Når kan vi møtes igjen?

Europa er stengt av. Norge har lukka ned. Vi skal holde oss hjemme. Barn får ikke leika med hverandre. Gamle skal ikke ha besøk. Kontoret er låst. Det er forbudt å være på hytta. Nordmenn i utlandet blir kalt hjem. Mange kan få bøter om de går ut døra. Dugnadsånd, sier folk. Dette klarer vi. Og trener yoga på Facebook, tar fredagspilsen på Skype, sjonglerer hjemmekontor og brakkesjuke barn, baker brød og leser bøker, går tur alene, er ensomme og blir litt koko.

Stortinget T-banestasjon er helt tom. Foto: Mimsy Møller

Hvor lenge skal vi holde på sånn? Når skal vi tilbake til normalen?

Den første utveien kan komme torsdag 26. mars, som er datoen for hvor lenge regjeringens tiltak (i første omgang) skal virke. Men allerede nå er det klart at ingenting er normalt igjen alt da. Folkehelseinstituttet (FHI) gjetter på at koronatoppen kommer til sommeren, og at epidemien først vil gå tilbake utpå høsten eller vinteren. Overlege Preben Aavitsland på FHI sier strategien er å spre smitten ut over en lang periode. Veldig mange har allerede begynt å planlegge for en langvarig unntakstilstand. Kirken har avlyst alle konfirmasjoner i vår. Ikke lag ferieplaner, sier Forbrukerrådet. Det blir ikke EM i fotball i år.

Skal vi bli sittende hjemme hele 2020?

– Kriser gjør vondt, slår sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen, fast på telefon fra hjemmekontoret sitt.

– Vi er ikke forberedt på dette i det hele tatt, ingen av oss som lever nå har erfaring med noe lignende.

Youngstorget i Oslo. Foto: Mimsy Møller

Les også: Slik ruster sykehusene seg mot korona-eksplosjon (+)

Til høsten

Det er åpenbart en situasjon mange av oss ikke liker. Hos Folkehelseinstituttet og Helsedirektoratet sier de at «alle» vil vite hvor lenge dette skal vare nå. Men de kan ikke svare. Hvem kan vi ringe?

Steinar Westin, professor i sosialmedisin ved NTNU, har vært rådgiver for Verdens helseorganisasjon og er radiodoktor på P1. Han svarer.

– Jeg tror ikke vi kan regne med noen normalsituasjon før utpå høsten. Her er det snakk om å ta ett skritt av gangen. Vi seiler i helt ukjent farvann nå, sier Westin.

På få dager er alt det kjente fullstendig forandra. Nesten ingen tar bussen i Oslo lenger. Foto: Mimsy Møller

Les denne: Livet ditt styres av tilfeldigheter. Det kan du bruke til å planlegge framtida (+)

Startet i Kina

Viruset som på noen få uker har satt hele verden ut av spill, har fått det lite velklingende navnet SARS-CoV-2, mens sykdommen det gir heter covid-19. Det nye koronaviruset ble oppdaget i den kinesiske byen Wuhan på tampen av 2019. Trolig har det smittet fra dyr til menneske på et marked der det ble solgt levende ville dyr og sjømat. Viruset ble oppdaget da antallet syke med lungebetennelse plutselig økte kraftig.

I januar skjønte kinesiske sentralmyndigheter at noe var alvorlig galt. 22. januar ble Wuhan og de 11 millioner innbyggerne isolert.

På få måneder har viruset spredt seg fra Wuhan til hele verden. Det har utløst global panikk. 11. mars erklærte WHO at koronaviruset er en pandemi. To dager senere slo organisasjonen fast at det ikke lenger er Kina, men Europa som er episenteret for pandemien.

Siden viruset er helt nytt er ingen av oss beskyttet mot smitte. Til nå har sykdommen vist seg å være ufarlig for veldig mange, men veldig farlig for noen. Akkurat hvor dødelig er det ingen som vet. Så langt er over 10.000 døde på verdensbasis.

