Bilde 1 av 3
Reportasje

Norske Elise Schanke har bygget nær 900 hus til de amputerte: – Jeg får meg ikke til å reise herfra

– Møtet med de amputerte under borgerkrigen i Sierra Leone forandret livet mitt. Det ga meg et annet perspektiv på absolutt alt, sier Elise Schanke om landet der byene har norske navn som Oslo og Skaugum og alle vet hvem «Mama Elise» er.

LUNGI (Dagsavisen): Elise Schanke sitter i huset sitt i kystbyen Lungi i Sierra Leone, i et barnehjem for barn av amputerte og krigsskadde som ikke makter å ta seg av sine egne. Noen hundre meter unna ligger landets eneste flyplass, og over bukten og den halvannen mil brede munningen på Sierra Leone-elven skimter man hovedstaden Freetown under formasjonene som portugiserne døpte løvefjellene da de seilte inn mot den vestafrikanske kysten på 1500-tallet. Det er ikke lenger løver i disse fjellene. Det var heller ikke gitt at en sykepleier og statsviter fra Ørlandet i Trøndelag skulle ende opp her, med dansende barn rundt seg og utallige mennesker over hele landet som har mye å takke henne for. De kaller henne bare «Mama Elise».

Schanke-navnet er det ikke mange som kjenner i Sierra Leone, men sier du Mama Elise lyser ansiktene opp, uansett hvor du går. Hedersbetegnelsen Mama får du når du har organisert oppbyggingen av nærmere 900 boliger for de fattigste blant landets fattige krigsskadde, og skapt en framtid for noen av de mange tusen som fikk lemmene kuttet av under en av de mest brutale borgerkrigene verden har sett i nyere tid, i ett av verdens aller fattigste og farligste land.

Dette er del én i en reportasje om norske Elise Schanke som har viet livet sitt til å hjelpe barn, krigsofre og amputerte i Sierra Leone:

Les  del to her: Sierra Leones krigsofre: – Sviktet av alle

Les del to her: – Pappa, vet du hvem som amputerte deg?

Les del tre her: – Jeg føler meg velsignet. Hver femte barnesoldat som har opplevd det jeg har, har ikke greid seg

– Jeg har nesten ikke ord. Tenk på hva de har gjennomgått. De har fått hender og bein og andre lemmer kuttet av, de har hatt ebola og jordskred og fortsatt dør mange tusen årlig av malaria. Men de er seige på et vis, og jeg føler at jeg ikke har lyst til å reise herfra. Det er også mange som har sagt til meg at så lenge jeg er i Sierra Leone så vet de at de får hjelp hvis noe skulle ramme dem igjen.

Elise Schanke tar seg i det, redd for at det skal høres ut som selvskryt, men hun tar knapt munnen for full. Reiser man rundt i Sierra Leone og besøker de sydende byene i nord, er bare navnet hennes alene en kilde til opprømthet. Si at du kjenner Mama Elise og alle har en historie. Mange av dem har hun også hjulpet, først som prosjektleder for norske Flyktninghjelpen, siden som leder av Sierra Leones venner, foreningen hun selv tok initiativ til da den norske bistandshjelpen til landet tørket inn. Noen av Mama Elises «barn» finner man i små landsbyer som dukker opp langs veien, steder som bærer navn som Norway Town, Oslo, Bærum, Skaugum og selvfølgelig Elise Town. Fortell de du møter at du har vært hjemme hos henne i Lungi, og de omfavner deg varmt med armer som ikke har hender.

###

– Jeg kom til landet i 1999 som sykepleier mens borgerkrigen raste, og oppgaven var å jobbe med barnesoldater. Der ble jeg headhuntet til Flyktninghjelpen fordi de hadde fått spørsmål om å implementere et prosjekt satt i gang av Bill Clinton og Kjell Magne Bondevik, sier Schanke om den historiske kunngjøringen av den såkalte «Bondevik-millionen» – i dollar – som den daværende norske statsministeren stablet på beina i fellesskap med Bill Clinton. Den amerikanske presidenten var på offisielt statsbesøk, og kunngjorde ikke bare at han var forelsket i Norge, men at de også skulle gå sammen om å hjelpe krigsofrene i Sierra Leone.

