Jul på import

Så du ønsker deg en god, gammeldags norsk jul? Da får du klare deg uten juletre, julegaver, julesanger, Lucia, Jesus, marsipan og risengrynsgrøt.

Julaften, rundt klokka 17. Det grønne treet glitrer av lys og pynt borte i hjørnet, pakkehaugen ligger klar, julemiddagen er snart ferdig, og på TV synger Sølvguttene «Deilig er jorden» med vakre, lyse englerøster. Dette er en god og trygg scene som alle nordmenn kjenner. Men særlig norsk er den ikke.

For fins det noe sånt som en «norsk jul»? I en tid der mange er ivrige etter å definere hva som er ekte «norske verdier», og kanskje ser den norske jula som truet, er det grunn til å spørre hva Norge egentlig ville vært uten påvirkning fra andre kulturer.

Vi våger en påstand: Den norske jula er ikke særlig «norsk» i det hele tatt. Den er multikulturell så det holder. 

Ta julaften: Hvordan ville den dagen vært uten et glitrende, grønt tre i stua? Og juletrærne, de ville vi ikke hatt uten Tyskland. Fra Tyskland har vi også fått vår kanskje viktigste julesang, «Deilig er jorden», en opprinnelig schlesisk folketone fra 1842 med tekst laget av en dansk salmedikter.

Julegavene under treet ville vi ikke hatt uten den gavmilde, barnevennlige katolske helgenen Sankt Nikolas fra Myra i Lilleasia, i det som er dagens Tyrkia. Han er også stamfaren til vår egen moderne julenisse. (Mer om ham siden).

Og for å ta den virkelig hovedpersonen i jula, Jesusbarnet, selve årsaken til at vi feirer julaften akkurat 24. desember, så var jo ikke han akkurat født på Hadeland. Nei da, han ble selvsagt født i en stall i Betlehem, innenfor grensene av det som i dag er Vestbredden i Midtøsten.

Men Sølvguttene, de er da vel norske? Selveste nasjonalkoret vårt på julaften? Jo da, sikkert. Men det de synger, er ikke mye norsk. Dagsavisen snakker med en gruppe blå- og hvitkledde sølvgutter i det de gjør seg klare for enda en førjulskonsert, denne gangen i Frogner kirke. Det er hektisk stemning, men før de går, forteller noen av gutta hvilke julesanger de liker best å synge. «Glade jul!» sier en. «Deilig er jorden!» sier en annen.

- Teller «Hallelujakoret» fra Messias som julesang? Da liker jeg den best, sier en av de yngste korguttene, Amund Nylenna Wage.

- Du kan jo se litt på julerepertoaret vårt, sier assisterende dirigent Frikk Heide-Steen atspredt og viser oss et slitent ark med mange kruseduller på.

- Du har «Deilig er jorden». Du har «Glade jul», «Deilig er den himmel blå», «Det hev ei rose sprunge», «Kling no klokka», leser han opp, vel vitende om at ingen av dem, med et mulig unntak av «Kling no, klokka», er norske.

«Illsinte sunnmøringer»

Sølvguttenes hoveddirigent, Fredrik Otterstad, understreker også overfor Dagsavisen at guttene ikke hadde hatt mye å synge om vi ikke hadde hatt det han kaller «import» fra særlig Tyskland, Østerrike og Danmark. Det er disse landene som står for opprinnelsen til de julesangene vi kanskje er mest glad i, som «Deilig er jorden» og «Glade jul».

Men heller ikke «Et barn er født i Betlehem», «Du grønne, glitrende tre», «Det kimer nu til julefest» eller «Jeg synger julekvad» er norske.

Og den svært så norskklingende «Det hev ei rose sprunge» het opprinnelig «Est ist ein Ros entsprungen» og var en tysk folkemelodi fra 1400-tallet, forteller Otterstad.

- Men jeg tror særlig «Deilig er jorden» har en spesielt sterk stilling i Norge. Hvis ikke en julekonsert avsluttes med den, vil folk forlange pengene sine tilbake! De meste brukte julesangene våre har vi fra det tysktalende Europa. Når det gjelder en sang vi ellers regner som heilnorsk, «Kling no, klokka», så strides vi faktisk med svenskene om hvem som har opphavet til den.

- Men jeg trodde da i det minste at «Kling no, klokka» var så norsk som du kan få den?