Sånn ser koronaen ut. Virusprøven ble hentet fra en pasient i USA. Foto: Ntb Scanpix

De ekstreme tiltakene Norge, Europa og store deler av verden har iverksatt for å stanse smitten, mangler sidestykke i historien.

Millioner er beordret hjem. Det er ingen køer i Vatikanet, den aldri sovende gata Las Ramblas i Barcelona er tom, det er ingen på T-banen i Oslo i morgenrushet. Skoler er stengt. EUs yttergrenser er lukket for innreise. Overalt sitter folk hjemme og gjør sitt beste for ikke å bli smittet og smitte videre.

Spania er et av de hardest rammede landene i Europa. Barcelonas travle hovedgate Las Ramblas er normalt fylt til trengsel. Nå er det ingen her. Foto: Josep Lago/Ntb scanpix

Kina og Italia gir skremmende forvarsler om hvor vi kan være på vei. I Kina var totalt 3.245 døde torsdag, de aller fleste av dem i Wuhan. På italienske sykehus har legene allerede lenge vært nødt til å velge hvem som skal få leve og hvem som må dø, som om landet var i krig. Torsdag var 3.405 personer døde. Italienerne har levd med portforbud i snart to uker. Torsdag ble det bestemt at Italia forlenger tiltakene utover 3. april som var den opprinnelige unntaksperioden. Også Frankrike og Spania har innført portforbud.

Frankrike har innført portforbud for alle ikke helt nødvendige reiser. En enslig mann med munnbind venter på metroen i Paris. Foto: Philippe Lopez/Ntb scanpix

Les mer: Hvorfor har det blitt så ille i Italia? 

Det kan bli verre

Håpet er at de ekstreme tiltakene skal redde liv. Ved å stenge av samfunnet skal smitten i det minste bremses og slik hindre at sykehusene kollapser av at altfor mange vil trenge legehjelp samtidig.

Professor Steinar Westin mener regjeringa gjorde det riktige torsdag i forrige uke da de bestemte å stenge skoler og barnehager, innførte karantene for alle som har vært i utlandet, hjemmekontor og lukket så godt som alle sosiale møteplasser der vi kommer tettere på enn en meter.

– Det var overraskende og radikalt, men timingen og måten de gjorde det på var likevel fornuftig. Vi har nå to-tre uker på oss før vi får klarhet i om tiltakene er rimelig effektive, om de har begrenset den frie vandringen av virus, sier Westin.

Men så hva? Om smittetallene da har gått ned, kan vi gå ut igjen? Det er ikke sikkert. Den åpenbare faren med å åpne opp er at det vil komme en ny smittebølge. Alle som har holdt seg innendørs, er fortsatt like utsatt for smitte og sykdom.

Det kan også hende at myndighetene må ta enda hardere i.

– Vi kan ikke regne med å utrydde viruset fra jordens overflate, men vi må begrense sosial kontakt så mye som mulig mens det finnes. Land som Kina og Sør-Korea har vært tøffere. Kanskje skal ikke kafeene og vanlige butikker være åpne. Dette vet vi ikke. Vi må tenke trinnvis nå og ta høyde for nye mål og tiltak når vi vet hvordan de første har virket, sier Westin.

Faktum er at vi ikke har noe å sammenligne med for hvordan dette vil arte seg. Vi har ikke opplevd det før.

Les mer: Ekspert advarer mot uante konsekvenser av ekstreme koronatiltak

Verdens verste pandemi

Historiske pandemier kan likevel lære oss noe om hvordan pandemier kan håndteres, mener forsker Svenn-Erik Mamelund ved Oslo Met. Han har forsket på konsekvensene av influensapandemier i 25 år og har særlig spesialkompetanse på spanskesyken som herjet med verdens befolkning for nøyaktig 100 år siden.

