Bilde 1 av 4
Reportasje

Lisa er droneoperatøren som dro for å møte ofrene

I dokumentarfilmen «National Bird» viser Sonia Kennebeck ofrene på begge sider av dronekrigen. Tre varslere står fram med sine fortellinger om hva det koster å ta virkelige liv i det avanserte dataspillet det amerikanske droneprogrammet framstår som.

BERLIN (Dagsavisen): Da Heather, en droneoperatør i det amerikanske forsvaret, ikke lenger hadde tall på hvor mange hun hadde drept gjennom å sitte å vri på en joystick en halv verden unna Afghanistan, tok hun et valg. Hun ba sine arbeidsgivere om behandling for posttraumatisk stresslidelse. Det fikk hun ikke. Nå er hennes historie blitt en del av «National Bird», en dokumentarfilm som ikke bare avslører hvordan sivile rammes av droneangrepene, men også de store psykiske problemene amerikanske droneoperatører og – analytikere sliter med.

– Jeg ønsket å lage denne filmen fordi droneprogrammet representerer en teknologi som på fundamentalt vis er i ferd med å endre samfunnet og som reiser mange kritiske spørsmål. En amerikansk offiser jeg snakket med under arbeidet med filmen, sa at med droner eksisterer ikke lenger landegrensene slik vi kjenner dem. Jeg ble slått av rekkevidden over et slikt sitat, for det rokker ved hele vårt syn på verdenssamfunnets sammensetning og organisering. Jeg tror implikasjonene av droneteknologien er så mye større enn det som er blitt diskutert til nå. Det viser at det teknologiske avansementet i krig nok en gang har parkert diskusjonen rundt tap av menneskelighet og moral, sier Sonia Kennebeck til Dagsavisen.

Hun er en tysk gravejournalist bosatt i USA med utenriksstoff som spesialfelt, som nå har kommet på innsiden av hodet til de som er ansatt i droneprogrammet. Det har gjort filmen «National Bird» til en av de store sensasjonene på Filmfestivalen i Berlin, der den er blitt vist i et spesialprogram utenfor konkurranse. Kennebeck er ikke i tvil om at også de er ofre i en krig der ingen får innsyn, hvor ingen informasjon slipper ut og antallet døde – både sivile og krigens virkelige mål – holdes hemmelig. Derfor har hun også selv benyttet droner i arbeidet med filmen for å fotografere helt vanlige amerikanske nabolag fra luften.

– Jeg ønsket å snu linsen mot oss selv, slik at amerikanere føler hvordan det er å bli voktet på, spionert på. Alle kan skaffe droner nå, alle kan krenke enhvers privatliv og territorium, og utfordringen ligger i hvordan man juridisk skal kontrollere bruken, sier filmskaperen.

Det er helt andre droner det er snakk om i «National Bird». Amerikanernes droneprogram som er opprettet for «målrettede» drap i kampen mot terrorisme, er sterkt omdiskutert, og godkjent av president Barack Obama. I en årrekke er dronene – førerløse fly styrt fra militære baser i USA – blitt benytt for overvåking og som våpen i Afghanistan, Pakistan, Somalia, Jemen, Syria og Irak. Hvor mange mennesker som er drept i amerikanske droneangrep, er ikke kjent, men det skapte store overskrifter verden over i oktober 2015, da det kritiske nettstedet The Intercept publiserte dokumenter som viste til at kun ti prosent av droneangrep i Afghanistan, Jemen og Somalia over en periode på fem måneder traff de målene de skulle. De øvrige døde var uskyldige. Det er også velkjent at Israel, Kina og Iran bygger opp betydelige droneprogram. Nå viser Kennebecks film at det er ofre på hver side av dataskjermen i dette høyteknologiske «TV-spillet» der drap utføres med en joystick, kamera og raketter, tusenvis av mil fra målet.

– Det er skal ikke undervurderes hvor mye press droneoperatørene er under når de sitter trygt i en bunker i Nevada og bruker dagene på å drepe mennesker de ikke vet om er et legitimt mål eller ikke. Så går de hjem til familiene sine, men heller ikke til dem kan de si noe fordi de har signert en taushetskontrakt som gjør at de kan siktes for høyforræderi om de forteller hva de jobber med, sier Kennebeck, som mener operatørene er tikkende bomber som utgjør en trussel også for sitt eget samfunn, ikke bare terroristene de er satt til å drepe.

LES OGSÅ: Frykter terrorangrep med droner

Tre varslere, Heather, Lisa og Daniel – filmen avslører ikke etternavnene – står fram for åpent kamera, og det er uunngåelig at det trekkes sammenligninger til Edward Snowden-saken, som ble drøftet i den Oscar-vinnende dokumentaren «Citizenfour».

