Vest-Berlin, 27. november 1989: Uwe og Jacqueline Senkel for første gang i Vest-Berlin.

På den andre siden

På dette bildet er Uwe og Jacqueline fra DDR 
i Vest-Berlin for første gang. Dagsavisen møtte dem igjen, 25 år etter murens fall.

ROßLEBEN (Dagsavisen): - Vi ser helt forvirret ut! Ser du blikket mitt, hvordan jeg ser på deg?

Jaqueline Senkel (46) sitter hjemme på kjøkkenet og ser på det gamle svart-hvitt-fotografiet sammen med ektemannen Uwe (48). Bildet er tatt for 25 år siden på Kurfürstendamm, få uker etter murens fall i 1989, og de to er i Vest-Berlin for første gang i livet. Datoen er 27. november. Det vet vi fordi den står stemplet i Jaquelines gamle pass fra Deutsche Demokratische Republik, med kommuniststatens hammer og sigd utenpå. Passet er blant de tingene hun har tatt vare på fra et land som ikke lenger eksisterer.

Til uka er det 25 år siden Berlin-muren falt. Det var begynnelsen på slutten for DDR, landet som både Jaqueline og Uwe er født og oppvokst i. Jacqueline kommer fra småbyen Roßleben, sørvest i det gamle DDR, to timer fra Berlin og en times tid fra den gamle grensen mot vesten. Uwe kommer fra nabolandsbyen Bottendorf. De er ungdomskjærester og har vært gift i snart 25 år. På turen til vest-Berlin skulle de se etter gifteringer.

- Vi ville gifte oss, vi ville ha ordentlige gifteringer, det var viktig for oss. I DDR fantes det bare to-tre forskjellige typer ringer. Men det var for dyrt for oss å kjøpe ringer i Vest-Berlin. Vi hadde 100 mark hver, det holdt ikke, fastslår Jacqueline.

 

Bildet av Jacqueline og Uwe i Vest-Berlin var det jeg som tok, en sur novembersøndag i 1989. 25 år etter er jeg i Roßleben en varm oktoberlørdag, for å treffe dem igjen. Jacqueline og jeg hadde møtt hverandre før jeg tok bildet av dem i Berlin. I 1970 var foreldrene mine på biltur i DDR, de var interesserte i Tyskland og nysgjerrige på hvordan livet så ut i et kommunistregime. På en campingplass ved nordkysten møtte mine foreldre den jevngamle familien Messe, de fant tonen, og har holdt kontakten siden. Et tilfeldig møte og et ganske normalt familievennskap, bortsett fra det faktum at familien Messe var innesperret i et kommunistdiktatur. En sommer senere på 70-tallet dro familien Pedersen på bilferie i Vest-Tyskland, og la veien innom Øst-Tyskland for å tilbringe noen dager sammen med familien Messe på et feriested - sånt var lov, DDR-regimet ville gjerne ha turister, om i begrenset omfang og i strengt regulerte former. Vestlige turister brakte nemlig tiltrengt vestlig kapital til landet, sammen med mer uønsket dekadent kapitalistisk påvirkning. Som dongeribukser. Da vi skulle dra, ble jeg kommandert av mine foreldre til å gi mine nye jeans til Jacqueline. Det ville jeg jo ikke, men jeg måtte. I DDR fantes det nemlig ingen dongeribukser, og det var ingenting Jacqueline ønsket seg mer enn en hipp vestlig Levis.

- Jeg husker du måtte sette deg inn i bilen igjen uten bukser, ler Jacqueline.

Jacqueline var den eneste på skolen sin som hadde vest-bukser, og hun gikk med buksene mine til de falt fra hverandre.

I anledning 25-årsmarkeringen for murens fall, er det laget en interessant historisk Twitter-konto, @mauerfall89, som sender ut «i dag for 25 år siden»-nyheter fra det gamle DDR. Under besøket mitt hos Uwe og Jacqueline, sender @mauerfall89 ut en gammel førsteside fra partiavisen Neues Deutschland. Her lover kommunistpartiets minister for lettindustri å øke produksjonen av jeans - «2.5 millioner flere jeans neste år, til 5 millioner i 1990». Men det var for seint. DDR-innbyggerne lot seg ikke avspise med lovnader om flere egenproduserte dongeribukser. Sovjetunionen hadde begynt avspenningspolitikken, nektet DDR-regimet mer økonomisk støtte, og høsten 1989 var det for første gang det store folkelige protester i DDR. Etter regimets lett desperate feiring av 40-årsdagen til DDR den 7. oktober 1989, gikk det bare en vei. Rett vest.