Mamelund advarte tidligere i uka mot at ingen veit hvilke konsekvenser de ekstreme tiltakene mot koronaviruset kan få. Før dette har WHO aldri anbefalt å stenge grenser eller å innføre omfattende bruk av hjemmekarantene. Selv ikke under spanskesyken, som er verdens verste pandemi, ble det brukt så hard lut.

Spanskesyken oppsto på tampen av første verdenskrig. Det var en helt annen verden enn den vi lever i nå. Folk var nedkjørt og svekket av krigen. Helsevesenet var kaputt. Viktige medisiner og kunnskap vi har i dag var ikke oppdaget ennå. Sykdommen tok livet av mellom 50 og 100 millioner mennesker i årene 1918 til 1920, 15.000 av dem i Norge.

Første verdenskrig blir kalt «skyttergravskrigen» og regnes som en av verdens dødeligste konflikter. Nærmere 18 millioner mennesker ble drept. Det var en enorm menneskelig tragedie, men spanskesyken som fulgte like etter tok livet av så uhorvelig mange flere. Hvorfor har vi ikke snakket mer om det?

Svenn-Erik Mamelund tror forklaringen er at man kan ha sett på spanskesyken som en del av krigen.

– Historikere i Norge og andre steder har også vært mye mer opptatt av kriger enn av epidemier, sier han.

Spanskesyken var forårsaket av et influensavirus. Koronaviruset som står bak dagens pandemi er ikke influensa, men det smitter på samme måte. Akkurat som nå var det snakk om et helt nytt virus som folk ikke var immune mot og det fantes ikke behandling eller vaksiner. Sykdomsutbruddet ble i starten lagt lokk på av de krigførende landene. Spanjolene var de første til å innrømme at de hadde oppdaget en ny sykdom og sånn fikk sykdommen navnet sitt.

De første pandemibølgene rammet våren og sommeren 1918, og dødeligheten var relativt lav. Men så slo pandemien til igjen på høsten 1918, og igjen vinteren 1918-1919, og nå var den mye mer aggressiv og dødelig.

Mange av dem som ikke ble syke i første i omgang, ble det nå.

Pasienter med spanskesyken på et midlertidig sykehus i Fort Riley i Kansas, USA. Foto: Ntb Scanpix

Flere bølger

I begynnelsen av 1920 kom det igjen en ny bølge. Ingen deler av verden ble spart. Nå var det øyer og andre avsidesliggende områder i verden som ble rammet, noen steder med fatale konsekvenser.

Sykdommen var spesielt brutal med isolerte urfolkssamfunn, forteller Mamelund og viser til det lille stedet Enare i Nord-Finland der 10 prosent av innbyggerne døde i et utbrudd vinteren 1920. Også i Norge ble samene hardest rammet.

Spanskesyken kom til Kristiania i juni 1918 og spredte seg utover landet på bare noen uker ved at folk reiste og tok med seg smitten rundt. Store folkemengder som markeder og arrangementer kunne føre til plutselige lokale utbrudd. 

Pandemien rammet svært ulikt blant ulike sosiale grupper. Fattige hadde høyest dødelighet verden over, og også i Norge, viser Mamelunds studier.

Les mer: 100 år siden spanskesyken herjet Oslo

Tiltak virket

Få land stengte grensene, men noen land innførte streng karantene av innkomne skip, forteller Svenn-Erik Mamelund. Det forsinket pandemien og reddet liv flere steder. Den lille øygruppa Samoa i Stillehavet gir en god illustrasjon. På Vest-Samoa (i dag Samoa) døde 25 prosent av innbyggerne, mens på Øst-Samoa (i dag Amerikansk Samoa) var det ingen som døde i det hele tatt.

– Trolig skyldes dette at Vest-Samoa ikke innførte streng karantene av skip, mens dette ble gjort på Øst-Samoa, kun 6 mil unna, sier Mamelund.

I USA drev flere byer med isolering og karantene, stengte skoler og avlyste store arrangementer.

– De byene som innførte disse tiltakene tidlig, gjorde flere av dem og opprettholdt dem over en viss tid, hadde lavere dødelighet enn byer som satte i gang seint, gjorde færre tiltak og slapp opp for tidlig, sier Mamelund.