- Det er en folkemelodi som finnes både i Norge og Sverige. Kanskje har den oppstått i grensetraktene et sted. Det var vel heller ikke sånn at man gikk med nasjonalflagget på brystet den gangen for mange hundre år siden, sier Otterstad.

- Hva er det som gjør at akkurat Tyskland og Østerrike har levert så mye god julemusikk til oss?

- De har stått langt fremme i prosessen med å utvikle det vi kaller kunstmusikk. Av alle betydningsfulle komponister er det påfallende mange som kommer fra det tysktalende Europa. Mozart, Haydn, Bach ... Det er bare å nevne i fleng.

Det tyske Europa var et musikalsk kraftsentrum. Vi i Norge hadde jo ikke engang noen egen musikkutdannelse på den tida.

Var du en talentfull, musikalsk nordmann på 1850-tallet, så måtte du til Tyskland, sier Otterstad, som selvsagt ikke vil underslå at vi har egne norske julesanger også.

«Det lyser i stille grender» kommer for eksempel opprinnelig fra Fjaler i Sogn, som Sp-leder Liv Signe Navarsete påpekte i denne avisen nylig.

- Og ikke glem «Jeg er så glad hver julekveld» fra Ålesund. Hvis du glemmer å nevne den, kommer du til å få illsinte brev fra sunnmøringer, tror Otterstad.

Og Prøysen og «Putti Plutti Pott» kan jo ingen ta fra oss.

(Saken fortsetter under bildet)

Luciatradisjonen er import fra Sicilia via Sverige. Her fra Furulunden barnehage på Kjelsås.
Foto: Fredrik Bjerknes

Luciatradisjonen er import fra Sicilia via Sverige. Her fra Furulunden barnehage på Kjelsås.

Lussekatter og martyrdød

«Svart senker natten seg, i stall og stue ...» En etter en kommer smårollingene i Furulunden barnehage inn i det mørklagte rommet med hver sitt lille, elektriske lys, mens spente foreldre venter på dem. Ungene har hvite klær og glitter i håret, og aller først går årets Lucia, den eldste jenta i barnehagen: Idunn Arnarsdottir på fem år. Det er tidlig morgen den 13. desember, og det er vel ikke en barnehage igjen i hele Norge som nå ikke markerer Lucia-dagen på akkurat denne måten: Med lys-opptog, hvitkledde barn og servering av lussekatt-boller etterpå.

- Det jeg har sagt til barna her i barnehagen, er at Lucia var en veldig snill jente som gikk rundt og laget lys i mørketida, sier barnehageleder Rita Skaarud til Dagsavisen.

Hun syns ennå de er litt for små til å bli forklart at Lucia egentlig var en siciliansk jente fra Syrakus som led martyrdøden i 303 og som seinere ble katolsk helgen.

Luciasangen er for øvrig opprinnelig en napolitansk folkevise fra 1800-tallet, skriver kultur- og forkloreforsker Ørnulf Hodne i en av sine mange bøker om norske juletradisjoner.

- Helgendyrkingen av Lucia ble forbudt i alle protestantiske land etter reformasjonen i 1536. I stedet ser vi at hun i Norge kommer inn som «Lussi», kjent fra folketroen, sier Hodne.

«Lussitrollet» blir beskrevet som en farlig kvinnevette. Hun dukket gjerne opp «lussinatten» den 13. desember, som etter den gamle kalenderen var den lengste og mørkeste natten i året.

Slem nisse

- Dette er et eksempel på et interessant fenomen: Katolske helgener dukker opp igjen etter reformasjonen, men da i en skikkelse fra folketroen. Det er som om det blir et vakuum der som blir fylt, sier Hodne, som gir Sverige æren for at vi dag feirer Lucia i Norge.

På 1900-tallet fikk Lucia-feiringen nytt liv i Sverige, godt hjulpet av handelsstanden. Så ble skikken spredt over grensen til Norge utpå 1950-tallet.

- Luciafeiringen i Norge har aldri stått sterkere enn i dag, slår Hodne fast.

Denne transformasjonen fra populær helgen til en skikkelse fra folketroen gjelder også for gamle Sankt Nikolas fra Myra, forteller Hodne til Dagsavisen.

For den godslige, skjeggete amerikaniserte gavegiveren vi kjenner som Julenissen i dag, er heller ikke spesielt norsk. Han har i alle fall ikke mye til felles med den opprinnelige norske fjøsnissen, som verken var særlig gavmild eller snill. Tvert imot var han både lunefull og uberegnelig, ja, direkte slem iblant.

