Helg

Konflikten som 
startet den arabiske åren

Den arabiske våren ble ikke startet av sinte, unge 
tunisiere med tilgang til internett - den ble startet av et folk uten land i Vest-Sahara.

I oktober 2010 hadde saharawiene fått nok av å leve som annenrangs borgere i sitt eget land, prisgitt den marokkanske okkupasjonsmakten. Folket uten land forsøkte forgjeves å få verdens oppmerksomhet da de opprettet en teltleir nær hovedstaden i Vest-Sahara. Leiren i Gdim Izik var ment som en protest mot politikken som har tvunget nærmere 200.000 mennesker i landflyktighet til store flyktningleirer inne i ørkenen i Algerie. Marokkansk politi slo en jernring rundt Gdim Izik og nektet alle journalister tilgang. Etter noen uker jevnet politiet leiren med jorden, i en aksjon som kostet 13 mennesker livet. Den i utgangspunktet fredelige protesten ble aldri det ropet om hjelp som aksjonistene hadde håpet på. I dag er situasjonen for flyktningene ørkenen er uforandret og verden er stort sett like uvitende om saharawienes situasjon som de alltid har vært.

Skammens mur

Det frie Vest-Sahara er bare en smal stripe ørken med et folk som enten lever i landflyktighet eller på okkupert grunn. Situasjonen kan virke håpløs, men saharawiene er tålmodige mennesker som nekter å gi opp håpet om å få friheten tilbake.

- Der ser du skammens mur, sier Tawalu og bremser ned for å klare en dump i ørkensanden uten å ødelegge både bil og passasjerer.

Den brunbarkede mannen girer kjapt ned og akselererer ut av sanddynen mens han fortsetter å snakke om det som er og blir det store samtaleemnet blant saharawiene.

Den går 2.700 kilometer fra nord til sør. Verden har hørt om muren i Palestina, om de høye gjerdene som bygges på grensen mellom USA og Mexico, om Berlinmuren og Den kinesiske mur, for den saks skyld. Men denne muren er det ikke mange som vet om.

- Marokkanerne har passet på å bygge den slik at de få vannkildene som finnes her ute havner på marokkansk side. De vet godt at de ikke har rett til å stenge oss ute fra vårt eget land, men de gjør akkurat som det passer dem.

Muren er ikke egentlig noen mur, snarere en sandvoll med en kjerne av stein, og med et tettpakket minefelt foran. Det hele er til slutt rammet inn av kveiler med piggtråd.

Vi kjører noen minutter i stillhet før Tawalu bestemmer seg for at vi er nær nok. En halv kilometer foran oss flakser en mengde duer opp fra den marokkanske sjekkposten og advarer soldatene om de har fått selskap ute i det som på amerikansk nok ville blitt karakterisert som «the middle of nowhere».

Gamle sår

Vi er eskortert ut til muren av saharawisk politi, men selv om de kamuflasjekledde politifolkene ser både tøffere og farligere ut enn vår gråsprengte sjåfør, er det han som snakker og de som lytter.

- Jeg har selv deltatt i denne krigen. Marokkanerne var mye sterkere militært, men vi sloss for vårt eget land. Dessuten kjente vi landet vårt mye bedre enn fienden. Hadde verdenssamfunnet vært sitt ansvar bevisst ville de stoppet Marokko før krigen i det hele tatt hadde begynt, men lederne i Rabat hadde innflytelsesrike venner, som kjøpte løgnene deres om at vi var en gjeng kommunister som burde holdes nede. En jobb marokkanerne gladelig påtok seg, fordi de visste at inntektene fra fisken vår, fra fosfatgruvene våre og fra oljen vår ville komme godt med i statskassen deres.

Tawalu løsner litt på hodetørkleet sitt, fester det igjen og lar ordene synke inn hos tilhørerne sine.

Vest-Saharas skjebne har vært avhengig av storpolitiske agendaer siden europeiske land delte Afrika mellom seg rundt forhandlingsbordet i Berlin i 1884.

Blod i ørkenen

Der USA og Vest-Europa tidligere søkte Marokkos støtte i den kalde krigen henvender de seg nå til landet for hjelp til å bekjempe terrorisme, beskytte økonomiske interesser i Nord-Afrika og å kontrollere ulovlig innvandring til Europa. Femten år etter at FN vedtok en fredsplan for Vest-Sahara er det lite håp om snarlige forbedringer. - Jeg mener vi skulle gått til en ny krig, sier Khalina Salma med blikket festet på den marokkanske soldaten som har dukket opp bak sandvollen for å ta oss i nærmere øyesyn.

