Musikk fra morgen til kveld

– Da vil jeg ha det stille før vi starter! sier dirigent Liv Astrid Dahl, og ser oppfordrende på den noe urolige forsamlingen av barn og ungdommer i auditoriet her på Majorstuen skole i Oslo. Det er ukens korøvelse, skoledagen er snart på hell, og særlig tenorgutta på bakerste benk tuller og tøyser og vrir seg på benkene. Men i likhet med de 125 andre elevene på landets eneste musikklinje for barn og ungdom, er de allerede garvede, notekyndige musikere som har spilt og sunget siden de var bitte små. Lenger ned i benkeradene finner vi for eksempel Birgitta Oftestad (13), som har spilt cello siden hun var fem, og i neste korgruppe i dag kommer 15-årige Zakarias Nikolai Meyer Øverli, en erfaren sanger fra Sølvguttene som nå drømmer om å bli jazzmusiker som Jan Garbarek.

– Kom igjen, tutti fra takt 57! Dere vet hva «tutti» betyr, ikke sant? Det betyr «alle», sier dirigenten. Så begynner tenor- og bassguttene å synge «grunnriffet» til korsangen «Vuelie», berømt fra Disney-filmen «Frozen». Etter hvert legger jentene sine lyse sopran- og altstemmer over, lag på lag, og til slutt er harmonien nærmest fullkommen i det lille auditoriet på Majorstuen skole – i alle fall musikalsk.

Egentlig skulle den 12-årige musikkeleven Aksel Rykkvin også vært med på denne korøvelsen, men han har vært opptatt med noen andre prøver denne formiddagen. Dagsavisen har nettopp hentet guttesopranen utenfor klasserommet, midt i kaoset som oppstår når mange elever skal kle på seg yttertøy og låse skapene sine etter endt skoledag. Men selv om skoledagen er over, betyr det ikke at Aksels arbeidsdag er det. Sammen med ham og faren Rikard kjører Dagsavisen ned til Den Norske Opera & Ballett i Bjørvika, der Aksel tar fram nøkkelkortet sitt og beveger seg hjemmevant gjennom kunstnerinngangen.

ANMELDELSE: Unge aktører i ujevn Brecht for barn

I kantina på veien opp til øvingsrommet møter vi Aksels dirigent i Operaens Barnekor, Edle Stray-Pedersen.

– Jeg har 80 barn og unge i koret, og alle stemmene der er viktige for meg. Men det er sjelden jeg har en guttesopran av et slikt kaliber som Aksel. Jeg har nok ikke opplevd noe lignende i hele min karriere, sier Stray-Pedersen til Dagsavisen.

– Jeg håper det de lærer i koret vil berike dem på veien. En del av dem blir kanskje musikere når de blir voksne, og vi skulle gjerne hatt flere norske sangere i Operaen. Men barnestemmen er sårbar og ikke ferdig utviklet, så vi må ikke slite den ut, selv om den er vakker, sier hun, og spøker med at man i gamle dager kastrerte unge gutter for at de skulle bevare de vakre, lyse stemmene sine.

– Det kan noen ganger være litt fristende, sier hun ertende til Aksel.

– Akkurat der må nok vi foreldre sette foten ned, smiler faren Rikard.

Like etter står Aksel foran notestativet sitt i et lite øvingsrom, og snakker inderlig og bedende til kvinnen som sitter der med hendene hvilende på tangentene.

«Mummy? Mummy? Mummy!» sier den lysluggede gutten, med stadig mer fortvilelse i stemmen.

– Flott! Du skal være litt redd, ikke sant? Bra med et lite spørsmål i stemmen på slutten der, sier kvinnen, som slett ikke er guttesopran Aksel Rykkvins «mummy», men hans faste sangpedagog Marianne Willumsen Lewis. Nå skal de sammen øve til Aksel Rykkvins rolle som «Gutten» i komponisten Rolf Wallins nye opera «Elysium», som har premiere i neste måned.

All tekst er på engelsk, skrevet av den britiske dramatikeren Mark Ravenhill. «Where did all the humans go?» synger Aksel Rykkvin, og den sterke, klangfulle sopranstemmen hans fyller hele øvingsrommet. Stemmen hans har denne udefinerbare, lyse «guttetonen» som gjør at man med en gang hører at det ikke er en kvinne som synger, men en ung gutt som ennå ikke har kommet i stemmeskiftet.

«Where did all the humans go?» synger han igjen.

