OL-mesteren i Arbeiderbladet

Notis i Arbeiderbladet 20. desember 1949: «Partiets sentralstyre har i møte mandag ansatt Sverre Farstad, Trondheim og Finn Gustavsen, Skien som idrettsjournalister i Arbeiderbladet.»

Og i det sentralstyret satt blant andre statsminister Einar Gerhardsen, Martin Tranmæl og Haakon Lie, som alle var med på møtet.

Vi vet ikke om det var noen lang diskusjon.

Men 24 år gamle Finn Gustavsen kom fra Telemark Arbeiderblad, mannen som senere skulle bli redaktør av beryktede Orientering, leder av Sosialistisk Folkeparti og etterhvert felle regjeringen Gerhardsen.

Samarbeidet med Sverre Farstad skal ha vært helt greit, selv om Farstad politisk hadde tilhørt kommunistene.

Les også: Kommunistene under krigen: – De var mer enn bare sabotører (+) 

Hasse Farstad på historisk grunn på Frogner stadion med den nyåpnede Sonja Henie ishall i bakgrunnen. Foto: Reidar Sollie.

De farlige kommunistene

«Faren din er kommunist», fikk sønnen Hasse høre da han gikk i 4. klasse på Majorstua skole.

«Jeg visste bare at kommunist var noe skummelt, jeg visste ikke at faren min var det og jeg visste ikke hva jeg skulle svare», skriver Hasse Farstad i den nye boka «Fri som Falken» som han nå gir ut om sin far på eget forlag.

For «hele Norge» visste hvem faren hans var. Skøyteløperen Sverre Farstad hadde vunnet OL-gull på 1.500 meter i St. Moritz i 1948, og OL-mestere på skøyter var ensbetydende med nasjonale folkehelter.

Nå skulle Arbeiderbladet få nyte godt av Farstads kunnskaper og kontakter, ikke minst med sitt vennskap med Hjalmar «Hjallis» Andersen, som skulle erobre OL i Oslo to år senere.

«Kong Glad» ble Norges største idrettshelt, utviklet gjennom den da berømte «Falken-trioen» fra Trondheim, bestående av ham selv, «Hjallis» og Henry Wahl.

Les også: Store deler av prøve-OL i Beijing til vinteren blir avlyst

Sverre Farstads premier er utstilt på skøytemuseet på Frogner. Foto: Reidar Sollie.

Ikke bare kong Glad

Senere skulle det utvikle seg til konflikter mellom Hjallis og Sverre Farstad, blant annet da førstnevnte boikottet Farstad da han senere ble landslagstrener.

– Jeg skulle gjerne gravd mer i det materialet, men de fleste av kildene har gått bort, sier Hasse Farstad der vi møter ham på historisk grunn på Frogner stadion.

Der er han en av de frivillige som vedlikeholder og utvikler skøytemuseet, der det blant annet er en monter med Sverre Farstads premiesamling.

– Faren min etterlot seg mange maskinskrevne sider med memoarer fra et langt liv med mange fasetter. Han hadde mange kontrastrike opplevelser, og jeg syntes dette var såpass interessant at det fortjente å bli gitt ut i en eller annen form, sier Hasse Farstad, som fulgte etter faren både som allsidig idrettsutøver, men først og fremst som journalist.

Først i NTBs sportsredaksjon, senere i Dagens Næringsliv med finans og energi som viktigste stoffområder.

Nå er han pensjonist.

Les også: 15 år med røykeloven: – Vi bør ikke forby røyking

Sluttet å røyke – en stund

Sverre Farstad var en sammensatt fyr. Politisk aktiv og ekstremt allsidig innen idrett. En grovopptelling forteller at han er premiert i elleve idretter på norsk nivå. Forrige uke fikk Therese Johaug Egebergs Ærespris for sine prestasjoner i langrenn og friidrett.

Farstad fikk også den samme prisen etter sin verdensrekord og OL-gull på skøyter og høyt nasjonalt nivå i bryting, vektløfting og sykling for å nevne noe.

Datidens toppidrettsutøvere var ikke helt som dagens.

Farstad var en storrøyker. 40 om dagen. Men foran den seriøse delen av skøytesesongen bestemte han seg for å kutte ut røyken fire måneder før sesongen begynte for alvor.

Styrken var enorm, kondisjonen middels. Derfor var 1.500 meter den lengste distansen han kunne satse på.

Suksessen kom i et OL som med dagens briller fortoner seg som en helsemessig skandale. Her hans egne ord om 5.000-meteren i tynnlufta i Sveits der Charles Mathiesen bla fraktet av isen bevisstløs:

«Fønvinden hadde gjort lufta fattig på surstoff. Folk falt om i løypene og på gata. Under 5000 meteren ble etterhvert ni løpere båret ut etter kollaps. Charles Mathiesen var en av dem. Han var blå i ansiktet der han lå i garderoben, hostende og hikstende etter luft. Hjallis og jeg ble alene om å passe på den syke. Jeg sprang stafett til baren etter kaffe og konjakk for å slå i strupen på Charles hver gang han fikk en nifs blåfarge i fjeset».