Khalina ruller ut et medbrakt vest­saharawisk flagg og lar de vifte i ørkenvinden, godt synlig for soldaten som holder øye med oss fra den andre siden av muren.

- Det er vårt land. Jeg har aldri vært der, men føler likevel at jeg kjenner det. Okkupert Vest-Sahara er det forjettede land som alle de gamle snakker om. Alle menn som var våpenføre den gangen var med i krigen, og jeg har selv mistet to onkler i kampene.

- Hvis vi ikke får friheten vår tilbake betyr det at de ga livene sine til ingen nytte, sier Khalina.

Historiene han er flasket opp med, og det vanskelige leirlivet han har sett på nært hold startet da kong Hassan II ville realisere drømmen sin om et stor-Marokko. I 1974 erklærte kongen «hellig krig» for å sikre seg Vest-Sahara. Spania, som hadde fått området under Berlin-konferansen, ga under hånden sin velsignelse til at Mauritania i sør og Marokko i nord kunne dele området mellom seg.

Den spanske sjenerøsiteten var ikke tuftet på kjærlighet til Marokko og Mauritania, men på frykt for det kommunistvennlige Polisario. Da Spania trakk seg ut, rykket naboene inn. Saharawiene flyktet østover under marokkanske bombeangrep gjennom et av Saharas mest ugjestmilde strøk. De som overlevde passerte området der vi nå befinner oss og slo seg ned i leirer i ørkenen, sørvest i Algerie ved byen Tindouf. Bare i løpet av november og desember 1975 ankom 50.000 flyktninger. Men mens kvinner og barn kom seg i sikkerhet ble mennene igjen i de okkuperte områdene for å slåss. Marokkanske styrker møtte uventet mye motstand. Saharawiene, som hadde organisert seg under Popular Front for the Liberation of Saguia el Hamra and Rio de Oro (Polisario) dannet en eksilregjering med base i flyktningleirene.

Mauritania trakk seg til slutt ut av konflikten etter flere sviende, militære nederlag for Polisario i 1979. Marokko, derimot, fortsatte krigen med uforminsket styrke helt til fredsforhandlingene omsider førte fram i 1991. Da krigen var over ble leirene enda fullere av alle soldatene som kom tilbake fra fronten.

Liv i leiren

80 kilometer øst for skammens mur, et par mil inne på algerisk territorium driver Nabila Bashir (26) og lager middag til søsknene sine. Nabila underviser i spansk på en av barneskolene i leiren, men siden hun er den eldste av barna og moren for øyeblikket er borte, faller husarbeidet på henne. Flyktningleiren hun bor i er oppkalt etter datoen da Polisario erklærte uavhengighet for staten SADR, den 27. februar (1976). Den gang var det anslagsvis 70.000 flyktninger i leirene, i dag har tallet trolig passert 150.000. Det er ikke foretatt noen ordentlig folketelling, verken i eller utenfor de marokkanskokkuperte områdene, og Polisario selv mener at det må være mer enn 200.000 mennesker som bor i landflyktighet inne på algerisk jord.

- Dere regner vel med at jeg skal klage og fortelle hvor dårlig jeg har det, sier Nabila ertende og slipper noen kyllingbiter oppi gryta.

- Sant å si synes jeg livet er godt. Selvsagt vil jeg ha landet mitt tilbake og selvsagt er det ikke ideelt å bo i en varm og ugjestmild flyktningleir med lite penger. Men det finnes viktigere ting her i livet enn penger og klima. Vi er et nomadefolk som er vant til å leve under enkle kår, i evig kamp med naturen, og ofte med lite eller ingenting å skaffe oss varer for. Glede for oss er først og fremst familiene våre. Jeg har åtte søsken som alle er friske og raske. Min mor var syk, men klarte takket være tanten min å komme seg til sykehus i Spania. Min far jobber et stykke unna her, men er hjemme i helgene. Vi har det bra alle sammen! Nå om sommeren ligger vi ute under stjernene når vi skal sove. Inne er det for varmt. Det er fantastisk å ligge sånn på ryggen og småprate og se etter stjerneskudd helt til søvnen til slutt innhenter oss, sier hun og klemmer lokket fast på trykkokeren og skrur på plata.