 

Kort tid etter at Berlin-muren hadde falt, dro en delegasjon fra familien Pedersen til Berlin for å kjenne på stemningen, plukke med oss en bit Berlin-mur, og invitere Jacqueline og hennes forlovede på middag i vest. Jeg tok med kamera, og tenkte jeg kunne lage en sak til lokalavisen når jeg kom hjem fra Berlin. Bildet av Jacqueline og Uwe ble brukt på en tospalter i avisen etterpå, men jeg tenkte ikke på å gjøre noe intervju med dem eller fortelle om dem. Siden har jeg jo sett at det er dette bildet, av unge og utilpasse østtyskere i vest-Berlin for første gang, som er selve historien.

- Jeg hadde vondt i magen da vi skulle over til vest, husker jeg. Jeg var nervøs for å gjøre noe galt, og så var det så mye folk og så mye bråk overalt. Og jeg er ikke noe storbymenneske, sier Jacqueline i dag.

Hun har hentet meg på toget i Artern, nabobyen til Roßleben, der hun jobber på arbeidskontoret. Togstasjonen i Roßleben ble lagt ned like etter «die Wende» i 1989. Da var det rundt 10.000 som bodde i gruve- og industribyen, nå er det bare halvparten igjen. Jacqueline har jobbet som arbeidsformidler i Artern siden 1988 og fulgt utviklingen tett. Etter murens fall gikk antallet arbeidsløse rett til værs.

- På det verste var arbeidsløsheten på over 30 prosent, forteller hun.

Foreldrene til Jacqueline har stort sett vært arbeidsledige siden 1990 - faren Helmut jobbet i gruva, moren Ingrid jobbet på skofabrikken, begge deler ble lagt ned etter 1990.

Etter en hard arbeidslivsreform i 2010 ser ledighetstallene noe bedre ut generelt i Tyskland, også i Roßleben.

- Men unge folk forlater byen. Mange av klientene mine har jeg hatt gjennom 25 år, sukker hun.

- Og mange av dem vil ikke klare å ha en vanlig jobb igjen. De har ikke vært nødt til å gjøre normale ting som å stå opp om morgenen, få ungene på skolen, de vil ikke klare å komme tilbake til arbeidslivet.

 

Det er en spesiell grunn til at Jacqueline jobber på arbeidskontoret: I 1987 fylte faren min 50 år og inviterte Ingrid og Helmut Messe til å komme i bursdagsfeiring. Ved sjeldne anledninger innvilget DDR-staten begrensede utreisetillatelser for familiebesøk og lignende. Helmut og Ingrid tok sjansen på å søke om å få dra til Norge. Bare det å søke om utreise medførte en risiko for å falle i unåde hos partiet, og bli sett på som unasjonal, en potensiell avhopper. Hadde de søkt om besøkstillatelse til Vest-Tyskland, ville det neppe blitt innvilget, der var faren for avhopp for stor. Men siden Norge var langt unna, og begge var etablert med hus og jobb og barn i DDR, vurderte regimet det som trygt å innvilge dem en ukes besøk. Det var Helmut og Ingrids store eventyr - de forteller med skinnende øyne om opplevelsen av å komme med ferga over til Malmö og se et helt butikkvindu fullt av appelsiner.

Samtidig studerte Jacqueline internasjonal økonomi i Potsdam utenfor Berlin. Hun håpet på en jobb i DDRs utenrikstjeneste - begrenset til en håndfull østblokkland og likesinnede kommunistregimer, men likevel, en mulighet til å se noe av verden bak jernteppet.

- Men da det nærmet seg eksamen, fikk jeg beskjed om at jeg måtte avbryte utdannelsen. Jeg fikk ikke fullføre. Noen var redd for at jeg stikke av til vesten med utdannelsen DDR-staten hadde betalt for, siden foreldrene mine hadde kontakt med Norge, forteller Jacqueline resignert.

