Dagsavisens kommentatorer oppsummerer 2013. F.v.: Arne Strand, Marta Breen, Hege Ulstein og Stein Ørnhøi.

Morna, 2013

2013 ble året da de rødgrønne måtte gi fra seg makten og de blå kunne kle seg i leppestiftkjole og brøle: «Mooorna Jeeens!». Dagsavisens kommentatorer er i alle fall enige om én ting: Det går an å bli for glad.

Ved siden av det rødgrønne regjeringsprosjektets lenge varslede død, var det flere politikerdødsfall som gjorde inntrykk i året vi er snart er ferdige med. Starten på Dagsavisens årlige oppsummering av nyhetsåret 2013 begynner derfor som en slags kranglete minnestund for de hørselshemmede.

- Ja, for først var det vel Benkow som gikk bort, sier Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand.

- Hvem, sa du? spør en av Dagsavisens nyeste spaltister, Marta Breen.

Hun har vanligvis ikke problemer med hørselen, men får likevel ikke med seg hva sidemann Strand sier i alt førjulssurret her inne på Dovrestua i Storgata.

- Jo Benkow døde i år, sier Strand.

- Og så døde Margaret Thatcher, og Nelson Mandela…

- Unnskyld, hva sa du før Mandela, spør SV- og spaltistveteran Stein Ørnhøi.

- Jo Benkow døde i år! gjentar Strand ekstra høyt og tydelig, som om han er redd for at den ti år eldre Ørnhøi ikke har skrudd høreapparatet skikkelig på.

- Jada, jada, det har jeg fått med meg, nikker Ørnhøi.

- Maggie Thatcher også, sier Strand.

- Jajaja, det vet jeg jo, sier Ørnhøi, litt ergerlig i tonen nå.

- Ja, og så døde Nelson Mandela nå nettopp! nesten roper Strand over bordet.

- Du, DET har jeg faktisk fått med meg, Arne! roper Ørnhøi tilbake.

Dagsavisens faste kommentator, Hege Ulstein, sitter ved bordet på Dovrestua, hun også, og har foreløpig ingen kommentar til akkurat denne ordvekslingen. Men vi vet med sikkerhet at hun har fått med seg Nelson Mandelas død 5. desember. Like etter skrev hun nemlig en kommentar i Dagsavisen der hun tok et oppgjør med tendensen til å sørge over en slags uangripelig helgenskikkelse.

- Jeg skrev at jeg mener det er feil å framstille Mandela som en overmenneskelig helgen. Det han var, var en knallhard og hardtarbeidende politiker som hadde åpning for bruk av vold som politisk virkemiddel lenge etter at han kom ut av fengselet. Hvis vi lager en opphøyd, halvguddommelig skikkelse av ham, så ender du bare der hvor Barack Obama endte i minnetalen sin, hvor han sier at «vi aldri vil få se hans like igjen», sier Ulstein.

- Det må vi jo bare håpe at er feil! Det hele blir så spesielt og uoppnåelig, så det kan ingen andre gjøre. Gud skal vite at vi trenger jo mange, mange flere sånne. Det blir helt lammende hvis vi skal sette oss ned og tenke: «Ja, det var jo fint, men nå er det slutt.»

- Han ble den rene Messias?

- Ja. Som da Jonas Gahr Støre var oppe i Trondheim i Nidarosdomen og snakket om kristentroen sin og sånn, så omtalte han ikke Jesus som «Messias-skikkelsen», men «Mandela-skikkelsen». Da er du så langt ute! Mandela var en kjempedyktig politiker. Det var helt bevisst også fra ANCs side å personifisere ham som ikon, nettopp for å kunne komme den kaldkrig-retorikken som fanget mye av den kampen mot apartheid, særlig på 60-tallet, sier Ulstein.

- Som president og leder var han jo ikke så stor senere. Og han trakk seg jo også for tidlig. De var ikke modne for å styre videre uten ham i en sentral posisjon, sier Strand.