Hva sier det om hvor lenge vi bør isolere oss? Hvordan veit vi om vi slipper opp for tidlig om det kommer flere bølger med koronapandemien? 

En viktig forskjell mellom Spanskesyken og dagens koronapandemi, er hvem som blir alvorlig syke. I 1918 var det særlig unge voksne som ble syke og også døde av sykdommen.

Med dagens koronavirus øker derimot dødeligheten kraftig med økende alder. En studie fra Italia viser at nesten alle som har dødd av viruset så langt var i gjennomsnitt rundt 80 år gamle og i tillegg led av en eller flere sykdommer. Studier fra Kina viser det samme. Blant de fem som per torsdag var døde i Norge var gjennomsnittsalderen 89 år.

Korona: Her er alt du må vite - Symptomer, smitte, risiko, tiltak og tester

Feil strategi? 

Dette faktum har fått flere til å stille spørsmål ved om Norge og andre land har valgt den beste strategien for å hindre smitte. Kunne det ikke vært lurere å isolere de gamle som er mest utsatt for å bli alvorlig syke og la resten av oss vaske hendene og holde avstand, men ellers la barna gå i barnehage og på skole og jobbe litt mer som vanlig?

Sverige ser ut til å ha valgt denne strategien. Personer over 70 år oppfordres til å begrense sosial kontakt, mens skoler og barnehager enn så lenge holder åpent. Det vil få altfor store samfunnsmessige konsekvenser å stenge dem, mener den svenske statsepidemiologen Anders Tegnell ved Folkhälsomyndighetene.

Forsker Svenn-Erik Mamelund er enig med norske helsemyndigheter i at strenge tiltak og et «føre var»-prinsipp kan ha vært riktig strategi. Han følger selv alle anbefalinger og har knapt beveget seg utenfor hjemmekontoret på kjøkkenet den siste halvannen uka.

Samtidig advarer han mot at nedstengningen av samfunnet kan få enorme følger i form av massearbeidsledighet og langtidskonsekvenser for helse og økonomi, særlig for dem som står svakest på arbeidsmarkedet. I tillegg kommer alle de psykiske konsekvensene av karantene, isolering og svært begrenset sosial kontakt, som igjen trolig går ut over de mest sårbare familiene og barna deres.

Andre, som lege Gunhild Alvik Nyborg, ba Norge se til Kina på «Debatten» på NRK tirsdag: om vi vil stanse smitten går ikke tiltakene hos oss på langt nær langt nok, mener hun.

Les mer: Hva kan du gjøre og ikke gjøre når du sitter i korona-karantene?

Innestengt i 58 dager i Wuhan

Det vi nå opplever i Norge er ingenting mot hva kineserne har gjennomlevd de siste to månedene, bekrefter førsteamanuensis Heidi Østbø Haugen ved Kinastudier på Universitetet i Oslo. I Kina ble rundt 60 millioner mennesker ilagt portforbud. Wuhans 11 millioner innbyggere har nå vært isolert i 58 dager. Mange ble bokstavelig låst inne i hjemmene sine. Alt er stengt. Mat er blitt levert på døra. Folk har vært uten livsnødvendige medisiner.

– Det er så masse frykt som vi ikke har her og heller ikke kommer til å få her, sier Haugen og ramser opp: Matvareprisene har skutt i været. Mange har brukt opp alle sparepengene sine. Jobbene har forsvunnet. Sensuren er blitt verre. Kvinnegrupper rapporterer om mer vold i hjemmet. Kreftbehandlinger og viktige operasjoner er blitt satt på vent.

– Det har helt klart store konsekvenser for folkehelsa å gå så hardt til verks som man har gjort i Kina, sier hun.

Torsdag kom meldingen om at Kina har lykkes med å få kontroll på viruset. For første gang siden viruset dukket opp var det ikke meldt om noen nye lokale smittetilfeller i Wuhan eller resten av Hubei-provinsen det siste døgnet.