Seierspallen i OL 1948 i St. Moritz: Gullvinner Sverre Farstad flankert av sølvvinner Åke Seyffarth (t.v.) og Odd Lundberg. Foto: NTB

OL-gull på sisterunden

Det endte med at Hjallis fikk tak i hest og slede (!) og fikk ham til sykehus.

Med det bakteppet gjorde Farstad seg klar for 1.500-meter noen dager senere. Kluet var ikke å åpne for hardt. Han fulgte sin nye oppskrift, og ved hjelp av en sterk sisterunde vant han OL-gullet på 2.17,6, ny olympisk rekord.

Det hører med til historien at Farstad holdt på å legge opp rett før OL. Under uttakingsløpet på Bislett gikk han så dårlig første dag at han kastet skøytene i veggen og ville legge opp.

Hans egne ord igjen: «Jeg havnet i en tøff rangel og tenkte ikke på søndagsløp. Men Karl Brechan tvang meg til start og jeg vant 1500 meteren foran Charles Mathiesen og Reidar Liaklev».

Fest, fyll, konkurranser og interne stridigheter. Hjallis ble i utgangspunktet vraket til samtlige distanser, som han syntes var himmelropende urettferdig. Men etter all kollapsen kom han med som reserve på 10.000-meter.

Les også: – Bøker handler ofte om klassereise, om at hovedpersonen kommer seg bort fra arbeiderklassen og endelig blir akademiker (+) 

Fikk sparken fra fabrikken

Sverre Farstad var olympisk mester, men han hadde erfart så mye annet på veien.

Arbeidsledigheten på 30-tallet var like massiv i Trondheim som i Oslo. Da han i 1937 fikk beskjed om at han var kvalifisert for juniormesterskapet på Bislett i Arbeidernes Idrettsforbund (AIF), måtte han be om lørdagsfri fra skofabrikken han hadde jobbet på i to år.

Sjefen var ikke til stede, så han fikk beskjed om at han reiste på eget ansvar. Med den følge at han fikk skriftlig oppsigelse da han kom hjem.

Farstad ble politisk engasjert parallelt med sin aktive karriere der han selvfølgelig tilhørte AIF-klubben Falken.

«Idretten fikk en fantastisk betydning i åra fram til krigen. Tusener av arbeidsløse hadde et samlingspunkt og det ble tid nok både til idrett og politisk diskusjon», skriver han.

Martin Stokken og Sverre Farstad (t.v.) med Egebergs Ærespris. Foto: NTB

28 dagers fravær

Dette ga ham OL-gull og en enorm popularitet. Da han kom hjem til Trondheim, ble han båret på gullstol fra jernbanestasjonen og opp i byen.

Men 9. april (!) 1948 sprakk «Skøytesaken» i Arbeiderbladet. Det var mistanke om at norske løpere hadde fått for mye penger i tapt arbeidsfortjeneste. Alle idrettsutøvere måtte være amatører.

Man kunne få tapt arbeidsfortjeneste for 28 dager, maks 560 kroner i året. Sverre Farstad og en rekke andre løpere sto i fare for bli ekskludert.

Farstad selv skriver: «Hvem fant opp ordet amatør? I 1948 fikk jeg lønnsoppgave fra Park- og Idrettsvesenet i Trondheim kommune på at jeg hadde vært borte fra jobben i 90 dager uten lønn. Jeg sendte den til Norges Skøyteforbund som dokumentasjon for de 28 dagene tapt arbeidsfortjeneste jeg hadde rett til.»

Det ble også bemerket at Farstad hadde fått en gratis treningsoverall til 70 kroner av Sportsklubben Falken ...

En rekke ledere ble suspendert, men først på et ekstraordinært skøyteting i 1949 ble saken avsluttet. Alle involverte ble benådet.

Og Farstad kunne bære sin treningsdrakt med Falken på ryggen med god samvittighet.

– Men jeg tror saken plaget ham. Han skrev mye om denne konflikten, sier sønnen Hasse Farstad i dag.

Les også: På Lilleborg har det blitt kokt såpe siden 1850. Nå rives siste rest, for her skal det bli skole (+) 

Sverre Farstad inn til seier på 1.500-meter under EM på Hamar i OL-sesongen 1948. To års senere begynte han som journalist i Arbeiderbladet. Foto: NTB

Farstad til Arbeiderbladet

– Han opplevde mye på forskjellige arbeidsplasser, han dro til sjøs og kom hjem, han la opp som skøyteløper for så å fortsette. Han må ha grublet mye, men var sosial og fikk kontakter overalt, sier Hasse, som kom til verden etter at faren hadde begynt i Arbeiderbladet.

Farstad hadde erfaring som tillitsmann på Kjølelageret i Trondheim, men om han søkte på noen jobb i Arbeiderpartiets hovedorgan, vet vi ikke.

Men han hadde levert både artikler og tegninger til Arbeider-Avisa i Trondheim. Dette var noe han trivdes med.

Skepsisen handlet om at han var kommunist. Men kunnskapen om idrett var uomtvistelig, og det var den Arbeiderbladet og daværende sportsredaktør Sverre Helgesen ville ha.