27. februar-leiren er den eneste leiren med innlagt elektrisitet. Det gir Nabila anledning til å skru på platen hver gang hun skal koke - en luksus de færreste saharawiske kvinner nyter godt av.

Leiren hennes har gitt flyktninger tak over hodet i mer enn 34 år nå. De fleste husene er organisert på samme måte, med enetasjes murbygninger i en sluttet sirkel rundt en åpen sandflekk i midten. Mange har også et telt i tilknytning til boligene sine, der nettene er mye svalere enn inne bak murer som er blitt stekt i intens sol hele dagen.

Det er 43 grader ute, men Nabila går med en langermet trøye og bukse under en tradisjonell malhalfa, som dekker henne fra hodet til anklene.

- Det er deler av denne klesdrakten jeg godt kunne vært foruten, sier hun og retter litt på malhalfaen så den skjuler håret hennes bedre. Det er både upraktisk og ukledelig. Vi tar det av straks vi er alene, men så lenge det er fremmede i huset har jeg ikke noe valg. Ute på gaten ville folk trodd det hadde rablet for meg om jeg hadde vist meg uten, sier hun og smiler.

Fata morgana

Tawalu lirker solbrillestengene inn bak hodetørkleet, og begynner å kjøre igjen.

- Vi skal ikke langt forsikrer han. Jeg tenkte vi kunne stoppe under trærne der borte og få oss litt te før vi setter kurs for leiren igjen.

Bilhjulene lager en fin bue i sanden når vi snur og legger muren bak oss. Luftspeilingene foran oss får ørkensanden til å skinne som en innsjø mellom de lave trærne.

- Vi kaller det sarab, men vannet du ser er bare innbilning dessverre. Til alt hell har jeg med mitt eget tevann, sier Tawalu.

Vi finner en passende treklynge å stoppe ved. Politifolkene legger fra seg maskinpistolene på panseret og begynner å samle ved til bålet. De tørre pinnene tar fyr med en gang og noen få minutter senere er kvisthaugen forvandlet til glør, perfekte til å koke tevann på. Tawalu tømmer flaskevann på kjelen før han tar lokket av en bulket metallboks der han sirlig har pakket sukker og te og små glass til å ha drikken i. Serveringsbrettet blir hentet fram fra bak førersetet før trente hender begynner å tømme søt te fra glass til glass til glass for å få en passelig mengde skum på toppen før den serveres. Ifølge tradisjonen må det alltid drikkes tre glass; et bittert som livet, et søtt som kjærligheten, og til slutt et mildt som døden.

De forvridde metallrestene fra detonerte granater og de hvite dyreknoklene vi har sett langs veien vitner om at død er noe denne regionen har sett mye av.

Selv om Marokko fortsatt står på sitt og nekter å bidra til en lenge lovet folkeavstemning om Vest-Saharas framtid, og selv om muren stenger folk ute fra sitt eget land og fra de saharawiene som fortsatt bor i de okkuperte områdene, er det tross alt noen positive nyheter å spore.

Et lyspunkt de siste årene er forbedrede muligheter for saharawiene til kontakt over grensen til Algerie. De splittede familiene kan nå gjenopprette forbindelse gjennom et FN-drevet program med telefonlinjer og charterreiser mellom flyktningleirene og Vest-Sahara. Dette skal bidra til å bygge opp tillit mellom partene i konflikten. Bedre mobilteknologi gjør det også mindre risikabelt for saharawier i de okkuperte områdene å ha kontakt med flyktningleirene. Radioen som drives i leirene mottar nå reportasjer og nyheter fra frivillige korrespondenter i Vest-Sahara, som av sikkerhetsgrunner må holde seg anonyme.

Løsninger, ikke problemer

Men saharawiene vet at de gode nyhetene ofte går hånd i hånd med dårlige. Marokko har flyttet interne administrative grenser slik at de ikke sammenfaller med grensen mellom Vest-Sahara og Marokko. Marokkanske myndigheter legger strenge bånd på forskeres, organisasjoners og journalisters tilgang til informasjon i Vest-Sahara. Dermed er levekårene i området dårlig dokumentert, og det lille som finnes av informasjon tegner ikke et lyst bilde. FNs utviklingsfond regner for eksempel med at barnedødeligheten i Vest-Sahara vil forverres fram mot 2015. Menneskerettighetssituasjonen i det okkuperte området er alvorlig, med sterkt begrenset ytringsfrihet, forsvinninger og vilkårlige fengslinger.

