Musikalen som hjemsøker vårt land

- Jeg hadde jo veldig, veldig, veldig lyst til å være med.

Mathea-Mari Glittenberg sitter foran de store vinduene i en lys studioleilighet i Oslo sentrum. Håret er Rapunsel-langt, øynene blå og store, og hver setning ender på oppadgående kurve. Hun har brukt en time på å tygge i seg formiddagsmaten innimellom ivrig prating, og snart skal hun dra av gårde til dagens prøver på Folketeatret. Den bergenske tolvåringen med den klokkerene stemmen ble kjent for sine gåsehudframkallende opptredener på Norske Talenter - nå deler hun rollen som Norges nye Annie med Nora Bratfos fra Oslo. På Folketeatret 27. september går teppet på ny opp for jentemusikalen over alle musikaler.

- Det er liksom utrolig gøy, for det er så stort alt sammen, sier Mathea-Mari.

Fansen er alt på banen. På Instagram har hun over 2.000 følgere som daglig peprer henne med komplimenter: «Er skikkelig fan av deg,» skriver en av dem i kommentarfeltet under et bilde. En annen: «Tenk at du er blitt nesten som en kjendis.»

Høy på Annie

Mathea-Mari selv er et eneste stort glis.

- Det er veldig få hovedroller for jenter i sånne musikaler som det. Det er liksom drømmerollen da, sant? Det finnes ikke noe annet som er i nærheten av det.

Hun setter gaffelen i en agurkbit og sier med trykk på hver stavelse:

- Jeg er veldig, veldig heldig da, for å si det sånn.

Det har skjedd med jevne mellomrom de siste par tiårene: To jenter med utenomjordiske sangstemmer plukkes ut blant hundrevis av håpefulle, til en storproduksjon av musikalen «Annie». De blir kledd opp i røde, krøllete parykker, og for en stund blir de nasjonens kjæledegger. Etter at Mathea-Mari og Nora ble valgt ut til å spille Annie, gjestet de på kort tid TV 2, TVNorge, P4 og P2, og dukket opp i en rekke aviser. De sang «I morgen» i Allsang på Grensen så gåsehuden sitret hos tilskuerne, som om det var den naturligste ting å opptre med flere hundre tusen mennesker som publikum.

Men hittil har ingen klart å overgå den første store norske «Annie»-produksjonen i 1991, selve ur-Annien, som gikk for fulle hus på Bryggeteatret i nesten to år. Allerede et halvt år før premiere varslet Aftenposten om Annie-feber. Tre dager etter at billettsalget åpnet var flere tusen billetter solgt, og da premieren kom hadde mer enn 75.000 sikret seg billett. Braksuksess, skrev VG. Totalt 102.000 mennesker så forestillingen på det vesle teateret, mens platen med sanger fra musikalen solgte over 40.000 eksemplarer. «Maken til suksess har vi aldri sett,» sa teaterets billettsjef - 100 prosent belegg over lang tid er nesten uhørt for en teateroppsetning.

I stormens øye sto fire små jenter: Norges første Annier, som ble slynget ut i kjendistilværelsen over natten.

- Jeg følte meg høy hele tida, sier Jannecke Øinæs, kjent fra blant annet Hotel Cæsar. I 1991 delte hun Annie-rollen med Maria Haukaas Mittet (den gang Storeng), Siri Johansen og Henriette Faye-Schjøll.

- Jeg gikk rundt i en evig lykkerus. Når jeg kom hjem om kvelden, hadde jeg vondt i kinnene etter å ha smilt hele dagen. Og selvfølgelig fikk vi gullplate for Annie-innspillingen! Alt var bare gull, gull, gull i den perioden. Det kunne liksom ikke bli bedre.

Hvert trinn av «Annie»-produksjonen ble grundig dekket av alt fra riksdekkende aviser til lokalradiostasjoner. Regissøren hadde alliert seg med Norsk Ukeblad for å innkalle til audition - et vellykket PR-grep som kan ha trigget den nesten ekstatiske interessen for forestillingen. «Vil du bli Annie,» sto det på en dobbeltside i det som da var en av landets mest leste publikasjoner, en gang ved påsketider i 1991. 1.893 jenter sendte inn kassetter og videoer av seg selv, så mange at postsekkene hopet seg opp i produksjonsselskapets kontorer.