«It doesn’t matter!» avbryter pedagog Lewis, og legger til på bløt sørlandsdialekt:

– Fint! Bra, Aksel! Og ikke vær redd for å synge ut. Jeg vet det står «piano» i noten, men blås i det!

Marianne Willumsen Lewis er en viktig person i Aksel Rykkvins liv. Hjemme på Lambertseter har han både en mor, en far og en lillesøster, men når man lever og ånder for klassisk musikk og sang, er sangpedagogen en sentral skikkelse i livet. Lewis gir sangtimer på Majorstuen skole der Aksel Rykkvin går i 7. klasse, og er også hans sangpedagog når han øver i Operaen. Marianne Willumsen Lewis var dessuten ved hans side da han nylig tilbrakte en hel uke i en kirke i London for å spille inn en solo-CD med klassisk barokkmusikk sammen med anerkjente The Orchestra of the Age of Enlightenment. Da han dro ned til London, hadde han med seg foreldre, søster og besteforeldre. Men sangpedagog Lewis var den som ble med ham helt inn i den store kirken St. Augustines i Kilburn, London, sammen med orkesteret, dirigenten og produsenten for CD-en. Mange timer hver dag. Kirken viste seg å være større enn Oslo domkirke, som Aksel kjenner godt ettersom han også synger i Oslo domkirkes guttekor. Med Operaens Barnekor og de to korene han synger i på Majorstuen skole, blir det i alt fire kor å følge opp med øvinger og konserter, i tillegg til at han har sine egne sangtimer og soloprosjekter. På hverdagene er han gjerne hjemme i 19.30-tida om kvelden, og iblant må han øve hjemme også.

– Det var en del vanskelige partier å synge på den CD-en, og vi visste ikke på forhånd hvordan du ville reagere, fortsetter Lewis.

– Jeg hadde aldri spilt inn en CD før, sier Aksel.

– Jeg kunne også vært der for deg hvis du trengte trøst, men det gjorde du ikke! Men jeg fikk da flytta ovnen da du ble så varm på øret, minner Lewis ham om.

– Det var en veldig kald kirke, og så sto jeg ved siden av en skikkelig varm ovn og sang, forklarer Aksel.

– Til slutt ble det så varmt at øret mitt begynte å få sånne blemmer!

Det var før jul i fjor det ble kjent at en norsk guttesopran skulle få spille inn en CD med et kjent orkester i London. Aksel Rykkvin og faren hans stilte en del opp i pressen, og i en avis ble det hevdet at Aksel Rykkvin tar sikte på å bli «klassisk musikks Justin Bieber». Da de var i frokost-TV på TV 2, spurte programlederen om hva i all verden Aksel vil gjøre den dagen han kommer i stemmeskiftet og den lyse guttesopranstemmen hans blir borte for godt.

– Da får jeg ta meg en pause, da. Kanskje spille litt mer fotball, svarte Aksel avslappet.

Men han innrømmer at han er glad for at han rakk å spille inn CD-en før stemmeskiftet. En særegen guttesopranstemme kan bli forvandlet til en mye mer ordinær tenor eller bass når gutten blir voksen.

– På en måte er «min største drøm» nå ferdig, for det var å få spille inn en CD sammen med et orkester, sier Aksel, som må vente til september før CD-en kommer ut.

– Alt som har skjedd hittil er bare en bitte liten del av livet mitt. Resten av livet mitt venter på meg, og jeg tror jeg vil klare å bli sanger når jeg blir voksen. Hvis stemmen min holder, da. Å spille inn en CD var så gøy at det har jeg lyst til å gjøre flere ganger.

LES OGSÅ: Ketil Bjørnstad - et norsk vidunderbarn

Aksel Rykkvin sang barnesanger på morens fang med klar, ren stemme fra han var to-tre år, og da han var nesten seks startet han i Oslo domkirkes guttekor. Fortsatt er det en håndfull rene guttekor igjen i Norge, der Sølvguttene er det mest kjente. Blandede amatør-barnekor fins over hele Norge, og jevnlig går drøyt 120.000 elever på kulturskole for å synge og spille, ifølge de siste tallene fra Grunnskolens Informasjonssystem (GSI). I tillegg går 113 talentfulle elever på Barratt Due musikkinstitutt. Interessen framstår derfor som ganske betydelig for klassisk musikk blant norske barn og unge, men i det store bildet er de så få at de gjerne blir sett på som de «litt rare» i venneflokken når de konser på Beethoven, Bach og Mozart i stedet for Idol-auditions og Justin Bieber. Det eneste stedet norsk barn og ungdom får undervisning i musikk som en del av det vanlige skoletilbudet, er på Majorstuen skole. Til høsten blir de 150 musikkelever der.

