Lundteigen vil tilbake til framtida

Det er et rødt hus, helt innerst i veien, et godt stykke opp i skogen ovenfor det gamle industrisamfunnet Vestfossen. På toppen av de gamle traktene til lekmannspredikanten Hans Nielsen Hauge.

Huset i enden av veien, til slutt en stadig smalere grusvei, er bygd, som de fleste norske småbruk, i etapper, over flere tidsperioder. Den moderne delen, den første en besøkende ser på toppen av bakken, er bygd av han som var gårdbruker på Gommerud. Av ’n Per. Av Per Olaf Lundteigen.

Lundteigen åpner døra etter litt om og men, og på tida det tar før døra åpnes, kan han virke nesten motvillig, som om han angrer seg på dette.

Han er ikke motvillig, slett ikke. Lundteigen har forberedt seg så godt til dette besøket at han ikke rekker å skysse journalisten gjennom det moderne kjøkkenet, men tar han gjennom den gamle stua og inn til det som i tidligere generasjoner var kammerset på gården, før han er i gang.

Allerede før journalisten har fått opp notatblokka og blir tilbudt å sette seg, er vi halvveis i historien.

Inngående lokalhistorie, der papirfabrikken Vestfos Cellulose, en gang hjørnesteinen i samfunnet her i Vestfossen i Øvre Eiker, gardsbruk og gardbrukere, Hans Nielsen Hauge og Drammensvassdraget er hovedingredienser.

Oppgang og nedgang, streik og dyrtid, et gammelt venstresamfunn som etter hvert ble radikalt. Det var røde flagg og hammer og sigd, og samvirkelaget for arbeiderklassen og innkjøpslaget for bøndene.

Ordene kommer ikke så kjapt, og ikke så høyt, men de kommer i en jevn strøm, og det er ikke bare enkelt å henge med. Per Olaf Lundteigen har det travelt. Han har et viktig budskap.

Han samarbeider gjerne med Ap i regjering en gang til. Men Per Olaf Lundteigen er skeptisk til det han kaller «høyresosialdemokrater». Foto: Fredrik Bjerknes

Det har gått feil vei lenge nok nå. Lundteigen har meninger om hvordan vi skal komme oss ut av høyredreininga og sentraliseringa, bort fra lua i hånda på arbeidsmarkedet, fra nedlegging og gjengroing på bygda.

Vi har jo klart det tidligere i vår historie. Og det er å lære av historien Lundteigen vil, 85 år tilbake, ganske nøyaktig. Der finner han en oppskrift. Det er derfor senterpartihøvdingen i Buskerud har invitert en journalist fra arbeiderpressa til Bratås en fredags ettermiddag.

Per Olaf Lundteigen vil snakke om kriseforliket i 1935, om da klassefiendene Arbeiderpartiet og Senterpartiet, som da het Bondepartiet, fant sammen for aller første gang, for å gi folk i by og bygd et bedre liv.

Og han vil snakke om det som, om han får det som han ønsker, blir en revitalisert versjon av dette forliket, «kriseforliket 2021». Det er det landet behøver, mener Per Olaf Lundteigen.

Et fakkeltog passerer Folketeaterbygningen på Youngstorget 19. Oktober 1936, da Arbeiderpartiet ble gjenvalgt etter kriseforliket. Foto: Thor Wiborg/Arbeiderbevegelsens arkiv og bibliotek

Kriseforliket, 1935

Kriseforliket var en avtale mellom Arbeiderpartiet og Bondepartiet som førte til dannelsen av regjeringen Nygaardsvold, den andre arbeiderpartiregjeringen. Ap satt siden med makta i 30 år, bare avbrutt av verdenskrigen.

Kriseforliket, som av mer radikale fraksjoner på venstresida fortsatt i dag omtales som «klassesviket», ble inngått i mars 1935, for nøyaktig 85 år siden.

Bakteppet var de harde tredveåra. Depresjonen som startet med Børskrakket i 1929 i USA preget hele verden, også Norge. Arbeidsledigheten skjøt i været. Bønn om at staten skulle skyte inn penger i økonomien for å bedre situasjonen, det vi i dag kjenner som motkonjunkturtiltak, ble avfeid av den borgerlige regjeringa.

