– Pappa, vet du hvem som amputerte deg?

FREETOWN (Dagsavisen): – Datteren min spurte meg en dag: Pappa, vet du hvem som amputerte deg? Kan du vise meg hvem han er? Jeg svarte henne at den veien har ikke jeg lyst til å gå. Jeg har prøvd å forklare barna mine hvorfor vi må forsøke å legge dette bak oss og heller se framover. Jeg har bestemt meg for at jeg vil tilgi, men det betyr ikke at jeg vil eller kan glemme. Vi bærer hver eneste dag med oss påminnelsen på hva som skjedde, men fortsetter vi å sørge og klage vil det kanskje fyre opp under en ny krig. Og skulle den bryte ut vet vi ikke hvem som kunne bli de neste ofrene, det kan være en datter, en søster, en mor. Det må vi aldri la skje igjen.

Mohamed Tarawallie stråler på kontoret i Aberdeen i Sierra Leones hovedstad Freetown, og hilser gjennom å kaste begge stumpene om halsen på oss. Om få dager når han sitt første store mål som relativt nyvalgt president i organisasjonen Amputee and War Wounded Association (AWWA), åpningen av et jordbruksprosjekt som forhåpentligvis vil bidra til at flere av hans kolleger skal slippe å tigge og sove ute på gatene i storbyer som Freetown.

Dette er tredje del i en reportasje om norske Elise Schanke som har viet livet sitt til å hjelpe barn, krigsofre og amputerte i Sierra Leone:

Les del en her: – Jeg får meg ikke til å reise herfra (+)

Les del to her: Sierra Leones krigsofre: – Sviktet av alle (+)

Les del fire her: – Jeg føler meg velsignet. Hver femte barnesoldat som har opplevd det jeg har, har ikke greid seg (+)

– Mange er døde

– Dette er ikke bare en måte å skape arbeidsplasser på, men etter hvert også et grunnlag for salg og inntekter som kan bidra til at flere kommer seg bort fra gatene. Myndighetene alene har ikke midler til å organisere et slikt prosjekt, men i fellesskap og med noe støtte kan vi bidra til å hindre ytterligere lidelse blant ofrene som fortsatt er i live. Mange er døde, noen er ikke i stand til å arbeide, men jordbruksprosjektet som vi håper å kunne utvide til andre steder i Sierra Leone, vil være til stor hjelp for dem som i dag ikke har noe.

Hele styret i organisasjonen Amputee and War Wounded Association (AWWA) samlet foran lanseringen av jordbruksprosjektet som skal gi amputerte arbeidsmuligheter og inntekter. Foto: Mode Steinkjer

Med kolleger mener han folk som har det samme problemet som han selv. Det er det de kaller det, «problemet», mangelen på en hånd eller begge, en fot eller begge, eller noe helt annet. Enkelte av historiene fra den brutale borgerkrigen i Sierra Leone mellom 1991 og 2002 egner seg kun til å hviskes.

Mohamed er som dobbeltamputert selv et eksempel på rebellenes nådeløshet, men måten han ringer i mobiltelefonen, håndterer PC og vannflasker til gjester blir en liten pekepinn på hvorfor han som 34-åring har oppnådd mer i organisasjonen på bare noen måneder enn forgjengerne hans.

– Jeg ser ikke på mitt problem som et hinder. Snarere er det ammunisjon for å gi andre pågangsmot til å gå videre i livet, i stedet for å bli sittende uvirksomme og tenke at alt er tapt. Mine egne amputasjoner skal være en motivasjon for andre til å innse at selv om de har mistet noe, har de ikke mistet framtida. Jeg forsøker å vise dem at vi må organisere oss og gjøre oss selv sterke som en gruppe.

Ikke alle var heldige

AWWA har eksistert i en årrekke siden den gryende begynnelsen nord i landet, i Kenema der den krigsamputerte diamanthandleren Mohamed startet foreningen gjennom å samle sammen de han så på gaten som hadde lidd samme skjebne som han selv. Tarawallie leder en organisasjon som i dag har 2133 amputerte medlemmer.

