Må velge mellom jobb eller barn

TOKYO (Dagsavisen): Miho Ito-Ota (46) har gått på eliteuniversiteter i Japan og i USA, og i nesten 20 år hadde hun toppjobber som byplanlegger og privat konsulent. I dag går mesteparten av tida med på å ta døtrene på fem og åtte år til barnehage og skole, pakke matpakker og ta vare på hjemmet hun deler med ektemannen, som stort sett er på jobb.

– Det ville vært ekstremt vanskelig å kombinere barn og jobb, sier Miho Ito-Ota til Dagsavisen.

Rundt oss i en hvitmalt kafé i Tokyos ambassadestrøk løper femåringer til og fra med høye, begeistrede skrik. Monica og Elsa småkjekler om et leopardkosedyr. Det er fullt av mødre og barn på kafeen der de ofte møtes på planleggingsdager som i dag. Det er ikke en mann i sikte.

Synker raskt

Miho Ito-Ota er én av et høyt antall japanske kvinner som velger å bli hjemme når de får barn. En knallhard arbeidskultur krever lange dager og ofte sene netter på jobb. I dag er Japans fødselsrate bare 1,4 barn per kvinne, milelangt unna 2,1 som kreves for å holde befolkningen stabil.

Nylig bekreftet den japanske folketellingen det mange har advart om i en årrekke: Befolkningen synker i et dramatisk tempo. Fra 2010 til 2015 ble japanerne nesten en million færre. Ved århundreskiftet vil Japan ha nær 45 millioner færre innbyggere enn i dag, ifølge beregninger fra FN.

Med sine 127 millioner innbyggere er Japan fortsatt verdens 11. mest folkerike land og verdens tredje største økonomi. Hvordan en raskt synkende befolkning vil påvirke verdensøkonomien og Japans største handelspartnere, er uvisst. Et så dramatisk fall i befolkning har aldri skjedd før i et så stort land.

Med minimal innvandring og lite politisk vilje til å åpne grensene, ser Japans statsminister til kvinnene for hjelp. Det offisielle målet er nå å øke fødselsraten til 1,8 barn per kvinne. Men det er vanskelig å endre en mannsdominert og strengt hierarkisk arbeidskultur.

Lange dager

Ifølge Ito-Ota ville det vært umulig å fortsette og jobbe og samtidig hente barn i barnehagen klokken 17. Ingen går fra jobb da. Før barna kom, jobbet hun stadig natten gjennom, og reiste ustanselig. Hun snakker perfekt engelsk etter et studieopphold i USA, og forteller om jobbturer til Telenor på Fornebu. Nå er det roligere, selv om døtrene krever sitt.

– Det er fint å ha tid med barna når de er små. Men jeg savner også å jobbe. Jeg savner å lære nye ting og å møte nye folk, sier Ito-Ota.

Mannen jobber som ingeniør og drar hjemmefra klokken 6 hver morgen. Han kommer hjem 14–15 timer senere. Det er en relativt vanlig dag for Japans hardt arbeidende menn og kvinner. Du ser dem ofte på T-banen og togene morgen og kveld, flest menn og noen kvinner i henholdsvis dress og drakt, som dupper av eller sover tungt på vei til og fra jobb. På 1980-tallet ble Japan kjent for ordet «karoshi», som betyr død på grunn av overarbeid, etter at flere arbeidere kollapset og døde på kontoret sene netter.

Les også: Mah-Rukh Ali i portrettet: – Menn får ikke spørsmål om svakheter

Stort skille

Kvinnelig arbeidsdeltakelse i Japan er bare 66 prosent, langt bak japanske menns 89,5 prosent, som er blant de høyeste i verden. Når kvinner får sitt første barn, stopper 70 prosent av dem å jobbe i ti år eller mer. Mange av dem kommer aldri tilbake.

Selv vurderer Miho Ita-Ota å begynne og jobbe igjen når den yngste datteren begynner på skolen. Da har hun hatt en ti år lang pause fra arbeidslivet.

– Vi får se hvordan det går, ler hun, og hilser på Alex, en femåring med svarte ovale briller og skinnjakke som er med moren på kafé.

Dette er Tokyos velstående strøk. Blant fattigere kvinner er det ikke mange som har noe annet valg enn å jobbe, og dermed enten helt droppe å barn eller stanse ved ett.

Kvinner skal skinne

Med en økonomi som har slitt med nullvekst i en årrekke, ser Japans statsminister Shinzo Abe til landets kvinner for å øke den økonomiske veksten. I 2013 lanserte han et «womeneconomics», en strategi med kvinner i fokus, og erklærte at å få Japans kvinner til å «skinne» i økonomien skulle bli den viktigste delen av hans økonomiske plan. Ifølge investeringsbanken Goldman Sachs, sitert av The Economist, kan økt kvinnelig deltakelse i arbeidslivet gi åtte millioner flere arbeidere til Japans minskende arbeidsstyre, og potensielt øke Japans brutto nasjonalprodukt (BNP) med hele 15 prosent.

I Norge har tidligere statsminister Jens Stoltenberg ofte kalt kvinners arbeidsdeltakelse for viktigere for Norges rikdom enn oljen, og japanske myndigheter legger ikke skjul på at de forsøker å lære av landene i Nord-Europa. Nylig var stortingspresident Olemic Thommessen (H) avbildet i en av Japans største aviser i forbindelse med besøk hos presidenten, i et forsøk på å forklare hvordan feminisme og konservatisme kan gå hånd i hånd.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Sterke tradisjoner

Men det tar tid å endre tradisjoner i et land som i store deler av sin moderne historie har vendt ryggen mot resten av verden. Den japanske kulturen står sterkt. Det samme gjør de tradisjonelle kjønnsrollene og det mannsdominerte arbeidslivet.