Situasjonen i jordbruket var ikke lystigere. Det var trange tider, en situasjon som ble forsterket av regjeringens politikk for frihandel også for basisvarer i jordbruket, som korn. I stedet for å beskytte norsk kornproduksjon, lot Venstre-regjeringen Mowinckel utenlandsk korn utkonkurrere norske bønders livsgrunnlag.

I denne situasjonen valgte Bondepartiet å samarbeide med sosialistene i Ap om det som ble hetende «kriseforliket». Forliket sikret Arbeiderpartiet regjeringsmakt, mens Bondepartiet fikk politisk gjennomslag i form av nydyrking, bureising, økte priser på smør og kjøtt, og at staten forpliktet seg til å kjøpe norskprodusert korn før import av korn fra utlandet. Samarbeidet resulterte også i innføringen av omsetningsloven for jordbruksvarer med tilhørende adgang til å legge en avgift på omsetningen av disse varene.

Samarbeidet ble brutt allerede året etter, i 1936. Historikere er uenige om hvor viktig forliket var, rent politisk i samtiden. De fleste tiltak vi forbinder med Ap-staten ble innført først etter krigen. Forliket er likevel viktig i norsk historie: Dette var første gang Arbeiderpartiet samarbeidet med et borgerlig parti for å nå makta.

Med vår egen samtids øyne kan vi også nesten våge oss til å kalle kriseforliket en forløper til den rødgrønne regjeringen bestående av Ap, Sp og SV, som styrte landet fra 2005 til 2013.

En rød grønn

Det er lett å tro at Per Olaf Lundteigen alltid har vært med oss i norsk politikk, men han er faktisk født 18 år etter kriseforliket, i 1953.

Han er ferdig med lokalhistorien nå, og i gang med å fortelle om sitt eget liv. Som sønn av en tømmermåler og en ligningssekretær, og barnebarn av gardbrukere, var det ikke gitt at det var senterpartist Lundteigen skulle bli.

Han så hammer og sigden vaie første mai, men kommunist kunne han aldri bli. Per Olaf Lundteigen tror på den personlige, private eiendomsretten og på markedsøkonomien. Men ikke før han har ytret den setningen, legger han konsekvent til, hver gang den er ytret:

– Men markedskreftene må være under politisk kontroll. Folkestyret må styre.

Lundteigen snakker rødt, og det uten at ordene oppleves falske der de kommer ut av munnen hans. Han snakker også grønt, for all del, og han er så brei som Buskerud-dialekten tillater.

Han var selv så heldig at han fikk én S («særdeles godt», den fremste karakteren i den daværende bokstavskalaen) og to G-er («Godt»), forteller han, og kom derfor inn på realskolen.

Det førte han etter hvert til Landbrukshøgskolen på Ås og høyere studier. Kameraten fikk en M og to G-er, og begynte på framhaldsskolen. Han har holdt et praktisk yrke siden.

Alt dette for å si:

– Jeg hadde et bein i hver leir.

I bondebevegelsen og arbeiderbevegelsen, altså. Så hvorfor ble det ikke Arbeiderpartiet?

Alle som husker noen år tilbake, vil vite at det har stormet rundt Lundteigen med ujevne mellomrom, og flere ganger har han vært uenig med sine partifeller. På slutten av den rødgrønne regjeringen var frontene steile mellom Lundteigen og daværende olje- og energiminister Ola Borten Moe, blant annet.

Men det kunne aldri bli Ap, sier Lundteigen. Han var 19 år under EF-striden i 1972. Aps standpunkt i EF-spørsmålet gjorde partiet uaktuelt for Per Olaf Lundteigen.

Olaf Lundteigen på gården i Vestfossen i 1993, som nyvalgt stortingsrepresentant. Foto: Bjørn Sigurdsøn, NTB Pluss arkiv

Mye av Lundteigens politiske ballast kommer fra oppveksten i Vestfossen. Respekten for arbeid, og for folk «som bor i skaukanten», som han sier.

Arven fra Hans Nielsen Hauge, som starta papirmølla si der, og ble arrestert siste gang på Eiker papirmølle i 1804, 500 meter fra der Lundteigen er oppvokst. Det folkelige partiet Venstre, nærmest på dødsleie nå, var stort i bygda rundt 1900.