Les mer: Land i Asia frykter ny smittebølge

Nå har storbyene Beijing og Shanghai begynt å åpne opp. Men kineserne er redd for en ny smittebølge og opprettholder streng kontroll på folks bevegelser.

– Storbyene har veldig streng kontroll på hvem som kommer inn. Det er et system for hvor alle oppholder seg og alle mobiltelefoner kan spores. I tillegg er det et partiapparat, som går helt ned på gatenivå, som er blitt satt i sving for å kontrollere dette, sier Haugen.

De nye smittetilfellene som nå blir registrert i Kina, kommer alle fra utlandet, ifølge myndighetene. Både kinesere og utlendinger blir derfor plassert i 14 dagers karantene med en gang de ankommer landet.

Haugen tror verdens respons hadde sett annerledes ut om virusutbruddet hadde startet et annet sted.

– Jeg tror den kinesiske responsen har formet hvordan vi har reagert på det. Det virker mindre dramatisk å innføre omfattende hjemmekarantene når Kina fikk sette standarden for at det var sånn det måtte angripes, sier hun.

Les mer: Legen som forsøkte å varsle om sykdommen er død

Får ikke fasiten før det er over

Til Kinas forsvar visste ingen hva vi hadde å gjøre med da myndighetene bestemte å stenge ned i januar. To måneder senere vet vi veldig mye mer, men fortsatt er det store hull. Overlege Preben Aavitsland ved Folkehelseinstituttet sier til NRK at alle strategier nå er «mer eller mindre eksperimenter».

En av de største utfordringene er at viruset er så uforutsigbart. Mens de aller fleste kun opplever milde symptomer som hoste, hodepine og lett feber, kan en potensielt ganske stor gruppe ikke ha symptomer i det hele tatt og likevel smitte andre. Hos andre utvikler viruset seg til alvorlig lungesykdom, de kan trenge pustehjelp og i verste fall dø.

Trolig får vi ikke hele fasiten før alt dette er over, sier forsker Gunnveig Grødeland på avdeling for immunologi på Universitetet i Oslo. Hun er ekspert på vaksiner og koronavirus.

Når dette endelig er over er det i alle fall trolig en stund til vi opplever det igjen, for pandemier er sjeldne. I snitt skjer det bare 3–4 ganger hvert 100. år. Grunnen er at det er mange ting som skal klaffe samtidig. De aller fleste virus lever kun i en art. Noen virus greier å smitte mellom arter, som fra dyr til mennesker, men som regel fører det bare til sykdom hos den som blir smittet. I svært få tilfeller greier det nye viruset også å spre smitten videre, som til andre mennesker. Og i ytterst få tilfeller smitter det nye viruset så lett at smitten sprer seg svært raskt fra menneske til menneske over hele verden.

Sist gang verden ble rammet av en pandemi var under svineinfluensaen i 2009, men da kom det ganske raskt en vaksine. Likevel døde minst 150.000, og kanskje så mange som 580.000 mennesker. 32 av dem i Norge.

Dette er symptomene på korona

Har ingen vaksiner mot koronavirus

Hvis planen nå er å holde oss hjemme til verden har kommet opp med en vaksine, kan vi bli her en stund.

Det er nå første gang et koronavirus har utviklet seg til en pandemi og så langt finnes det ingen vaksiner mot noen typer koronavirus. Selv om det jobbes på spreng med å utvikle en vil den trolig ikke kunne være klar før om tidligst ett år.

Koronavirus er en virustype som oppfører seg svært forskjellig. Mens noen kun gir mild forkjølelse, er andre, som SARS og MERS, svært dødelige. Verdens helseorganisasjon fryktet at både SARS som brøt ut i Kina i 2002 og MERS som brøt ut i Midtøsten i 2012 skulle utvikle seg til pandemier. Grunnen til at det ikke skjedde var at virusene ikke smittet så lett mellom mennesker. Utbruddene var derfor mulig å stanse før de rakk å spre seg verden over.

