Helg

Olympisk ull

Kongen har en, Gerhard Heiberg har en. Og hele den internasjonale olympiske komité har dem: strikkegensere fra norske Dale.

Det står en bauta midt i den lille vestlandsbygda Dale. Den er reist til ære for konsul Peder Jebsen, industripioneren som grunnla Dale Fabrikker i 1879. Den gamle direktørboligen hans, et kakehus med snirkler og spir, er godt bevart og ligger sentralt midt i bygda, et lite steinkast bortenfor fabrikkbygningen der noen av verdens mest ettertraktede norske designplagg blir til: Dale of Norway.

I år har de skrevet designhistorie med den kanskje feteste kontrakten som noen gang er blitt skrevet i norsk klesdesigns historie: samarbeidet med Den internasjonale olympiske komité. I tillegg har de produsert kolleksjonen til både den norske og den canadiske OL-troppen. Derfor går det ikke en dag uten at vi kan se norsk design i TV-ruta under sendingene fra Sotsji.

Dalesjefen selv, Hilde Midthjell, skulle vært i Sotsji nå. Isteden står hun på fabrikktrappa iført hvit duffelcoat og tar imot Dagsavisen på tur.

- Tida strakk ikke til for Sotsji, dessverre, sier hun.

En gang var Asker-jenta en skoleflink medisinstudent som skulle bli lege. Så fikk hun snusen på å drive business. Snart merket at hun hadde vel så god sans for tall og strategier som influensavaksiner og blodprøver. Før hun kjøpte seg inn i Dale, bygde hun opp kosmetikkfirmaet Dermanor, som hun solgte i 2009 til Christian Ringnes Holding og NSV Invest for nær 500 millioner kroner. Da hadde det som for henne begynte som en hobby blitt til 20 framgangsrike år i forretningslivet og et kosmetikkfirma som var ledende i Skandinavia. Hun trengte strengt tatt ikke jobbe mer.

- Så jeg tenkte å roe meg ned og kose meg. Isteden gjorde jeg det store skupet og investerte i en bedrift på Vestlandet med produksjon av tekstiler, ler hun, en lang, trillende, karakteristisk latter.

Mange lurer på hva det er som gjør at hun lykkes, hva hun gjør som andre ikke gjør.

- Å jasså, du er ute etter genet mitt? ler hun.

- Jeg er en blanding av veldig strukturert og kreativ, samt at jeg ikke gir opp ved motgang. Og så er jeg ikke redd for hardt arbeid. Kjedelig nok, men det er den eneste hemmeligheten om det finnes noen, sier hun og inviterer Dags­avisen inn i fabrikklokalene.

Disse ukene kunne hun bodd på luksushotell og blitt underholdt av IOC-fiffen mens hun mesket seg med champagne og kaviar. Isteden har hun tatt inn på et enkelt, ujålete vertshus i Dale og lever enkelt på pizza og kebab. Hun må bli en uke, være hands on. Med andre ord - en helt vanlig uke på jobben.

- Men i kveld har de lovt å lage lasagne til meg. Og har jeg flaks kan de kanskje skaffe en flaske vin.

På rekordtid har hun snudd en traust strikkebedrift i solnedgang til å bli en av de ledende merkevareprodusentene på sport- og fritidsmote internasjonalt. Her, på denne relativt beskjedne fabrikken er rundt 60 mennesker sysselsatt med å lage strikkeplagg som selges over hele verden. Når du ser OL-genserne i TV-ruta så er hver eneste genser laget av arbeiderne her i dalen. Jentene på systua kan fortelle om tider da det var tre ganger så mange arbeidere bare på deres avdeling, men at de ikke kunne tenke seg å verken jobbe eller bo noe annet sted enn på Dale.

- Det er menneskene her som er den aller største ressursen, insisterer Hilde Midthjell.

- Det er de som bærer historien.

Historien om Dale begynner altså med den danske rederen og politikeren Peder Jebsen som kom til bygda Dalekvam i Vaksdal i 1843. Han ble snart grepet av det ville landskapet, og så mulighetene naturen så raust hadde lagt til rette for å skape industri i dalen. Han var raskt ute med å kjøpe kraftrettighetene til Bergdalselven fra lokale bønder, og snart kom det dampbåter fullastet med nye maskiner fra England oppover elva. Ved Dalevågen ble de lastet av og fraktet videre med hest og vogn - både kardeverk, spinnemaskiner, 200 vevstoler og fargerimaskiner. I 1879 sto fabrikken klar, og da Vossebanen sto ferdig fire år senere fikk bygda, som inntil da hadde vært lite tilgjengelig, egen togstasjon.