– Jeg har sansen for budskapet til Hauge. Hans budskap, som fikk enestående historisk betydning, hadde en dypere mening i at også prester skulle være ærlige, sier Lundteigen.

Han ler, nesten infamt.

Cellulosefabrikken gikk konkurs i 1970, og 250 mann mistet jobben. Hendelsen er foreviget i produksjonen «Svartkatten», et teaterstykke av unge skuespilleraktivister i samarbeid med arbeiderne. Dette skjedde i AKP-regi, og Lundteigen lærte et og annet om hersketeknikker – og om engasjement. Og han lærte mye om hvor sterke kapitalkreftene var, og om de menneskelige omkostningene.

Han dro videre til Landbrukshøgskolen på Ås, der han var under oljekrisa i 1974. Per Olaf Lundteigen var en del av den grønne bølgen på 1970-tallet, den gangen «vi hadde en ordentlig miljødebatt», som han sier. «Da folk måtte skjønne forskjellen på fornybare og ikke-fornybare naturressurser for å bli uteksaminert».

Han ble den første valgte politiske studentleder på Ås for Grønt alternativ i 1975. Han hadde tydeligvis lært nok av AKP-erne under «Svartkatten»-perioden i Vestfossen til at han klarte å beseire Rød front i kampen om ledervervet.

Han snakker om Hitraaksjonen, om opptrappingsvedtaket for jordbruket i 1975 som skulle sikre bønder inntekt på nivå med industriarbeidere. Så var det USA-turen i 1973, da han og en kompis kjørte bil gjennom 26 stater og så de voldsomme økonomiske ulikhetene. Per Olaf Lundteigen frykter for store forskjeller, hva de gjør med samfunnet. Landet, bygda.

– Store forskjeller gir grunnlag til at folk knuffer på hverandre, har han sagt i en annen sammenheng.

Synet på staten ble også formet i denne perioden. Det han trodde var en snill onkel, viste seg å representere i stadig større grad sterke kapitalinteresser. Den staten han trodde, naivt, i egne ord, skulle korrigere markedskreftene, står like gjerne skulder til skulder med dem.

– Det pågår en enorm sentralisering i dag. Og staten, ved Høyre, bruker statsmakten aktivt til å forsterke sentraliseringa. Det er manges erfaring, og da er det viktig å si det klart, sier han.

Per Olaf Lundteigen under en debatt om norsk EU-medlemskap i 1994. Foto: NTB scanpix

By og land, hand i hand

For Arbeiderpartiet var kriseforliket det endelige skrittet bort fra sosialismen og over i sosialdemokratiet. For Bondepartiet var det et oppgjør med Venstres blinde tro på markedskreftene og økonomisk liberalisme.

– Tid og tilhøve, sier Lundteigen om bakgrunnen for forliket.

For i motsetning til Ap, fikk ikke Bondepartiet særlig mye igjen for det historiske samarbeidet i 1935. Det var Arbeiderpartiet som hadde brukt «By og land, hand i hand» som slagord i valgkampen i 1933, og det var Ap som fikk bygge landet i sitt bilde de neste tiårene. Bondepartiet ble til Senterpartiet etter krigen, men var tilbake på borgerlig side i tiårene etterpå.

– Det var korn- og kraftfôrpolitikken som var den viktigste bakgrunnen for Bondepartiet i kriseforliket, sier Lundteigen.

Men han sier egentlig ikke korn. Han sier «kønn».

– To klassefiender fant sammen i å styre markedskreftene. Det skulle gi tryggere forhold både for arbeidere og bønder, sier Lundteigen.

Og vi nærmer oss grunnen til at vi sitter i hver vår stol, skilt av et lite bord med kaffekanne og kaffekopper, og snakker om det som en gang var.

Puritansk populisme

Foreldrene til Per Olaf Lundteigen forpaktet gårdsbruk til 1967. Så blei de eiere av Gommerud, kjøpt i fri handel.

Han ligner på faren når det gjelder standhaftigheten, men den direkte tonen har han fra mor. Skikkelige arbeidsfolk, fra en bondekultur der det handler om å forbedre, investere, overlate gården i bedre stand til dem som kommer etter.

