Kasteløse India

- Unnskyld, kan jeg få snakke med dere?

Når man trasker rundt i Mumbai med vinterblek hud og store øyne blir man fort vant til å bli oppsøkt av nysgjerrige indere. Men i vrimmelen av turister og gateselgere under torghalltakene Colaba er det kanskje lurt å være litt mer skeptisk enn vanlig. I hvert fall når man er tre norske jenter med dinglende speilreflekskamera og bulende skuldervesker.

- Jeg heter Hermie og jobber i et eventbyrå, sier dama som følger oss med raske skritt og utstrakt visittkort.

- Vi vil gjerne invitere dere til å være vertinner i et indisk bryllup, fortsetter hun. På visittkortet hennes står det «movies, events, foreigners». Tre tusen rupi skal vi få for to tusen «namaste» - et hei og et nikk til hver bryllupsgjest.

Tre tusen rupi er rundt 320 kroner. I Mumbais trange smug og kaotiske gater har vi sett mange som kunne hatt bedre bruk for de pengene enn oss.

- Hvorfor spør du akkurat oss?

- Å ha noen «foreigners» i bryllupet gir stor prestisje til brudeparet, sier hun.

Prestisje, ikke kaste

Vi lander på at det ikke er så sympatisk å få lønn for noe bare i egenskap av å være «vestlige», og takker nei. Men Hermie har gjort oss nysgjerrige - for er ikke prestisje tett knyttet til kaste? Vi er jo fra sosialdemokratiske Norge og kan ikke mobilisere et fnugg av kastetilhørighet. Vi er vel egentlig kasteløse - og det skulle jo være ganske fælt? Vi skjønner jo at det er annerledes med oss fordi vi er - nettopp - annerledes; utlendinger. Men er det bare når man samtidig er fargeløs at det er helt uproblematisk å være «kasteløs»?

Som «foreigners» møtes vi overalt med store smil og enda større nysgjerrighet. - This is my first meeting with foreigner, betror en gutt i nattogets dårligste vogn oss. Der har vi havnet fordi vi har stått på en særdeles stillestående venteliste for vanlige togbilletter i stedet for å benytte oss av billettoperatørens «foreign quota».

Kadunk, kadunk, sier det når kald nattegufs slår inn gjennom åpne vinduer og manglende dører. Vi slipper i hvert fall å tyte ut av dem, selv om vi reiser på den beryktede «general class» fra Mumbai til Goa - den type vogn du ser folk sitte på taket av på Lonely Planet. Billettene er unummererte. De koster noen få kroner, men det er likevel ikke så mange som har kjøpt dem, får vi vite. Få av våre medpassasjerer ser ut som de kan avse en eneste rupi, langt mindre ei krone, og de forteller at ingen kontrollører kommer og sjekker uansett. Folk sover på hattehyllene, på gulvet og på doen.

Nabodamen vil snakke med utlendingene som har forvillet seg inn her. Hun heter Kalawati, Calavatee, noe sånt; hun kan ikke stave det. Hun har aldri gått på skole, og pleide å jobbe på rismarkene tolv timer om dagen. Nå selger hun suvenirer til de russiske turistene på Goas strender. Historiene om fattigdom og kremmerånd strømmer ut på sjarmerende indiskengelsk. Men kaste? Det syns hun ikke er noe å snakke om. Det forblir uvisst om hun er blant de 167 millioner indere som ble registrert som «Scheduled castes» ved folketellingen i 2001, eller det ennå uavklarte antallet som ble registrert i samme kategori i den nye tellingen i fjor.

Caste no bar

- Newspapers, newspapers!

Avisgutten svetter og roper i sanden. Å gå med avisene en februarettermiddag i Goa ser cirka like kjipt ut som å gjøre det samme en februarmorgen i Oslo.

Men Sunday Times of India fungerer fint som avveksling fra utsikten, som består i hav, sand og ei ku. Avisen er i fullformat, og en hel side er viet «matrimonials» - ekteskaps-kontaktannonser. De er ikke rykket inn av de håpefulle gifteklare, men av familiene deres. Type «H‘some MBA boy seeks slim fair b‘ful girl». I mange står det også «Caste no bar», kaste ingen hindring. I andre spesifiseres det at den håpefulle er av høy kaste.

Det pussigste er kategoriene annonsene er delt inn i. «Cosmopolitans», «Doctors», «Engineers», «Green card»og «Muslim» skjønner man hvert fall hva er. Men «Brahmin», «Rajput», «Agarwal»?

Avleggs i byene

Det er kaster eller klaner, forklarer de indiske guttene i nabobungalowen. Men hvordan vet man hvilken kaste folk tilhører de gangene man ikke finner dem ferdig inndelt i avisen?