- Dermed ble jeg plassert på arbeidsformidlingen her - sånn var det i DDR, du fikk bare tildelt en jobb. Sett i ettertid var jo det bra. Om jeg nettopp hadde begynt å jobbe med internasjonal økonomi i DDR-staten da omveltningene kom, hadde jeg blitt dratt inn i kaoset som oppsto, og da hadde jeg sikkert mistet jobben. Slik det ble, satt jeg jo med en sikker jobb og kunne bygge meg et liv i Roßleben, forteller Jacqueline.

 

Ved torget i Roßleben bor Uwe og Jacqueline i et treetasjes byhus. Det var arbeiderboliger for byens skofabrikk, som gikk med i dragsuget da de statlige DDR-bedriftene ble privatisert i 1990. Ingen ville drive skofabrikken videre - Jacquelines mor Ingrid var blant dem som mistet jobben. Jacqueline og Uwe kjøpte huset - «ikke billig, men vi klarte det» - og har renovert det fullstendig. På gateplan har de utleieleilighet og gjesterom, i andre etasje bor parets to barn - eldstemann har flyttet hjemmefra og studerer bioteknologi - og i tredje etasje er det kjøkken og stue.

- Vi har lagt mye penger og arbeid i dette huset. Men nå er boligmarkedet helt i bånn, vi ville ikke fått noe igjen for det, om vi i det hele tatt hadde fått solgt det, konstaterer Uwe. Han jobber ved en tekstilfabrikk i nabobyen, som blant annet produserer for bilindustrien. En god del av arbeidsplassene som finnes i regionen, er tilknyttet underleverandører til de store bilprodusentene i Tyskland. Uwe og Jacqueline viser fram bilder fra ferier - de er nettopp kommet tilbake fra høstferie i Egypt, de drar ofte på sommerferier i Norge, neste år skal de til USA. De har bil, motorsykkel og stort hus, sikre jobber og gode inntekter, det er billig å bo i Roßleben, og de skryter av hvor mye man kan ta seg til i regionen, og hvor fint det er å bo her når man har gode venner.

- Vi lever jo godt, alt er ikke negativt, ikke alt går feil retning. Vi har det jo mye bedre nå enn før sammenslåingen, fastslår Uwe.

Rett utenfor inngangsdøra deres, på torget i byen, er det marked hver lørdag: En håndfull boder med lokale grønnsaker, kjøttvarer, klær - Tupac-T-skjorter for byens rebelske tenåringer, bilbukser for middelaldrende.

- Gruvepensjonistene pleier å møtes her når det er marked, sier Uwe og gestikulerer mot 60-70-åringene som slentrer bedagelig rundt på torvet.

På det meste sysselsatte gruva i Roßleben 2.500 arbeidere - inkludert Uwe og svigerfar Helmut. Ved gruva ble det utvunnet kaliumkarbonat, en form for krystallsalt - «kalisalz» - til bruk i blant annet produksjon av kunstgjødsel, og annen kjemisk industri.

På 1960-tallet satset DDR-staten stort på denne gruva. De utvidet produksjonen og bygde over 1.000 nye arbeiderboliger. I en av disse vokste Jacqueline opp. Hun kjører bortom for å vise meg, det er et boligområde ikke ulikt Lambertseter eller andre av Oslos tidlige drabantbyer, med hvite, fire-fem etasjers lavblokker i rektangulære klynger. Jacqueline peker på blokkleiligheten familien Messe fikk tildelt: Den ligger på hjørnet av Bertolt-Brecht-Straße og Heinrich-Heine-Straße.

- Dette er «dichterviertel», forklarer Jacqueline - dikterkvartalet.

- Litt lenger nedi her går Goethestraße og Schillertraße.

- Men ingen av dem kom herfra?

- Nei, men dikterne var liksom de store heltene i DDR-staten. Alle DDR-byer hadde sitt dikterkvartal.

Jacqueline har ikke vært her på lenge, og blir fortørnet over tilstandene i Bertolt-Brecht-Straße. Fasaden på barndomsgården ser sjuskete ut, vinduskarmene er oppfliset, malingen skaller av, gresset gror vilt.