Lundteigen har bygd mye hus, dyrket mye jord, det er grøftet og sprengt og ryddet skog. Det er mye arbeid på en gård, for mye når man er trebarnsfar og tillitsvalgt ved siden av.

Kona Gun har også stått for mye arbeid på gården, samtidig med fullt lønnsarbeid. Og når man som gårdbruker må doble volumet på produksjonen hvert 11. år, slik det har vært i deler av 2000-tallet for økonomisk å henge med, blir det arbeidskrevende å utvikle gården for framtida, understreker Lundteigen.

Det krever nøysomhet. Lundteigen har ikke kjøpt Cola til seg sjøl siden 1972, etter studieturen til Bangladesh. Drikker sjelden alkohol i offentlige sammenhenger. Han drikker stadig mindre i private sammenhenger også.

Folk skal drikke opp melka – mjølka – spise opp det en har forsynt seg med og takke for maten.

Akkurat det er litt vanskelig her vi sitter, for journalisten er vegetarianer og det er leverpostei på halvparten av de tjukke blingsene som kona Gun setter på bordet mellom oss. Journalisten gruer seg, men forklarer seg, unnskyldende.

– Men du spiser ost?

Jo da.

– Ja, bare spis de andre da, sier Lundteigen.

Lundteigen anklages gjerne for å være den noe spaltede kombinasjonen av puritanisme og populisme. Selv omtaler han seg som en politisk nydyrker på Stortinget.

– Stå opp tidlig, jobb hardt, Per. Det har jeg lært.

Men de som kjenner ham forteller at han slett ikke er en moralist, og at han ler mer enn man kan få inntrykk av gjennom mediene. Populismeanklagene preller av. Populisme, er å være jordnær, snakke så folk skjønner det, etter Lundteigens oppfatning. Da er det helt greit å bli kalt populist. Det er fint å representere et antielite-parti. Det betyr at man er i et jordnært, praktisk parti, men med en klar solidarisk, ideologisk linje.

– Vi skal også representere de som bor ytterst – geografisk og sosialt: De nøkterne, arbeidsvillige, de langsiktige og solidariske, sier han.

Og siterer nynorskens far, denne gangen helt uten medbrakt pensum:

– «Ein finn ikkje noko før ein kjem dit det er», sa Ivar Aasen.

By og land, hand i hand, sier Per Olaf Lundteigen – i 2020. Foto: Fredrik Bjerknes

Kriseforliket, 2021

Et nytt kriseforlik i 2021. Senterpartiet og Arbeiderpartiet som sammen, hand i hand, arbeider framover ut fra det beste i sin historie. Det er dit Per Olaf Lundteigen vil.

Han ramser opp: finanskrisen og dens etterdønninger. Flyktningkrisa. Den siste ukas børsfall og frykt for et virus vi ikke kjenner og ikke greier å holde borte. Dårligere beredskap, svakere sosialt sikkerhetsnett og flere med lua i hånda på arbeidsmarkedet. Mer brutal konkurranse fra Kina. Ledighet og utrygghet bidrar i sin tur til sosial uro innenfor Den europeiske union (EU).

Når de etablerte politiske partiene ikke skaper trygghet, blir det sosial uro som går over i politisk uro. Da kommer krav om nye politiske alternativ.

Eller som Lundteigen sier det: Sosialdemokratene slår mot kvernsteinen, som kornet som skal males til mjøl i mølla.

Det er ikke 1930-tallet, men heller ikke helt ulikt.

I jordbruket som i arbeidslivet er det utrygghet for hva framtida vil bringe. Hovedavtalen i jordbruket, jordbruksavtalen, som skulle fordele verdiene slik at økt arbeidsproduktivitet på gården skulle komme bonden til gode, på samme måte som arbeidsfolk skulle ta del i fruktene av forbedra produktivitet i industrien. Det har vært opptrappingsvedtak i jordbruket og mange fagre ord, men maktforholda har resultert i at dette ikke har skjedd.

Lundteigen legger Norges Bondelags hefte «Jamstelling» fra årene etter kriseforliket på bordet, og ber journalisten merke seg de «profetiske ordene»: Produksjonsaktivismen, altså det stadige kravet til økt produksjon uten fokus på endemålet, det økonomiske nettoresultatet.