Våren og sommeren 2005 demonstrerte misfornøyde saharawiske innbyggere i alle byene i Vest-Sahara og helt sør i Marokko for å markere sin støtte til Polisario, og kreve selvstendighet. Marokkansk politi svarte med å slå hardt ned både mot demonstrantene og mot kjente menneskerettighetsaktivister i området generelt. I 2010 ble saharawiene i de okkuperte områdene på ny utsatt for marokkanske overgrep, da teltleiren i Gdim Izik ble jevnet den med jorden. 14 år gamle Najem Garhi var en av de 13 menneskene som ble drept i løpet av de ukene urolighetene varte. Najem skulle bare hente mat til familien sin sammen med tre andre unge gutter da marokkansk sikkerhetspoliti omringet dem og skjøt ham.

Det saharawiske parlamentets president Khatri Adduh er smertelig klar over alt dette, men for øyeblikket har han og resten av landets politiske ledelse i eksil sin fulle hyre med alt som skal styres og stelles i flyktningleirene og i de frie saharawiske områdene.

- Jeg tror vi har hatt behov for alle disse årene til å skape politiske institusjoner som vil fungere den dagen vi kan flytte hjem igjen, sier Adduh.

SADR har et politisk tokammersystem med en direkte valgt kongress som igjen velger presidenten og et parlament som velges ved egne valg annethvert år.

Det er en stor utfordring å skulle få budsjettene til å strekke til, men vi har ikke noe annet valg enn å jobbe intenst for å klare det, sier Adduh, vel vitende om at finanskrise i Europa betyr mindre penger til Vest Sahara.

De saharawiske flyktningene i Algerie er fullstendig avhengige av humanitær hjelp. På mange områder er ikke hjelpen tilstrekkelig til å dekke grunnleggende behov, og om lag fire av ti barn under fem år er kronisk underernærte. Mangel på ressurser gjør flyktningene svært sårbare. Et kraftig regnskyll vinteren 2006, for øvrig det første på tolv år, ødela hjemmene til en fjerdedel av flyktningene.

Vi har også en stor jobb foran oss om vi skal klare å endre livsførselen til et nomadefolk slik at de blir moderne borgere med tiltro til et samfunn tilpasset nåtidens krav, sier parlamentets president og lener seg tilbake i stolen.

Forhandlinger

Khatri Adduh er også ansvarlig for forhandlingene med Marokko om folkeavstemningen som naboene i nord aldri har gått med på å gjennomføre. Ifølge våpenhvileavtalen fra 1991 skulle det gjennomføres en folkeavstemning i Vest-Sahara i 1992 for å avgjøre om landet skulle bli selvstendig eller innlemmes i Marokko. FN-operasjonen MINURSO ble opprettet for å overvåke våpenhvilen og sikre gjennomføring av folkeavstemningen. Mange tror at Marokko haler ut tida så godt de kan samtidig som de lokker marokkanere med skattelette og andre goder for å få dem til å flytte sørover. På den måten håper de å få sitt syn gjennom den dagen en eventuell folkeavstemning blir avholdt.

Addu innrømmer at det ikke er noen enkel jobb å få forhandlingene på gli. Marokko mener at Vest Sahara bør ta til takke med å få et utvidet selvstyre, mens Polisario er tydelige på at folkeavstemningen må gi folk tre valg: Autonomi, innlemmelse i Marokko eller full frihet.

- Det går sent, og Marokko føler nok at de kan trenere prosessen fordi de har hatt både USA og Frankrike i ryggen. Jeg tror ting er i ferd med å bedre seg. For det første har Obama-administrasjonen sagt at de støtter FNs konklusjon om at det bør avholdes folkeavstemningen. Storbritannia er også på gli og nå, med ny president i Frankrike, ser ting lysere ut der også, sier Adduh.

Han mener det er en fordel at Marokko nå sitter i FNs sikkerhetsråd.

- Mange tror at det øker mulighetene deres til å blokkere folkeavstemningen, men jeg håper at det vil tvinge dem til å ivareta sitt internasjonale image bedre. Vi er fullverdige medlemmer av den Afrikanske Union og alle vet at vi har både retten og evnen til å styre oss selv. Får vi tilbake råderetten over eget land vil vi dessuten ha ressurser nok til å løse alle de oppgavene vi ikke får gjort noe med i dag. Som du skjønner har vi mange utfordringer, men slik jeg ser det er frihet løsningen på de fleste av dem, sier Khadri Adduh.

