Reportasje

Polarforsker advarer: – Et oljeutslipp her vil være katastrofalt

Det er like avgjørende å verne om iskantsonen som verdens mest dyrebare korallrev, mener en av våre fremste polarforskere.

Av: Marie De Rosa og Sofie Prestegård 

(LONGYEARBYEN): – Et oljeutslipp her vil være katastrofalt. 

Kim Holmén peker ut mot fjorden foran seg. Tynne, tallerkenformede isflak ligger og dupper på den mørke havoverflaten. Vinteren er kaldere enn den har vært på mange år her på Svalbard og usedvanlig mye is har lagt seg på vannet.

Saken fortsetter under bildet. 

###

Isen former seg som små tallerkener når flakene gnisser mot hverandre på grunn av bevegelse i vannet. Til høyre i bildet skimtes deler av Longyearbyen. Foto: Sofie Prestegård

Omgivelsene gjør det lett å tenke at alt er ved sitt vante. Men det er slett ikke tilfellet, forteller Holmén, som er internasjonal direktør ved Norsk Polarinstitutt og leder for avdelingen i Longyearbyen.

Det er nemlig her, på Svalbard, at klimaendringene merkes best: For knapt en uke siden ble det meldt om rekordlave mengder is i Arktis og årets første måned er den varmeste som noensinne er målt på jorden. På Svalbard er snittemperaturen på vinteren ti grader høyere enn for bare tretti år siden. 

Bør vi bli bekymret? Ja, mener Holmén.

– Vi ser at verden blir varmere og at isen flytter på seg. Dette er et område hvor det finnes spesielt mye dyreliv, og det livet finnes bare her. Derfor må vi være ekstra forsiktige, sier forskeren.

Les også: Finnmark-ordfører om boring i Barentshavet: – Olje og fiskeri kan fungere side ved side (+) 

Selen som forsvant 

Grunnen til at temperaturen stiger for hvert år som går, ser vi rett foran oss. Et tynt lag trolsk tåke har lagt seg like over vannskorpen rett foran føttene våre. Vakkert å se på, men like fullt illevarslende. Vanndampen kommer av at havet blir varmere, og det åpne havet er den viktigste årsaken til at det blir varmere i lufta.

Overalt ser Holmén at øygruppen han først begynte å studere på slutten av 1980-tallet, er i rask endring. Han står vendt mot en klynge spisse, lave hus som klamrer seg fast til fjellsidene på andre siden av det som kalles Adventfjorden. I luftlinje ligger ikke Longyearbyen langt unna, men avstanden er likevel blitt lengre. Før gikk det an å kjøre snøscooter tvers over fjorden på vinterstid. I dag må man kjøre rundt.

Saken fortsetter under bildet. 

###

Et oljeutslipp i Barentshavet kan potensielt slå ut store deler av en dyrepopulasjon, ifølge polarforsker Kim Holmén. Her er han foran Adventfjorden ved Longyearbyen. Foto: Sofie Prestegård 

Mangelen på is skaper også problemer for de mange dyreartene som bor og lever her, forklarer Holmén.

Det er blitt stadig vanskeligere å få øye på ringselen, en type sel som bruker isen som fundament for snøhulene de bygger til barna sine. På enkelte deler av Svalbard er denne selen helt borte. Det at isen forsvinner gjør også at yngelen til polartorsken sliter med å finne steder den kan gjemme seg og at isbjørnen mister leveområder.

Men klimaendringene byr også på nye muligheter. Oljeindustrien har for lengst vendt blikket nordover, til de store havområdene som blir mer og mer tilgjengelige etter hvert som isen smelter.

Holmén retter igjen oppmerksomheten mot det rike dyrelivet som er så spesielt for de arktiske områdene.

– Overalt der organismer lever tett i tett, er miljøet ekstra sårbart. Hvis det skjer noe her oppe og man skulle ha uflaks, for eksempel med et oljeutslipp, risikerer man å slå ut store deler av en hel populasjon, sier han. 

Saken fortsetter under bildet. 

###

Med på utflukten til Adventfjorden var også biolog, naturfotograf og SV-politiker (t.v.) Arne Nævra. Han befant seg på Svalbard i forbindelse med opprettelsen av et nytt lokallag. TIl høyre er Dagsavisens utsendte. Foto: Sofie Prestegård 

Les også: Emma (22) håper sønnen får oppleve oljeeventyret i nord: – Jeg er sikker på at vi har en framtid her (+) 

Kampen om kanten 

Hensynet til det biologiske mangfoldet er den viktigste grunnen til at Polarinstituttet har stilt seg på motsatt side av oljeindustrien i det som er ventet å bli vårens største konfliktsak: kampen om den såkalte iskanten. Eller iskantsonen, som det mer presist kan kalles.