Jordbruket er en samfunnssektor som ikke kommer forbi økonomisk planlegging, står det i heftet. «Så lenge dette ikke forstås, kommer jordbruket til å fortsette med å produsere seg til fant. Og det vil gjøre jordbruket til en økonomisk slagmark.» Da som nå er bekjempinga av produksjonsaktivismen krevende.

– Dette, sier Per Olaf Lundteigen, endelig framme etter en lang historietime på veien mot målet.

Han slår pekefingeren forsiktig i det gamle heftet.

– Dette må en rødgrønn politikk løse!

Situasjonen i jordbruket ligner mye på tida før kriseforliket, selv om velstanden i samfunnet er helt forskjellig. Vi importerer økende mengder korn og voldsomme volumer av soya. Det går ukentlige båtlaster fra Brasil til Fredrikstad med tollfri soya som brukes i norsk kraftfôr. Dette reduserer behovet for norske jordbruksarealer.

Jordbrukets samfunnsoppdrag er matvareberedskap. Vår sjølforsyningsgrad er nå om lag 40 prosent av den jordbruksmaten som vi spiser, avhengig av om det er et godt eller dårlig avlingsår. Når det er tørke, som i 2018, blei sjølforsyningsgraden langt lavere. Stadig høyere import av fôr til husdyra våre reduserer sjølforsyningsgraden. Sett i europeisk målestokk er vi nå på jumboplass, også langt under Sveits.

Det er altfor lite, mener Lundteigen. I fjor sommer leverte han og partifeller et såkalt Dokument 8-forslag til Stortinget om at sjølforsyningsgraden korrigert for fôrimport må opp til minst 50 prosent. Den gangen sa han til journalisten, den samme som i dag er på besøk, at en slik avtale må ligge til grunn for et rødgrønt samarbeid fram mot neste valg.

Dette er nå vedtatt politikk fra Ap, Sp, SV, MDG og Rødt på Stortinget.

Jordbrukspolitikk handler også om klima.

– Vi må utnytte bedre de enorme grasarealene våre, og bruke mere av kønnet vårt til menneskemat. Importen av korn og soya må reduseres for å unngå tapsbringende overproduksjon. Dess bedre plantene vokser, dess mer CO2 fanger de. Vi må arbeide i pakt med fotosyntesen.

– Dette innebærer sjølsagt investeringer for framtida og koster penger, slik det er med alle klimatiltak. Og det vil kreve politisk styring. Overstyring, vil kritikerne si. På samme måte som å sikre norske lønns- og arbeidsvilkår for alle som arbeider i Norge.

Liberalisme, da og nå

Det var Venstre som hadde landbruksministeren da Bondepartiet byttet side i 1935. Liberalisten Håkon Five fra Trøndelag.

– Håkon Five og Sveinung Rotevatn [klima- og energiminister for Venstre og kjent som økonomisk liberal, journ.anm.] er to alen av samme stykke når det kommer til økonomi, sier Lundteigen.

– Men forklar kort: Hvorfor er situasjonen så lik at vi trenger et nytt kriseforlik?

– Arbeidsfolk er hardt pressa av ukontrollert arbeidskraftinnvandring innenfor EØS-området. Bønder presses av den tollfrie importen av soya og trenger et bedre grensevern.

Som for 85 år siden.

Flytt deg, EEC...

Lundteigen beskrives av og til som litt arrogant. Selv beskriver han seg som beskjeden, til den grad at han kan virke unnvikende. Som ung tok han sjelden ordet, han var en av de stilleste guttene i klassen. Han sa ingenting som elev på Hokksund gymnas inntil tredje klasse. Da ble budskapet fra EF-tilhengerne så provoserende at han ikke klarte å holde seg. Han reiste seg opp, fyrte av en bannbulle og satte seg ned igjen, rød som en tomat.

Kampen mot EEC, EF og EU, og i forlengelsen EØS, er definerende for Per Olaf Lundteigen. Han er smertelig klar over at synet på Brussel er hovedproblemet for det regjeringssamarbeidet mellom Ap og Sp som han arbeider for.

For som han sier:

– EØS-avtalen er ikke én politisk sak, men innebærer en måte å organisere samfunnet på som betyr stadig mindre makt til Stortinget, les: folkestyret, til å styre kapitalkreftene og innholdet i eiendomsretten.