Jebsen var født i Sør-Jylland i Danmark og sikkert vant til det beste, i alle fall sier historien om ham at han var svak for klær av høy kvalitet. Han hadde studert moderne industriproduksjon i Storbritannia, og når ullvareproduksjonen kom i gang på Dale beordret han fjerning av smuss og korte fibre fra ulla slik at produktene ble ekstra fine. De nye maskinene og kunnskapen Jebsen og broren hadde med seg fra industribedrifter ute i Europa ble kombinert med eldgamle norske mønstre og strikketradisjoner.

Fra 1912 startet fabrikken også produksjon av håndstrikkegarn, og etter andre verdenskrig vokste selskapet raskt med stor eksport og ble særlig kjent for strikkegenserne som ble levert til norske OL-deltakere.

De første OL-genserne ble laget til de olympiske leker i Cortina, Italia, i 1956. Siden har de produsert en ny genser til hver OL-sesong. Også andre land har bestilt gensere til sine idrettsutøvere fra vestlandsfabrikken. I 2002 laget Dale of Norway en genser til det amerikanske skilandslaget under OL i Salt Lake City. Og under OL i Sotsji akkurat nå er det ikke bare de norske utøverne som bærer norsk strikk, men også det canadiske laget.

Men fram til Hilde Midthjell kjøpte seg inn i 2009 hadde Dale stort sett produsert de tradisjonelle skigenserne. Det var mindre fokus på moter og trender. Egentlig gikk det ikke så veldig bra. Det er jo ikke så mange tjukke ullgensere folk trenger. Og med kvaliteten på topp varer de i generasjoner.

- Ja, disse genserne sliter du ikke ut, de kan barnebarna dine ha til de blir besteforeldre, sier Midthjell.

- Skulle bedriften leve videre måtte vi satse bredere. Men punkt én da jeg overtok var at produksjonen skulle forbli i Norge. Punkt to var å skape åpenhet for modernisering, lage produkter folk ville ha framfor å tilpasse produksjonen etter hva vi hadde av maskiner. I tillegg måtte vi finne flere måter å synliggjøre produktet på, som å jobbe med presse, følge opp agenter i utlandet, ha motevisninger og åpne egne konseptbutikker. Selvsagt ryddet vi også opp en del i økonomien, som å kutte ut eller justere priser på plagg vi ikke tjente penger på, forklarer hun.

Å komme inn i en veletablert bedrift der folk har jobbet «i alle år» og forandre på ting, bød på utfordringer.

- Men de var glade for at det kom inn kapital og at det ble ryddet opp i eierkonstellasjonene som hadde vært preget av konflikt. Det ble ro i organisasjonen. Jeg tror at de ansatte tidlig merket at jeg var oppriktig engasjert i produksjonen, at det var et prosjekt jeg gikk inn i med hjerte og sjel.

Så nå produserer Dale of Norway egne herre- og damekolleksjoner som er orientert både ut fra sportsmarkedet og motebildet. På bordet i resepsjonen ligger en stor, fet salongbordbok. «Luxury Fashion. A Tribute To The Worlds Most Enduring Labels» handler om historien bak noen av verdens eldste, og mest tradisjonsrike luksusmerkevarer som Hermés, Louis Vuitton, Burberry. Og Dale of Norway. Det er fort gjort å glemme at det finnes noen få bedrifter i Norge som produserer design på høyden med de beste i motehistorien. Men to tredjedeler av Dale of Norways omsetning skjer i utlandet, på vintersportssteder og i eksklusive sportsmotebutikker sammen med merker som Ralph Lauren og Moncler. Et usedvanlig celebert selskap for en bedrift som produserer norsk strikk.

- Vi glemmer det litt, dessverre, sukker Midthjell.

- Det er synd. Jeg synes det er veldig viktig er at vi tar vare på en norsk kulturtradisjon og ikke minst den kunnskapen arbeiderne her har. Og arbeidsplassene. De som jobber på fabrikken har en unik kompetanse som nærmest ligger i genene, nedarvet i generasjoner av foreldre og besteforeldre som har jobbet på Dale. Det gjør at vi har kunnet utvikle måter å strikke på som ingen andre kan gjøre likedan. Da jeg kom hit fikk jeg bakoversveis av å se skuffer og skap fulle av mønstre som har ligget der fra riktig gammelt av, det er et designlaboratorium som man nesten bare kan drømme om. Slike ting telte mye for meg da jeg gikk inn i driften.