- Dette er jo helt forferdelig, at de bare lar det forfalle sånn! sier Jacqueline opphisset. I disse blokkene bor det iallfall folk fortsatt. Over gata er det bare et stort grønt felt. Her lå det også blokker, men de er revet - folk flyttet ut, alt sto tomt og forfalt, til det lokale myndighetene forbarmet seg over de døende 60-tallsblokkene og jevnet dem med jorden.

Vi runder hjørnet og fortsetter ned Thomas-Mann-Straße, hvor det er enda sørgeligere fatt: En stor grå blokk langs veien står tom, vinduer er knust utenfra eller falt ut av seg selv innenfra, langs veien har trærne vokst vilt og greinene dekker fasaden, som om naturen har innhentet bebyggelsen. Det minner om sånne urbane ruin-bilder fra dagens Detroit.

Litt senere er jeg ute og rusler med Uwe i samme nabolaget, og kommer over en klynge boligblokker med en slående kontrast: Blokken nærmest oss er dårlig vedlikeholdt, balkongene ser livsfarlige ut, den grå murpussen på fasaden er skitten og sprukket. I rett vinkel imot, ligger to store blokker med strøken ny maling og balkonger med knalle røde og blå fargemarkeringer.

- Blokka nærmest her ble solgt etter «die wende», til et utleieselskap i Berlin. Der sitter det en fyr som ikke bryr seg om hvordan blokka ser ut så lenge han får inn penger. De bakre blokkene der er eid av «arbeiderwohngesellschaft» - arbeiderborettslag. Det er noe som har overlevd fra DDR-tida. Beboerne eier blokkene sammen og pusser opp med dugnadsinnsats, forklarer Uwe.

Men også disse blokkene blir stadig tommere.

- Det er stort sett pensjonister fra gruva som bor her. Når pensjonistene dør ut, kommer det ikke noen nye til, det er ingen jobber her for unge folk. Sønnen vår studerer bioteknologi. Det er ikke noe for ham å gjøre i Roßleben. Han må reise bort for å finne arbeid, konstaterer Uwe.

 

Disse boligblokkene er blant de få tingene DDR-staten bygde i Roßleben. I Berlin er det monumenter etter den kommunistiske tida overalt - du ser dem på lang avstand, det var noe av poenget. Kommuniststaten bygde signalbygg dels for å vise vesten en vellykket fasade, dels for å vise innbyggerne at også bonde- og arbeiderstaten DDR kunne holde seg med en skikkelig storby. Som fjernsynstårnet på Alexanderplatz, som kan ses fra hele Berlin, og like ved siden av det lett absurde verdensuret: En stor og dominerende konstruksjon midt på Øst-Berlins paradeplass som viser tida i storbyer og kjente steder på fem kontinenter. Her kunne DDR-borgerne stå og se hvor mye klokka er i New York, og vite at man aldri kunne komme dit. Det må ha blitt opplevd som en ren provokasjon. Verdensuret er på ett av bildene jeg tok i Øst-Berlin den novembersøndagen i 1989. Men på bildet ser man knapt en levende sjel, på en plass hvor folk til vanlig i Øst-Berlin møttes og spaserte rundt sånn på en søndag. Vi ruslet rundt litt og følte på tomheten, før vi tok en kaffe på det enorme turisthotellet i Øst-Berlin. Det var tomt i restauranten, med en underlig spøkelsesaktig stemning, og en underlig forventning i luften, om at noe var i ferd med å skje, men ingen visste helt hva.

Men så fort vi kom over til Vest-Berlin, så vi hvor Øst-Berlinerne var. De sto i mange hundre meter lange køer foran provisorisk oppsatte bankboder for å motta «begrussungsgeld» - hver DDR-borger som kom til vest for første gang, fikk 100 vestmark i gave av den vesttyske staten, som en velkomst til nye konsumenter. Uwe og Jacqueline sparte sine 100 mark hver til å kjøpe gifteringer

- Det var jo ikke sånn at vi bare satte i gang og handle vilt. Det var så mye, vi ble helt svimle, vi visste ikke hvor vi skulle begynt. Og vi visste jo ikke hva som ville skje, så vi tenkte det var best å spare pengene, forklarer Jacqueline.

 

Etter murens fall har Berlin vært en gigantisk byggeplass med det ene nye signalbygget mer monumentalt enn det andre - en ny hovedjernbanestasjon med tilsynelatende mer glass og metall enn hele Gardermoen, en rekke gigantiske kontorbygg og hoteller langs Potsdamer Platz der muren pleide gå, bare for å nevne det lille jeg rakk innom da jeg passerte gjennom Berlin på vei til Roßleben. Der ser man ikke så mye til verken rester etter DDR-staten, eller investeringene i det nye Tyskland. Vi rusler nedover hovedgata og kommer til Karl-Marx-Straße, jeg lurer på hvorfor ikke den er blitt omdøpt, men som Uwe påpeker: Karl Marx gjorde for så vidt ikke noe galt.

Litt forbi Karl Marx’ gate, før den døde jernbanestasjonen, kommer vi til et par halvstore nye handelsbygg: En ny Lidl, en Baumarkt, et kjøpesenter - «det eneste nye som er blitt bygd i Roßleben etter sammenslåingen», kommenterer Uwe. På veggen til det nye kjøpesenteret står det slagord som «Einkaufen macht glucklich» og «Ich kaufe, also bin ich». Men kjøpesenteret går ikke så bra, flere butikker har lagt ned, det er vanskelig å få det til å gå rundt her, forteller Uwe.

Vi drar opp for å se på den gamle gruva der Uwe og faren til Jacqueline jobbet. Her var det en hel liten by i byen, med arbeiderblokker, direktørboliger, eget kraftverk, utendørs svømmebasseng varmet av overskuddsvarme fra kraftverket, en kneipe der gruvearbeiderne drakk øl etter arbeid, og butikk der de fikk med seg sin ukentlige flaske «schachtnaps» - billig sprit for gruvearbeiderne. Uwe har fortsatt en flaske stående i kjelleren.

- Det var gratis transport til og fra jobb. Ved hvert skift sto det 25 busser klare til å frakte folk hjem fra gruva, forteller Uwe.

- Alle var like. Vi hadde et samhold her. Nå kjører alle til jobb i hver sin bil og ser hverandre ikke lenger, konstaterer Uwe.

Saltgruva i Roßleben ble drevet videre med redusert bemanning fram til 1997, da den ble nedlagt for godt. De siste årene har det vært snakk om å åpne den på ny - prisene på krystallsalt er gode - men ingenting har skjedd.

- Gruva ble kjøpt opp av en konkurrent som driver kali-gruver i vest, så la de ned gruva her så den ikke skulle komme i konkurranse med gruvene i vest. Det var forekomster i gruva her som kunne holdt i 30-40 år til. Men DDR-staten kunne nok ikke holdt så lenge, konstaterer han tørt.

Uwe var snekker på verkstedet i gruva, dermed fikk han seg greit annet arbeid, med det vi kan kalle oppussingen av Øst-Tyskland - «for eksempel var alle vinduene i husene her var fra før krigen. Alt måtte skiftes ut. DDR lagde ingen nye vinduer», konstaterer han. Men det gikk verre med kollegene hans som jobbet under jorda.

- Du risikerte livet i den gruva i mange år, og så falt muren, og du ble nytteløs, sier Jacqueline iltert. Vi er på besøk hjemme hos foreldrene Helmut (75) og Ingrid (75), i et boligstrøk et par hundre meter fra torget der datteren bor. Midt på 70-tallet fikk Helmut og Ingrid innvilget tillatelse til å bygge hus, etter en årrekke i arbeiderleilighetene i dikterkvartalet. Helmut bygde huset for det meste selv, med hjelp av slekt og venner, og omfattende aktivitet i DDR-statens interne bytteøkonomi, der man kunne få en sekk sement mot en flaske gruvesprit.

