2012 var året for enda flere sexskandaler og det store oppgjøret med 22. juli. Men det var også året vi lærte at Arne Strand muligens kan snakke med de døde. F.v. Hege Ulstein, Dagsavisen, Magnus Takvam, NRK, Marie Simonsen, Dagbladet, Harald Stanghelle, Aftenposten og Arne Strand, Dagsavisen.

Sexskandalenes år

2012 var året for enda flere sexskandaler og det store oppgjøret med 22. juli. Men det var også året vi lærte at Arne Strand muligens kan snakke med de døde.

- Jeg rekker vel Dagsnytt Atten, spør Dagsavisens politiske kommentator Hege Ulstein litt engstelig på forhånd. Jada, ja da. Vi vet bedre enn å komme imellom en politisk kommentator og hennes Dagsnytt Atten. Dagsavisens årlige «toppmøte» for å oppsummere nyhetsåret 2012 er derfor lagt til en tidlig ettermiddag i desember, i god tid før alle ivrige kommentatorer skal ut og kommentere nyhetsbildet på Dagsnytt Atten, Sytten Tretti og hva de nå heter alle sammen.

- Jeg må også rekke Dagsnytt Atten, sier Dagbladets politiske redaktør Marie Simonsen idet hun setter seg ved bordet på Dovrehallen, der det snart er duket for julemat.

- Og der treffer jeg vel deg, også? sier hun til Harald Stanghelle, Aftenpostens politiske redaktør.

- Nei. Jeg kan ikke. Jeg er alene med datteren min i dag, sier Stanghelle.

- «Må gå av hensyn til familien!» ler Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand, med sin karakteristiske, støyende, Nytt på Nytt-vennlige latter.

- Men hvis du ikke skulle hjem til datteren din, hvor var du egentlig invitert?

Stanghelle teller på fingrene:

- Hm. Kulturnytt, Sytten Tretti, Dagsnytt Atten …

- Jeg skal også hjem til familien, opplyser NRKs politiske kommentator Magnus Takvam med kledelig beskjedenhet.

- Mennene skal hjem til familien, mens damene skal til Dagsnytt Atten, slår Hege Ulstein fornøyd fast.

- Ikke jeg, da! påpeker Strand.

 

- Hva skal du krangle om i Dagsnytt Atten i dag da, sier Simonsen konverserende til Ulstein.

- Om Jens Stoltenberg bør trekke seg eller ikke, sier Ulstein.

- Å ja! sier Simonsen ivrig, og dermed er de i gang, med det som har vært ett av 2012s store politiske spørsmål: Bør statsminister Jens Stoltenberg trekke seg etter 22. juli-kommisjonens knusende rapport om elendig norsk beredskap før terrorangrepet sommeren 2011? Og går det an, som han gjør, å si at man «tar ansvar», men likevel bli sittende i regjering? Og Erna Solberg og den borgerlige opposisjonen er uansett i mindretall, og neppe spesielt klare for å overta regjeringsansvaret bare 10 måneder før stortingsvalget i 2013? Nå som de surfer så suverent på tidenes høyrebølge i norsk politikk?

- I fjor var Jens den milde landsfaderen i sorg som sa alt det riktige. Hvordan greide han seg gjennom debatten om 22. juli-rapporten?

- Litt blanda, sier Stanghelle.

- Jeg syns han viser kvaliteter. Men han har et problem med å forklare akkurat det med at han tar ansvar ved å holde fram. Han sier også at vi har «ansvarsdelegering» i dette landet, ikke «ansvarspulverisering». Og når du så den raden av vitner i 22. juli-høringene - var det ikke «et norgesmesterskap i ansvarsfraskrivelse» du kalte det? sier Stanghelle til Ulstein.

- Men da han sa det med «jeg tar ansvar, men blir sittende», det må da være tidenes dårligste pressekonferanse!? Så klarte han ikke å utdype det videre, og dermed oppsto jo denne komikken rundt dette her, sier Simonsen.