- Han var en beinhard politiker og hard i klypa om nødvendig, sier Ørnhøi, men legger til:

- Hadde jeg måttet sitte fengslet i 27 år: Fy fader, jeg hadde gått rundt og vært sint resten av livet! Jeg hadde blitt ødelagt av aggresjon. Forsonligheten hans var et personlighetstrekk som ikke alle har og som jeg gjerne skulle hatt mer av. Hadde det vært meg, hadde jeg gått og brølt resten av livet.

- Ja, da får ikke du helgenstatus, i alle fall, sier Marta Breen.

- Men det vil man jo ikke heller, vil man vel? sier Ørnhøi, som tydelig gjør et forsøk på å se seg selv med helgenglorie for sitt indre, uten hell.

Marta Breen, som bare var 14 år da Mandela slapp ut av fengselet i 1990, er panelets aller yngste. I 1990 hadde Norge hatt sin første kvinnelige statsminister i to regjeringsperioder allerede. Men vi måtte altså vente helt til 2013 før vi fikk vår andre kvinne som statsminister. I år fikk vi ikke bare Erna Solberg som statsminister, men også Siv Jensen som finansminister, Gerd Kristiansen som LO-leder, i tillegg til at vi fra før hadde fått vår første kvinnelige NHO-direktør, Kristin Skogen Lund. Og alt dette i det året vi markerte 100-årsjubileet for norske kvinners stemmerett!

- Det ser jo veldig feministisk ut, alt sammen? spør vi Marta Breen, som i Dagsavisens spalter har markert seg som en tydelig feministisk skribent.

Som i kommentaren «Byster med bryster», der hun påpekte det enkle faktum at det er flest menn som havner på sokkel eller får en gate oppkalt etter seg. Det skrives også flest nekrologer om menn. Breen siterte sosiologen Unn Conradi Andersen, som har uttalt: «Det kan nesten virke som om det bare er menn med høyere utdannelse fra den øvre middelklassen som dør.» Men Breen er ikke enig i at 2013 har vært et feministisk kronår bare fordi «de fire store» i norsk økonomi og politikk nå er kvinner.

- Det er nok mer tilfeldig, sier Breen, som uavhengig av dette synes årets stemmerettsjubileum ble vellykket.

- I forkant av jubileet var det mange av oss som var redde for at det ikke ville bli noe særlig av den markeringen. Det var bevilget lite penger på forhånd. Men nå synes jeg tvert imot at 2013 har vært et morsomt feminist-år. Det har vært masse debatter, bøker og arrangementer, sier Breen.

- Så det ble ikke bare en offisiell, litt lunken markering?

- Nei, jeg synes det har vært gøy. Det har vært veldig mye fokus på «kvinnestemmerettsåret», men jeg synes jo egentlig at det var da det ble ordentlig demokrati, da, sier Breen, som mener at Norge nå har fått en backlash i likestillingspolitikken, etter at de blå overtok regjeringsmakten 16. oktober.

- Det er jo ikke slik at kvinner i posisjon nødvendigvis kjemper for andre kvinner eller at det blir mer likestilling av å få kvinner i posisjon, det vet vi jo. Det har vi sett nå, med den nye regjeringen. At de plutselig har begynt å pirke på legers reservasjonsrett i abortspørsmålet, at vi har fått mindre pappaperm og at kontantstøtten har økt. Vi har fått en likestillingsminister som ikke er opptatt av likestilling og som har kommet med noen uttalelser som gjør at hun ikke burde ha vært i den posisjonen i det hele tatt, mener Breen og tenker på Frps Solveig Hornes trøblete start som statsråd i dagene etter regjeringsskiftet 16. oktober.

For Horne hadde knapt nok fått satt seg i statsrådstolen før hun måtte svare for tidligere «spissformulerte» utsagn om både voldtekt og «homoeventyr», og bråket la seg først da mediene begynte interessere seg for Frps nye landbruksminister, Sylvi Listhaug, og hennes hemmelige kundelister. I tillegg svingte det litt rundt Frps nye justisminister, Anders Anundsen, som nærmest fikk ry på seg for å være en fyr som brenner aviser som ikke skriver pent om ham. Parallelt med dette pågikk uroen rundt Frps avtroppende nestleder, Per Sandberg, som kritiserte sitt parti i harde ordelag i den kontroversielle selvbiografien «Mot min vilje». Frps debut som ferskt, nytt regjeringsparti etter 40 år i opposisjon ble rimelig dramatisk.