- Ingen hadde regnet med at «Annie» skulle få en slik oppslutning, sa en overveldet regissør Daniel Bohr til Aftenposten. Til sammenligning hadde 750 meldt seg på audition til «Sound of Music» et par år tidligere, en annen suksessoppsetning som gjorde Sissel Kyrkjebø til stjerne. Jakten på Annie ble en av Norges første offentlige talentkonkurranser, mange år før «Idol», «The Voice», «Dansefeber» og «Norske talenter» gjorde sitt inntog på norske TV-kanaler. Da rollen var besatt, ble de fire utvalgte presentert i beste sendetid på NRK en lørdag kveld.

- Vi løp på do hele tida før det skulle begynne, for vi var så nervøse, sier Jannecke Øinæs.

Det var starten på et skjellsettende år, og et veiskille i livet for den lille jenta.

- Det er en lykkefølelse jeg sjelden har kjent. Jeg tror livet mitt hadde vært veldig annerledes om jeg ikke hadde vært med i «Annie».

Sikker suksess

For dem som har levd under en stein de siste 30 årene: Musikalen «Annie» handler om en foreldreløs jente som bor på barnehjem under nedgangstidene på 30-tallet. Annie og de andre foreldreløse jentene blir pisket rundt av den alkoholiserte bestyreren Mrs. Hannigan, som hater små barn. Det er et hundeliv, men Annie har håp.

- Annie har pågangsmot og er veldig positiv i alt hun gjør, sier Mathea-Mari.

- Og så har hun veldig respekt for de andre jentene på barnehjemmet, selv om de er yngre enn henne. Det er en spesiell rolle. Hun er glad, trøstende og omsorgsfull, men likevel bestemt. Det er derfor hun lykkes så godt.

Det kommer en dag i morgen, synger Annie, og for den som er en sann optimist går det gjerne bra. Annie smelter hjertet til den gretne milliardæren Oliver Warbucks, og sjarmerer til og med president Roosevelt med sin ukuelige optimisme. «Min regjering skal se lyst på framtida til dette landet,» erklærer musikalens FDR etter møtet med den foreldreløse jenta. «Annie» er en klassisk «rags to riches»-fortelling, som først dukket opp i tegneserieform i 1924 da brødkøene var lange og Dow Jones pekte bratt nedover. Men det var først da Annie kom i musikalform på 70-tallet, at en moderne klassiker var født.

I salen på Broadway i 1977 satt Aftenpostens musikal- og teaterkritiker Mona Levin.

- Jeg gråt øynene ut av hodet. Jeg ble så rørt, sier Levin.

Det var mange som lot seg bevege. Musikalen ble nominert til ti Tony-priser - musikalbransjens Oscar - og vant sju av dem. Ensemblet spilte 2.377 forestillinger gjennom seks år, før oppsetningen ble tatt av plakaten.

Musikalen har alt en familieforestilling trenger, mener Mona Levin.

- Masse barn og rørende, dresserte hunder. Og snille voksne, slemme voksne og dumme voksne. Dumme voksne, det elsker alle barn. Men det viktigste er musikken: Den treffer deg rett i hjerterota. Jeg gråter like mye hver gang jeg ser musikalen, og det er deilig.

New York Times anslår at musikalen siden er blitt satt opp opptil 900 ganger i USA. Flere stjerner har hatt sin debut som Annie eller en av vennene hennes: Sex og singelliv-stjerne Sarah Jessica Parker tok over hovedrollen i Broadway-produksjonen på 80-tallet, mens Hollywood-skuespillerne Alyssa Milano og Molly Ringwald debuterte i «Annie»-oppsetninger i henholdsvis New York og Los Angeles.

Også i Norge har mange Annier holdt på plassen i rampelyset.

- Nesten alle som har spilt Annie, har senere fått betydning i norsk teater, sier Mona Levin, og fortsetter:

- Det går som regel veldig bra med dem som spiller Annie, og jeg tror nok at den musikalen har fungert som en talentutvikler. Den har gitt mange unge mennesker en slags retning i livet. Og så har den gjort mange, mange barn til gode teatergjengere.