Les også: – Har det verre enn før skjelvet

– Det ga meg muligheten til å reise hit ned, og det var jo det jeg ville. Det var riktignok ikke hvem som helst som ønsket å dra hit på den tida, da det var verdens farligste land. Men meg passet det. Jeg hadde hørt om de amputerte og det var dem jeg hadde lyst til å jobbe med, sier Schanke, som fikk i oppdrag av Utenriksdepartementet gjennom Flyktninghjelpen å påta seg oppgaven med å forvalte Bondevik-millionen, som Norges bidrag ble kalt.

– På den tida var det ikke mulighet å reise rundt i landet. Vi fikk bare intervjuet dem som befant seg i en flyktningleir i Aberdeen i Freetown, der de amputerte og hardt krigsskadde ble samlet. Der fikk jeg intervjuet om lag 400 amputerte og krigsskadde og voldtatte. Det siste snakket de ikke så mye om, men det gikk opp for meg etter hvert. Første gangen jeg var der så jeg noen dobbeltamputerte. Det syntes jeg var veldig ille, men så fortalte tolken at før de fikk kuttet av seg begge hendene var de blitt voldtatt. Det gjorde et voldsomt inntrykk. Plutselig befant jeg meg mellom flere hundre lemlestede mennesker. Det forandret livet mitt. Jeg tenkte at hvis jeg virkelig skal gjøre noe med min sykepleierutdanning, så må det være å hjelpe disse folkene, sier Schanke.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Barne-hjemmet holder til i ­tredje etasje på huset Elise Schanke har fått bygget i Lungi, Sierra Leone.

Tredje etasje i boligen Lungi huser barnehjemmet og boligen til Elise Schanke. Foto: Mode Steinkjer

Sierra Leone er et av verdens aller fattigste land. Borgerkrigen mellom 1991 – 2002 var ødeleggende for en sammensatt og kuppherjet nasjon som frigjorde seg fra britene og Commonwealth og ble republikk så sent som i 1971. Det lille landet med den elverike kystlinjen, i flatemål på størrelse med Finnmark, ligger i skvis mellom Guinea i nord og øst og Liberia i sør. Da borgerkrigen var et faktum ble over en million fordrevet på flukt og mange hundre tusen ble drept av rebellene. Da hadde krigen spredd seg fra Charles Taylors skrekkvelde i Liberia gjennom opprørsgrupper som Revolusjonær Forent Front (RUF) ledet av Taylors allierte Foday Sankoh, som hadde som mål å styrte den sittende regjeringen. De startet sine herjinger nord i Sierra Leone fra grensen mot Libera, og drivkraften var ikke så mye politisk innflytelse som inntektene fra de såkalte bloddiamantene fra de diamantrike gruveområdene rundt Kenema og Kono i nord, slik blant annet filmen «Blood Diamond» med Leonardo di Caprio skildret. Terroren mot sivilbefolkningen og erobringen av en stadig større del av landet var preget av en brutalitet verden knapt har sett maken til før eller siden. Og mange av de groveste forbrytelsene ble utført av barnesoldater, kidnappet av opprørslederne, dopet med kokain og amfetaminlignende «brown brown» og opplært til å drepe, lemleste og voldta på verst tenkelige vis. Krigen kulminerte med massakren i Freetown i 1999, da tusenvis ble voldtatt, lemlestet og drept da rebellene brøt gjennom barrierene og inntok hovedstaden, før de ble drevet tilbake. To år etter måtte opprørsgruppene gi tapt, i kjølvannet av internasjonale politiske prosesser og resolusjoner som strupte den økonomiske støtten til RUF. I 2002 ble det erklært fred.

Les også: – Pappa, vet du hvem som amputerte deg?

15-årsjubileum

I løpet av de neste årene skulle Elise Schanke intervjue mange tusen krigsofre landet rundt.

– I forundersøkelsene blant de skadde og amputerte svarte de aller fleste at de hadde størst behov for boliger. Husene deres hadde blitt brent ned av rebellene. Det gjorde at vi satte i gang et husbyggingsprosjekt med støtte fra Utenriksdepartementet, sier Schanke.

Da Flyktninghjelpen i likhet med andre internasjonale hjelpeorganisasjoner ble faset ut noen år etter at borgerkrigen var slutt. De siste som fikk hus gjennom Flyktninghjelpen kom fra langt inne i landet, rundt byer som Port Loko, Kenema, Bo og Kailahun, og det var hit Schanke reiste.