- Jeg tror han var i sjokk, jeg, over hvor rammende den kritikken fra 22. juli-kommisjonen var, sier Ulstein, og fortsetter:

- Den kritikken er så alvorlig at jeg syns ingen av aktørene som skal prøve å bearbeide dette har klart det fullt ut. Verken Stortinget, statsministeren eller pressen.

- I 22. juli-høringene så vi jo at folk skjøv ansvaret oppover og nedover og til siden og over alt, og det som var uhyggelig å se var at det var en slags indre logikk her. Når de forklarte hvorfor Grubbegata ikke ble stengt, var det jo ingen som klarte å påpeke noe konkret galt, et overtramp eller et lovbrudd. De hadde bare fulgt reglene, sier Simonsen, og legger til:

- Da må man jo spørre seg: Er disse samme menneskene som har sittet der og styrt dette systemet - er de de rette til å endre det?

Nå snakker alle kommentatorene i munnen på hverandre, og det tar ikke lang tid før Strand kommer med den første av mange sammenligninger med Nygaardsvold-regjeringen under krigen.

- Nygaardsvold sa jo at han ville gå av, men han ble jo sittende …

- Ja, men han ble jo manøvrert ut, da, og han kom jo aldri tilbake etter krigen, sier Stanghelle.

- Nei da, nei da, det er jo helt riktig, men ….

 

Vi sitter stille ved bordenden og lytter. Så det er sånn det føles, å være programleder i Dagsnytt Atten. Det virker jo veldig lett, egentlig. Det er bare å slenge ut setningen: «Bør Jens gå av?» og straks setter Kommentariatet i gang med selvgående debattering. Det er jo ikke ørens lyd å få. Den samme Hege Ulstein skrev i mars i år en temmelig selvironisk kommentar om sitt eget kommentariat-laug. «Typiske spørsmål til oss er: «Hva betyr egentlig dette?» «Hva kommer til å skje framover?», skrev Ulstein. «Vi kan nemlig se inn i framtida, lese andres tanker og snakke med de døde. Jo, vi kan det. Haakon Lie, for eksempel. Han snakker vi med ukentlig».

- Lese andres tanker … presis beskrivelse, det der, sier Stanghelle.

- Særlig det med å snakke med de døde! roper Strand, og antyder dermed at det egentlig ikke er særlig stor forskjell på slike som ham selv og de klarsynte damene i «Åndenes makt».

- Men dere vet altså til enhver tid hva Haakon Lie hadde sagt….Einar Gerhardsen også, kanskje…?

- Der tok du nok i litt, mener Takvam.

- Arne Strand har nok mye bedre kontakt med Haakon Lie og Gerhardsen enn det vi andre har, mener Simonsen.

- Men hva ville Gerhardsen sagt om alle disse sexskandalene vi har hatt i år?

Arne Strand blir brått alvorlig.

- Han ville ikke trodd det var sant! At sånt kan foregå.

- Men vi har altså hatt minst tre store sexskandaler i år: Helge Solum Larsen-saken i Venstre, Vågå-saken med Ap-ordføreren, og Ingebrigtsen-saken i Troms Ap …

- I alle disse sakene må man jo spørre seg hvorfor ingen har grepet inn før, eller reagerte på oppførselen deres tidligere. Hvem har visst? Det virker jo som om man i partiene har snudd det blinde øyet til, sier Simonsen.

- Men i alle tre saker er det menn i maktposisjoner som utnytter stillingen sin overfor yngre kvinner. Det er fellesnevneren, sier Strand.

- En annen fellesnevner er også at det dreier seg om menn med et robust selvbilde, med betydelig tiltro til egen tiltrekningskraft, sier Stanghelle.

- Det sies jo mye om at det er trist og leit at disse sakene kommer, men jeg mener det er en seier for feminismen, sier Ulstein.