Tid for talenter

Men Norge var et ganske annet land i 1991. Den gang konkurrerte skoleelevene i O-fag- og norskkunnskaper i det enormt populære NRK-programmet «5På». I dag står de i kø i timevis for å sikre seg en plass når «Idol» kommer til byen. I «Ungdommens kulturmønstring» var det pianoakkompagnement og visesang som gjaldt - i dag er det rap-battles og avansert koreografi etter modell av «So You Think You Can Dance». Annie-ensemblet på Folketeatret synger Møkkaliv - ikke Hundeliv - til tunge beats, mens de danser som proffe hiphopere, og tekstlinja «klyp meg nå» er blitt til «klyp meg, please». Og mens de fleste små skuespillerne i den første «Annie»-produksjonen knapt hadde sceneerfaring, er dagens små stjerner blitt helproffe.

«Nivået på barna som møtte til audition tok nesten pusten fra Scenekvelders mannskap», skrev produksjonsselskapet etter «Annie»-auditionen i mai. Kunstnerisk leder Atle Halstensen mente at det uten tvil måtte være «satsingen på kulturskoler, danse- og ballettakademier og lokale teaterlag, som har ført til at nivået hos norske utøvere er blitt så høyt.»

Daniel Bohr, som regisserte «Annie»-forestillingen i 1991, ga uttrykk for en langt mer nøktern innstilling:

- Jentene vi har plukket ut har gode og solide stemmer, sa han til Aftenposten.

- Du kan se i øynene deres at de har litt «showbusiness» i seg. Det viktigste er at de har rytme og musikalitet, så skal vi alltid klare å lære dem å danse og spille.

Også forestillingens største stjerner hadde mer talent enn de hadde erfaring.

- Jeg spilte tennis og sto slalåm, jeg, sier Jannecke Øinæs.

- Å synge lærte jeg meg selv hjemme på rommet.

Irene Johansen, som tok over rollen som Annie på Bryggeteatret i 1992, skilte seg ut blant sine jevnaldrende.

- Jeg trente ballett seks dager i uka, det ble nesten sett på som barnemishandling den gang. Nå er det en større forståelse for at talentene ikke bare vil, men trenger å få bruke evnene sine.

Johansen driver i dag Den norske ballettskole, en privat skole der spesielt begavede barn og ungdom får danse- og musikalundervisning - seks dager i uka, om de ønsker det. Også det offentlige undervisningstilbudet har endret seg de siste tiårene.

- I 1991 var ordet talent nærmest tabu i norske kulturskoler, sier Åste Selnæs Domaas i Norsk kulturskoleråd. Hun har vært ansvarlig for undersøkelsen «Mer tid for talent», som snart publiseres i forbindelse med kulturskolenes 40-årsjubileum.

- I alle år har man hatt en visjon som heter «kulturskole for alle». Men nå innser man mer og mer at for å oppfylle den visjonen, må man også gi et fordypningstilbud til de aller mest motiverte. Det er skjedd en holdningsendring i det at talentutvikling er blitt del av visjonen.

Allerede i 1988 begynte Kulturskolerådet å utrede behovene til spesielt talentfulle barn. «Det er et samfunnsansvar å ivareta de spesielle undervisningsbehov musikktalentene har,» konkluderte utvalget. Likevel tok det lang tid før talentutvikling ble en integrert del av det offentlige tilbudet. Da Trondheim kommunale kulturskole begynte å arrangere lørdagsskole for spesielt begavede elever i 1986, var de alene blant de kommunale musikkskolene om å gi et slikt tilbud.

- Det bare tvang seg fram, sier rektor Vidar Hjemås.

- Vi fikk elever som sprengte rammene for det undervisningstilbudet vi hadde. De ville bruke mer tid, og hadde behov for å jobbe med likesinnede.

Undersøkelsen som Norsk kulturskoleråd snart skal publisere, viser at samtlige kulturskoler som har svart, har et talenttilbud - totalt 81 skoler landet rundt. Det reelle tallet er antakelig høyere.

