Bi (t.v.) og Yang tar en selfie. De er på date i en rapståker utenfor Kunming, byen de bor i.

Lala love

Balanserende mellom forventningene fra sine foreldrene og friheten deres generasjon opplever, faller unge lesbiske i Kina mellom to stoler. Skal de jage sin egen lykke, eller leve opp til foreldrenes ideal?

 

Av Helle Gannestad (tekst og foto)

Du skal vite hvor du skal. Du kan stå midt i byens mest beryktede utelivsområde, og fremdeles ikke se destinasjonen. Mens de andre skiltene lyser opp, så står Ta Ta Bar beskjedent i mørket på en grå murvegg. Når du har gått opp trappene er det fortsatt ikke åpenbart hvor den ligger hen; inn en mørk korridor og til venstre. Først da kommer du inn i et stort rom, med hvite sofa-lounger og lilla belysning.

Baren er den eneste baren for «lalas», kinesisk slang for lesbisk, i byen Kunming med åtte millioner innbyggere. I miljøet kjenner nesten alle hverandre. I løpet av kvelden er det en matche-lek, hvor nye og faste gjester dras opp på scenen og besvarer spørsmålene: «Hvilket stjernetegn er du? Hva slags jenter liker du? Og: hvor mange har du ligget med?»

I juni var nesten hele verden svøpet i regnbuens farger, da Pride-parader ble arrangert. Vesten jublet nylig over høyesteretts avgjørelse i USA: nå skal alle homofile få inngå ekteskap. Også i Kina, hvor demonstrasjoner er forbudt, blir det avholdt festivaler for homofiles rettigheter.

I dagens Kina er det ikke noen lover som forbyr homofili, men homofile står uten rettigheter og beskyttelse: ingen rettigheter til å gifte seg, få assistanse til sæd- eller eggdonasjon, eller å adoptere. Og kanskje viktigst å merke seg: ingen lover mot diskriminering. Siden kulturrevolusjonen i 1966–76 har det vært vanskeligere for homofile å stå fram. Ifølge Oslo-komiteen for LHBT-rettigheter ble homofili sett på som en psykisk utviklingshemning, og homofile opplevde en systematisk forfølgelse og massedeportasjon. Etter dynastiene hersket i Kina har det vært myter og historier om at keisere hadde mannlige elskere, uten at det ble sett ned på.

De møttes på Ta Ta Bar for tre år siden. Da hadde de vært venner en stund allerede, Bi (24) og Yang (23). Så begynte vennegjengen å spøke om at de burde bli et par. Da tok Bi motet til seg og spurte Yang ut på en date. Siden har de opptrådt som «bestevenninner» i familiekretser.

Det er en vakker vårdag, og Yang og Bi kjører til nabobyen for å besøke en rapsblomståker. Det har blitt en årlig tradisjon, forteller de. Hundrevis av besøkende vandrer rundt på stiene mellom gule blomster. Om en vil kan en ri rundt på hest, eller bli dratt av esel eller geit. Yang har bare ett ønske: å dyppe tærne i elven som renner ved siden av. Jentene flørter åpenlyst, og Yang drar Bi ut i elven med seg. Paret forteller at de ikke har opplevd diskriminering i offentligheten for deres legning. Og legger til: det er kanskje fordi de fleste av vennene er lesbiske selv.

Følg oss på Twitter og Facebook!

De idylliske omgivelsene til tross, Bi blir med ett bekymret. Lillesøsteren, som hun kaller kusinen, har ringt henne flere ganger, og når hun ringer tilbake, så tar verken hun eller bestemoren telefonen. De kjører derfor til lillesøsterens hus for å se om hun er der. Hun er ikke der. Men bestemoren, som heller ikke tok telefonen, står på kjøkkenet og lager mat. Bi forteller at hun må ta telefonen når hun ringer. Yang og bestemor sitter i sofaen, mens Bi ringer lillesøsteren sin. Bestemor tror Yang er Bis bestevenninne. Men Yang har vært mer enn hennes bestevenninne i tre år nå.

Den kinesiske filosofen Konfucius’ tanker ligger til grunne for mye av den kinesiske kulturen i dag. Kvinnene var lenge utelukket fra formell utdannelse, og fikk kun være innenfor de fire veggene hjemme. Samfunnsstrukturen er patriarkalsk, og dermed er det stort press på alle kvinner om å videreføre blodlinjen. Dersom kvinnen ikke kunne få sønner, var det helt legitimt for mannen å innlede et forhold på si. Lenge eksisterte det også to skriftsystemer i Kina: ett for menn, og ett for kvinner. De tidligste funnene av kvinnenes skriftsystem stammer fra 1200-tallet f.Kr., noe flere forskere mener tyder på en svært gammel og høyt utviklet kvinnekultur.