– Her møter musikkelevene andre barn og unge som driver med det samme som de sjøl. Noen elever har fortalt at de opplever at de da ikke er «de rare» lenger, sier Liv Andersen, som er musikkansvarlig på Majorstuen skole. Vi sitter i en sofa i resepsjonen på skolen og venter på cellisten Birgitta Oftestad, som snart er ferdig med timen sin i musikkteori.

– Vi har holdt på i fem år, og vi var og er den første skolen i Norge med dette tilbudet, som vi håper skal spre seg til flere kommuner. I resten av Norden, Europa og verden for øvrig er det helt vanlig med musikkutdannelse i barne- og ungdomsskolen, sier Andersen til Dagsavisen.

– Hvor tidlig syns du barn bør begynne med musikk for å bli skikkelig gode?

– Helst når de er mellom fire og seks år gamle. Musikk er et ferdighetsfag. Du må øve, øve, øve, og det beste er om det lekes inn fra tidlig alder.

– Er voksne, norske musikere generelt på samme nivå som andre?

– Vi har noen enkeltmusikere som er helt fantastiske. Men folk begynner for seint, og rekker ikke å bli gode nok. Vi ser det når det søkes jobber i Operaen, Oslo-Filharmonien, og i andre orkestre, og når de skal ta musikkstudier på masternivå: De norske når ofte ikke opp. Det er gjerne utlendingene som får plassene. Musikere flytter oftere over landegrensene nå, og norske musikere når dessverre ikke opp i den globale konkurransen, hevder Andersen.

Hun mener det ikke har vært noen stor tradisjon i Norge for å satse på musikk.

– Det er ikke helt anerkjent som en viktig ting i livet, og det blir gjerne sett på som noe elitistisk om barna begynner veldig tidlig med musikkundervisning. I mange land har det svært høy status å være musiker, men kanskje ikke så mye i Norge. Idretten, derimot, har høy status i Norge, mener Andersen, som legger til:

– Dette er ikke et elitetilbud, men et tilbud der ungene får fordype seg i noe de elsker å holde på med. De får undervisningen gratis som en del av skolen, i stedet for å betale for dyre privattimer. Derfor mener jeg dette er et veldig demokratisk prosjekt. Når de ferdige hos oss, har de fått en realistisk mulighet til å gå videre for å bli profesjonelle musikere. Eller de står fritt til å gjøre noe annet. Om en av dem blir statsminister i stedet, syns jeg det også er helt fint! spøker hun.

LES OGSÅ: Atle Antonsen i Alexander Mørk-Eidems oppsetning av Mozarts Tryllefløten

Der kommer Birgitta Oftestad fra teoritimen, med den svære cellokassen på ryggen. Vi slår følge med henne bort til Barratt Due musikkinstitutt, der hun ofte øver om ettermiddagen etter skolen. Når hun går foran oss over lyskrysset på Majorstua, ser celloen nesten større ut enn jenta. Selv om Birgitta bare er 13 år, har hun allerede spilt cello i åtte av dem. Hun har holdt konserter, deltatt i internasjonale konkurranser, og vunnet priser. Snart skal hun på musikkfestival i Litauen, og til våren skal hun delta med en trio på festspillene i Bergen. Hun kommer ofte hjem i til familien i bygårdsleiligheten på Torshov i sekstida, og etter det øver hun et par-tre timer på celloen.

– Hva sier naboene dine til det, da?

– De er veldig hyggelige, og setter seg ute i trappa for å høre på noen ganger, smiler Birgitta, som heller ikke får noen klager fra foreldrene eller storesøsteren, som synger i kor. Men småsøsknene hennes klager av og til, selv om de selv spiller trompet og trombone. Det kan være mye mektig lyd i en cello.

– Blir du ikke noen ganger lei av å øve så mye?

– Det er mye teknikk man må øve inn, og det kan jo bli veldig kjedelig. Men det er verdt det. Når man vil nå målene sine, må man øve mye, sier Birgitta, som heller ikke tar fri fra musikken i helgene. Da spiller hun i et orkester, gjerne både lørdag og søndag. Der treffer hun også de nærmeste vennene sine fra klassen på musikklinja og Barratt Due.

– Det er ikke så mange andre som driver med klassisk musikk, så jeg tror vi blir ekstra gode venner fordi vi har samme interesser, sier Birgitta.