- Jeg tror ikke noe på at det skal være tre ganger så mange sexskandaler i norsk politikk nå som for 10 år siden. Men jeg tror det er blitt lettere å si fra, at det er flere som gjør det, og det er blitt mindre akseptert.

- Det tror jeg du har helt rett i. Jeg tror det var mange flere slike saker tidligere, men de ble aldri snakket om, sier Stanghelle.

- Det er som Frank Aarebrot har sagt det: Politikken ble ødelagt da damene kom. For da ble det dans og moro, sier Simonsen.

- Slangen i paradis, nikker Ulstein.

- Tidligere var det jo en felles forståelse mellom journalister og politikere om å holde kjeft, mener Takvam.

- Fordi journalistene var sånn selv også, sier Ulstein.

- Du ser det som skjedde i Ingebrigtsen-saken: Det holder ikke lenger å skjule det. Aktørene er dessuten selv klar over medielogikken og prøver å forebygge for å dempe virkningene, sier Takvam.

- Vi hadde jo mange sexskandaler i fjor også, men da var alle i Frp?

- Alle partier har hatt sitt. Selv KrF, sier Strand.

- Hm, SV, har de hatt noe der, tenker Takvam høyt.

- Hva med Sp, da?

- Du vet, Sp har hatt mer enn nok med andre typer skandaler, sier Stanghelle.

- Temperamentsskandaler, kanskje?

Sier vi, og tenker på Sp-leder Liv Signe Navarsetes etter hvert årlige raseriutbrudd, som denne gangen gikk ut over Sp-ungdommens leder Sandra Borch. Det førte til et internt stormløp mot henne som partileder.

- Men Høyre, da? Hvorfor er det ingen sexskandaler der?

- Vet du ikke det? De har ikke sex i Høyre, hevder Simonsen skråsikkert.

 

Harald Stanghelle mener for øvrig han har et annet eksempel på en sak som ikke ville blitt en sak for x antall år siden: Trond Giskes nattlige besøk på Lorry i januar, som ble starten på et vrient år for Giske.

- Det var en påstått sleivete bemerkning på et nachspiel der politikere, næringslivsfolk og journalister var til stede, som aldri ville blitt kjent før, men som nå eksploderte i offentligheten dagen etter.

- Men Giske-saken er jo eksempel på et annet fenomen, som ikke fantes på Gerhardsens tid, nemlig smarttelefonen, sier Simonsen.

- I løpet av to sekunder hadde Dagbladet inne et bilde av Giske som satt ved det bordet!

Den samme Giske har ellers vært i hardt vær i minst tre venne- og habilitetssaker i år. Dagsavisen har på kommentarplass kalt 2012 «det store habilitetsåret».

- Det har vært ekstremt mange inhabilitetssaker i dette året, både store og små, sier Ulstein.

- Det begynte med at Dagbladet avslørte Audun Lysbakken i saken om selvforsvarskurs for jenter, som førte til at han måtte gå av.

- Det var da alle lærte seg habilitetsreglene, mener Simonsen.

- Da lærte alle seg habilitetsreglene, så da hadde vi det gående, med Giske og Jonas Gahr Støre, og jeg syns det toppet seg da Jens Stoltenberg ikke kunne uttale seg om surrogati, fordi han var «inhabil» på grunn av sitt vennskap med Øystein Mæland. Da har man kommet et langt stykke, syns jeg, når det går fra å handle om å dele ut penger til venner, til at man ikke kan uttale seg om et stort politisk spørsmål.

- Men det går an å ha en mer sammensatt analyse av de tingene. Jeg mener at det ikke nødvendigvis var så mye i verken Lysbakken- eller Støre-saken, sier Takvam.

- Ett aspekt ved dette er jo at vi har en flertallsregjering som det ikke er så lett å få tak på. Da blir sakene lett større fordi det blir et felles medie- og opposisjonskjør.