- Kanskje har vi vært litt redde for ordet talent i det sosialdemokratiske Norge, sier Hjemås.

- Men mitt inntrykk er at det er blitt mer stuereint de siste årene.

Året som varte et helt liv

- 1.893, sier Maria Haukaas Mittet.

- Tenk at jeg husker det tallet. Det var 1.893 jenter som meldte seg på audition. Alt fra den tida er svidd inn i hukommelsen min. Når jeg går på Aker Brygge nå, lukter det akkurat som det gjorde den gang. Da er jeg rett tilbake i 1991 igjen. Det var et år som varte et helt liv.

Sangeren som tidligere het Maria Haukaas Storeng, kom på femteplass i Eurovision Song Contest i 2008 og gjorde det skarpt i «Idol» i 2004. Men lenge før det sjarmerte hun en hel nasjon i rollen som Annie i 1991. Med smilehull, kanintenner og eplekinn, blid og tøff på samme tid, var hun som skapt for å spille Annie. Over natta fikk hun nærmest rockestjernestatus.

- Det var helt vanvittig, sier Haukaas Mittet, som sammen med moren flyttet fra Senja til Oslo for å være med i forestillingen.

- Når jeg kom ut fra T-banen, idet jeg gikk ut døra på vei til skolen eller til teateret, snudde alle seg etter meg. Vi gikk jo rundt med rødt, krøllete hår og var levende reklame. Så det var mye oppstuss.

- Hvordan har det preget livet ditt?

- Som artist har det formet meg enormt å være med i den forestillingen. Det var starten min, det ga meg en arbeidsmoral av en annen verden. Livet mitt kunne ha vært ganske annerledes om jeg ikke var blitt med i «Annie». Jeg vet ikke hvor stor interesse jeg hadde hatt for å drive med musikk på sikt. Jeg var veldig opptatt av å henge med de kule - et sånt barn var jeg, lett påvirkelig. Så det spørs om jeg hadde studert noe helt annet. At jeg ikke hadde hatt troen på meg selv.

Da jenta kom tilbake til Senja etter ett år i Oslo, fikk hun også smake medaljens bakside. Uten at hun var klar over det, hadde interessen vært stor i hjembygda, og lokalavisen hadde skrevet side opp og ned om Senjas nye storkjendis.

- Jeg var et mer kjent ansikt enn jeg visste og skjønte, sier Haukaas Mittet.

- Og etter at «Annie» var ferdig, hadde jeg ikke lyst til å være det. Det oppstår lett misunnelse i et lite miljø, og det er en lærdom for livet å ha alles øyne på seg. Du lærer deg å leve med rykteflom når du er 12-13 år, og det er en veldig sårbar alder. Jeg levde et anonymt liv i etterkant av «Annie», og jeg er glad jeg slapp å være i søkelyset i de mest sårbare tenårene.

Stille etter applausen

Også lille Jannecke Øinæs skulle for alltid bli preget av året med stående ovasjoner.

- Det ga meg en følelse av at jeg alltid ville ha suksess, at det alltid ville være fulle hus, at folk alltid ville like meg. Så måtte jeg gradvis oppdage at det er ikke sånn livet er. Mens andre bygger seg langsomt opp, hadde jeg full suksess med en gang, og så traff jeg bakken så det smalt.

Etter at «Annie» var over, fortsatte Jannecke Øinæs å få roller i teater- og musikaloppsetninger. Men suksessen fra 1991 var vanskelig å overgå.

- Da jeg ble ungdom lurte jeg sånn på hvem jeg var, sier Øinæs.

- For da disse komplimentene ikke kom så ofte, tenkte jeg at nå må jeg ha gjort noe gærent. Jeg tenkte at hvis jeg ikke fortsetter å få premierer framover, så er jeg kanskje ikke elsket. Og jeg var jo elsket, men jeg tenkte «hva er jeg uten stemmen min?». Og da jeg mistet stemmen i starten av tjueårene, mistet jeg hele identiteten min. Jeg gikk ned i et svart hull. Jeg måtte være stille i et halvt år, og når du lurer på hvem du er og føler at du ikke har noen indre kvaliteter … da blir det veldig mørkt.