Kort fortalt koker det ned til hvor langt nord i Barentshavet det skal være lov å lete etter olje.

Mens Polarinstituttet og en rekke miljøvernorganisasjoner argumenterer for å trekke iskanten lenger sør slik at større deler av Barentshavet blir skjermet, mener oljelobbyen at iskanten bør trekkes lenger nord for å legge til rette for mer petroleumsaktivitet.

Saken fortsetter under kartet. 

SV og Venstre står hardt på vern, mens Fremskrittspartiet kun vil godta en såkalt «dynamisk» løsning. Det vil si at grensen for hvor langt nord det er lov å lete etter olje, avhenger av hvor det til enhver tid er isfritt. Verken Arbeiderpartiet eller Høyre har landet på hva de mener om saken ennå.

Les også: Hva er egentlig iskanten og hvorfor er den så viktig? Her er alt du trenger å vite (+)

Like sårbart som korallrev 

Det er tett i tett med havis i Adventfjorden denne morgenen. Flakene gir fra seg en gnissende lyd når de støter borti hverandre, litt som lyden av isopor som møter isopor. Isen som ligger her i dag, var der ikke i går, og det er ikke sikkert den er der i morgen, forklarer Holmén. Det tjener som en illustrasjon på hvor lite statisk iskantsonen faktisk er.

Selv om iskanten ikke kan observeres fra her vi står, er både naturen og dyrelivet sammenlignbart med det som finnes i og rundt iskantsonen, forklarer Holmén.

Saken fortsetter under bildet. 

###

Isen på Svalbard er viktig for mange av dyrene som lever i området. Selen bruker den blant annet som grunnlag for snøhulene de bygger til barna sine. Foto: Sofie Prestegård

Han trekker en parallell til det geografiske området mange soltørste nordmenn setter svært høyt: strandsonen. Også der yrer det av liv som lett lar seg forstyrre av miljøforandringer.

– Vi er bekymret for strandsonen, vi er bekymret for korallrev og vi skal også være bekymret for iskantsonen, sier Holmén. 

Les også: Oslo Høyre vil flytte iskanten sørover: – Dette er naturverdier vi må bevare 

– Jeg ble skremt 

Klimaendringene på Svalbard har også store, menneskelige konsekvenser. Den tydeligste er kanskje snøskredene det vesle øysamfunnet har opplevd de seneste årene.

Det har bestandig gått snøskred på Svalbard, men risikoen øker for at de blir større og forekommer i nærheten av tettbygde strøk, forklarer Holmén. Nok en gang peker han på temperaturøkningen. Når det blir varmere i lufta, kommer det mer nedbør i form av regn og snø. Kombineres dette med sterk vind, øker sjansen for snøskred betraktelig.

I 2015 gikk det et stort skred i Longyearbyen. En to år gammel jente og en trebarnsfar måtte bøte med livet da elleve av byens karakteristiske spisshus ble tatt av snøen. To år senere skjedde det igjen. Denne gangen gikk ingen liv tapt, men traumene sitter fortsatt i hos lokalbefolkningen. Arrene er synlige også i landskapet. Svarte gjerder er satt opp langs fjellsidene for å holde snøen unna boligbebyggelsen i randsonen av Longyearbyen, og flere av de fargerike husene skal etter planen rives.

Det var de to skredulykkene og plutselige væromslagene som for alvor vekket uroen i Line Nagell Ylvisåker (37). Innflytteren er vant til regn fra Vestlandet, men ikke på Svalbard og ikke i så voldsomme mengder som høsten for drøyt tre år siden.

– Jeg gikk for første gang til innkjøp av en fôret regnkåpe. Det hadde jeg aldri trengt før, sier Ylvisåker. 

Sparken hun nå bruker for å komme seg fram på de isbelagte gatene i Longyearbyen, måtte hun parkere under de fuktige høststormene i 2016. Nå har hun pakket vekk regnkåpen og funnet fram selskinnskoene, men uroen lever fortsatt i henne. Resultatet ble boka «Verda mi smeltar», som kommer ut senere i vår.

Saken fortsetter under bildet. 

Sofie Prestegård

Line Ylvisåker er bekymret for effektene klimaendringene har på hennes hjemsted, Svalbard. Bekymringen er blitt til en bok som kommer ut i vår. Bak henne skimtes Hiorthfjellet i Longyearbyen. Foto: Sofie Prestegård

– Jeg ble skremt og kjente et behov for å finne ut hva som egentlig skjedde: hvordan klimasystemet fungerer, hva som skjer med atmosfæren og hvordan det påvirker været, sier Ylvisåker og tilføyer:

Når du får naturkatastrofer så tett på deg, går det inn på en helt annen måte enn det man ser eller leser om det som skjer andre steder. 