– Ryktet spredde seg om at det var en dame som reiste rundt og bygget hus for krigsskadde, og flere hundre på lista hadde jeg intervjuet tidligere. Det var da jeg bestemte meg for å ta et initiativ selv og fikk med meg andre som tidligere hadde vært her, også under oppbygningen. Slik startet Sierra Leones venner, 8. mars 2005.

I 2020 skal Sierra Leones venner markere 15-årsjubileum siden stiftelsen og knekkingen av de norske byråkratikodene som etter hvert gjorde at de kunne søke om midler til å bygge først 20 hus i egen regi, og da det prosjektet var godkjent av norske myndigheter fikk de midler til ytterligere 80 hus. Slik fortsatte det.

– Jeg tenkte at dette fikk vi holde på med til vi hadde bygget hus til alle de som jeg syntes var nok krigsskadd, og det gjorde vi. I 2013 hadde vi bygget til sammen 880 hus, medregnet de 420 husene i regi av Flyktninghjelpen der jeg også var prosjektleder. De var enkle, og innredet med ett bord, fire stoler, to soverom. Så ble det overrekkelse med en sekk ris og stor fest, sier hun, og beskriver gleden og stoltheten de amputerte viste da de for første gang kunne gå inn i egen bolig.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Elise Schanke foran noen av sine utallige rituelle masker samlet over store deler av Vest-Afrika. Foto: Mode Steinkjer

I tillegg til å bygge boliger arrangerte Elise Schanke bevisstgjøringsseminarer rundt i områdene hvor de «norske» byene for krigsofre ble grunnlagt, spesielt i innlandet der rebellene hadde herjet som verst.

– Da lagde vi grupper som besto av amputerte og krigsskadde som fikk fortelle innbyggerne hva de kunne gjøre. Poenget var at innbyggerne i dette landet var veldig redde for de amputerte. De ble mobbet og ansett som ikke skikkelige mennesker. De var bare «half men», som de ble kalt. «Vanlige» utviklingshemmede lider jo samme skjebne, men de som fikk hogd av lemmer med machete ble dobbelt mobbet. Noen sa: ok, at krigen kan ha rammet mange av oss, men hvorfor er det bare noen som er blitt amputert? Hva har heftet ved disse menneskene, er det trolldom? De fikk ikke taxi engang fordi ingen ville ha dem med i bilene, sier Schanke, som opp gjennom hele sitt virke i Sierra Leone har brukt teater, dans og musikk som et verktøy for kommunikasjon og forsoning.

Les også: – Vi ble hjernevasket helt fra begynnelsen

Ett av disse prosjektene oppnådde berømmelse utover seg selv.

– Jeg fikk ideen til å danne Peace Band, sier Schanke, for øvrig en pasjonert reggaeelsker som gjennom et bandprosjekt bestående av både amputerte og tidligere barnesoldater som hadde utført krigsforbrytelsene på samme scene.

Peace Band ble et symbol på hvordan ofre og overgripere skulle kunne leve sammen igjen, side om side. Schanke hadde også en baktanke.

– Jeg innbilte meg at hvis vi hadde et slikt band som kunne synge og spille riktig bra når de som donerte penger kom på besøk, for eksempel fra Elfenbenskysten der ambassaden vår lå den gang, og UD og andre, så ville sjansen til å få penger bli større. Jeg skrev noen sanger, og så var det vokalisten Johnny som skrev musikken. Og vi hadde to dansere som begge hadde amputert et bein og de var kjempeflinke. Det ble en stor suksess.

Vanskelig å velge

– Antallet krigsskadde var større enn de dere hadde muligheten til å hjelpe. Hvordan valgte du ut dem som skulle få bolig og ikke?

– Det var veldig vanskelig for å si det rett ut, og jeg påtok meg det selv fordi jeg visste at det ville bli kritisert. Jeg hadde vært her såpass lenge at jeg visste hvor korrupt landet er. Vi hadde alltid med et eget team og de lokale myndighetene, men sendte også ut et team på forhånd for å sondere, fordi her kjenner alle hverandre og her vet alle hvem som er krigsskadd og ikke. Men det viste seg jo at noen av dem som ikke var krigsskadd kjøpte noen av «mine» som jeg trodde jeg kunne stole på. Det var veldig vanskelig, og i et par tilfeller viser det seg at noen av rebellene fikk hus blant de amputerte. Både den lokale formannen og distriktsformannen løy meg rett opp i ansiktet og påsto de var krigsskadd, sier Schanke, og forteller at det var ulike grupper de så etter når husene skulle fordeles.