At hun er mesterhjernen bak prestisjesamarbeidet med IOC og organisasjonen Sochi 2014 er det liten tvil om. Og det har tatt tid.

- Jeg tror vi begynte allerede under VM i Holmenkollen. Jeg tok kontakt med Timo Lumme som var markedssjef i IOC Sveits og la fram forslaget om at Dale kunne være en mulig samarbeidspartner. Så kom russiske Sochi 2014 inn i bildet og for tre år siden var jeg der borte for første gang. Dale har et veldig sterkt navn i idretten, vi har hatt så mange VM- og OL-gensere for den norske komiteen, så de kjente merkevaren fra før, og det gjorde det litt lettere for oss. Men bare litt, forklarer Midthjell.

De fikk også sterk konkurranse fra en rekke andre aktører. Deretter kom den seige prosessen med å enes om design og alle andre detaljer.

- Det ble masse ekstraarbeid med glidelåser og flere smådetaljer som måtte spesialdesignes for IOC. Det gjorde at vi ble et halvt år forsinket slik at innsalget av gensere til butikkene ikke kom i gang før utpå sommeren, og derfor er salget blitt noe lavere enn vi hadde håpet på, sier Midthjell som nå håper at salget i Olympic Stores under lekene vil veie opp. Men først og fremst har eksponeringen en nærmest gullkantet markedsføringsverdi.

- Å jobbe med Russland har vært en krevende øvelse. Vi hadde en agent som ikke ville ta i den olympiske kolleksjonen av ukjente årsaker. Dermed endte vi opp med å måtte starte vårt eget selskap i Russland, Dale Russland, for å kunne importere produktene, og så ha en agent som jobber via oss. Men hjulpet av gode kontakter der borte har vi nå bra kontroll.

Å enes om design er aldri enkelt. Til Sotsjigenseren endte de opp med motivet «Elbrus», oppkalt etter Europas høyeste fjell som ligger i området der lekene finner sted. Mønsteret symboliserer fjelltopper som møter isblått hav, ispedd en dæsj norske designelementer, alt sammen tilpasset de offisielle Sotsji-fargene marine, hvitt og friskt blått. En eksklusiv, spesiallaget glidelås og det russiske flagget på innsiden av halslinningen er detaljene som løfter uten å prange. Med IOC-genseren har Dale også introdusert en helt ny, eksklusiv ullkvalitet som ikke klør, slik at Heiberg og co. trygt kan ferdes både inne og ute iført norsk design.

Om genserne er norske, så er designavdelingen på Dale høyst internasjonal. Der sitter Svanhild Strøm fra Færøyene, Deyanira Lopez fra Mexico og Mark Bruce fra Leicester i England som alle er med på å jobbe fram modellene til Dale inkludert årets olympiske kolleksjon. Men alle har bosatt seg fast med norske ektefeller og barn i Dale-området. Hverdagen deres de siste årene har vært sterkt preget av fokus på Sotsji.

- Mens IOC passer på at logoen har riktig størrelse og er riktig plassert, har den russiske organisasjonen Sochi 2014 vært mest opptatt av selve designet, at det visuelt skulle passe inn i deres eget OL-uttrykk. Å sende skisser fram og tilbake til to parter på denne måten er veldig tidkrevende, samtidig som det er vanskelig å diskutere estetikk. Det handler jo oftest om personlig smak, og å diskutere smak med russerne, ja, det var en ganske spennende utfordring, sier Svanhild Strøm diplomatisk.

Hun har flyttet fra Færøyene til Dale ene og alene for å kunne jobbe med norsk strikkedesign og ser mange likheter med strikketradisjonene fra hjemlandet.

- Absolutt. Men det som er så spennende her, er at de har bevart så mye av historien, både i form av bilder og strikkemønstre. Det er bare å tusle ned i kjelleren for å rote i lageret når man trenger inspirasjon.

Mønstrene som Svanhild Strøm og de andre utarbeider er fulle av symbolikk og tradisjon. Veggene på designavdelingen er dekket av såkalte mood boards - plakater der de har limt opp elementer til inspirasjon for hver kolleksjon de produserer: tradisjon, eventyr, outdoor/sport og reworked. Hvert plagg har sin egen historie. En av de mest sjarmerende nyhetene er Stina-koften som er dedikert Kristina «Stina» Vaksdal, en av fabrikkjentene som jobbet på Dale den gangen livet i industrien var langt tøffere enn i dag. Den er designet av Svanhild Strøm.