- Men alle visste at Frp ville komme med mange uprøvde folk med en del rare ting i ryggsekken, mener Hege Ulstein og fortsetter:

- De som egentlig har størst grunn til bekymring på sikt, er Høyres tre sentrale statsråder: Jan Tore Sanner, Bent Høie og Torbjørn Røe Isaksen. Hvis de ikke leverer, er hele regjeringsprosjektet stein dødt. De skal styre kommunereformen og fornyelsen av Norge, helsepolitikken og utdanningspolitikken. Det er de tre store, viktige sakene for Høyre i regjering. Hvis Høyre mislykkes i å styre de tre store departementene, er hele regjeringen ille ute. At folk fra Frp har sagt noe rart, det hadde alle venta uansett, mener Ulstein.

Frps inntreden i den nye regjeringen vakte også stor oppsikt internasjonalt. Utenlandske kommentatorer kunne ikke få seg til å tro at Norge, bare to år etter terrorangrepene og massakren 22. juli, hentet «Anders Behring Breiviks gamle parti» inn i regjering. Senere kom den store svenskekrangelen, der enkelte svenske kommentatorer av samme grunn beskyldte Norge for å være et rasistisk og nasjonalistisk land som behandler sine fattige «som djur». Norske kommentatorer slo voldsomt tilbake.

- Man overdrev på begge sider, mener Ulstein.

- Den internasjonale pressekonferansen Frp holdt for å renvaske seg selv, var jo patetisk. Når de ble spurt om bruken av ordet «snikislamisering», sa de at det var et begrep de ikke ville bruke. Så kom Siv Jensen og sa at det var et relevant begrep. I andre land knyttes det begrepet til den ekstreme antijihadist-bevegelsen, med rette. Samtidig passer ikke Frp inn i et bilde der referanserammene er Jean Marie Le Pen, Gyllent Daggry eller Sverigedemokratene. Frps dobbeltkommunikasjon gjør at de ikke faller ned i den flotte boksen de har laget til seg selv, men heller ikke i den gørrdritten som den langt mer ekstremistiske høyrepopulismen står for.

- Ja, men de er jo et høyreparti, sier Ørnhøi.

- Og et populistisk parti, sier Strand, og legger til:

- Anders Lange, partiets grunnlegger, var jo anarkist!

- Om Lange hadde stått opp fra de døde, hadde han kjent igjen det nye, strømlinjeformede partiet sitt i regjering?

- Nei, sier Ørnhøi, men tar seg i det:

- Jo, Per Sandberg ville han ha kjent igjen.

- Det er litt som den gamle vitsen: «Hvis han hadde levd i dag, ville han ha rotert i grava», mener Ulstein.

- Men hva Anders Lange ville ha tenkt, er egentlig ganske uinteressant. Jeg er mer spent på hva velgerne deres vil mene om det hamskiftet som delvis er i gang i toppledelsen i Frp. Det kan bli for avansert dobbeltkommunikasjon, selv for Frp, sier hun.

- Men de er veldig gode i dobbeltkommunikasjon, da?

- Hittil har de i alle fall vært flinkere enn SV var i sin første tid i regjering i 2005. SV løp jo ned i kjelleren og lot seg påføre håndjern etter to dager, sier Ulstein.

- De var en tur og demonstrerte på plenen først, da, påpeker Ørnhøi.

Valgnatten den 9. september ble fryktelig nervepirrende for SV. De passerte sperregrensa med hårfin margin og endte på 4,1 prosent.

- Det var en veldig lettelse at de ikke gikk under fire prosent, sier Ørnhøi.