– Vi kalte noen av dem nesten-amputerte. Det kunne være folk som har ikke fått hogd av armen helt, men henger og slenger og er ikke til nytte for noe. Andre igjen har store skuddskader og andre skader som ikke synes så godt, men som gjør dem arbeidsuføre. Det var sånne kriterier vi gikk etter.

På grunn av skammen og fordommene rundt det å være amputert, måtte hun selv ut i bushen for å finne mennesker hun fikk nyss om fra andre. Selv folk hun på et tidligere tidspunkt hadde intervjuet med tanke på å gi dem bolig skygget unna den øvrige befolkningen.

– De gjemte seg fordi det var skambelagt. Jeg husker særlig to kvinner som jeg møtte første gang da jeg dro rundt for Flyktninghjelpen. Da Flyktninghjelpen trakk seg ut og jeg kom tilbake med Sierra Leones venner, hadde de gjemt seg. Jeg hadde tenkt å tilby dem et hus, men de var borte. De ble aldri funnet igjen. En dobbeltamputert som jeg også forsøkte å finne tilbake til hadde i mellomtiden valgt å gå ut i bushen. Der hadde han sett seg for å dø. Han tok sitt eget liv. Vi måtte lete dem opp, og mange var i svært dårlig forfatning. Vi måtte opp i bushen for å dra dem ut. Noen av dem, særlig de som hadde fått kuttet av seg beina, dobbeltamputerte, luktet så vondt av koldbrann at selv jeg som sykepleier knapt kunne holde ut. Jeg husker særlig en kvinne. Jeg fikk vite av andre kvinner at hun pleide å komme ut av bushen sent på kvelden etter at markedet i byen var stengt, og spiste rester hun fant som var blitt liggende igjen, forteller Schanke, som gjennom Sierra Leones venner fikk norske bistandsmidler de første årene.

– Vi fikk overført om lag 10 millioner hvert år. Jeg syns jeg kan si at det var god bruk av norske skattepenger. De kom mange til gode, mener Schanke.

Var aldri redd etter krigen

Utover å bygge over 460 hus sørget Sierra Leones venner for at om lag 200 personer fikk operasjon og behandling på sykehus. De hadde to sykehus de kunne benytte seg av såframt det var utenlandske leger på jobb, som ikke behøvde å ta betalt for behandlingen.

– Mange måtte amputeres på nytt, også for å få tilpasset proteser. For ikke å snakke om alle kvinnene som var ødelagt i underlivet.

– Var du selv redd noen gang?

– De første årene var jeg redd for å støte på rebellene i Freetown. Men etter det møtte jeg aldri noen som var fiendtlig. Det har nok hjulpet meg at jeg har en litt forsiktig måte å være på. Jeg er trønder vet du, sier hun og ler. – Jeg tror afrikanerne kan like den væremåten. De har humor, og det har vi trøndere også. Man kommer langt med det.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Sierra Leone er et av verdens fattigste land, her fraFreetown. Foto: Mode Steinkjer

For fem år siden, før landet på noen måte hadde reist seg fra krigstraumene, ble de rammet av en ny katastrofe. Ebolaen i Vest-Afrika tok over 4.000 liv i Sierra Leone alene, ifølge offisielle tall. Mørketallene er langt høyere, og etterlot ikke bare nye åpne sår hos et plaget folk, men også en frykt som er vanskelig å overkomme. Fattigdom og overtro gjorde at ebolaen spredte seg så raskt, mener Elise Schanke.

– Da ebolaen kom til Sierra Leone var jeg hjemme i Norge, men jeg skulle jo tilbake og tenkte aldri at jeg ikke skulle reise. Jeg tenkte tvert imot, er det noe man vet som sykepleier er det hvordan man skal takle epidemier. Jeg har vært med på koleraepidemi i Liberia og sett litt av hvert. Jeg var veldig glad for at jeg kom, fordi da begynte ebolaen å komme rett utenfor barnehjemmet. Vi måtte ta forholdsregler og satte av et rom som kunne brukes som isolat i fall noen skulle bli syke. Heldigvis fikk vi bukt på den. I en nabolandsby derimot var det en imam som skulle be for en døende kvinne, men før han døde selv av sykdommen hadde han jo smittet hele landsbyen.