Denne gangen gikk ikke det. Hvor det bærer nå veit ingen.

Gunnveig Grødeland forteller at det ikke bare er spanskesyken som har slått til i flere runder.

– Pandemier har gjerne hatt en liten forløper med en mildere variant av viruset, så har bølgen forsvunnet før det har kommet en ny oppblomstring som smitter enda lettere mellom mennesker og kan forårsake større skade. Vi vet ikke om det vil skje denne gangen, men vi må ta høyde for at det kan skje, sier hun.

Hva det sier om hvor lenge vi må bli hjemme, er derimot vanskelig å si.

– Denne type inngrep har det ikke vært i befolkningen i moderne tid. Det er veldig vanskelig å si noe om både effektene og konsekvensene av tiltakene. Basert på de dataene vi har i dag er det fornuftig å begrense kontakt mellom mennesker for å beskytte risikogrupper, sier Grødeland.

Torsdag hadde unntakstilstanden i Norge vart en uke. På nyhetsmorgen på NRK kom fungerende assisterende helsedirektør Espen Rostrup Nakstad med en slags trøst. Han sa ikke hvor lenge vi må leve som dette, men ba oss prøve å ikke tenke på korona hele tida: «vi må lære oss å leve med mer usikkerhet», for «koronaviruset vil prege verden i hele 2020».

Marie Mena: – Jeg synger fra balkongen for å spre litt glede (+)

– Alt kan skje!

Tilbake hos sosialantropolog Thomas Hylland Eriksen mener han det ikke er grunn til å se så mørkt på hjemmesitterlivet. Han kaller krisen en limbotilstand som kan gi store muligheter.

– Vi befinner oss i et mellomrom mellom to tilstander der alt kan skje. Vi er løftet ut av våre daglige sammenhenger, dermed kan vi ta et skritt tilbake og se oss selv utenfra. Det er en unik situasjon som åpner for å tenke litt selvkritisk rundt hva slags liv vi lever og verden vi har skapt, sier han.

Samfunn håndterer kriser på uendelig mange forskjellige måter, men for makthaverne er kriser stort sett alltid farlige. Usikkerheten gjør tilværelsen utrygg og det blir ekstra viktig å vise handlekraft og autoritet, mener Eriksen.

– For regjeringen er det viktig å skape et inntrykk av at ting blir som vanlig veldig snart og at det er snakk om en kort unntakstilstand, sier han.

Men når krisen er over er det ikke sikkert at alt blir som vanlig. I stedet kan folket og samfunnet ha forandret seg.

– Kanskje vi oppdager at det går an å leve litt langsommere, at livet består av mer enn arbeid og forbruk og at det er mulig å realisere det gode liv uten å ødelegge planeten. Hvis svaret på det er ja, er vi kanskje på vei mot noe annet, sier Eriksen.

Det er tomt i Oslos gater. Her fra Youngstorget. Foto: Mimsy Møller

Han er selv i karantene etter å ha vært på reise og bruker blant annet tida hjemme på å stelle i hagen.

Men det kan også gå andre veien – kaos og krise kan gjøre oss til trygghetsnarkomane som ikke ønsker noe annet enn det livet vi hadde før.

– Særlig folk som har det veldig bra i utgangspunktet, som oss her oppe i nord, kan reagere sånn. De som har store forventninger om at dette vil bety løsningen på klimakrisen for eksempel kan derfor bli skuffet, sier Eriksen.

I tillegg er det også en risiko for at økende polarisering og nasjonalisme som allerede var på frammarsj i verden, vil øke nå.

– Det er vondt å bli brakt ut av hverdagen. Samtidig står alle samfunn i krisesituasjoner overfor veivalg. Hvilken vei det går aner vi ikke. Men hvis mange nok vil det kan bli en mulighet til noe annet og bedre på den andre siden.

Hold deg oppdatert: Få nyhetsbrev fra Dagsavisen