EØS-avtalen er etter Lundteigens mening i strid med kriseforliket fra 1935 fordi blant annet Stortingets mulighet til å styre arbeidsmarkedet er kraftig svekket gjennom ukontrollert arbeidsinnvandring fra land med elendige lønns- og arbeidsvilkår. Dette svekker lønns- og arbeidsvilkåra, gir utrygghet og dårligere rekruttering i en rekke yrker. EØS-avtalen blir derfor som en torpedo midtskips mot sosialdemokratiet. Det ser vi også i en rekke EU-land gjennom deres dårligere valgresultater.

Dersom du erkjenner at markedskreftene og innholdet i eiendomsretten må styres av folkevalgte organ – kan du ikke være EU-tilhenger, mener Lundteigen.

– For EU- og EØS-systemet er ikke rigga på den måten.

EU er en økonomisk union, med felles valuta, men ingen politisk union. Lundteigen legger fram enda en bok, den fjerde i løpet av samtalen. «Debtor’s Prison: The Politics of Austerity Versus Possibility» denne gang, skrevet av den amerikanske journalisten Robert Kuttner. Forfatteren har intervjuet Jacques Delors, som var president i EU-kommisjonen da det indre markedet ble innført i 1993. «Jeg klarte å skape en europeisk pengepolitikk», sier Delors. Men ikke en sosialpolitikk, eller en økonomisk politikk.

Lundteigen peker, ber journalisten notere.

– Dette er kameraten te a Gro [Harlem Brundtland, om det skulle være tvil, journ.anm.], sier han.

– Delors er desillusjonert. Men EU-prosjektet går bare videre og den sosiale og politiske uroen øker.

Lundteigen tyr til de sterkeste uttrykkene i ordboka si:

– Dette kan ikke være noen overraskelse. EU står i et skårfeste.

Og skjønner straks at han må forklare: Når sauen beiter i ei fjellside, ser den et grønt område under seg, og hopper ned. Sauen beiter til det er tomt, ser et nytt område under seg og hopper ned. Til slutt kommer sauen verken opp eller ned – skårfeste.

– Der er EU i dag. Brussel vil ikke kutte euroen, men klarer ikke å lage en politisk union, eller sagt som det står i Europabevegelsens formål: Europas forente stater, sier Lundteigen.

Norge er kobla til dette, gjennom EØS-avtalen. Lundteigen oppsummerer en etter hvert kjent historie: EØS-avtalen innebærer felles arbeidsmarked mellom Norge og EU-landene fra 1994. Gjennom utvidelsen av EU med de østeuropeiske landa i 2004 og 2007, fikk Øst-Europas politiske ledere forsikringer om at de kunne konkurrere med sitt store fortrinn: billig arbeidskraft, inn i Vest-Europa.

– Etter hvert eksploderte forskjellene i lønns- og arbeidsvilkår i det felleseuropeiske arbeidsmarkedet.

Derved har billig østeuropeisk arbeidskraft pressa lønns- og arbeidsforholdene nedover i mange praktiske yrker i Norge.

–  Østeuropeere er flinke arbeidsfolk, sier Lundteigen. De jobber hardt. Men EØS-systemet svekker vårt tidligere velorganiserte arbeidsliv med norske lønns- og arbeidsvilkår.

– Det er jo ikke vanskelig, dette. Det er loven om tilbud og etterspørsel.

Skal vi opprettholde velferdsstaten, må vi ha folkevalgt kontroll over arbeidsinnvandringa – også fra EØS-området utenfor Norden. Så enkelt, og så vanskelig.

Skal vi sikre rettferdigheten og velferdsstaten, må alle med, også de med delvis arbeidsevne. For å få det til, må vi kontrollere arbeidsinnvandringen.

Og sånn går det i ring.

Endelig hjemme i eget parti

Partiledelsen har ikke bestandig satt like stor pris på Per Olaf Lundteigen. Sjøl har han aldri funnet noe bedre alternativ enn Senterpartiet.

