slutte da jeg ble gravid. Mannen dro da jeg ble gravid, og jeg ble alene med barnet.

I dag livnærer både hun og Bundu Morie seg på småjobber her og der, på gårder og med hagearbeid.

– Vi tjener small small, sier Morie.

I Sierra Leone er alt «small small», enten det er snakk om penger som skifter hender, mat, sykdom eller håp. Det siste tæres det hardt på i Norway Town.

– Siden Mama Elise og Sierra Leones venner ikke lenger har midler å gi oss, er det blitt vanskeligere, men jeg kan aldri få takket Mama Elise nok for det hun har gjort for oss, spesielt hun, men også våre andre norske venner. Før jeg møtte henne pleide jeg å gjemme meg, jeg skammet meg over hva jeg hadde blitt. Hun lærte meg at jeg aldri skal gi opp, sier Morie.

– Problemet med Sierra Leone er at ingen kommer hit til oss i nord. President Julius Maada Wonie Bio har sittet i to år nå, men verken han eller de som jobber for han har reist opp hit for å høre hvilke behov vi har, se hvordan vi lever og hvor lite vi har. Og spesielt er det vanskelig for oss kvinner. Mama Elise var den eneste som så hvordan vi hadde det, sier hun.

– Vakre kvinner er det ikke mangel på verken i Norway Town eller i de andre «norske» byene. Men på grunn av at vi er amputerte, har arr, mangler hender og er kvestet, er det ingen av mennene som blir. Når vi blir gravide drar mennene. Det gjelder ikke bare her i Kenema, det gjelder over hele Sierra Leone. Det er det tristeste med denne historien. Vi trenger pleie, vi trenger støtte fordi vi har barn, de trenger utdanning og framtidshåp, men vi er alene og forlatt.