Selv president Shinzo Abe snakket bare for få år siden om hvordan kvinners viktigste oppgave i samfunnet var å ta vare på barn, og at likestilling mellom kvinner og menn kan ødelegge familieverdier og tradisjonelle japansk kultur. Nå har pipa fått en annen lyd. En ny antidiskrimineringslov kom på plass i fjor, og foreldrepermisjonsordningene er rause. Myndighetene bygger barnehager og oppfordrer selskaper til å øke kvinneandelen på toppen. Resultatene er labre. Selv om litt flere kvinner jobber, er fødselsraten fortsatt faretruende lav.

– Det er den harde arbeidskulturen som er det største hinderet for å kunne kombinere jobb og barn, sier Madoka Nakano, som har skrevet bok om den vanskelige balansen mellom jobb og familieliv for Japans damer.

Selv jobbet hun hardt og lenge i Japans største finansavis Nikkei, ofte til langt etter midnatt. Hun tok halvannet års mammapermisjon da hun fikk barn, og bestemte seg for ikke å gå tilbake til avisen. Ektemannen, som også jobber i Nikkei, tok en halv dag fri da deres yngste datter ble født for fem måneder siden, og en halv dag da kona kom hjem etter en ukes opphold på sykehus etter keisersnittet. Han kunne tatt ti måneder.

Japan har den rauseste pappapermisjonen i hele verden. Men få tør bruke permisjonsdagene, i et land der de færreste en gang bruker alle feriedagene sine. Bare 2,3 prosent av japanske fedre tok pappaperm i fjor. Det gjør at kvinnene sitter igjen med alt ansvaret for barna.

Madoka Nakano tegner opp de to vanligste konsekvensene for arbeidende kvinner som får barn: 1. De slutter. 2. De blir i jobben, men må justere ambisjonene sine. Med barn når du aldri til topps.

– De som blir, må legge vekk ambisjonene. Du kommer ingen vei hvis du har barn. Her er det antall arbeidstimer som teller, ikke hva du gjør timene du er på jobb. I praksis er det ingen ting som heter overtid.

I Nikkei blir du raskt plassert i en mindre viktig del av avisen når du får barn, sier Nakano. Det samme skjedde med henne.

– Det var ingen mødre i nyhetsseksjonen i avisen da jeg var der, sier hun.

Det er ikke nødvendigvis viljen det står på. Avisen annonserte nylig et mål om at 30 prosent av de internasjonale korrespondentene skulle være kvinner. Først da oppdaget ledelsen i den arbeiderstyrte avisen at bare 27 prosent av journalistene var kvinner.

– Det er en veldig mannstung ledelse, i alle de store selskapene. De ser ikke problemene, og det blir derfor vanskelig å løse dem, sier Nakano, som nå jobber frilans og blant annet bidrar som rådgiver til regjeringens arbeidsgruppe for likestilling og arbeidsliv.

Hun tror det eneste som kan endre den patriarkalske og strenge arbeidskulturen er påbudt pappapermisjon.

Bambustaket

Der vi i Vesten snakker om glasstak som hindrer kvinner i å nå toppen, snakker de i Japan om et bambustak – et tykt, knallhardt og ikke engang gjennomsiktig tak. Både næringsliv og politikk er mannstungt, selv om det endrer seg sakte. I 2011 var 4,5 prosent av ledere i næringslivet kvinner, opp fra 1,2 prosent i 1998. Blant ledere helt på toppen var 1 prosent kvinner i 2011, ifølge en rapport fra McKinsey.

Bildet er ikke særlig lysere i politikken. I underhuset er bare 9,5 prosent kvinner, i overhuset er de 15 prosent. På en internasjonal skala er Japan nummer 158 i verden, en plass de deler med Burkina Faso.

– Det er endring på gang, sier Miki Fukushi, en 41 år gammel kommunikasjons- og teknologirådgiver.

Hun forteller om sin tidlgerere jobb der hun arbeidet så mye at hun bare fikk tid til å sove en til to timers hver natt. Fukushi er en av et stadig større antall japanere, både kvinner og menn, som bor alene. Det kan ha noe å gjøre med den travle jobben hun hadde før. Det er uansett ikke et aktivt valg, sier Fukushi. Det bare ble sånn.

I dag jobber hun for en liten startup bedrift, der arbeidskulturen er annerledes. Nå jobber i en liten teknologibedrift med arbedistid fra ni til fem, og har endelig tid til å ha et sosialt liv.

– Livet er bedre nå, sier hun, og gir den nye jobben mye av æren.

Hun tror små bedrifter og start-ups er mer fleksible og åpne for endring.

Japanske medier har også, til manges overraskelse, lansert et nytt trend-uttrykk for menn som tar større del i familielivet enn den tradisjonelle japanske mannen. «Ikumen», som betyr menn som tar vare på barn, er det nye kule uttrykket, tatt fra ordet «ikemen» som betyr pene og attraktive menn.

– Det går sakte. Men det går framover. Nå er selv familievennlige menn blitt på moten, smiler Fukushi.