Borgerkrig og dødelige epidemier synes fjernt når man sitter i regntidgrønne omgivelser, med palmer, lekende barn og yrende folkeliv i gatene blant motorsykkeldrosjer som finner veier like hullete som blikkskurene som utgjør store deler av bebyggelsen i hovedstaden Freetown. Den har fått navn etter de frigitte slavene fra Nova Scotia som britene fraktet tilbake til Sierra Leone i 1792. I dag kalles etterkommerne Krio, og språket er en kreolsk variant av engelsk. Under overflaten er det imidlertid ferske arr. Verdens helseorganisasjon WHO fastslo i 2019 at 10 prosent av befolkningen lider av posttraumatisk stressymptom, men anslo at mørketallene er langt høyere. Reiser man rundt kommer det for dagen hvordan borgerkrigen herjet også sivilbefolkningen.

– Jeg ble fantastisk imponert over menneskene i dette landet da jeg kom hit første gang, og det er jeg fortsatt, hvordan de har kommet seg så godt etter all motstanden er beundringsverdig. Nå snakker jeg om flertallet, det er selvsagt mange som ikke har klart seg like bra, og det er dem jeg har forsøkt å hjelpe, sier Elise Schanke, som hadde lang fartstid fra en rekke afrikanske land da hun kom til Sierra Leone. Stikkord er UNICEF, FN og Den afrikanske utviklingsbanken (ADB).

Tenkte at Afrika er Afrika

– Hva er det som får en sindig trønder til å søke seg hit i utgangspunktet?

– Hahaha, ja det kan man lure på! Det er nok litt eventyrlyst i bunnen, tror jeg. Som liten leste jeg om Albert Schweitzer, og jeg hadde en grandtante som var lærer på Madagaskar, en veldig spennende dame. Men nei, jeg tror nok det var Schweitzer som hadde mest betydning. Man må huske på at da jeg var ung kjente vi ikke til Afrika sånn som vi gjør nu. Det var det mørke kontinentet, sier hun.

Et umiskjennelig trykk på «jei» og «nu» er indikator på at den trønderske damen som fortsatt holder kustus på barn og stab er, som hun sier, «nærmere 80 enn 70 år».

– Jeg var vel ikke bedre enn alle andre, som tenkte at Afrika var Afrika, men det er jo veldig forskjellig fra land til land. Også innenfor hvert enkelt land, som her i Sierra Leone, akkurat som vi trøndere er forskjellige fra nordlendinger.

Artikkelen fortsetter under bildet.

###

Kontrastene er store i Sierra Leone, fra fattig slum til vakre strender som her på River 2. Foto: Mode Steinkjer

Les også: Øyeblikk fra tiåret som har gått

Sierra Leone er, med mulig unntak av at det flere ganger er blitt kalt Afrikas vakreste land, ingen statistisk perle. Da Elise Schanke først kom til landet lå det helt på bunnen i FNs utviklingsprogram UNDPs årlige rapport. Norge lå øverst. I dag har Sierra Leone karret seg opp til en niendeplass nedenfra. Med andre ord er de fortsatt ett av verdens ti aller fattigste og minst utviklede land, hele 180 plasser fra nummer en på listen over land rapporten har tall for. Og den plassen har fortsatt Norge. Sierra Leone ligger derimot helt i toppsjiktet når det gjelder alt som ikke er verdt å strekke seg etter, for eksempel fattigdom, barnedødelighet, inflasjon, korrupsjon, arbeidsledighet, analfabetisme, kjønnslemlestelse og voldtekt av kvinner og barn.

– Afrika har endret seg veldig, og i det store og hele er sierraleonerne et hakk vennligere enn folk i enkelte andre land, om jeg kan si det sånn. Innbyrdes derimot, er de ikke så snille med hverandre, mener Schanke.

Hun trekker parallellen til Rwanda, også et land som har en svært blodig nyere historie som følge av borgerkrig.

