Politiet blir strenge, Stine blir redd – får hun fengsel, hva vil mamma si?

Tenårene, det er tida mellom 13 og 19 år. Selv om ungdomstida nå strekker seg stadig lenger uti tjueåra, så er det en kort periode av livet. Allikevel så søker vi tilbake i minnene våre, gang etter gang. Noen av de aller sterkeste minnene våre er fra nettopp denne tida. Livsdefinerende ting i vårt første møte med voksenverden. Vi har møtt fem tenåringsjenter fra fem ulike tiår. Hva preget deres tenåringstid? Har de i det hele tatt noe til felles?

Les hele serien her: 

Hva har Ella (102), Astrid (81), Anne (55), Stine (33) og Leonora (15) til felles? 

30-tallet: «Norske jenter, halloi», sa guttene da Ella og Gerd entret lokalet

50-tallet: Da hun kommer inn på trikken med de nye buksene på, ler folk av henne

70-tallet: Anne (16) går fra trailer til trailer for å spørre sjåførene om skyss

2010-tallet: Flinke piker kan også drikke for mye og spy over hele seg

Stine Hartmann (33) vokser opp som enebarn på beste vestkant. Når hun går inn i tenårene på slutten av 90-tallet, har tenåringsmoten forandret seg radikalt fra inngangen til det samme tiåret. Borte er Dr. Martens-sko og Levis 501. Stine starter første skoledag på ungdomsskolen på Øraker i 1998 med rosa og hvite Buffalo-sko, Miss Sixty-bukse som er så lav i livet at g-strengen synes, midtskill i håret med spenner på sidene – og ihjelnappa øyebryn tynne som streker.

Hjemme på jenterommet på Ullern lukter det rød Date-parfyme. En rød avdanka kassettspiller i bokhylla. Det er CD som gjelder nå. Alle har discman. Hun abonnerer på Mr. Music, samle-CD-er med listepop.

Foto: Privat

På skolen var det et sterkt skille mellom de kule og de ukule. Stine var den skoleflinke. En guttejente som ikke var redd for å si fra. Guttene i klassen kalte henne Kristin Halvorsen fordi hun hadde en mening om alt. Kanskje det var derfor hun meldte seg inn i Sosialistisk Ungdom som fjortenåring.

– Det var mitt lille tenåringsopprør.

Fruit of the loom blir bytta ut med T-skjorte med påskriften Ush Bush. De lave Miss Sixty-buksene erstattes med kordfløyel. Blondt hår farges svart. Palestina-skjerf i halsen. Men samtidig med at hun tegner plakater på SU-møter i Torggata og drar på SU-leir, fortsetter hun å være ei vestkantjente på fester i Holmenkollen med Hollywood-feeling og «house maid» i døra.

– Jeg hadde to personligheter, med føttene planta i begge leirer.

Ungdomsopprøret til Stine besto i å melde seg inn i Sosialistisk Ungdom som 14-åring. Foto: Privat

Sommeren Stine fyller 14 år får hun sitt første kyss på en sandstrand i fiskerlandsbyen Cadaques, rett utenfor Barcelona. Hun er på ferie med mamma og pappa, har lært seg litt spansk. Gutten heter Orio. Han er brun, skinna på hodet, litt lavere enn henne. En lokal sjarmør. Det er lukten av strand, kokos og solkrem. Det føles som om de ligger i sanda i timevis og kliner. Plutselig må han dra, han kjører av gårde på mopeden sin. «Skikkelig god til å kysse», skriver Stine i dagboka si etterpå. Hun har sugemerke på halsen.

Hjemme i Oslo går Stine på byen med falsk leg. Hun har lånt det av storesøstera til ei venninne. De ligner sånn passe. Det går bra til det ikke går bra lenger. På vei inn på et utested nederst på Karl Johan blir dørvaktene mistenksomme. De vil ha henne til å underskrive, for å sjekke signaturen. Stine tar beina fatt og løper oppover Karl Johan, full og på høye hæler. Hun blir innhentet – av rytterpolitiet som er ute og patruljerer. De ber henne også signere, det blir bare noen kruseduller. Politiet blir strenge, Stine blir redd – får hun fengsel, hva vil mamma si? Hun tar til tårene – og slipper med en advarsel.

Stine og Orio, i fiskerlandsbyen Cadaques, utenfor Barcelona. Han var skikkelig god til å kline, i følge Stines dagboksnotater fra sommeren 1999. Foto: Privat

Sentrum er utrygt, men østkanten er enda verre. Dit dro man ikke. Som tenåring var Stine redd for for den andre siden av byen. Ungdommene vest i byen ser på østkanten som New York, men på en dårlig måte. Der var det gjenger, og det var farlig. Etter årtusenskiftet spiller Stine basket, og på Ammerud-cupen møter hun ungdommer som var venner med Benjamin.

Benjamin Hermansen ble drept på Holmlia i 2001, 15 år gammel.

Senere samme år er Stine på konsert i Oslo Spektrum. Det er utsolgt, 9.500 publikummere. Eminem proklamerer ett minutts stillhet for Benjamin. Stine og venninnene står side om side, skulder til skulder og minnes en jevnaldrende gutt, født og oppvokst på andre siden av byen. Nært, og likevel fjernt. Men de hadde noe til felles. De var barn av Oslo. Født samme år i samme by. De så de samme programmene på TV, hørte på den samme musikken, handlet i de samme butikkene. De var tenåringer på samme tid.

For Stine og venninnene hennes gikk livet videre etter årtusenskiftet. De fortsatte å smugrøyke og drikke seg fulle på Peach Canei. De fikk sine første kjærester, de hadde sex for første gang. De ble russ, startet med studier – og etter hvert ble de voksne. Tenåringstiden var over.

Hysj! Hysj! – der venninnegjengen sto i timevis og hørte på musikk, gikk konkurs. På finn.no kan du i dag få kjøpt en hel Mr. Music CD-samling til 250 kr. Øyebrynene er blitt tykke igjen. Buffalo-skoene er her. Men 90-tallet kommer aldri mer tilbake.