- Man kan ofte se det ut fra folks etternavn. Men velutdannede indere tillegger ikke det noen vekt lenger, sier Trilok.

Han burde vite hva han snakker om, for han og kompisene er nettopp det - velutdannede indere. De lever ut stereotypen «importert IT-inder» på hver sin kant av verden, men hvert år møtes de her i Goa. Og hvert år har India forandret seg litt. Guttene sier endringene først kommer til byene. Der er kastesystemet avleggs, mener de.

- Nå er det mer status det går i.

Kasteløse og identitetsløse

På markedet i Anjuna selges statussymboler og andre suvenirer til rike russere. - Privjet, privjet, sier selgerne mens de holder fram sukkertøyfargede sarier, lysende fake solbriller, knitrende skinnvesker og solnedgangsfarget krydder til turistene.

På standen til organisasjonen El Shaddai står grunnlegger Anita Edgar og forteller om deres arbeid med barnehjem. Selv om hudfargen hennes fortsatt er utpreget britisk, har Edgar vært i India helt siden hun var på ferie i Goa og så barn spise råtten mat fra konteinerne bak hotellet hun bodde på for 15 år siden. Jeg sier til henne at det virker som India har forandret seg mye til det bedre. At folk for eksempel sier at kastesystemet er så godt som avvikla.

- Hah! Det må de gjerne fortelle til alle de barna vi må finne opp en bursdag til fordi de ikke eksisterer i noe register. De er kasteløse og dermed ikke-eksisterende, sier Edgar.

Kaste eller klasse?

På El Shaddais «shelter» i Margao myldrer det av ikke-eksisterende barn i overdimensjonerte klær. Koordinator Vijesh Kumar anslår at de har 500-600 barn innom det lille bygningskomplekset hver uke. Barna hentes i slummen hver dag, og får vask og mat og klær som doneres av nærmiljø og turister.

Kumar forteller at barna kommer fra fattige familier, i den grad de har noen. Daghjemmet skal være et alternativ til søppelplukking og tigging.

- De har store søskenflokker, alkoholiserte foreldre eller andre faktorer som gir fattigslige oppvekstkår, sier han.

- Men jeg tror ikke situasjonen deres handler så mye om kaste.

Heller ikke den indiske familiefaren vi får bo hos i den lille byen Udupi - han har voksne barn og såpass mye tid, penger og plass at han gjerne tar imot besøk via couchsurfing.org - tror kaste er noe særlig problem lenger. Men når vi snakker om neste obligatoriske tema, arrangert ekteskap, forteller han at han har arrangert to særdeles vellykkede for sine to barn.

- Hvordan gikk du fram for å finne egnede kandidater?

- Gruppas jungeltelegraf er alt man trenger.

- Gruppa?

- De som er som oss; konkanere, rike og brahminer, svarer han med en selvsagt mine.

Vi prøver å ikke veksle blikk. Naboguttene i Goa fortalte at brahminer er den høyeste kasten.

Innfløkte India

Etter å ha reist rundt i India i tre uker kan vi slutte oss til landets turistslagord «Incredible India». Men det kunne like gjerne vært innfløkte India. I milliardlandets tredje mest folkerike by, Bangalore, har Norsk menneskerettighetsfond samlet noen av de indiske organisasjonene de støtter til seminar.

Her males det et bilde av et India som er utrolig på helt andre måter enn den turistnæringen sikter til. Et land med lover som skal avskaffe kaste og løfte de kasteløse, men hvor de som påberoper seg lovene ignoreres, motarbeides eller trakasseres. Et land som har hatt en kasteløs president, men hvor kasteløse på landsbygda fortsatt kan skamferes eller drepes hvis de drikker av feil brønn. Et land som regnes som en økonomisk suksesshistorie og verdens største demokrati, men som har flere fattige enn Afrika sør for Sahara og flere kasteløse enn det var innbyggere i Sør-Afrika under apartheid. Et land hvor det vakre tempelet vi besøkte i Udupi er åsted for en mindre vakker skikk. Hvert år ruller kasteløse seg halvnakne over palmeblader som høykasten brahminer har spist festmat av, for å suge til seg litt av deres godhet.

I pausen en av seminardagene må det avsløres at den norske journalisten ikke bare er lokalets mest blåøyde i fysisk forstand. Menneskerettighetsadvokat E. Premdas Pinto svarer tålmodig på spørsmål om hvordan det kan ha seg at så få indere synes kastesystemet er noe å snakke om.