Helmut Messe begynte i gruva da han var 14 - «sånn var det i DDR. Etter 8. klasse gikk du rett ut i jobb, eller i lære», forteller han. Han hadde flaks: De som jobbet under jorda i saltgruva, og hadde 25 års ansiennitet, kunne ta ut pensjon fra fylte 50. Helmut rakk det akkurat i 1989, etter murens fall, før DDR-staten ble oppløst. Dermed sto han ikke på bar bakke da bølgen av arbeidsløshet skyllet over gruvebyen. Han forsøkte noen jobber her og der, dels via investorer fra vesten, et sikkerhetsfirma, men ingenting ble varig. En av jobbene var å selge hundefôr, forteller han.

Familien Messe har alltid hatt hunder, hjemme hos Jacqueline kommer familiens bokser Elli hoppende mot meg, bjeffer og snuser nysgjerrig i et par minutter, før hun sovner under bordet der vi spiser eplekake. Men Elli er en ny hund, forteller Jacqueline, ikke fra familiens stamtre: Helmut drev oppdrett av bokserhunder på fritida, i bakhagen i det nye huset. Han forteller stolt om førstepriser på hundeutstillinger på 80-tallet. Men etter murens fall og sammenslåingen, begynte det å komme merkelige hundesykdommer inn i det tidligere isolerte øst-samfunnet. Helmuts boksere begynte å få dødfødte valper, eller valper som bare levde i fire-fem uker, før de ble syke og døde. Da sluttet de med hundeoppdrettet

- Det ble så vondt å se på etter hvert at jeg ikke orket mer. Jeg er for glad i dyr, sier Ingrid, som har vært arbeidsledig i snart 25 år.

- Da skofabrikken ble lagt ned, var det ikke noe arbeid å få - en dame på over 50 som blir arbeidsløs, det er vanskelig uansett, sier Ingrid.

Situasjonen i Roßleben minner litt om gruvebyer i Storbritannia på 90-tallet, eller industristeder i Norge som opplever at hjørnestensbedriften forsvinner, kommenterer jeg.

- Ja, men her skjedde alt over natta! Når så mange blir arbeidsledige på en gang, har du ingen sjanse, sier Ingrid.

- Hadde vi ikke hatt huset her, ville vi nok dratt til vesten etter sammenslåingen, sier Helmut.

- Men vi bestemte oss for å bli, bite tennene sammen, vi sa til oss selv at dette skal vi klare, og det har vi klart. Nå kan vi nyte pensjonisttilværelsen her, i vårt eget hus, sier Helmut. Han har vist oss saunaen i kjelleren han har bygd, og veggen med bilder fra feriereiser - Kenya, Tsjekkia, Norge. Når jeg spør ham om han ønsker seg tilbake til DDR, holder han på å dette av stolen:

- Nei, for Guds skyld, nei nei nei! nærmest hoster han overrumplet fram.

- Hva var det verste med DDR?

- Hvor skal vi begynne? sier Helmut og smiler mørkt. Mens Ingrid forteller om den daglige kampen for å få tak i det aller nødvendigste til livets opphold - timelange køer for kull, grønnsaker, brød, «om du fikk tak i noe overhodet»

- Jeg er ikke sint på DDR. Vi hadde jobb, vi fikk bygge hus, skolene var gode. Men det var ingen frie valg, vi kunne ikke si hva vi mente, vi var innesperret. Og vi måtte bare leve med det, sier Helmut.

- Vår generasjon, vi endte opp som vinnerne, sier Ingrid.

- Vi fikk pensjon, vi kan reise, vi kunne pusse opp huset. De som er yngre, har det verre. Det er mange som sier de ønsker seg tilbake til DDR; men det er de som var på solsiden, de som hadde privilegier.

 

DDR var et diktatur, med et eneveldig parti som fengslet og torturerte opposisjonelle. Med en hær som skjøt og drepte sine egne borgere om de prøvde å rømme landet. Og med østblokkens mest omfattende overvåkingsapparat (og der var konkurransen hard). Det hemmelige politiet Stasi var overalt, rent statistisk: Av rundt 15-16 millioner innbyggere i DDR, anslås det at over 100.000 var informanter for Stasi ved murens fall. Det var i tillegg til Stasis over 90.000 fast ansatte, sannsynligvis regimets største arbeidsplass. Og nå kommer vi til det vanskelige spørsmålet: Hvor mye merket vanlige folk i en småby som Roßleben til Stasi og andre av DDR-statens undertrykkingstiltak? Over en øl for mye (til meg) på den lokale pizzarestauranten tar Jacqueline opp nyere avsløringer om hvordan barn av DDR-opposisjonelle ble tvangsadoptert. «Det er jo helt forferdelig», sier hun fortvilet. «Men vi visste jo ikke om det! Hvordan skulle vi visst?»

Nei, det var ikke akkurat noen kritisk presse, samtidig så praktisk talt alle i DDR på nyheter fra vesttysk TV.

- Stasi … tja, dette er jo en liten by, kommenterer Uwe dagen etter, på turen vår rundt i byen.

- Det var en politimann her, han hadde oversikt over alt, han visste hvem som var bra og hvem som var dårlige. Vi var overvåket, derfor var det lite kriminalitet. Så lenge du ikke gjorde noe dumt, gikk det greit. Sa du noe galt, fikk du problemer, sier Uwe..

- Vi visste jo at Stasi fantes, og at det var folk rundt oss som var tilknyttet Stasi - vi hadde en anelse om hvem de var også, sier Helmut.

- Men det var ikke noe vi merket så mye til. At folk ble skutt på grensen mot vest - det var ikke noe vi fikk med oss. Og vi bodde jo også såpass langt fra grensen mot vest, at her var konflikten mindre påtrengende, sier Helmut.

- Onkelen min bodde i vest, rett ved grensen til øst. Jeg husker jeg gjerne ville reise og feire bursdagen hans, men ikke fikk lov. Hvem er det som har rett til å sperre meg inne her, tenkte jeg da. Men man måtte bare aksepterte det, sier Uwe.

 

Og dette er første gang etter et par dagers prat om DDR da og nå, at Uwe er inne på mild kritikk av oppvekststaten sin (bortsett fra det med at det ikke ble skiftet vinduer).

- Men i Berlin var alt mer satt på spissen. Det er klart, når noen over natta setter opp en mur midt gjennom byen din, skaper det aggresjon, påpeker Uwe.

På ett av bildene fra Berlin november 1989 ser vi Uwe og Jacqueline på vei mot en ventehall med skiltet «AUSREISE». Dette var grenseovergangen for tyskere i Friedrichstrasse, like nedi gata for det mer kjente Checkpoint Charlie, overgangen for utlendinger, sånn grovt sagt. På stasjonen Friedrichstrasse passerte T-banen mellom øst- og vest-Berlin. Ventehallen i Friedrichstrasse lå på østsiden av muren og kaltes «Tränenpalast» - «Tårenes palass» - på grunn av alle de tårevåte avskjedene som fant sted her. I dag er Tränenpalast blitt et avskjedsmuseum, en fin historieleksjon om sorg og lede i atskillelsens tid. I Tårenes palass står det for eksempel om hvordan brysomme DDR-borgere som hadde fått tillatelse til å emigrere, forlot landet via overgangen i Friedrichstraße, hvor de måtte ta avskjed med familie og venner. Ingen visste om de ville få se hverandre igjen. Den mer daglige trafikken og tårestrømmen kom fra folk fra Vest-Berlin som hadde fått innvilget reisepass til vest, som oftest dagsreiser for å besøke slektninger. Mellom 1966 og 1972, da den kalde krigen var som mest fastfrosset, var det ingen adgang mellom vest til øst. Etter avspenningsinitiativer fra vest- mot Øst-Tyskland ble det framforhandlet avtale i 1972, om en kvote på 30 reisedager i året for vest-borgere som ville besøke øst. Dermed ble «Tränenpalast» bygd. Her måtte man gjennom en ydmykende trang sluse der morske Stasi-offiserer studerte papirer, før man kom gjennom til T-banestasjonen Friedrichstraße i øst. Det var her Jacqueline fikk vondt i magen, og ble redd for å gjøre noe galt, når hun skulle vise papirene sine til de morske grensepolitiet.