– Det var en svært viktig film. Jeg er overbevist om at alle dokumentarfilmer, nyhetssaker og dokumenter som produseres er med på å skape bevissthet rundt myndighetenes disposisjoner i saker som dette, og de viser at gravende journalistikk fortsatt har en veldig viktig funksjon i samfunnet. Det er essensielt at det er rom for en type journalistikk som trenger tid, som krever ressurser og forståelse fra dem som er med på å finansiere den, sier Kennebeck.

I filmen spør hun Heather om hvor mange på hennes skift som på ett eller annet vis er psykisk berørt av den jobben de er satt til å gjøre. Svaret er alle. Ifølge filmen er nesten halvparten alkoholikere i det ene arbeidsskiftet det snakkes om, flere er siktet for vold mot sine nærmeste og alle lider av posttraumatisk stress. Heathers målbevisste arbeid med å fokusere på droneprogrammets skyggesider – også på amerikansk jord, førte til at hun gjennom juridisk hjelp og diagnose stilt av andre enn forsvarets egne spesialister, ble den første droneoperatøren som fikk behandling for posttraumatisk stresslidelse betalt av staten.

Kennebeck var svært bevisst på hva det kunne koste de tre varslerne å stå fram i hennes film, også på et personlig nivå.

– Det ligger et stort ansvar i det å intervjue folk som er traumatisert, og jeg er glad for at jeg hadde noe erfaring med det fra før, blant annet gjennom å intervjue soldater som var i Kosovo, som hadde vært med på å drepe barn. Uansett hvor godt forberedt en kilde er, vil intervjuer bringe et menneske tilbake til de øyeblikkene de forsøker å stenge ute, og det er åpenbart at tilstanden kan forverres av det, sier Kennebeck, som sørget for å ha psykologer tilgjengelig under intervjuene.

Hvert ord de tre varslerne ytrer i «National Bird» må veies nøye av både dem selv og av filmskaperen, for å holde filmen og kildenes verbale bidrag innenfor grensen for hva de kan si uten at det juridisk er å regne som høyforræderi.

– Jeg har hele tida vært veldig bevisst på hva kildene i filmen risikerer, og at også jeg risikerer å måtte svare for det som kommer fram. For å ha fullstendig kontroll startet jeg å filme alene, og jeg finansierte i starten alt fra egen lomme. Da jeg fikk en finansiell partner i USA, var det første jeg spurte om hvorvidt jeg kunne bruke noen av midlene til å hyre en advokat. Jeg fant en ekspert på ytringsfrihet som var veldig klar på at det jeg gjør kan føre til at myndighetene plutselig står også på min dør, spesielt etter det som skjedde med Daniel i filmen. Jeg måtte være forsiktig. Jeg hadde ikke på noe tidspunkt materiell angående filmen liggende hjemme i min egen leilighet, og på reiser inn og ut av landet sørget jeg får at andre fraktet dokumentasjon og filer, sier Kennebeck, og henviser til at Daniel i «National Bird» fikk sin leilighet raidet under filminnspillingen, av FBI som jaktet på dokumenter som kunne gjort han til den 13. personen i amerikansk historie siktet for spionasje mot staten.

Daniels advokat, som også er en sentral kilde i Kennebecks film, er Jesselyn Radack, tidligere konsulent for etiske spørsmål i det amerikanske justisdepartementet. Hun har spesialisert seg på varslere, og en av klientene hennes er nettopp Edward Snowden. Blant de tre varslerne i «National Bird», har en allerede valgt å gå under jorden. Kennebeck sier det er første gang at tre varslere står fram fra innsiden av droneprogrammet og forteller sin historie.

– Daniel var faktisk fortsatt på kontrakt da han sto fram i arbeidet med filmen, noe som gjorde at han naturlig nok var veldig redd for hvilke represalier han kunne bli utsatt for. Men for meg var det svært viktig at jeg fikk tre personer som alle var villige til å stå fram i full offentlighet, med navn og ansikter, i motsetning til mange dokumentarer om lignende tematikk som lener seg på anonymiserte kilder. Det var også viktig at alle fagekspertene som jeg bruker i filmen opererer under fullt navn, for å skape troverdighet rundt de som faktisk velger å eksponere seg selv og sin egen posisjon, sier Kennebeck.

Hun har fått sterke støttespillere gjennom to av sine produsenter, tyske Wim Wenders og amerikanske Erroll Morris, begge verdenskjente og høyt respekterte filmskapere og dokumentarister.