- Det er fordi systemet fortsatt er så sterkt. De fleste krysser aldri grensene, og erfarer dermed ikke at de eksisterer. Er du brahmin kan du leve et helt liv uten egentlig å forholde deg til folk av lav kaste, sier han.

Pinto forklarer at kasteløse som jobber seg oppover gjerne er tause om sin bakgrunn.

- Dermed eksisterer ikke de fattige i hodene til de rike.

Pinto bekrefter Goa-guttenes påstand om at det ikke er noe særlig kastefokus på karrierestigens øvre trinn. Men han sier at også kasteløse som har kommet seg opp dit, blir diskriminert i visse sammenhenger - for eksempel på leiemarkedet eller når de skal finne ektefelle.

Dette såkalte kastesystemet framstår mer og mer som et eneste stort kaos.

Effektene er mest konkrete på landsbygda, sier aktivistene. Dermed bærer det ut i felt, hvor Menneskerettighetsfondet skal besøke en organisasjon som jobber for kasteløse.

Verken leve eller dø

Adima Shakti betyr noe sånn som kvinnelig urkraft, og er navnet på en undergruppe av kasteløse-organisasjonen Trees i Karnataka. Adima Shakti fokuserer spesielt på kvinnene, og nå sitter en sarikledd fargepalett av dem i sirkel på gulvet i medlemslokalene. Tre bleke nordmenn har prøvd å brette seg ned blant dem. De blir bare blekere ettersom historiene kommer.

Historier om kasteløse barn som settes til å vaske skoledoene. Som «avsløres» som kasteløse ved at læreren spør om de spiser storfekjøtt hjemme - det er urent og noe bare de «uberørbare», de kasteløse, nedverdiger seg til. Barn som må sitte bakerst i klasserommet. Som må gå kilometervis på øde veier for å komme seg til skolen. Det er spesielt farlig for jentene, for selv om de anses som forurensede og uberørbare, regnes dette ikke for å «smitte» ved voldtekt.

Trees og Adima Shakti jobber spesielt med landrettigheter. Når man nettopp har hørt om barnearbeid og voldtekt, framstår eiendom som en litt rar prioritet. Men folk som verken eier nåla i veggen eller grunnen veggen er reist på, risikerer både utnytting og utkasting.

- Vi har verken noe sted å leve eller å dø, sier en av kvinnene, Lakshmi. Når en av områdets kasteløse dør, kan ikke vedkommende begraves på andre kasters kirkegårder, forklarer hun. Og de kasteløse har forsvinnende lite land og ingen egen kirkegård.

Gravalvor

- Vi hadde et begravelsesfølge med kasteløse som måtte gå veldig langt for å komme seg til en gravplass. De tok sjansen på å gå gjennom en landsby hvor innbyggerne var av høyere kaste. Det gikk fint, men da to brødre fra begravelsesfølget senere gikk av bussen i nærheten av samme landsby ble de angrepet. Den ene broren døde, sier leder Aimery, og peker ut den overlevende broren, som nikker stille.

- Aktivistene våre tok med liket hans til delstatens administrative senter, og nektet å fjerne det før de hadde et sted å gravlegge det.

Nå har myndighetene tatt initiativ til å finne en gravplass til områdets kasteløse. Og Adima Shakti har fått godkjent søknader om eiendom til en håndfull kasteløse familier. Søknadene er sendt inn under forskjellige spesialbestemmelser. Indisk lovverk har nemlig en rekke bestemmelser som skal sikre de kasteløses rettigheter. B. R. Ambedkar, advokaten som regnes som «arkitekten» bak landets grunnlov fra 1950 hvor kastediskriminering er forbudt, var selv kasteløs.

- Doktor Ambedkar har gitt oss kasteløse sterke rettigheter og muligheter for å heve stemmen, sier Aimery.

- Tida er inne for å bruke det for alt det er verdt.

Også i nabolandet Nepal er kastesystemet offisielt avskaffet for lengst. Men også her er det langt mellom lov, liv og lære. Og selv om Nepal har langt færre kasteløse enn sin milliardnabo, er de rundt fire millionene kasteløse nepalere nesten like mange som det bor mellom bakkar og berg. Når norske elever nå skal bruke én skoledag på å jobbe inn penger for å sikre jevnaldrende, kasteløse nepalesere så mange skoledager som mulig, vil det forhåpentlig bidra til å korte ned avstanden mellom paragrafer og virkelighet.

Hvis nepalerne og inderne får realisert alle gode intensjoner, kan vi håpe at blåøyde nordmenn også i framtida kan reise rundt i begge land uten å høre et kvekk om kastesystemet - men da fordi det faktisk er avskaffet.