Les også: Tina Bru (H) i 2019: Vil kutte alle utslipp på norsk sokkel. Nå krever SV en klimaplan

Bitt av polarbasillen 

Ylvisåker forteller at hun er bekymret for framtida til Svalbard, denne ensomme øygruppen hun ble så forelsket i første gang hun kom hit som purung journaliststudent for 16 år siden.

Endringene er ikke så enkle å få øye på i det daglige, men Ylvisåker er ikke i tvil om at noe skurrer. Isen legger seg ikke på fjorden slik den pleide å gjøre, isbreene krymper og det er vanskeligere å ferdes med snøscooteren. 

– Det er trist å se alle disse endringene. Jeg er redd for å miste det jeg har og for konsekvensene temperaturøkningen vil ha for resten av verden.

Det var den arktiske naturen som først fenget Ylvisåker på hennes første besøk til Svalbard, og det var naturen som fikk henne til å reise tilbake igjen og igjen. Dét, og kjærligheten, da. Nå bor hun i Longyearbyen sammen med mannen og de to barna, og har ingen planer om å flytte tilbake til fastlandet med det første.

– Jeg er blitt bitt av polarbasillen, sier hun og ler.

Den ellers så snakkesalige vestlendingen synes det er vanskelig å sette ord på hva det er som tiltrekker henne med omgivelsene her oppe. Hun forteller om luften, lyset og naturen som både lett tilgjengelig og vanskelig å ferdes i. Det er en spennende motsetning, synes Ylvisåker.

– Hele byen er omgitt av fjell, så det er bare å springe rett fra huset og opp på nærmeste topp. Samtidig er forholdene mer krevende enn andre steder fordi du må lære deg å ferdes med rifle og skredsøker og alt annet av nødvendig utstyr.

Nettopp fordi naturen på Svalbard er så unik, er det ekstra viktig å ta godt vare på den, mener journalisten og forfatteren.

– Det er ikke forenelig med oljevirksomhet, sier hun.

Les også: Høyre-topp håper Frp-exit åpner for mer vern: – Jeg forventer en livlig debatt om dette 

– Religiøs i naturens katedral 

Fra hovedgata i Longyearbyen er sikten klar til det isblå vannet som skjuler kjente og ukjente skatter. En kort spasertur unna, i enden av hovedgata og litt videre, ligger et lavt, rødmalt trehus for seg selv. Forskningsparken på Svalbard huser Universitetssenteret på Svalbard (UNIS), Svalbard museum og Polarinstituttets nordligste avdeling.

Forbi en rekke esker med post adressert til svalbardsstudenter og opp en bred trapp, finner vi kontoret til direktør Kim Holmén. Han har fått av seg kjeledressen fra morgenens utflukt til Adventfjorden og byr på varm kakao fra store termosflasker. Det lange skjegget skjuler nesten budskapet på t-skjorten han bærer: «Diversity is strong and beautiful» står det skrevet over brystet med svarte, store bokstaver.

– Klimaet er i endring, og på grunn av denne usikkerheten er det ekstra viktig at vi tar vare på mangfoldet i naturen. Plutselig kan de livsformene vi finner i ekstreme miljøer som Arktis og Sahara bli veldig viktige, sier Holmén.

Saken fortsetter under bildet. 

###

Svalbardreinen finnes ingen andre steder enn akkurat her. Den er sårbar for endringer i vær og miljø. Foto: Sofie Prestegård

Inn på kontoret sitt har han også invitert naturfotografen, biologen og SV-politikeren Arne Nævra. Han befinner seg på Svalbard i forbindelse med opprettelsen av et nytt lokallag i SV og har vært med på utflukten til Adventfjorden.

Nævra forteller entusiastisk om den gangen han bodde alene på et fuglefjell midt uti havgapet i Barentshavet, om små oaser av yrende dyreliv hvor polarmåker lever side ved side med hvitnos-delfiner, knølhvaler og polarlomvier. 

– Jeg blir nesten religiøs i naturens katedral, sier han. 

Den erfarne eventyreren forteller at han med egne øyne har observert det som kalles for iskantsonen, der hvor fast is møter åpent hav. I denne slushen av isflak er den biologiske produksjonen ekstra høy og miljøet spesielt sårbart. Det har gjort ham enda mer overbevist om at standpunktet hans eget parti har inntatt, om å flytte grensen for denne sonen lenger sør, er det eneste riktige.