– I Rwanda var det et forferdelig folkemord. Der var det fort gjort, mens her i Sierra Leone ble varemerket kapping av hender. Her brukte de lang tid på å utrydde mennesker. Her var det først i 1999 at borgerkrigen fikk oppmerksomhet. Det var da deres «11. september» inntraff, eller «6. januar» som de kaller det her, da rebellene gikk inn i Freetown og byen ble nærmest totalskadd. USAs utenriksminister Madeleine Albright hadde da vært her og tatt lille Maria på fanget, det minste barnet i campen der de amputerte ble samlet opp. De kappet jo hendene av småbarn også, og utenriksministeren grein. Jeg hørte henne fortelle at det var det verste hun hadde opplevd, og da fikk Sierra Leone verdenspressens oppmerksomhet. Delegasjoner som ville se djevelskapen med egne øyne valfartet til amputee-campen som den het på folkemunne, kan du tenke deg?

– Var enkelte folkegrupper mer utsatte enn andre?

– Det ser ikke ut som det var noe systematikk i det. De gjorde det for å spre frykt og skape ulikhet. Foday Sankoh selv, opprørslederen til Liberias Charles Taylor, fikk med seg Sam Bockarie som ble kalt «Mosquito». Og han var farlig som bare det. Han lærte disse småguttene hvordan de skulle kappe hender med machete. Barnesoldatene ble inndelt i egne grupper, noen var «cut hands» – «kutt hender» – andre var voldtektsgrupper. Og noen lærte å drepe uten anskrik. For å spre uhygge måtte mange av barnesoldatene gå tilbake til sine egne familier og for eksempel skjære øret av faren sin eller se på at andre voldtok moren. Det er så grotesk at du tror ikke det er sant. Bockarie var dessverre dyktig på sitt vis i måten han greide å spre redsel på i hele landet.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Musikk, dans og teater har alltid vært viktig i driften av barnehjemmet.

Noen av Elise Schankes "Blomsterbarn". Foto: Mode Steinkjer

Gjerdet, porten og vakten i det tre etasjer høye huset i utkanten av Lungi, samt formaninger om å ikke gå ut etter mørkets frambrudd, vitner om at Elise Schanke tar sine forholdsregler. Hun og barna bor i øverste etasje, og mens Dagsavisen besøker henne starter arbeidet med å bygge om de to underetasjene til funksjonelle værelser og aktivitetsrom. Det er lenge siden de mottok offentlig støtte fra Norge. Ferdigstillelsen av huset bidrar blant andre Lions Club Berg i Oslo til, mens andre gir penger til selve driften. I dag er det en håndfull barn som er «adopterte», som bor fast på barnehjemmet, men Sierra Leones venner og Schanke selv betaler privat for nærmere 30 gutter og jenter rundt om i landet og besørger mat og skolegang der de bor sammen med familiene sine. Det som for Elise Schanke startet som et midlertidig oppdrag med barnesoldater og kvinnespørsmål for UNICEF for over 20 år siden, ble med andre ord et livsprosjekt med barnehjem og hele Sierra Leone som arbeidsfelt. Da husene sto ferdige, var det andre behov som meldte seg.

– De krigsskadde og særlig de amputerte er veldig sårbare selv om de har overlevd, mye mer mottakelig for infeksjoner og andre påkjenninger. Mange av dem klarte ikke å ta hånd om barna sine. Spesielt merket jeg at de som hadde fått kappet av begge armene hadde det vanskelig. Mange av dem døde også ganske raskt. Så begynte jeg å tenke at guri malla, kan vi ikke gjøre noe for barna?

Valgte ut barna selv

Og dermed startet en ny epoke for henne, og dels for Sierra Leones venner. Men barnehjemsprosjektet i Lungi har i langt større grad vært Elise Schankes eget hjertebarn etter at hun gjennom det hun karakteriserer som et «kupp» fikk styret med på å videreføre arbeidet i Sierra Leone etter at husprosjektet var over.

– Jeg valgte ut de ungene jeg følte hadde mest behov for det, uten noe team rundt meg. Da vi startet hadde vi ikke noe eget hus, vi måtte leie to hus her i Lungi, et for stab og administrasjon og et som huset selve barnehjemmet. Jeg hadde en liten bungalow her hvor vi nå sitter som jeg fikk revet. Tanken var å bygge et nytt hus her, men pengene mine tok raskt slutt og så kom ebolaen, og da forduftet entreprenøren også. Vi fikk presset alle ungene sammen i stabshuset for å spare penger.