 

Like før murens fall, høsten 1989, fikk Jacqueline oppleve en av DDR-statens siste stormannsgale krampetrekninger på nært hold. I nabobyen Bad Frankenhausen ligger «Panorama-museum», som huser det gedigne neo-figurative maleriet «Frühbürgerliche revolution in Deutschland»: Et 120 meter langt og 14 meter høyt stykke sosialistisk propagandakunst, lagd til minne om slaget ved Frankenhausen i 1525, der en motstandshær av bønder ble brutalt slaktet ned av fyrstehæren. Dette monumentale maleriet ble åpnet av DDR-statens førstedame Margot Honecker 24. september 1989. Jacqueline og alle de andre statsansatte i nærheten var utkommandert fra jobben for å være jublende folkemengder når diktatorfruen passerte.

- Vi kunne ikke akkurat si nei, eller sykmelde oss den dagen. Det ville ikke gått. Så vi sto nå der langs gatene - jeg kunne bare se det lilla håret hennes der i det fjerne. De hadde sveiset igjen kumlokkene så ingen skulle kunne gjemme bomber nedi der. Det pågikk jo fortsatt mandagsdemonstrasjoner i Leipzig, forteller Jacqueline.

Bare sju mil fra Roßleben ligger byen Leipzig. Her startet de såkalte mandagsdemonstrasjonene som var med på å tvinge fram murens fall og slutten på DDR-staten. Margot Honecker kom for åpne DDR-statens siste storverk midt under de største folkelige demonstrasjonene DDR-staten hadde sett. Samtidig hadde hennes mann, partileder og diktator Erich Honecker, instruert sine partisekretærer til å slå hardt ned mot alle demonstrasjoner, og uttrykt tilfredshet med hvordan partiet i Kina hadde slått ned opprøret på den himmelske freds plass.

 

Verken Uwe eller Jacqueline deltok i mandagsdemonstrasjonene, som etter hvert også spredte seg til Artern, der Jacqueline jobbet.

- Til å begynne med fikk vi ikke med oss noen ting. Det tok lang tid før det kom noe på nyhetene, sier Uwe.

- Det som ble sagt på nyhetene, var gjerne at «enkelte borgere protesterer mot DDR og bruker vold mot politiet». Vi snakket jo om det, men vi var redde for at noe skulle skje med oss selv eller familien, at det skulle komme til vold eller krigshandlinger, selv om vi ikke var med. Vi må være glade for at det fikk en så fredelig utgang, sier Jacqueline.

- Hadde det ikke vært så mange som deltok, ville de bare samlet dem sammen og satt dem i fengsel. Men de var for mange, konstaterer Uwe.

Ved den første mandagsdemonstrasjonen i Leipzig 4. september deltok 1.200. Ved mandagsdemonstrasjonen 16. oktober hadde antallet økt til over 100.000, som demonstrerte for frie valg og fri utreise fra DDR. Nå hadde demonstrasjonene spredt seg over hele landet. Tre dager etter, den 19. oktober, ble Erich Honecker tvunget til å gå av. Utover oktober økte demonstrasjonene i styrke over hele DDR. Den nye partiledelsen lovet reformer, og etter noen dramatiske novemberdager måtte DDR-staten åpne grensene mot vest. 9. november falt Berlinmuren.

- Vi hørte det på nyhetene om kvelden, at grenseovergangen mot vest var åpnet med umiddelbar virkning. Men vi kunne ikke tro det. Det var jo utopisk, som en drøm. Og jeg tenkte at hvis jeg drar over, lukker de grensen igjen. Vi visste jo ikke hva som ville skje. Men vi hadde aldri trodd dette skulle bety slutten for DDR. Vi trodde at noe kom til å endre seg, kanskje at det ble innført reisefrihet, som var det mange kjempet for, sier Jacqueline.

- I dagene etter at grensen ble åpnet, forsvant den ene etter den andre fra jobben. De dro til vest og kom ikke tilbake. Familiefedre lot koner og barn bli igjen og bare dro, forteller Uwe.

- Men jeg hadde jobb her, jeg hadde foreldre, familie og venner her, det var her jeg hadde bodd hele livet. Jeg hadde ikke noen trang til å dra til vesten. Det er her jeg hører til, understreker Jacqueline.

- For oss var det øst og vest. Men barna våre har vokst opp med Tyskland. Det er framtida.

bernt.erik.pedersen@dagsavisen.no