– Da vil vi kunne ta vare på alle de naturfenomenene her oppe som er så verdifulle.

Les også: – Det skulle være Nord-Norge og Finnmark sin tur, men oljebransjen har sviktet 

Villig til å lenke seg fast

Nævra mener det er både umoralsk og ulogisk å åpne for mer oljeleting i områdene nord i Barentshavet.

– Det er nesten tragikomisk å tenke på at vi har sluppet ut så mye klimagasser at isen trekker seg tilbake, og at vi skal bruke det som en unnskyldning til å bore etter enda mer olje. Er det ett sted vi bør holde tilbake, så er det i iskantsonen.

Saken fortsetter under bildet. 

###

Arne Nævra (SV) er vant til å oppholde seg i naturen. Han er overbevist om at det å verne større deler av Barentshavet, er det eneste riktige å gjøre. Her står han foran Adventfjorden ved Longyearbyen. Foto: Sofie Prestegård

Selv skulle han gjerne gått drastisk til verks for å beskytte de omgivelsene han selv i mange år har fanget gjennom kameralinsen. 

– Det er ikke så lett å lenke seg fast til Barentshavet, men jeg tror mange hadde gjort det om de kunne. Kampen om iskanten er det nye Lofoten, Vesterålen og Senja, sier Nævra. 

De unge, håpefulle som ikke kjemper for å bevare Arktis, men som tvert imot ser for seg en framtid i en stadig lønnsom oljenæring, bør begynne å se seg om etter en annen jobb, mener SV-politikeren.

– Det vil ikke være noe problem for disse ingeniørene å sette all sin kunnskap inn i det grønne skiftet.

Hva gjelder millionene, om ikke milliardene, av kronene som allerede er spyttet inn i letelisenser som nå står i fare for å falle innenfor en sørligere iskantsone, viser Nævra til at verden er i endring.

– Innen vi har funnet drivverdige funn i denne sonen, vil markedssituasjonen være en annen og da sitter vi der med svarteper. Bokstavelig talt.

Holmén griper ordet og peker på dataskjermen foran seg. Ved siden av skjermspareren av en flokk rødnebbterner, har det åpnet seg et kart dekket av røde og gule prikker. De indikerer hvor hver enkelt bestand av dyr i området til enhver tid befinner seg. Prikkene er konstant i bevegelse, forteller forskeren. De stedene som en dag syder av liv, kan en annen dag nærmest være øde. Nettopp derfor er det så viktig å være føre var, mener han.

– Arktis er i endring og det Svalbard vi kjenner i dag, er et annet Svalbard enn vi kjente for 30 år siden. Hvis vi ønsker å bevare det vi har i dag, kan vi ikke fortsette som nå. Vi må få ned klimautslippene.

Dette er iskanten:

* Enkelt forklart er iskanten der isen begynner i Barentshavet nord for Troms og Finnmark.

* Iskanten, eller mer presist iskantsonen, er overgangen mellom åpent hav og havis i Arktis.

* Hvor isen begynner varierer fra år til år og måned til måned, og kommer an på hvor kaldt det er i vannet, men også hvor kraftig vind det er.

* Det er dessuten ikke selve isen som gjør spørsmålet om iskanten betent, men de som lever der: fisken, sjøfuglen, selen, isbjørnen og hvalen.

* Isdekket i Barentshavet er halvert siste 40 år, og vil i praksis være isfritt året rundt innen 2050 gitt dagens trend.

* Det er politikerne som bestemmer hvor denne grensen skal settes i forvaltningsplanen for Barentshavet.

* Hvor denne grensen går, avgjør hvor langt nord man kan bore etter olje og gass.

* I regjeringens ekspertgruppe er det «forskjellige syn» internt. Ifølge Aftenposten er det kun Oljedirektoratet som vil flytte grensen nordover.

* Det er også stor uenighet på Stortinget. Frps ønske er en såkalt dynamisk iskant, at man setter grensa der isen til enhver tid er. Det åpner for et større oljeletingsområde.

* Olje- og gassnæringen vil også ha en dynamisk iskant hvor næringen forholder seg til den til hver tid observerte isen.
Ap-leder Jonas Gahr Støre har signalisert skepsis til dette.

* Venstre og KrF er blant dem som vil trekke iskanten lenger sør. Det samme vil SV, MDG og Rødt.

Kilde: Bjerknessenteret, Polarinstituttet, Norsk Olje og Gass, Dagsavisen, Klassekampen, VG, Aftenposten

Mer fra: Reportasje