- Stina ble registrert som ansatt og lønnet i 1892, da var hun 11 år gammel. Senere jobbet hun som veverske, et tungt og ensformig arbeid. I tillegg fikk hun tolv barn i en periode av 20 år, sier Strøm.

«Den gang, hadde kvinnene barselseng i en ukes tid etter fødselen. Etterpå var det tilbake på jobb og så lenge spedbarna diet, måtte de følge mora i fabrikken, og ble lagt ved vevstolen i ei spolekasse», står det på merkelappen som følger jakken.

- Stina mottok Kongens fortjenestemedalje for «lang og tro tjeneste» i 1946, etter å ha arbeidet 48 år i fabrikken. Inspirasjonen til jakken er hentet fra medaljen hun fikk fra kongen, i tillegg til at den er pyntet med tradisjonsrike elementer, som norske, vevde bånd og tinnknapper, sier Svanhild Strøm.

Produktene er såkalt high end - vil du ha en genser eller jakke må du regne med å blåse et par tusenlapper.

- Hvis vi skal sterkere inn i motemarkedet så må det bli der de har en tilsvarende kvalitet på merkeklær som Boss og Gant. Vi kan ikke gå inn på lavprissegmentet, det får vi ikke til produksjonsmessig - både fordi vi bruker råvarer av høy kvalitet, strikker tett med masse detaljer, og at vi har all arbeidskraften i Norge. Da blir produktene dyrere, sier Midthjell.

Men i fjor fikk de gladnyheten om at de var kommet inn på to viktige sportskjeder i Norge: Sport 1 og XXL. I tillegg selges Dales produkter i to store flaggskip-butikker, på Karl Johan og i Stavanger, i en rekke turistbutikker samt en ny flaggskipbutikk som nettopp har åpnet i Quebec i Canada. Nå er de også begynt å få distribusjon i eksklusive motebutikker.

- Vi har et veldig bra marked i Canada og USA. Det var derfor ikke unaturlig å starte opp i Quebec, sier Midthjell og medgir at Dale nok har vært en langt større utfordring enn hun hadde trodd. Men tvil og tanker om å ha kjøpt katta i sekken? Nei, det vil hun ikke være med på.

- Jeg kjøpte nok en litt villere katt enn jeg var klar over. Men jeg tror veldig på merkevaren. Den er ekte. Autentisk. Jeg liker at ting er ekte, at det er ordentlig. Sånn har jeg alltid vært. Og det var dette som tiltalte meg ved Dale også. Dale er hundre prosent autentisk, en bedrift med lang historie med kontinuerlig drift her hele tida, ikke bare sånn at det startet her og produseres nå andre steder, eller er worn-by-en-eller-annen kjendis, sier hun.

Og kjendisene? Ja, de strømmer til. Vi snakker ikke om en håndfull Idol-vinnere eller noen skarve realitykjendiser. På Mark Bruces facebookside har han et stort bilde av den amerikanske TV-kokken Martha Stewart som lager engler i snøen iført genseren «Peace» fra Dales eventyrkolleksjon. Jerry Lee Lewis ankom Døgnvillfestivalen i Tromsø fjor sommer iført Dalekofte. Og Arnold Schwarzenegger har besøkt Dalebutikken på Karl Johan og kjøpt med seg flere gensere til seg selv og familien, og Hilde Midthjell har vært hjemme hos ham på middag i USA.

På spørsmålet om hun noen gang tenker på å legge ned produksjonen i Norge, forsikrer hun at det kommer hun aldri til å vurdere. Aldri. Da slutter hun heller. Hun slår ut med hendene, peker mot de høye fjellene utenfor fabrikkvinduet.

- Det er jo nettopp dette som er Dales sjel. Skal vi selge sjela vår? Hva er det vi har igjen da? Nei, vi skal ikke flytte noe sted, men det betyr at vi må holde et litt høyere prisnivå. Og det er der konflikten har ligget. Jeg tror at så lenge kvaliteten er så høy som den vi holder så er det et marked.

Og hva så når OL er over? Midthjell ler igjen, lenge og ganske skingrende.

- Ja, da er det vel et OL i Sør Korea å jobbe mot.

sissel.hoffengh@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen