Bilde 1 av 5
Reportasje

Mipstere, opprør i sjal

«Skoleuniformen» til jentene på Hersleb består av korte jakker, trange jeans, sneakers og hijab. Møt mipsterne.

Skoleklokka ringer, det er storefri. Folk strømmer ut av skoleporten med stø kurs for super’n på hjørnet. Blant jentene på Hersleb skole i Oslo er hijabhodene i flertall. De stramme hodeplaggene er kombinert med bomberjackets, hoodies eller svarte skinnjakker, trange jeans og hvite sneakers. Dette er det nærmeste du kommer en skoleuniform til generasjonen som sosiale medier har døpt mipstere – muslimske hipstere.

Stolte

«Whatever makes you feel bad, leave it. Whatever makes you smile, keep it» står det på facebooksiden til 22-år gamle Ikra Mohammed. Ikra Mohammed, som har gått på Hersleb skole, er ikke i tvil:

– Jeg føler meg glad med hijab. Trygg. Og jeg opplever at jeg får mer respekt når jeg tar den på.

Hijaben kom på da hun gikk i åttendeklasse på ungdomsskolen. Hun var opptatt med å prøve ut forskjellige stiler.

– Jeg begynte med det fordi jeg ville prøve noe nytt. Nå er den blitt en del av min look, akkurat som Nike og Adidas. Mine forbilder? Hmmm. Kim Kardashian!

Inne i skolegården møter vi Bilan Ahmed (18), midpunktet i en hijabkledd venninnegjeng. Alle har trange jeans og stram, svart hijab. Bilan Ahmed er bestemt på at ikke har noen motforestillinger mellom å bære et religiøst hodeplagg i kombinasjon med vestlig mote. Som identitetsmarkør er hijaben uovertruffen, og det er kanskje det hun liker best. Men hva er det egentlig den symboliserer, er det religion, politikk eller opprør?

– Ikke politikk, bare religion, sier hun fort.

– Jeg vil vise at det å være muslimsk kvinne ikke er ensbetydende å være undertrykket. At det er ikke noe farlig eller skummelt med islam. Og så vil jeg at folk skal se at jeg er muslim. At jeg er stolt av det, sier Bilan Ahmed.

Får reaksjoner

Det muslimske hodeplagget vekker mange og sterke følelser av den typen man ikke har sett maken til i moten siden miniskjørtet og hanekammen. I en tid da kommersielle aktører har rappet både punken og hiphopen er hijab fortsatt et plagg med tung symbolsk verdi. Bilan Ahmed innrømmer at hun og venninnene ofte får reaksjoner. Det er ok. Noe de ønsker.

– Vi får mange kommentarer, mest positive, faktisk. Jeg har selvfølgelig opplevd å få ett og annet surt blikk eller negativ slengbemerkning også, men de fleste kommer med komplimenter. Og hvem liker ikke å få komplimenter, liksom?

Bilan Ahmed tok på seg hijaben da hun gikk i sjetteklasse på barneskolen. Fokuset var religion.

– Som muslim ønsket jeg å respektere min tro. Men jeg valgte det selv, det var ingen hjemme som presset meg. Ettersom jeg er blitt eldre er det også blitt viktig for meg å vise at det å bære sjal ikke reduserer meg på noen måte, hvis du skjønner hva jeg mener? At det ikke er noen motsetning mellom det å kle seg vestlig moteriktig og samtidig ha hijab.

I dag er hun kledd i svart fra topp til tå, bortsett fra jakken, som er rød. Det er hennes er hennes «classic casual»-look.

– En komfortabel stil som ikke krever for mye planlegging. Jeg har også dager da jeg er mye mer avslappet og går i joggebukser og Nikes. De dagene vi har gym for eksempel, da er det ikke noen vits å pynte seg og sminke seg så mye. Andre dager har jeg mer behov for å sette sammen et kult antrekk. Det krever mer planlegging, men selv da er det nyttig med svart som basisfarge, det passer til alt – også vinrødt, som er min yndlingsfarge, sier hun og trekker den lune strikkejakken rundt seg.

Selv om det finnes sjal i alle regnbuens farger velger både jentene gjerne svart – helt i tråd med «mipsteruniformen».

– Du kan velge akkurat hvilken farge du vil men lyse farger er ikke noe alle liker. Hijaben må passe til outfit’en, smiler Bilan, og legger raskt til:

– Den er en del av outfit’en, faktisk. Ikke et ekstra-plagg som du legger til når du har kledd på deg. Å ta på hijab er som å ta på seg genser. Du ville vel aldri gått ut av huset uten genser, liksom?

I de fleste subkulturer er klær, hår og andre symboler viktige. I en tid da alt fra politiske slagord-buttons, naglebeslåtte skinnjakker og fillete jeans blir snappet opp av kommersielle krefter og omfavnet av voksne folk i hovedstrømmen, er hijaben blitt et plagg som fortsatt står for noe.

Mipsterz

«You don’t think i can skate just kuz i’m a hijabi girl? You don’t think i gots more soul, style and swag than all words you can use to brag? Check me out, i’m a mipster, yo, we da mipsterz, salam!»

Det startet med en video. Og en vennegjeng i New York som kalte seg mipsters som et ordspill på hipsters. I tråd med hipsternes første bud «aldri identifiser deg selv som hipster» nølte de med å starte noen offisiell gruppe. Men i 2013 laget Abbas Rattani og Habib Yazdi i Sheikh & Bake Productions videoen «Somewhere In America», som viste hijabkledde jenter som tok selfies mens de skatet, fektet, spiste is og kjørte motorsykkel til Jay-Zs rap «Somewhere In America». Videoen gikk viralt, og ble omfavnet av unge muslimer som higet etter noe kult og rocka å identifisere seg med.

Etter hvert dukket det opp både facebookgrupper og nettforum der folk debatterte heftig om hva som er og ikke er en mipster. Videoen er også blitt kritisert for å være løgnaktig, sjåvinistisk og rasistisk – og for vestlig-vennlig. Layla Shaikley som skater i videoen, har fortalt at hun håpet å lage en øyeåpner for islamofober som kun forbinder hijab med terror og undertrykkelse. Isteden kom den skarpeste kritikken fra muslimsk hold – med påstander om at den kun var en hyllest til vestlig kultur.

Ikonet

Den 25 år gamle egyptisk-britiske bloggeren Dina Torkia er blitt et mipster-ikon, også for flere av jentene på Hersleb. På bloggen Days of Dolls, publiserer hun under nicket Dina Tokio outfit-bilder av seg selv iført hijab kombinert med vestlig moteklær – alltid trendy og alltid tildekket. I tillegg har hun den obligatoriske instagramkontoen med over 33.000 følgere, egen You Tube-kanal med 30.000 abonnenter og egen hijabkolleksjon for kleskjeden Liberty. Nå tjener hun så bra at hun har ansatt kjæresten i firmaet, og i fjor ble hun headhuntet for å lage en dokumentarserie om Muslim Miss World, en skjønnhetskonkurranse for kvinner med hijab, for BBC.

På catwalken

Og som med de fleste klesfenomener har hijaben har også sneket seg inn på catwalken. I en tid da den internasjonale motebransjen sliter med røde tall har driftige moteskapere innsett hvilket enormt marked som ligger i den muslimske befolkningen. Insta-girl og designer Basma K. som viser en forholdsvis tradisjonell og pyntelig mipster-stil kan for eksempel skilte med 280.000 følgere. Og da Dolce og Gabbana laget en muslimsk kleskolleksjon i vinter og la ut bildene av de overdådige antrekkene på style.com/arabia gikk de som en farsott, også i vestlige medier.

– Men, er skautet blitt er den nye skinnjakka, den nye hanekammen, den nye sæggebuksa?

– Ja, mener forsker Pia Henriksen. Hun har nettopp avsluttet en masterstudie om mote og samfunn på Høgskolen i Oslo og Akershus. Hun har skrevet en masteroppgave med utgangspunkt i klesstilen til folk som bor på Tøyen, og sammenligner mipsternes stil med en form for opprørsmote vi ikke har sett siden punken.

Les også: Kadra Yusuf: «Det er Kjetil Rolness og Snorre Valen som burde re-integreres i samfunnet»

Tøyen strikes back

I ett år satt Pia Henriksen og glodde på folk fra sin faste vindusplass hos Postkontoret på Tøyen. I barlokalet som tidligere var Tøyen postkontor, kaster femtitallslampene såpass lite lys at det er komfortabelt mørkt selv på høylys dag. Og lokalet er nærmest tomt. Her har Pia Henriksen kunnet studere folk i ro og mak et helt år. Vi slår oss ned ved stambordet og skuer utover et regntungt, mistrøstig Tøyensenter. Det ser ikke så veldig hipt ut. De eneste som er i aktivitet i drittværet er grønnsakshandleren.

– Samme hva du sier, klær er viktig enten du bryr deg om mote eller ikke. Alle har et forhold til klær, i og med av vi bruker klær, sier Henriksen som er begeistret over at motevitenskap endelig er blitt et fag man kan studere i Norge.