- Det betydde forferdelig mye når det gjaldt ressurser og slikt. Da vi bestemte oss for å gå inn i regjering i sin tid, var vi et 15-prosents-parti. Men vi har aldri vært over 9 prosent i de åtte årene vi har sittet i regjering. Partiet har ikke vært sterkt nok politisk til å greie det, og organisasjonen har vært for svak, sier Ørnhøi, som sitter i et internt SV-utvalg som skal evaluere hva som gikk så fryktelig galt for SV til slutt.

- Jeg synes SV har klart seg meget godt i Stortinget nå etter at de kom i opposisjon, sier Strand, som om han vil trøste Ørnhøi litt.

- Selve valgresultatet var kanskje det mest forventede valgresultat noensinne, men det lå jo mye spenning i hvordan småpartiene ville klare seg. Det morsomme med valgnatta var at alle var så fornøyde med resultatene! SV var dritfornøyd over at de kom over sperregrensa, Sp, Venstre og KrF klarte seg også, Høyre var glade for å få regjeringsmakt etter så lang tid, mens Frp var fryktelig glad for å få komme i regjering for første gang.

- Litt for glad, kanskje? sier Marta Breen og ser tydeligvis for seg øyeblikket da Frp-leder Siv Jensen i sin legendariske leppestiftkjole grep mikrofonen på partiets valgvake og nærmest vrælte: «Mooorna, Jeeeens!» Nå som hun har opptrådt som seriøs finansminister i drakt i et par måneders tid, virker det nesten surrealistisk at det faktisk har skjedd.

- Siv Jensen var i overkant glad det øyeblikket?

- Siv Jensen var litt for glad, ingen tvil om det, bekrefter Breen.

- Man kan altså bli for glad?

- Jamen, Siv var nok bare veldig, veldig letta, sier Stein Ørnhøi godmodig og påfallende forståelsesfullt til å være en gammel ringrev fra SV.

- Hun var nok svært glad for at Frp tross alt ble såpass store at de fikk over 16 prosent. Hadde de fått under 15, hadde de fått problemer. Da ville det blitt altfor mange spenningsmomenter i dannelsen av en ny regjering.

Men 2013 ble altså året da Erna Solberg endelig fikk bli statsminister for en borgerlig regjering. Det ble riktignok ikke drømmeregjeringen med fire partier, men med KrF og Venstre som støttepartier. Og Bergen fikk sin første statsminister siden gamle Johan Ludwig Mowinckel i mellomkrigstida.

- Hvordan har Erna Solberg klart seg som statsminister hittil?

- Jeg synes hun har klart overgangen til statsminister ganske bra, sier Strand.

- Hun har jo tillit, det viser målingene.

- Hvordan synes dere vår tidligere statsminister Jens Stoltenberg har taklet nederlagets time?

- Jeg synes nesten ikke jeg har sett snurten til ham de siste månedene, sier Breen.

- Han har vært veldig tilbakelent, mener Strand, som nesten daglig trafikkerer Stortingets korridorer.

- Han var ikke med i trontaledebatten og ikke med da statsbudsjettet ble lagt fram.

Strand virker litt sjokkert når han tenker på dette.

- Han var visst på ferie en stund også?

- Han tok seg vel en velfortjent pause, sier Breen.

- Kanskje det er smart? undrer Strand, som tror den borgerlige regjeringen kommer til å bli sittende de neste fire årene.

- Det virker ikke som om Ap har særlig lyst til å komme tilbake før det.

Marta Breen vil nå gjerne framheve ting hun synes var positive med 2013. Som at Cecilia Brækhus to ganger i år forsvarte sin tittel som verdens beste kvinnelige bokser og at Magnus Carlsen ble verdensmester i sjakk.

- Det er to eksepsjonelle bragder. Det synse jeg det var gøy å oppleve. Og plutselig begynte alle å se på sjakk-TV! «Sakte-TV» har vært stort i år også. Og strikke-TV, konstaterer Breen.

- Og så var det den båten som surret rundt i hele sommer, sier Strand, som nok tenker på NRK-båten «Sjøkurs» som sendte sommer-TV fra hele norskekysten fra juni til august. Folk vinket ellevilt fra hvert et knaus og nes langs kysten.