I tillegg kommer om lag 400 krigsskadde, voldtektsofre, krigsenker og foreldreløse. Men mørketallene er store, og bare blant de amputerte etter krigen i Sierra Leone overskrider langt de som har valgt å bli med i AWWA, ifølge Tarawallie.

– Jeg har alltid vært opptatt av hvordan mange av mine kolleger som ble skadet under krigen lider i det stille, på gatene, som tiggere og uten beskyttelse. Ikke alle var heldige nok til å bli tildelt hus av de norske myndighetene og Sierra Leones venner, sier Tarawallie, og hevder at om lag 90 prosent av hjelpen som har nådd fram til de krigsskadde og amputerte etter borgerkrigen, har kommet fra norske giverorganisasjoner og i særlig grad Sierra Leones venner.

– Boligprosjektene, støtte til skolegang og medisiner og barnehjemmet til Mama Elise og hennes organisering av fosterhjem har vært uvurderlig for vår framtid. Nå er det viktig at vi selv tar ansvar og skaper en framtid uavhengig av hjelp utenfra, sier han.

Kontoret hans ligger i Aberdeen Street, en gate som i likhet med de andre mindre gatene i Freetowns fattige områder er tilnærmet ufarbar. Utenfor bygges det, og denne dagen er hele styret i AWWA samlet for å forberede lanseringen av jordbruksprosjektet i Port Loko, det samme området som Mohamed Tarawallie vokste opp, helt til den dagen i 1999 som endret livet hans for alltid.

Les også: Iran kan komme styrket ut av krisen med USA

Begge armene

– Jeg var hjemme i Port Loko da vi fikk vite at rebellene var på vei, og vi forsøkte å flykte ut av byen da vi ble fanget i et bakhold. Der og da drepte de over fem hundre, slektninger og sambygdinger. Ni av oss ble tatt til fange. Jeg var en av dem. De drepte de andre, vi ble amputert, sier Mohamed.

Han ble overlatt til seg selv, til skrekk og advarsel for andre, for å dø.

– De kuttet av meg begge armene, og jeg kom til meg selv i bushen. I tre dager krøp jeg rundt uten vann eller noen form for medisinsk behandling før vi ble funnet av regjeringssoldater som fraktet oss til leiren for de krigsskadde og amputerte i Aberdeen i Freetown, her hvor vi nå sitter.

– Hva var grunnen til at akkurat du var blant dem som ble valgt ut?

– Det er det som er galskapen i dette. Vi var fattige landsbyboere og helt uvitende om årsakene bak borgerkrigen, og vi var på ingen måte politisk engasjerte. Men det er klart, det er politikk som ligger i bunnen for at de valgte å påføre oss disse skadene, sier Tarawallie.

– Sierra Leone er et skjørt demokrati. Hvordan kan dere hindre at latente konflikter blusser opp igjen?

– Jeg tror dette ble gjort mot oss fordi det var forutbestemt av Gud. Barna som vokser opp i Sierra Leone i dag er dette landets framtid, og skal vi komme oss videre må vi legge bak oss det som rammet vår generasjon uten å plassere skyld eller peke på enkeltpersoner eller årsaker som tilhører en annen tid. Vi må la fortida ligge, sier Tarawallie, som håper at framtidsprosjektene også vil rehabilitere de krigsskadde som likeverdige i andres øyne.

– Diskrimineringen var så sterk og særlig vi som ble kuttet har ikke fått den respekten og den hjelpen andre krigsskadde har fått. Men på grunn av hva vi har oppnådd til nå gjennom å organisere oss, blir det bedre litt etter litt. Nå blir vi ikke lenger bare identifisert gjennom lemmene vi har mistet, men ut fra hvem vi er og hva vi gjør for å kunne forsørge oss selv.