Men nå føler han seg mer hjemme enn på lenge. Sp blir mer et folkeparti, sier han, som selv sitter i arbeids- og sosialkomiteen på Stortinget – fordi Sp skal ha en hånd på rattet i arbeids- og sosialpolitikken. Han kommer fra bonde- og arbeidersamfunnet Vestfossen, tross alt.

– Vi er tydelige på arbeidslivspolitikken nå, sier han.

– Jeg må få oppleve at vi er like tydelige på jordbruket ...

Det har ikke alltid vært like relevant å snakke med Lundteigen om Senterpartiets retning og veivalg. Men nå, i Trygve Slagsvold Vedums versjon av partiet, representerer han partilinja.

Partiet snakker om distriktspolitikk, ja visst. Men talking pointet om å utligne geografiske forskjeller følges konsekvent opp av sosiale forskjeller.

Senterpartiet i det herrens år 2020 er et passende hjem for mannen fra Vestfossen.

Trusselen fra indre høyre

Og kriseforlikspartneren Arbeiderpartiet, både da og nå?

– Det Arbeiderpartiet må skjønne, er at vi ikke skal ha en reprise av det som skjedde i årene 2005 til 2013, sier Lundteigen.

– Ikke i jordbruket og ikke i arbeidslivet.

– Hvis Arbeiderpartiet ikke skjønner det, kommer vi ikke i regjering.

Han tegner en trekant i luften, og forklarer at vi har en rød, en blå og en grønn pol. For han er Senterpartiet og Arbeiderpartiet en strategisk allianse som er bedre enn alternativet. Alternativet er opposisjon for Sp.

Lundteigen arbeider for en rødgrønn politisk allianse som gir fordeler for begge polene. Han ser for seg alliansen som et bakeri som leverer ferske, gode brød, altså politiske resultat, som begeistrer alliansens velgere hver eneste dag. I distriktspolitikken, i klimapolitikken, i arbeidslivspolitikken.

Han vet det veldig godt: Det er krevende skjær i sjøen for dette forliket. EU og EØS, og det som henger sammen med det.

– Høyresosialdemokratene, sier Lundteigen.

– Vi som var de sterkeste forkjemperne for en rødgrønn allianse ble kalt inn på teppet til Schjøtt-Pedersen når vi tok til orde for andre politiske løsninger som han var uenig i, sier han, og viser til hvordan Karl Eirik Schjøtt-Pedersen som statsråd på Statsministerens kontor ble brukt av Ap til å holde kustus på troppene under den rødgrønne regjeringen.

– Det skal vi ikke ha igjen! Vi skal ikke kalles inn på teppet til høyresosialdemokrater.

Det faller ikke et stygt ord om Jonas Gahr Støre underveis i praten vår til den tidligere lederen av Bonde- og Småbrukerlaget, mannen som har vært på Stortinget siden 1993 med et opphold på åtte år. Men han drister seg til én karakteristikk:

– Støre er hakket mer tilhenger av EU enn Jens. Og det er et problem. Han har spilt en viktig rolle i å få oss inn i EØS.

For:

– Den som har EU som forbilde, har lett for å forme Norge i det bildet. Jeg vil ha folkevalgt styring av arbeidslivet og kapitalen. Der er ikke EU-tilhengerne.

Men så var ikke partiene helt enige om alt sist de inngikk et kriseforlik for 85 år siden heller.

Fra folkeavstemningen om EF i Norge i 1972. Foto: Ivar Aaserud, Aage Storløkken og Sverre Børretzen Aktuell / Scanpix

Engasjement i skaukanten

Det er blitt mørkt ute, og samtalen er langt på overtid. Han er i mål for lenge siden, men det finnes jo alltids mer å si.

Til slutt griper kona Gun inn. Det kommer besøk snart, er dere ikke ferdige?

Livets trivialiteter innhenter oss alle, også Per Olaf Lundteigen. Han viser journalisten ut døra mens han snakker videre om Hans Nielsen Hauge, Europabevegelsen og det ventende årsmøtet i Buskerud Senterparti.

På vei ned de bratte bakkene til sentrum av Vestfossen hører journalisten på et noen år gammelt podkast-intervju med Lundteigen. Hvordan vil du huskes, spør journalisten.

«Per Olaf var engasjert. En som representerte dem som bor i skaukanten», sier Lundteigen.

«Og som kjempet for at vi skal stå utenfor EU».