- Jeg skjønner ikke at folk gidder å sitte og se på sånt, mumler Strand.

- Men skjønner du ikke at det var en sending som virket inkluderende for folk over hele landet? spør Ørnhøi, litt arg på vegne av «Sjøkurs».

- Men så du på sjakk-TV, da?

- Jada, sjakk så jeg litt på. For sjakk skjønner jeg noe av, sier Strand.

Mye mer enighet er det i spaltist- og kommentator-panelet når vi kommer inn på årets fredspris, som i år ikke gikk til den unge, pakistanske skolejenta Malala Yousafzai, som mange trodde etter hennes historiske tale i FN i sommer, men til Organisasjonen for forbud mot kjemiske våpen (OPCW). «Alle» likte årets pris, for en gangs skyld, som ble regnet som svært så lite kontroversiell, spesielt etter det grusomme gassangrepet mot befolkningen i Syria i august. Borgerkrigen der er like fastlåst, og nå like før jul ble det varslet humanitær katastrofe for de hundretusenvis av syriske flyktningene som har søkt ly i store teltleirer i nabolandene Libanon, Tyrkia og Jordan. Vinteren har kommet, og små barn har begynt å fryse i hjel. Stoltenberg-regjeringen lovte før den gikk av at Norge skulle ta imot 1.000 syriske flyktninger. Etter at den nye regjeringen overtok, ble antallet redusert til 500.

- 500 flyktninger, det er jo ingenting! sier Ulstein opprørt.

- Det er jo hyggelig for de 500, men det er selvsagt ikke nok. Det er vanvittig når man tenker på hvor mange Syrias fattige naboland tar imot.

- Men hvorfor sitter vi bare og ser på at dette skjer?

- Det er jo bare «bad guys» på begge sider i den konflikten. Syria har en forferdelig diktator, mens opprørerne blir støttet av ekstreme islamister. Og så blokkerer Russland og Kina for løsninger i FNs sikkerhetsråd.

Det er omtrent på dette tidspunktet, idet Dagsavisens årlige politiske «vareopptelling» på Dovrestua nærmer seg slutten, at Stein Ørnhøi noe uventet lanserer en kandidat til neste års fredspris. I et år som har handlet om overvåkingsskandaler, kan han godt se for seg den amerikanske varsleren Edward Snowden som en kandidat for fredsprisen i 2014. Det var Snowden som lekket graderte opplysninger om det amerikanske etterretningsprogrammet PRISM til The Guardian og The Washington Post i juni i år. Der ble det blant annet avslørt at USA har avlyttet europeiske statsledere, som Tysklands Angela Merkel.

- Det ville jo være en verdenssensasjon! sier Ulstein og legger til:

- Det blir jo «herlig» for Norge, da, for da får vi både amerikanerne og kineserne etter oss.

- Jeg er veldig for det forslaget, sier Breen.

- Da er vi enige om det, dere? Om det med Snowden? spør Ørnhøi rundt bordet på Dovrestua.

Dagsavisens sjefredaktør Arne Strand er nå blitt uvanlig taus.

- Hva er det, tør du ikke være enig med oss på trykk, Arne? spør Ørnhøi.

- Jeg går ikke for Snowden som fredsprisvinner. Det er mye annet jeg unner ham, men kanskje ikke fredsprisen, sier

Strand til slutt og smiler litt.

- Du som er pressemann og all ting? roper Ørnhøi.

- Hvorfor er ikke Snowden en verdig kandidat?

- Fordi han har brutt masse lover, sier Strand.

- Men det gjorde da Mandela også, det, sier Ulstein.

- Og Carl von Ossietzky, sier Ørnhøi.

- Han kan få masse pressepriser. Men kanskje ikke akkurat Nobels fredspris, sier Strand.

- Det er jo også et spørsmål om det ville være i tråd med Nobels testamente. Egentlig er det jo ikke det. Men tenk så forbanna USA hadde blitt! sier Ulstein opplivet.

- Vi får nok ikke kjøpt flere jagerfly av dem, i alle fall, tror Ørnhøi.