Denne strukturen ligger fremdeles til grunne for dagens Kina. Selv om drømmen om et sosialistisk samfunn egentlig skal by på like rettigheter og velferd for alle, finnes det få tiltak og rettigheter for å få flere kvinner inn i politikk, bedrifter og lignende. På grunn av det sterke politiske styret er det ikke lov å demonstrere, så på den internasjonale kvinnedagen markerer flere arbeidsgivere dagen ved å gi kvinnene halve dagen fri.

«Beklager, men du kan ikke fotografere oss lenger.» Hu (26) kontakter meg på WeChat, Kinas største sosiale nettsted, som kan minne om Facebook. Vi snakker ikke samme språk, for få kinesere snakker engelsk, men vi kan kommunisere skriftlig via en oversettelsesapp. Dessverre er den ikke alltid like treffsikker. Jeg møtte paret kvelden før, uten at jeg ante at det var trøbbel i paradis.

«Hvorfor ikke?» spør jeg, overrasket, og håper appen har oversatt feil.

«Jeg mener, jeg slo opp med henne i går. Jeg antar det var på grunn av aldersforskjellen,» svarer Hu.

Bruddet varer ikke lenge; de blir sammen igjen dagen etter. Etter at Ren kranglet med faren sin, flyttet hun inn i leiligheten til Hu, i utkanten av Kunming.

Ren hadde jobbet på Ta Ta Bar i to år før hun møtte Hu. Som barpike er Ren ansvarlig for å gå rundt og underholde gjestene; spille terninger, drikkeleker, arrangere matche-leker, og av og til går hun opp på scenen for å synge.

De hadde vært et par bare i noen få uker, da Hu ga sin utkårede Ren (20) en løftering. Det var Valentine’s Day, og de kinesiske myndighetene hadde sperret tilgangen til alle datingsider for dagen. Hu hadde arrangert det hele bak Rens rygg; da klokken tikket midnatt kalte Hu henne opp på scenen, hvor hun fortalte henne: «I gode dager kommer Hu til Ta Ta bar for å holde Ren med selskap mens hun jobber. I onde dager blir Hu sjalu for at Ren må flørte på jobb, og de krangler og slår opp».

Landet, som har en av verdens raskest voksende økonomier og teknologiske fremskritt, er fortsatt drevet av streng sensur og kulturelle tradisjoner. Ikke minst av det politiske styrets jernhånd.

LES OGSÅ: Dobbelt straffet i Syria

På grunn av ettbarnspolitikken, som ble iverksatt i 1979, lever majoriteten av familiene i Kina med kun ett barn per familie. Unntakene er familier som tilhører minoriteter, og fra i år, familier hvor det har vært flere generasjoner med ettbarnspolitikk. Enebarn lever under sterkt press fra foreldrene, som ønsker at barnet får en solid utdannelse, en god jobb, giftermål, og muligheten til å videreføre av slektslinjen. Familien er det viktigste, og den kan ikke miste ansikt. Tradisjonelt sett tar også barn seg av foreldrene sine når de blir gamle. Hvor ansvaret for alderdommen før hvilte på flere barns skuldre, er det i dag kun ett eller få barn som skal ta vare på foreldrenes helse og økonomi.

Presset på å bli gift i Kina er større enn vi i vesten kan forestille oss. Homofile i Kina opplever samme press, og flere går inn i arrangerte ekteskap for å innfri familiens ønsker. Det er færre kvinner enn menn, og når de nærmer seg tretti og i tillegg har god utdannelse, blir de noe som kalles «left over women» – kvinner som er for gode til å giftes bort.

LES OGSÅ: Leder kirken på nye veier

Bi og Yang vil helst møte meg på en kafé når vi skal snakke sammen. De ønsker ikke at en journalist skal møte dem hjemme, i frykt for at det blir for mange spørsmål fra familien.

– Hvordan opplever dere det å være homofil i Kina?

– Nå om dagen lider vi mye. De fleste familier ville ikke latt et slikt forhold skje med dem, forteller Bi.

Når hun sier «la et slikt forhold skje dem», så sikter hun til at de fleste foreldre velger å støte fra seg barna sine dersom de kommer ut med en homofil legning. Bi har ikke fortalt familien at hun er lesbisk. De er strengt religiøse, og å fortelle dem det ville betydd at Bi blir sperret ute av familien. Foreldrene hennes er på stadig jakt etter menn som passer henne.

– Foreldrene mine bryr seg ikke om jeg er lykkelig eller ei, de tvinger meg til å gifte meg, sier Bi.

Hun forteller at hun så langt har blitt tvunget til å møte fire menn. Hun drar alltid for å møte dem, men nekter å snakke med dem.

– Jeg gjør meg bare fortest mulig ferdig med møtet.

Bi og Yangs familier ser forskjellig på jentenes livsstil. Yangs mor mistenkte en gang at venninnen var mer enn nettopp det. Da fortalte Yang moren at hun var interessert i jenter.

– Moren min sa at så lenge jeg er lykkelig, så er det bra, forteller Yang.

Etter reportasjen ble skrevet, har begge parene slått opp og gått hver til sitt.

LES OGSÅ: Paradehomsen