 

Uansett måtte som kjent Audun Lysbakken gå av som statsråd, 5. mars 2012. Dette var uten tvil det mest dramatiske politiske fallet i 2012, mener Kommentariatet på Dovrehallen.

- Audun Lysbakken, sier Simonsen kontant.

- Ja, det var jo pakka med dramatikk, sier Ulstein.

- Timingen, at det skjedde akkurat idet han skulle velges som SV-leder, sier Stanghelle.

- Det var jo derfor han måtte gå, sier Takvam.

- Hva med PST-sjef Janne Kristiansens fall, da?

- Det var kanskje det minst overraskende, flirer Simonsen.

- Politidirektør Øystein Mælands fall står også på min liste?

- Det var jo dramatisk da vi satt nede i Arendal på den store partilederdebatten, og var på direktesendt TV. Justisminister Grete Faremo kom inn, og så hadde de glemt å slå av mikrofonen. «Mæland går!» hvisket de inn i øret på Faremo.

Marie Simonsen ler godt ved tanken.

- Rent dramaturgisk var jo Mælands avgang suveren, innrømmer Stanghelle.

- På direkten, nikker Takvam nostalgisk.

- Måten det skjedde på var jo eventyrlig. Det må da være første gang noen har gått av midt i en direkte TV-sending, der justisministeren begynner med å si: «Jeg står uten politidirektør», knegger Stanghelle.

 

Men om Lysbakkens avgang var et dramatisk øyeblikk i 2012, var det lite mot det åndeløse minuttet vi satt foran TV-er og PC-skjermer i august og ventet på dommen mot Anders Behring Breivik. Ville han bli kjent utilregnelig eller tilregnelig, noe hele folket hadde debattert hele vinteren? Ville han bli dømt til psykisk helsevern eller forvaringsstraff? Som vi vet; det ble det siste.

- Ja, det var virkelig et lettelsens sukk som gikk gjennom landet der, sier Ulstein, som var en av mange kommentatorer som jevnlig dekket den 10 uker lange rettssaken i Oslo tinghus fra april til juni.

- Jeg tror aldri jeg har hørt uttrykket «lettelse» bli brukt så mange ganger i løpet av en dag, sier Stanghelle.

- Du så jo også at den dømte selv også ble jævla glad, sier Takvam.

- Det uhyggelige med 2012, er jo at ekstremisme, med tydelige voldelige intensjoner, ble så tydeliggjort. Du hadde Breivik-saken, dommen mot mulla Krekar, alt oppstyret rundt Profetens Ummah, sier Stanghelle.

- Det har generelt vært mange sinte, unge menn?

- Det er helt greit å være sinna, det skulle bare mangle. Det er hatet som skremmer meg, sier Ulstein.

- Hatet og forakten mot alt det fine i samfunnet vårt.

- Slik var det med fascismen og nazismen, også, sier Strand.

- Det er et opprør mot det konforme og det politisk korrekte, mener Takvam.

- Nå har vi hatt sju år med rødgrønt styre. Kanskje hatet skyldes avmakt, at man er lei av de rødgrønne?

Kommentariatet protesterer nesten i kor.

- Så de ville vært like rasende med Erna som statsminister?

- Ja. Det er jo moderniteten de hater, mener Ulstein.

- Om det blir borgerlig regjering neste år, kommer de til å bli sinte på Erna for at Frp kanskje ikke slipper til i regjering, mener Simonsen.

- Eller de blir sinte på Frp fordi de er for feige, tror Takvam.

- Jeg tror likevel hatet mot Ap er en helt egen ting, sier Ulstein.

- Det fins i mye større kretser, og er så fascinerende utbredt. Det burde vært forsket på. Hva er det for noe? Det er mange som slett ikke er ekstremister som går rundt og sier «Jonas Gal Støre» og slikt. Eller «Judas Gahr Støre».

Kommentariatet er enige om at det uansett vil bli fortsatt tøffe tider for Jonas Gahr Støre, som i år transformerte fra glamorøs utenriksminister til sliten, grå helseminister.

- Det er jo en forferdelig jobb å være helseminister, sier Strand dystert.

- Spørs om han rekker å få til så mye før valget.

 

For nå, nå er det endelig tid for at «de klarsynte» fra Kommentariatet skal få slippe seg løs med spådomskunstene sine: Hvem vinner stortingsvalget i 2013? Stemmer det, som Marie Simonsen har skrevet tidligere i år at Jens & co ikke har «en snøballs sjans i helvete» til å bli gjenvalgt? Ble vi alle høyrefolk i løpet av 2012?

- Ja, når sprekker den blå ballongen, Arne? spør Simonsen ertende.

- Jeg tror heller ikke de rødgrønne vinner en tredje gang. Gjør de det, vil det være oppsiktsvekkende. Men jeg tror heller ikke Høyre står så sterkt som alt tyder på nå, sier Strand.

- Jeg tror samarbeidet mellom de rødgrønne uansett er i ferd med å sprekke. Jeg tror de er møkka lei av hverandre, sier Simonsen.

- Jeg tror i motsetning til de andre at dette er vanskelig å spå, sier Ulstein.

- Pøh, som sportskommentator må du vel kunne si hvem du tror vinner cupfinalen, blåser Strand.

- Altså, du må jo være døv og blind om du ikke tror på regjeringsskifte nå. Men jeg tør likevel ikke tippe noe som helst, for mye kan jo skje underveis, sier Ulstein.

- Selv om du som kommentator kan se inn i framtida?

- Ja! Kanskje det er derfor? Kanskje jeg vet noe som ikke dere vet?

- Kanskje du er synsk? ler Strand.

- Ap kan jo gjøre et godt valg, og likevel tape makta, sier Simonsen tankefullt.

- Men det mest sannsynlige er regjeringsskifte. Du skal være ganske god om du vinner en tredje gang med en allianse som er så bred. Det strider mot koalisjonenes natur, mener Takvam.

- Vi lever i alle fall i et land der man vinner valg på de stigende forventningers misnøye, sier Stanghelle.

- Samtidig er 10 måneder lang tid i politikken. I 2008 fikk vi en finanskrise som påvirket valget året etter. Hvem vet hva som vil påvirke velgerne om 10 måneder?

 

Så, på tampen, like før Dagsnytt Atten-tid, oppstår en litt pussig disputt mellom kommentatorene om Norge i 2012 har gått veldig mot høyre, eller bare mot sentrum.

- Jeg mener hele samfunnet vårt, også SV, har beveget seg mot høyre, sier Simonsen.

- Sentrum, Marie! De går mot sentrum! roper Strand opphisset.

- Da har du i alle fall startet på bevegelsen, smiler Takvam.

Årets nyhetsoppsummering på Dovrehallen ender også i et slags underlig veddemål. 2012 var nemlig også året da Frps tidligere formann Carl I. Hagen ikke stilte på Frps landsmøte, for første gang på 35 år, fornærmet som han fortsatt var etter Nobel-bråket i fjor.

- Og man skal ikke undervurdere den personlige fornærmelsens kraft. Så jeg kunne tenke meg å utfordre deg til et veddemål, Arne: Kommer Hagen til å møte på Frps landsmøte i 2013? spør Stanghelle.

- Jeg skal svare ja til det. For jeg vet at de er forlikte. Det har han fortalt meg. Og han er jo blitt leder av jubileumskomiteen til partiet, sier Strand.

- Ja, nettopp, jubileumskomiteen, men da må han jo møte på landsmøtet! Da trenger dere ikke å vedde, da, sier Simonsen.

- Å, jeg skulle jo ikke sagt det! Jeg skulle sagt en flaske rødvin! Det var dumt, altså, sier Strand oppgitt.

Og så sier de at politiske kommentatorer ikke kan ta selvkritikk?

hanne.mauno@dagsavisen.no