– Å få med de to var veldig viktig, ikke minst sett fra et amerikansk ståsted, fordi Morris er en kjent og respektert størrelse i USA som var med på å gi filmen mer tyngde. Jeg var hele tida klar over at jo høyere profil filmen hadde, jo tryggere ville kildene mine være. Det ligger en stor grad av beskyttelse i det å være i rampelyset, sier Kennebeck, som er godt kjent med den norske dokumentarfilmen «Drone», regissert av Tonje Hessen Schei.

I Scheis film settes fortellingene fra en annen varsler, den tidligere droneoperatøren Brandon Bryant, opp mot de juridiske og teknologiske aspektene ved amerikanernes droneprogram.

– Jeg har sett «Drone» en rekke ganger, og jeg kjenner Brandon Bryant, forteller Kennebeck: – Jeg mener Bryant viser et helt utrolig mot gjennom det han sier og gjør i kampen for å skape bevissthet rundt dronekrigen, og har vært så tydelig og synlig. Han har stått alene hele denne tida som den eneste som har stått fram. Jeg vet at han nå er veldig glad for at det er flere som velger å stå fram som varslere, at han etter «National Bird» ikke lenger står alene.

ANMELDELSE: Norsk dokumentar viser konsekvensene av drone-krigføring

Vi har sett bildene på nyhetene, grå, ulne satellittbilder med ørsmå svarte flekker som rører seg, noen litt større, andre små, som barn, før bomben fra dronen som filmer det hele sprenger bildet i hvitt. I filmen viser Lisa, Heather og Daniel hvordan de umulig kan se forskjell på hvem som er fienden og hvem som er sivile, der de sitter bak en skjerm i USA og styrer dronene via satellitt i en type teknologisk krigføring verden ennå ikke aner omfanget av. Filmens sterkeste øyeblikk er når Lisa sammen med filmteamet drar til Afghanistan for å møte ofrene i et bryllup hun som tekniker og analytiker var med å slippe en bombe på i 2010, ett av flere angrep på sivile sammenkomster, bryllup, begravelser, som har fått internasjonal oppmerksomhet. I Lisas tilfelle mistet 23 mennesker livet i bryllupet som ved en feiltakelse ble rammet av en rakett. Mange av dem var kvinner og barn. I filmen møter Lisa ofrene fra angrepet hun var med på å planlegge og gjennomføre. Det er pårørende, enker og enkemenn, foreldreløse, skadede og lemlestede, alle merket for livet.

– Da jeg dro til Afghanistan ble jeg slått av den vennligheten vi møtte der, og en åpenhet som vi ikke hadde forestilt oss på forhånd. Det mest slående var at de overlevende fortalte at på de fem årene som har gått siden droneangrepet frarøvet dem venner og familiemedlemmer, var det ingen som hadde kommet til dem og bedt dem fortelle sin historie. De var så lettet over å endelig kunne gjøre det, sier Kennebeck, som i filmen også viderebringer autentisk filmmateriale fra flere droneangrep på sivile i Afghanistan.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

– Det er fortsatt veldig sterkt for meg å se dokumentasjonen fra Afghanistan, selv om jeg har sett det mange ganger. Det som gjorde sterkest inntrykk var et intervju med to menn og en liten gutt som aldri ville slippe taket i faren sin. Det påvirket hele stemningen og atmosfæren at en selvmordsbomber sprengte seg selv mens vi holdt på like ved. Det viste seg å være det største koordinerte angrepet fra Taliban i hele 2015. Følelsen av frykt blant de vi intervjuet var altoverskyggende. Vi var redde selv, og det var overraskende hardt å komme tilbake til vårt normale, trygge liv i statene med denne kunnskapen i bagasjen om hva menneskene der utsettes for daglig.

Kennebeck mener hun er den første som også har fått kvinnene i tale, blant annet to ofre for en drone som rammet et bryllup i Afghanistan.

– Det er et veldig mannsdominert felt. Du ser det kanskje ikke i filmen, men hele teamet mitt består av kvinner, og jeg forsøker også å ha så mange kvinnelige kilder som mulig. Jeg er ikke sikker på om det noen gang har skjedd før at et kvinnelig offer for dronekrigføring i Afghanistan eller noe annet sted i verden er blitt intervjuet om sin opplevelse av det. Det var viktig for meg å få kvinnene i tale. Spesielt med denne typen historier som berører krig og nasjonale sikkerhetsspørsmål, er det tradisjonelt mennene som forteller sin historie, mens det dokumentarfilm og gravende journalistikk egentlig handler om er å framskaffe historier og tematikk som i like stor grad berører kvinnene. Jeg håper at jeg med denne filmen har bidratt til å dokumentere kvinnenes historier fra denne tida vi nå lever i.

Mer fra: Reportasje