– Jeg elsker klassisk musikk, mer enn noen annen musikk. Men jeg kan forstå at ungdom som bare liker vanlig popmusikk syns det er rart og litt komisk at vi fortsatt spiller musikk som for eksempel ble laget på 1700-tallet. I vårt moderne samfunn vil alle helst ha det nye, og mange syns nok klassisk musikk er skikkelig «ut», sier Birgitta, som ikke ser ut til å ta det så tungt.

– Musikken betyr ekstremt mye for meg. Det gjør livet rikere, og jeg kan ikke se for meg et liv uten musikken. Jeg har lyst til å bli musiker når jeg blir voksen, det er derfor jeg øver mye nå. Å spille cello gir meg også mye glede. Gjennom om å mestre det tekniske, kan man gjøre nesten hva man vil med musikken, sier Birgitta, som kan bli ganske nervøs når hun skal spille konsert for mange mennesker.

– Men når jeg først sitter der og spiller, vil jeg gjerne dele musikkgleden med publikum. Jeg vil at musikken min skal bære helt ned til bakerste rad.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Zakarias Nikolai Meyer Øverli har på sin side i årenes løp sunget mange, mange konserter sammen med Sølvguttene, landets mest kjente guttekor. Da vi treffer ham på Majorstuen skole like før ukens korøvelse, er det ikke så mye sølvgutt igjen i ham. Borte er matrosdressen og den lyse guttesopranstemmen, nå har han vært gjennom stemmeskiftet, fått langt hår, saksofon og basstemme. Zakarias har sang som hovedinstrument på musikklinja, men er egentlig hekta på jazz. Han syns det er dumt at skolen ikke har noe tilbud på saksofon, ettersom det er uenighet om det er et klassisk instrument. Så Zakarias tar privattimer i jazz hos pianolæreren sin, og øver svært mye hjemme på saksofonen.

– Klassisk musikk er også ekstremt fint, men jeg syns jazz er mer interessant. Nå for tida hører jeg mye på standardjazz, for å lære mest mulig. Målet mitt er å spille mer klangbasert saksofon, og de jeg ser mest opp til i Norge er folk som Trygve Seim og Jan Garbarek. Jeg hører også mye på «de store» innen jazzen, som Charlie Parker og John Coltrane. Jeg har veldig lyst til å bli frilansmusiker når jeg blir voksen, men det er en lang reise dit, og det er utrolig mye som kan skje på ferden. Jeg vil ikke bestemme meg nå for at «sånn skal det bli», sier han.

Zakarias syns det var en stor lettelse å komme hit til musikklinja på Majorstuen skole. Hjemme på Kjelsås var han den eneste i kameratgjengen som var interessert i klassisk musikk. De andre var mest opptatt av ski og fotball.

– Jeg gikk jo også på ski, mange lange turer med pappa. Da jeg begynte i Sølvguttene, sa pappa til de andre på langrenn: «Guttekor, syns dere det høres kult ut, eller?» Da svarte gutta – i kor, da! – «neeeei!».

– Så jeg var ikke akkurat stolt av å være med i Sølvguttene. Det gjorde at jeg lette etter et miljø der jeg kunne være mer meg selv, og ikke bare følge flokken, sier Zakarias, som byttet til musikklinja i 9. klasse på ungdomsskolen.

– Jeg var spent på å komme hit. Jeg var litt redd for at det bare var masse «vidunderbarn» her, som øvde fire timer hver dag og ikke hadde sosiale antenner i det hele tatt! Men her er det alle slags folk, som liker andre interessante temaer også. Som litteratur og politikk, sier Zakarias.

– Det beste er at kan jeg gå i skolegården og diskutere moderne komponister som György Ligeti og Iannis Xenakis, og oppleve at folk faktisk har hørt om dem!

Zakarias ser ganske lykkelig ut ved tanken, mens Dagsavisen i sitt stille sinn bestemmer seg for å google både Ligeti og Xenakis. (I ettertid finner vi blant annet ut at Ligeti er mannen bak filmmusikken til filmene «Ondskapens hotell» og «Eyes Wide Shut»).

Så går Zakarias inn for å øve med skolekoret i det lille auditoriet. Der vil han kanskje sitte sammen med de litt urolige, eldste tenorgutta på bakerste benk. Kordirigent Liv Astrid Dahl vil nok stramme dem opp, og så må de alle synge «Vuelie» fra «Frozen». Eller, unnskyld: Tutti!