Siden har Øinæs langsomt bygget seg selv opp igjen. Hun har startet selvutviklingskonseptet Wisdom From North, og begynt på lærerutdannelsen. I framtida vil hun lære elevene sine å være glad i seg selv - uavhengig av hvordan de presterer. Og selv om hun fortsatt jobber som skuespiller, mener hun det er viktig å styre unna den rene jakten på applaus.

- Det var en veldig god tid, og jeg er takknemlig for alt som skjedde. Men jeg ser at det har preget meg som person. Nå finner jeg ut at det er så mye mer ved meg enn bare en stemme, og det er en viktig lærdom for meg. Det er viktig å ikke miste seg selv i en underholdningsbransje der man blir vurdert opp og ned på den ene auditionen etter den andre.

Nøktern stjerne

I den lyse leiligheten i Oslo sentrum har Mathea-Mari Glittenberg spist opp formiddagsmaten, gredd den lange hestehalen, skiftet til svarte treningstights, og snørt på seg sjokkrosa Nike-sko. Faren, Jens Petter Glittenberg, finner fram to yoghurt-alternativer fra kjøleskapet og holder dem opp for henne så hun kan velge - det er viktig å ha proviant til prøvene som snart skal begynne på Folketeatret. De to skal bo i Oslo fram til premieren i slutten av september, og pendle hjem til familien i Bergen i helgene. Der har Mathea-Mari nettopp begynt på ungdomsskolen, men de voksne rundt henne er opptatt av at hun ikke skal tenke for mye på fransklekser og matematikk i tida framover.

- Skolen er veldig forståelsesfull, sier Glittenberg.

- De sier at hun ikke må bruke for mye tid på skolearbeid i høst, at nå er det «Annie» som teller. De har oppfordret meg til å ikke pushe henne, heller holde henne litt tilbake.

Han snur seg til datteren.

- Du er jo litt sånn flink pike, Mathea-Mari. Det kan bli litt mye hvis du både skal prestere 100 prosent på skolen og gjøre «Annie».

Mathea-Mari trekker på skuldrene. Før hun prøvde seg i rampelyset på «Norske talenter», var foreldrene opptatt av å forberede datteren på at det ikke alltid går som man håper.

- Vi har jo snakket om det, at de aller fleste som går på audition ikke får noen rolle. Før «Norske talenter» snakket vi mye om å ryke ut, og da hun røk ut av konkurransen tok hun det veldig bra - hun var glad for å ha kommet så langt. Det var en del som ikke taklet det så bra, både barn og foreldre som gråt i kulissene.

- Foreldrene også?

- Jajamen, sier Glittenberg.

- Hvis ikke vi hadde trodd at Mathea-Mari kunne takle det, hadde vi ikke meldt henne på. Hun er veldig jordnær, selvstendig og trygg.

- Jeg hadde jo regnet med å ryke ut da jeg dro på «Annie»-audition, sier Mathea-Mari nøkternt.

- Jeg regnet spesielt med å gå ut på dansetingene. Målet med «Norske talenter» var heller ikke å vinne, men at jeg kanskje skulle gjøre sånt som dette her. Det er jo bare det jeg vil. Noen liker å spille fotball, sant. Jeg liker å synge og spille teater. Det er bare sånn det er, liksom, ler hun, og går enda noen trinn høyere i toneleie:

- Det er bare veldig, veldig, veldig gøy.

marte.solbakken@dagsavisen.no

Musikalen er blitt spilt i over 30 land jorden rundt, blant annet i Polen, Zimbabwe og Japan.

I Japan gis det hvert år ut en plate med nye innspillinger av de største Annie-hitene.

Jay-Z og Will Smith produserer en ny film om «Annie» som skal spilles inn senere i år. Hovedrollen skal spilles av ti år gamle Quvenzhané Wallis, som ble Oscar-nominert for sin rolle i «Beasts Of The Southern Wild» (2012). Cameron Diaz skal spille den fordrukne Mrs. Hannigan.

«Annie»