Satset mot OL i Oslo

Bare to år etter at Farstad fikk sin nye arbeidsplass på Youngstorget i Oslo skulle byen arrangere vinter-OL.

Vedtaket om at Oslo skulle søke 52-lekene ble gjort etter at «noen hadde snakket sammen» på Einar Gerhardsens kontor i 1946, uten noen politisk diskusjon.

Bislett stadion ble rustet opp, og lekene skapte en nasjonal folkehelt i Farstads egen klubbkamerat «Hjallis», som vant tre distanser på Bislett.

Man kan si han var tett på kildene og aktørene. For Farstad selv hadde prøvd å kvalifisere seg til 52-lekene også! Det endte i magesår ...

Les også: Før fikk folk lov til å være mer gærne (+) 

Kommunisthatet

Hatet mot kommunistene i Arbeiderpartiet levde langt inne i Arbeiderbladet også. Det er jo senere avdekket at det ble drevet ren overvåking herfra.

Finn Gustavsen har i sin selvbiografi «Rett på sak» en observasjon om sport og politikk: «Nyhetsredaktør Rolf Gerhardsen (statsministerens lillebror) sto og diskuterte OL og kombinert med folk i resepsjonen. – Det er da mye bedre at den finske sosialdemokraten Haikku Hasu vinner enn kommunisten Simon Slåttvik.»

Farstad kom seg ikke til OL som skøyteløper, men som journalist. Men han sluttet ikke å konkurrere. Dette var landets største publikumsidrett.

Lille Hasse fikk merke det da han som guttunge ble med faren på jobb til de tradisjonsrike Nyttårsløpene på Bislett.

– Jeg stusset over at alle syntes å kjenne faren min. Han ble stoppet ustanselig av ukjente folk, han smilte og svarte alle, så jeg måtte spørre ham: «Kjenner du alle disse folka?»

«Aill' kjeinne apa, apa kjeinne' ingen», var farens kontante svar.

Sverre Farstad (t.v.) og Hjalmar Andersen under EM på Bislett i 1976. Foto: NTB

Konflikt med «Hjallis»

Livet i Arbeiderbladet gikk parallelt med engasjementet for idretten. Farstad fikk fri for å være landslagstrener for Østerrike.

Men da han som en del av det norske trenerteamet planla en skøyterevolusjon i 1956, skar det seg mellom Farstad og «Hjallis», som fortsatt var landslagsløper.

Farstad mente hans gamle klubbkamerat boikottet trenernes ideer, med det resultat at Farstad trakk seg fra jobben.

Norsk skøytesport, inkludert «Hjallis», hadde stagnert siden OL-suksessen i 1952.

«Hjallis» uteble fra samlinger og satte ytterligere fyr på bålet ved å hjelpe svenske landslagsløpere foran OL i 1956.

Les også reportasjen: Norges siste fagforening? (+) 

Ble aldri uvenner

Siden ble de forsonet. Men bildet av «Kong Glad» har sine nyanser.

– Far og Hjalmar ble aldri uvenner. De fant sammen i en slags felles skjebne i 1957. Begge følte seg uønsket av Norges Skøyteforbund, skriver Hasse i boka.

Sverre Farstad ble landslagstrener for Italia og Hjallis for Sverige, begge med OL i Squaw Valley i 1960 som siktemål.

Ser vi paralleller til dagens norske toppidrett? Ole Einar Bjørndalen landslagstrener for Kina?

Også kona Anna Wærdahl Lie fulgte med ham inn i Arbeiderbladet, der hun tok helgevakter i sportsredaksjonen utover på 60-tallet. Oppgaven var å renskrive det som var lest inn på diktafon. Arbeidsredskapene var litt annerledes den gangen.

Sverre hadde energi til mer og engasjerte seg i Leieboerforeningen, der han også ble leder og gikk inn i nye kamper mot grådige gårdeiere.

– Men dette arbeidet tæret på ham, og det var vel ikke noen direkte helsebringende livsstil i avisverdenen heller. Han røkte mye hele tida, det ble også mye alkohol, og helsa ble kraftig svekket. Men han elsket å være ute sammen med kollegaer og i idrettsmiljøene der han kjente alle, sier Hasse Farstad.

Det tredje hjerteinfarktet rammet ham 27. mars 1978. Han ble bare 58 år gammel.

På samme dato 35 år senere forlot Hjalmar Andersen denne verdenen. Og Falken-kameratene fra Trondheim var historie.

Regjering og kongehus var til stede og tok farvel med skøytesportens mest populære utøver.

Les også: «På utsida av alt»: Slik var livet til Kyter'n fra Vålerenga (+) 

Er det en lege her?

En Bislett-historie signert Hroar Elvenes tidlig på 50-tallet skildrer noe av livsstilen:

«Doktor Langaard bes melde seg i garderoben hos Sverre Farstad», lød det over høyttaleranlegget under et stevne på Bislett.

Publikum, som det var mye av den gangen, fryktet det verste. Var Farstad blitt sjuk?

Legen hastet inn i garderoben og lurte på hva som var problemet.

Sverre Farstad lyste lettet opp:

«Du er den eneste jeg vet om her som har Virginia-sigaretter.»

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen