Helg

Propagandaens jernhånd

I snart 70 år har folket i Nord-Korea blitt kneblet av sin egen regjering. Evnen til å tenke selvstendig overskygges av propaganda, og ytringsfrihet er et fremmedord.

Bilde 1 av 7

I Nord-Korea: Axel Støren Wedén og Fredrik Brogeland Laache

PYONGYANG (Dagsavisen): Lyden fra en sprakende høyttaler ljomer utover det kollektive gårdsbruket i Chonsan, et lite stykke utenfor Pyongyang. Den skurrete stemmen leverer korte og systematiske beskjeder i et forsøk på å mane arbeiderne til å jobbe hardt og yte sitt beste for fedrelandet. I enden av en støvete vei i det bleke landskapet ligger barnehagen der arbeidernes barn blir plassert. I dag er det fredag, men ingen foreldre er å se. Fireåringene i Chonsan barnehage får kun reise hjem til foreldrene hver ellevte dag. Etter én natt med mor og far må barna tilbake i barnehagen i ti nye dager.

Bak dørene i barnehagen skjuler det seg en mørk virkelighet. Tegninger av bevæpnede barn som skyter amerikanske soldater, pryder de ellers nakne veggene, og gamle fotografier fra Korea-krigen viser torturerte mennesker. Et maleri viser et barn som er i ferd med å bli most av en rullende steinblokk. I et av klasserommene snakker en lærerinne på inn- og utpust mens portrettet av Kim Jong-il vokter over henne fra veggen bak. Hun spør om livet til den «kjære» lederen og får taktfaste svar i form av rungende fraser fra fireåringene. Ungene spiser, sover og tilbringer nesten all sin tid her. Deres hverdag er betegnende for hvordan regimet i verdens mest lukkede land holder sin egen befolkning i tøylene. Indoktrineringen starter ved fødselen og avsluttes med døden. Dette er alt de vet. Dette er alt de kjenner.

Tenk deg et samfunn der naboer, familie og venner er pliktige til å angi deg til myndighetene hvis du fornærmer eller på noen som helst måte uttrykker misnøye med regjeringen. Du må passe på hva du sier, hvem du møter, hva du bruker pengene dine på og hvilken informasjon du har tilgang til. En uskyldig spøk eller en uheldig formulering kan resultere i et liv som arbeidsslave i en politisk fangeleir. Som turist i Nord-Korea er det umulig å få et usensurert bilde av virkeligheten. Vi blir tatt med til de viktigste minnesmerkene og monumentene i løpet av de første dagene. Resten av uka er et maraton i absurditeter: En tur til et tilsynelatende forlatt filmstudio blir avløst av et besøk til hovedstadens flotteste helsestudio, etterfulgt av en kveldstur til landets eneste fornøyelsespark. Og slik går dagene. Samtidig inntreffer øyeblikk som viser hvordan regimet virkelig opererer og hvordan makteliten bruker omfattende propaganda for å kontrollere sin egen befolkning.

Helt siden geriljakrigeren og det som i dag er den evige presidenten og landsfaderen Kim Il-sung tok makten i 1948, har landets befolkning levd under streng overvåking i regi av et tilsynelatende udødelig familieimperium. Hazel Smith er professor i humanitært arbeid og sikkerhet ved Central Lancashire-universitetet i Storbritannia og har tilbrakt to år i Nord-Korea som utsending for FNs matvareprogram og UNICEF. Hun har skrevet en rekke artikler om maktapparatet i det lukkede landet.

- Hele nasjonens mytologi og legitimitet er konstruert rundt Kim-familien. På grunn av deres urokkelige posisjon er det veldig vanskelig for andre personer i maktapparatet å motarbeide dem, sier Hazel Smith.

I hvert eneste hjem, på hver eneste åpne plass og i hver eneste landsby finnes det portretter og statuer av «de kjære lederne». På mange måter har den nordkoreanske kulturen karakteristikker av et fanatisk religiøst samfunn, der lederne tilegnes guddommelige egenskaper. Kim Il-sung forsto selv hvilken effekt tro kunne ha. Da han kom til makten, stengte han alle kirkene i Pyongyang, forbød Bibelen og deporterte troende til fangeleirer. Samtidig benyttet han seg av kristen symbolikk for å fremme sin egen gudestatus, som igjen ble videreført til Kim Jong-il.

Det enorme personfokuset tar menneskelig form når befolkningen i Pyongyang feirer nasjonaldagene til ære for Kim Il-sungs fødsel, også kalt «The day of the sun». I takt med Kim Il-sungs alder går Nord-Korea nå inn i sitt 103. år. Hovedstaden er bygget som et utstillingsvindu for landets ansikt utad. Sovjetiske høyblokker og overdådige monumenter innpakket i militarisert mytologi er ment å framstille byen som et sosialistisk utopia. Etter at vi, akkompagnert av apokalyptiske toner, har bukket dypt og inderlig for de 22 meter høye bronsestatuene av Kim Il-sung og Kim Jong-il, kan rundturen begynne. Vi blir tatt med til mausoleet der de avdøde lederne ligger balsamert. Vi besøker spektakulære bygninger hvis eneste funksjon er å oppbevare alle gavene de har fått av utenlandske statsoverhoder.

Videre går turen til et splitter nytt badeland. Med håndklær og badebukser i hånda er vi nødt til å bukke for en smørblid statue av Kim Jong-il, for anledningen antrukket i sommerlige klær på en badestrand. Rundturen kulminerer i en opptreden fra de talentfulle barna på «barnepalasset». De er plukket ut fra hele landet til å terpe på sitt «selvvalgte» talent fire timer hver dag. De synger, danser og spiller instrumenter. Den absolutt feilfrie framførelsen er selvsagt til ære for Kim Il-sung, en mann som var død lenge før de selv ble født. Det er kun utvalgte som får bo i hovedstaden, ifølge vår mannlige koreanske guide, «Young-soo».

- Du trenger en skriftlig tillatelse fra regjeringen for å kunne bo i Pyongyang, sier han og bekrefter dermed en rekke studier som viser at hovedstaden er beregnet for overklassen.

Forskjellene mellom hovedstaden og landsbygda blir synlige når vi forlater Pyongyang. Idet bussen passerer byportene, er veiene fullstendig tomme så langt øyet kan se. Kjøretøy er fortsatt forbeholdt den lille eliten i Pyongyang, til tross for at det er utbygget firefelts motorvei også utenfor byen. Her ute slipper du heller ikke unna propagandaen. Ut fra intet dukker de opp på øde åkere: store, nesten selvlysende, røde tegn som former budskap som «vi skal gjøre som partiet forteller oss» eller «vi har ingenting å misunne i hele verden». I midten av april viser landskapet fortsatt få tegn til å ha våknet opp fra vinterdvalen.

Våren regnes som den aller hardeste tida for de fleste nordkoreanere, ettersom rasjonene fra høstavlingene har tatt slutt og bøndene må vente i noen måneder før det kan sås på nytt. De døde åkerne gir lite inntrykk av at noe som helst kan vokse og gro her. En og annen eldre dame eller ungt barn saumfarer den ugjestfrie jorden nøye, som om de leter etter noe de har mistet. Først får vi forklart at de har meldt seg som frivillige til å plante gress. Senere er forklaringen at de leter etter nettopp gress til å koke suppe av.

Det er ingen tvil om at Nord-Korea er fattig. Hungersnøden som meldte seg på 1990-tallet, sendte millioner ut i en tilværelse der alt handlet om å skrape sammen nok næring til å overleve dagen. Mellom 500.000 og tre millioner nordkoreanere mistet livet. Til tross for at landet ikke lenger opplever en sultkatastrofe, er en fjerdedel av nordkoreanske barn kronisk underernært, og to tredjedeler av befolkningen vet ikke hvor deres neste måltid skal komme fra, ifølge FN.

Den unge, kvinnelige guiden fra det nordkoreanske turistbyrået viser seg å ha et idealistisk forhold til fedrelandet sitt. «Ji-hye» uttrykker en steintro på det nordkoreanske uttalte målet om selvberging, snakker nedlatende om «imperialistene» fra Sør-Korea og USA og omtaler den avdøde diktatoren Kim Jong-il som en far for seg. Likevel prøver hun ikke å hindre mange av turistene fra å fotografere en loslitt eldre dame eller et barn med fillete klær. Hun medgir faktisk at hennes fedreland ikke er like rikt som andre land og nevner uoppfordret kriseårene på 90-tallet. Selv om hun legger hovedskylden for hungersnøden på sorgen som oppsto etter landsfaderen Kim il-Sungs død, en storflom og internasjonale sanksjoner, er denne delvise innrømmelsen betegnende for hvordan det fatale 90-tallet endret regjeringens propagandataktikk.

- Hver eneste familie i Nord-Korea ble påvirket av sultkatastrofen. Den var så alvorlig at regjeringen så seg nødt til å adressere den på en eller annen måte, forteller Hazel Smith.

Gjennom propagandakampanjer som «la oss spise to måltider om dagen» ble det en patriotisk plikt å vinne over sult. Perioden ble omtalt som «the Arduous March» (Den krevende ferden), og propagandaapparatet forsikret befolkningen om at dersom de viste like stor styrke og patriotisme som landsfaderen, ville hele landet overkomme sult og blomstre til å bli en rik nasjon.

Hazel Smith er klar på at sultkatastrofen fikk de fleste nordkoreanere til å forakte regjeringen sin.

- Regjeringen har ikke klart å sørge for mat eller lønn til befolkningen de siste 25 årene. Dette har skapt en massiv dissonans. Samtidig som regjeringen daglig forteller at den styrker økonomien og sørger for en god levestandard for folket, er nesten enhver nordkoreaner avhengig av det svarte markedet for å overleve. Hvordan kan du tro på regjeringen når du ser med egne øyne at den forteller deg skamløse løgner, sier hun.

Ettersom regjeringen ikke evnet å tilby klær og mat til befolkningen da hungersnøden sto på som verst, utviklet det seg private markeder drevet fram av mennesker i desperasjon. Noen endte opp med å selge kjeks og ris, mens andre solgte klær og tekstiler. Ved hjelp av egen skaperkraft og vilje klarte de vel 20 millionene som overlevde hungersnøden å komme seg gjennom fire år med alvorlig matmangel. I ettertid har markedene befestet sin posisjon i det nordkoreanske samfunnet.

Svartemarkedet åpnet også opp for import av produkter fra nabolandene, noe som har bidratt til at flere nordkoreanere har fått kjennskap til verden utenfor, ifølge Smith.

På slutten av 90-tallet fikk nordkoreanere plutselig tilgang til den sørkoreanske og kinesiske kulturen gjennom filmer og såpeoperaer. På den måten har de innsett at naboene i sør og vest lever mye bedre enn dem. Det gjør noe med tilliten til regjeringen deres, sier hun.

Til tross for at markedene tilsynelatende har brakt med seg en mistillit mot regjeringen, finnes det ikke spor av en opposisjon i Nord-Korea. Hva er det som gjør at befolkningen ikke gjør opprør mot regjeringen?

Smith mener fraværet av en organisert opposisjon skyldes den overhengende frykten for å havne i fangeleirer. Amnesty beregner at rundt 200.000 nordkoreanere er plassert i fangeleirer, mange av dem beskyldt for å ha begått alvorlig politisk kriminalitet. Det vil si all aktivitet som på noen måte har fornærmet eller satt regjeringen i et kritisk lys. En annen årsak til at befolkningen ikke gjør opprør, må knyttes til den nordkoreanske forsvarspolitikken, ifølge Smith.

- Revolusjoner blir som regel startet av unge mennesker, og dette vet regimet. Derfor har de fått på plass et system der den unge befolkningen, særlig menn mellom 17 og 28 år, rekrutteres til militæret. På den måten holdes en potensielt opprørsk gruppe i sjakk, sier Smith.

Nord-Korea er verdens mest militariserte land med en væpnet styrke på nærmere 1,2 millioner, ifølge det amerikanske forsvarsdepartementet. Lengden på militærtjenesten varierer fra sju til ti år og er dermed den lengste i verden. Som besøkende er det vanskelig ikke å la seg påvirke av det stadige nærværet av grønnkledde ungdommer. De er overalt, og uniformene er forskjellige avhengig av hvilken rang og hvilket kjønn personen har. Bilder av militærpersonell er ikke tillatt, og ethvert forsøk på å ta et bilde gjengjeldes med en brysk håndveiving og et ristende hode. Helt siden Kim Jong-il kom til makten i 1994, har regjeringen brukt unge soldater som ambassadører for en svært påtrengende revolusjonstankegang. Den nye tilnærmingen til militærets rolle ble utviklet av Kim Jong-il og fikk navnet songun. Hovedtanken er at militæret skal være synlige i alle områder og på alle samfunnsplattformer. Militæret skal ikke bare forsvare innbyggerne, men også gi legitimitet til regjeringen ved å hjelpe mennesker med dagligdagse gjøremål.

- I dag blir om lag 700.000 soldater sendt ut til landsbygda for å hjelpe bøndene med dyrking og innhøsting. I realiteten blir de sendt ut på jordene fordi regjeringen har lite penger og trenger arbeidskraften. Dessverre ender et slikt samarbeid ofte i konflikter mellom bøndene og soldatene, fordi mange av soldatene ikke har noe gårdserfaring, sier Smith.

«Militæret først» ble raskt det offisielle slagordet for songun-politikken, og unge soldater ble et viktig nasjonalistisk symbol for en aggressiv forsvarspolitikk. Mange eksperter mener at regjeringen forkastet de kommunistiske idealene til fordel for ultranasjonalisme allerede på starten av 80-tallet.

- Nordkoreanere er fortsatt stolte av sin kamp mot kolonialismen, imperialismen og at de står opp mot andre land som forteller dem hva de skal gjøre. De er stolte over monumentene de har bygd og utdanningssystemet sitt. Det er derfor ikke noen motsigelse at de fleste ser på regjeringen som fullstendig ubrukelig, samtidig som de elsker landet sitt, påpeker Smith.

Det er umulig å tyde om det egentlig skjuler seg en misnøye med regimet bak det polerte ytre til den kvinnelige guiden «Ji-hye». Kanskje det egentlig er patriotisme for fedrelandet hun viser når hun fortsetter formaningen sin om at Nord-Koreas velstand er rett rundt hjørnet. Etter å ha hyllet landets avdøde ledere, tar hun seg nå tid til å hedre Kim Jong-un, Nord-Koreas nåværende leder og sønn av Kim Jong-il.

- Vår respekterte leder Kim Jong-un har ikke tid til å sove eller spise fordi han jobber så intenst for vårt fedreland, sier hun med tilsynelatende stor overbevisning.

Bussen er i ferd med å returnere til Pyongyang når vi ser hundrevis av mennesker i oransje vester som sitter krokbøyd og planter gress. «Ji-hye» har tidligere nevnt at søndager er forbeholdt fri for koreanere, så vi stusser over at de åpenbart jobber på fridagen sin. Hun har forklaringen på plass.

- De har meldt seg som frivillige til å plante gresset for å hylle Kim Il-sung, sier hun raskt og unngår flere spørsmål.

Senere på kvelden er den mannlige guiden mer meddelsom.

- Om de har meldt seg frivillig? «Young-soo» gjentar spørsmålet.

- Nei, nei. Landet vårt er veldig strengt, skjønner du. Hvis du nekter å gjøre det, så får du... sier han, stopper opp og simulerer med en kjapp håndbevegelse noe som neppe kan tolkes som noe annet enn en brutal straff.

Sannheten er at det er vanskelig å vite hva som egentlig skjuler seg bak den lydige fasaden til enhver nordkoreaner. Men det er de små øyeblikkene som gir et glimt av et folk som kanskje ikke har gitt opp. Som når den ti år gamle gutten på skateboard utbryter på engelsk: «Welcome to Korea!» Eller et flørtende blikk mellom to ungdommer i en massedans. Det er de små øyeblikkene som vitner om en befolkning som ikke har latt seg strippe for sin menneskelighet.

Tilbake i Chonsan er det på tide å forlate barnehagen. Lærerinnen organiserer fireåringene i rekker, og barna finner plassene sine. Videre følger en synkronisert opptreden med sang og dans. Barnas undring over de vestlige turistene påvirker ikke framføringen. Alle vet hva de skal gjøre. Ji-hye er tydelig fornøyd med besøket. Nå gjenstår det bare å takke den «kjære» lederen for den flotte barnehagen han har skapt for barna. Vi spaserer bort til en bronsestatue som viser Kim Il-sung flankert av lykkelige bønder. På kommando former vi to rekker, krummer nakken og bøyer hodet for den evige presidenten.

De koreanske guidene er ikke omtalt 
ved sine virkelige navn, men har fått pseudonymer for å beskytte deres identitet.

Mer fra Dagsavisen