- Den gamle fjøsnissen eller «tomtegubben», som vi også finner i Sverige og Danmark, er egentlig en de kalte «gardvorden», et gjenferd som ble regnet som selve urinnbyggeren på gården. Han var gårdens beskytter, og hvis man ville at dyr og mennesker skulle trives, måtte man stelle pent med ham. For eksempel sette ut grøt til ham på låven, sier Hodne.

- Det var et gjensidig avhengighetsforhold mellom ham og menneskene, og vi kan si at han var selve «urbonden», kledd slik bøndene i middelalderen gjerne var: Med rød topplue og knebukser.

- Men han var ingen mild gavegiver?

- Nei. Han ga ikke noe. Han kunne sørge for velferd på gården, men han ga ikke barna gaver eller var spesielt knyttet til jula. Julenissen vår er egentlig helt utenkelig uten Sankt Nikolas. Han var gjenstand for en helgendyrkelse som ble innført i Roma via Lilleasia og siden spredte seg over hele Vest-Europa. Han ble også kalt «barnas helgen». Vår julenisse er en kombinasjon av denne gamle, katolske helgentradisjonen og en nyere sammenblanding med den nissen som vi kaller fjøsnissen, understreker Hodne.

- Men før vi kom så langt at disse to ble smeltet sammen, så skjedde det noe med Nikolas. Han fikk etter hvert en egen minnedag, 6. desember, som ble viet til barna. Det ble etter hvert en skikk å gi hverandre små gaver denne dagen. På 1300-1400-tallet dukket han opp som en velgjører som besøkte hjemmene og delte ut gaver til barna. Han er ennå ikke blitt en nisse, men en helgenskikkelse som besøker barna. Etter reformasjonen prøvde man i Tyskland og andre protestantiske land å fortrenge denne katolske helgenen og gi Jesusbarnet hovedrollen i stedet, forteller Hodne.

Og igjen skjer altså det samme som med Lucia: Den katolske helgenen blir forbudt, men selve skikkelsen dukker opp igjen, samtidig som den tar med seg trekk fra skikkelser fra folketroen. Som fjøsnissen i Skandinavia.

- Men den røde nisselua må da i det minste være norsk?

- Det er ikke så godt å si, men akkurat bruken av rød topplue er jo knyttet til norsk gårdsmiljø. Det var rett og slett et vanlig plagg på gårdene i middelalderen. Men når den ble rød og om den bare er norsk ...? Det vet jeg ikke, sier Hodne.

(Saken fortsetter under bildet)

Fredrik Bjerknes

Julenissen slik vi kjenner ham i dag: Helt unorsk.

Milkbread, makroner og panettone

Men hva med julematen vår? DEN må vel være norsk? Tja. Jo, for så vidt.

Men akkurat nå står Dagsavisen foran en bakerbod på Spikersuppas julemarked, der ikke ett eneste bakverk er av norsk opprinnelse. Det er italiensk panettone-kake, det er dansk rugbrød, franske makroner og «milkbread» fylt med belgisk sjokolade.

Hei, er det ingen som selger fattigmann og smultringer lenger? (Senere skal vi finne ut at fattigmannskakene trolig stammer fra Italia, mens smultringer antakelig ble brakt hit fra USA av norske emigranter.)

- Har dere noe som er norsk i det hele tatt?

- Nei. Det har vi visst ikke! sier Jeanett Gulbrandsen, som står bak disken for et bakeri i Drøbak.

- Vi går for det litt utradisjonelle. Og så har vi fransk baker. Men folk er veldig interesserte i å prøve noe nytt!

Lenger ned på julemarkedet i Spikersuppa står Astrid Haugen fra «Sweetie Pie» og selger østerriksk julekake og marsipan fra Lübeck. For igjen: Uten Østerrike og Tyskland ville vi nok ikke hatt julemarsipan heller. Og hva slags norsk jul hadde det blitt? Marsipanen kom ikke til Norge før utpå 1800-tallet, via konditorkunsten og apotekerne.

Men så begynner ting å bli litt norskere av seg: Vi passerer en bod med tynnlefser fra Vesterålen, Valdres og Vestfold. Det eneste er at lefser har de jo i resten av Skandinavia også.

- Bare i Norge finnes det mange tusen typer lefser, hevder Nina Eide bak lefsedisken.

- Her har vi for eksempel potetlefse, sæterlefse, konfektlefse, balsfjordlefse, vaniljelefse ...