– Jeg valgte studieretningen mote og samfunn, og var særlig nysgjerrig på å studere stilen til folk på Tøyen fordi det er en bydel i stor endring.

Før i tida var Tøyen et senter de fleste forbandt med Ligningskontoret, sosialklienter, og hvit flukt. Og kjip arkitektur. I dag har senteret fått flere nye utesteder og det ryktes om tilstrømming av folk fra andre deler av byen på kveldstid og i helgene.

– Mye av det vi ser på Tøyen gjennom gentrifisering er politisk skapt gjennom tiltak som Tøyenløftet. Det er kommet en rekke nye utesteder her, man har fått et fint bibliotek og det trekker nye typer mennesker. Om det har løftet levekårene for de som bor i bydelen vet jeg ikke. Men, jeg var nysgjerrig på å se om kafeer og utesteder hadde ført til en oppblomstring av den samme hipsterkulturen som vi ser for eksempel på Grünerløkka, sier Pia Henriksen.

Og ja visst er hipsterne på Tøyen. De er jo overalt. Tidligere på dagen måtte Dagsavisen skritte møysommelig over et hav av barnevogner utenfor kafeen Nord der en liten gjeng trillepappaer med helskjegg og tatoveringer hadde forskanset seg med sine formiddagscortadoer og Morgenbladet. Men de er ikke dominerende i dette bydelslandskapet.

– Det første som slo meg da jeg begynte å studere folks påkledning: vi kler oss veldig likt fra halsen og ned. Men det var to ting som pekte seg tydelig ut blant beboerne på Tøyen: hijab og svarte trange jeans, sier Henriksen. Hun begynte å lese hva forskere skrev om temaet i andre land og fant at spesielt Storbritannia var mipsterbegrepet godt etablert både i akademia og mediene. Det er mange år siden Madonnas bruk av rosenkrans og krusifikser satt sinnene i kok, men først på 00-tallet har forskere begynt å sette religiøse plagg og mote i større sammenheng. Alle er enige om at mote i kombinasjon med muslimsk tro er på fremmarsj.

Like, men ulike

Selv om hipsteren har gitt navn til mipsteren, representerer de kulturelle motsetninger, forklarer Henriksen.

– Mipsterkulturen har de typiske fellestrekkene som særpreger opprørsk ungdomskultur der brudd med tidligere generasjoners tanker og tradisjoner er sentralt. I en slik subkultur er det vanlig å ta avstand fra foreldre eller samfunnet og tydeliggjøre det gjennom ytre ting som klær, og hår. Hipsterne gjør ikke dette, de omfavner tvert imot alt som er gammelt og retro, søker bakover, brygger øl, baker brød og er bestevenner med foreldrene sine, sier Henriksen og henviser til Brad Gettys bok «Dads are the original hipsters» fra 2007.

– For hipsterne er foreldrene helter, og de dyrker tidligere generasjoners objekter og estetiske stil og skaper ingenting nytt. Unge, muslimske jenter derimot, tar på seg hijaben som mødrene deres har forkastet og kanskje til og med blir sinte for at de henter fram. De tar på seg det mest politisk opphetede plagget i det 20-århundre og sier: ja, jeg er muslim. Og stolt av det! og kombinerer det med vestlig mote på en måte ingen har gjort før dem. Det er den unge mipsterjenta som baner vei for noe helt nytt.

Hanekamhijab

På Galleri Rom i Maridalsveien har Pia Henriksen stilt ut en rekke silhuett-tegninger av jenter med hijab. Skautene er formet som hanekammer for å gi assosiasjoner til punk og ungdomsopprør. Men, dreier denne stilen seg om et reelt opprør, eller er det bare en naturlig konsekvens av å leve som muslim i vesten? Og, om det er et opprør, hvor lenge er det før det havner hos de store kleskjedene?

For å bli tilstrekkelig kommers trenger mipsterne sterke ikoner, mener Henriksen, og antyder at en kombinasjon av rockestjerne og supermodell slik Kate Moss og Pete Doherty var for indiemoten kunne gjøre susen.

– En kjent muslim med nok religiøs kapital møter en kjent hipster med den riktige hipsterkapitalen må til. For flerkulturell mote har kommet for å bli. For å si det på fashionspråk: mipster is the new black.

I masteroppgaven har hun nøyd seg med å gjøre observasjoner, neste skritt blir å intervjue de hun møter.

– Å se på hva folk har på seg forteller om mye mer enn hva de faktisk har på seg. Og jeg syns det var spennende å bare se, og sette det i sammenheng med sosiale strukturer i samfunnet rundt. Neste skritt blir spennende, da får vi se om alt dette stemmer.

Mer fra: Reportasje