Artikkelen fortsetter under bildet.

Det graves fortsatt etter diamanter nord i Sierra Leone, og ikke alle spiller på lag med myndighetene i et fortsatt hett illegalt market.

Det graves fortsatt etter diamanter i Sierra Leone, og ikke alle spiller på lag med myndighetene. Foto: Mode Steinkjer

På den tida hadde Elise 15 barn i hjemmet, men ble tvunget til å sende en av dem hjem, en gutt som viste seg å være eldre enn hun hadde fått oppgitt, og som ble en trussel for de mindre jentene.

– Der ble jeg lurt. Da hadde jeg fire voksne som ikke greide å si fra i tide, og jeg ble så irritert at gutten sendte jeg hjem øyeblikkelig, sa opp hele staben og begynte på nytt, sier hun.

I dag kan hun le av det, men bak det hele ligger et alvor som er like gyldig i dag. Hun har flere gutter som hun hjelper rundt omkring i Sierra Leone, men inn i barnehjemmet slipper bare jenter. En av hennes store oppgaver er å forsøke å forhindre omskjæring og kjønnslemlestelse, som er utbredt over hele landet som en del av de gamle tradisjonene. Selv om rundt 80 prosent av befolkningen er muslimer og 20 prosent er kristne, praktiseres de gamle stammereligionene og kjønnslemlestelsen utføres blant annet av hemmelige foreninger for kvinner hvorav den mest kjente er Bundo.

– Nå skal det heldigvis bli forbud mot å sende unge jenter ut i Bundo-bushen før de er 18 år, hvor de fortsatt driver med omskjæringsritualer. Mange trodde før at det sto i bibelen og koranen at jenter skulle omskjæres. Men de vil ikke bryte tradisjonen, og det viktigste argumentet er at hvis ei jente ikke er omskåret vil ikke en mann ha henne. Det er det omvendte argumentet, for når de er omskåret har de jo ingen glede av tingene, men det er nok poenget for å sikre at mannen skal bestemme. De underkaster seg skikken, sier Schanke, og legger til at det ikke er en lett oppgave å få unge jenter til å la være.

– To jenter som jeg har betalt utdanningen for og snakket mye med, de fant ut da de var over 20 år at de ville la seg omskjære. Ellers ville ingen mann ha dem, mente de. Det å være ugift kvinne her er ingen stas, sier Mama Elise, som har klare tanker om hvordan livsverket hennes skal videreføres.

– Om vi ser for oss en 10–15 år framover tror jeg det vil være fornuftig å satse på at barnehjemmet skal være en avlastning for familier som har det vanskelig i perioder. Vi kommer nok ikke til å adoptere flere barn. Barn har det bedre av å være i egne familier. Jeg har tenkt på at vi skal utvide tilbudet til de amputerte og krigsskadde som trenger det mest, de som er for fattige til å ha barna sine hjemme, slik at vi til enhver tid kan ha 20 barn her. Og særlig vil jeg ta vare på jentene. De er til enhver tid mest utsatt for altfor tidlige ekteskap eller å bli omskåret. Å drive et barnehjem er en nødløsning. Ingen foreldre har lyst til å sende barna sine bort om de ikke må, og derfor integrerer vi barna tilbake til familiene sine så fort vi kan, om det finnes et godt skoletilbud i nærområdet og andre ting er på plass. Dette er familier som er sterkt traumatiserte og svært fattige i utgangspunktet, og tilbudet har vært ment som en hjelp til familiene kommer seg til hektene igjen.

– Du har valgt å bli?

– Ja, det ble slik. Jeg hadde jobbet i African Development Bank i Elfenbenskysten i fem år, og fikk jo tilbud fra ulike konsulentfirmaer. Før jeg kom til Sierra Leone hadde jeg en plan om å bli boende i Abidjan, påta meg noen lukrative oppdrag og ellers gjøre som jeg ville, ha ferie, reise rundt og samle masker som jeg er så glad i. Men plutselig var ikke den tanken interessant lenger. Nei, jeg får meg ikke til å reise herfra. At vi har fått alt dette til, er jeg ganske stolt av.

Mer fra: Reportasje