Den samme, nesten voldsomme regionale variasjonen finner vi i Markus Jensens spekematbod like ved siden av:

- Her har vi bare norske produkter, for her snakker vi stabbur og røykerier! Se her, vi har fenalår fra Hemsedal, vi har ertebrød fra Toten, vi har valdrespølse og spekepølser fra Gausdal og Gudbrandsdalen ...

Men hva med julemiddagen som vi spiser på julaften, er den norsk, da? Ja og nei.

For å ta lutefisken først: Tørrfisken er norsk, men det å bruke lut for masseproduksjon av lutefisk, det hadde vi ikke klart uten kunnskapen vi har fått fra folk i Nederland og Belgia. Dessuten: Det er ikke bare vi i Norge som har den tradisjonen.

- Også i Sverige kan vi finne lutefisk, og det er snakk om gamle tradisjoner der også. De bruker masse lutefisk! Og de har ikke importert den fra Norge, sier Wigdis Jorunn Espeland, kulturforsker ved Universitetet i Bergen og ekspert på julemat-tradisjoner.

Hun forteller at både ribbe og pinnekjøtt kan regnes som norske. Men også svenskene og danskene er glade i svin til jul: I Danmark kan det gjerne være svinestek på julaften (men også mye gås og and), i Sverige sverger de til juleskinke.

- For vi er vel ikke de eneste i verden som spiser svin og sau til jul?

- Nei, vi er ikke alene om det i det hele tatt. Det finner du over hele verden, alle steder der gris og sau står sterkt. Men du må ikke si at våre tradisjoner ikke er «norske», for de er akkurat like norske som de er europeiske, svenske eller danske. Våre norske juleretter er veldig gamle, og vi har våre varianter og vår måte å gjøre det på, med tørking, salting og røyking som setter en spesiell smak som bare er vår, sier Espeland.

- Samtidig er Norge en del av matkontinentet Europa, og vi har veldig mye til felles med særlig Sverige, men også med Danmark og Tyskland. Det dreier seg om en felleskultur med lokale variasjoner, sier Espeland, som understreker at uten svenske og danske embetsfamilier i unionstida, så ville vi ikke hatt mange av de klassiske småkakene til jul.

Embetsfolket lærte gjerne opp norske tjenestejenter, drenger og bønder til å bake de kakene de selv var glade i. Både kransekake og serinakaker er eksempler på kaker som står like sterkt i Danmark som i Norge. Også husmorskolene var viktige for å spre kunnskaper om småkaker og andre retter som er vanlige i dag, forteller Espeland.

- Generelt er det å lage småkaker en ung tradisjon som kom først da folk fikk kjøpt støpejernskomfyr med stekeovn, noe som skjedde først på slutten av 1800-tallet.

- Hva med den heilnorske julegrøten?

- Norge har lange tradisjoner for grøt, men det har de i resten av verden også. Risengrynsgrøten er blitt selve julegrøten vår, og risengrynene kom til Norge allerede i middelalderen, fra Kina og Sør-Europa, og da særlig Italia, forteller Espeland.

Finnes ingen «ren» norsk jul

Juletradisjonsforsker Ørnulf Hodne oppsummer i grunnen det hele ganske greit: Norsk jul er rett og slett ikke mulig uten andre lands bidrag. Det finnes ingen heilnorsk, «ren» norsk jul.

- Man kan nesten ikke tenke seg en norsk julefeiring uten skikker som har kommet fra andre land, sier han til Dagsavisen.

- Jeg har fulgt disse skikkene langt tilbake i tid, og de aller fleste av dem er, for å si det litt brutalt, importerte. Men de har blitt tradisjoner gjennom århundrene som har vunnet innpass og slått rot, sier Hodne.

Men hvis du likevel gjerne vil ha en «ren» og heilnorsk jul, må du altså klare deg helt uten julegaver, juletrær, Jesus, søte luciabarn om morgenen den 13. desember, marsipangriser, småkaker og risengrynsgrøt med kanel og sukker på. På julaften klokka 17 kan du godt sette på TV-en og høre på Sølvguttene, men da kan du bare glemme «Deilig er jorden» og «Glade jul».

Det du kan håpe på, er at de under tvil synger «Kling no, klokka», «Det lyser i stille grender» og kanskje noe av Prøysen. Alt du ellers har, er en gretten fjøsnisse med rød topplue, og noe lutefisk som du må dele med svenskene.

hanne.mauno@dagsavisen.no