Ute i ørkenen manøvrerer Tawalu bilen tilbake i retning flyktningleirene. Her er ingen asfalt og ingen bestemt rute som må følges. Hjulspor fra andre ørkenfarere svinger seg tilfeldig gjennom sanden og sjåføren vår passer hele tiden på å velge den traseen der han kan holde høyest fart. Speedometernålen ligger og vipper et sted mellom 90 og 100 og sanden spruter opp bak oss der vi fyker østover mot den algeriske grensen. Kjøreturen tilbake fra muren mot de okkuperte områdene nærmer seg slutten.

- Frihet er løsningen på alle problemene våre, sier Tawalu uten å ta blikket fra ørkenlandskapet foran oss.

Krigsveteranen gjentar nesten ordrett det presidenten i parlamentet sa da vi intervjuet ham dagen før.

- Jeg vet vi vil flytte hjem igjen en vakker dag. Det marokkanske propagandamaskineriet kan si hva de vil, men vi vet at ønsket om et fritt Vest-Sahara ikke er noen sarab, ikke noen luftspeiling.

Tviholder på Vest-Sahara

Hanne Mauno

Det er lite som tyder på at Marokko noen gang vil gi slipp på Vest-Sahara, mener ekspert på Midtøsten og Nord-Afrika, Knut Vikør.

– Det er nærmest tabu å sette spørsmålstegn ved den etablerte Sahara-politikken i dagens Marokko. Sahara-politikken samler landet, sier Knut Vikør. Han er professor ved Universitetet i Bergen, med Midtøsten og Nord-Afrika som spesialområde.

Han tviler på at Marokko vil gi opp kravet på Vest-Sahara, selv om det omstridte spørsmålet har ført til at Marokko har meldt seg helt ut av det politiske fellesskapet i Afrika. Landet brøt de diplomatiske forbindelsene til alle afrikanske land som anerkjente eksilrepublikken, og Marokko er det eneste landet i Afrika som i dag ikke er medlem av Den afrikanske union.

– I dag har landet de facto full kontroll over Vest-Sahara, mener Vikør, bortsett fra en smal stripe med ørkenland på den andre siden av muren. Muren forhindrer også frigjøringsbevegelsen Polisario fra å slåss videre.

– Hvorfor er det så viktig for Marokko å beholde Vest-Sahara?

– Halvparten av alle verdens fosfatforekomster finnes i Marokko. Resten er i Vest-Sahara. Når Marokko har kontroll over Vest-Sahara, har landet fullt monopol på denne viktige naturressursen, sier Vikør, som også peker på at det han mener i utgangspunktet var en sivil okkupasjon av Vest-Sahara på 1970-tallet, var en del av Marokkos nasjonale mobilisering etter tida som fransk koloni. Marokko hadde også gjort krav på nabolandet Mauritania og deler av Mali, og Sahara ble i det hele tatt sett på som et «tomt» område uten klare grenser. Den omstridte anneksjonen av Vest-Sahara kom som resultat av en nasjonalistisk tanke om å bygge opp nasjonal enhet, for å fremme Marokkos tradisjonsrike historiske rolle i regionen.

– I praksis har Marokko allerede «vunnet». De er selv i liten grad berørte av denne konflikten. Dermed føler de ikke noe press på seg for å inngå et kompromiss. Ingen av partene virker heller særlig interesserte i å gi noe for å finne et kompromiss, mener Vikør, som legger til:

– Denne konflikten har snart vart i 40 år, og er av flere grunner både fastlåst og oversett. Polisarios store problem er jo også nettopp at det har gått snart 40 år, og at Vest-Sahara med tida har blitt mer og mer integrert i Marokko. Marokko er tjent med å hale ut tida, sier Vikør.

hanne.mauno@dagsavisen.no

Debatt i Litteraturhuset

Dagsavisen og Flyktninghjelpen inviterer til debatt om den neglisjerte flyktningkrisen i Vest-Sahara torsdag 7. juni i Litteraturhuset.

Innledning ved flyktning Senia Abderahman.

Ordstyrer: Ivar A. Iversen, utenriksredaktør i Dagsavisen

Mer fra Dagsavisen