Reportasje

Journalisten som splittet et land

Han når ut til millioner med sine reportasjer på Facebook. Han er hatet av mange, og elsket av flere. Joakim Lamotte øker spenningen i et splittet Sverige.

Denne reportasjen ble først publisert i mai 2020

En dag i midten av april ble Joakim Lamotte invitert til sin egen begravelse.

Seremonien skulle finne sted søndag 19. april klokken 18, på Sahlgrenska sjukhuset i Göteborg, sto det på invitasjonen, som var illustrert med et timeglass. De svarte silhuettene av fugler som fløy mot den grå himmelen bidro til det triste budskapet, som ble lagt ut på begravelsesbyrået Lavendlas hjemmeside dagen før seremonien.

Det var bare et problem: Joakim Lamotte var ikke død. Han var sliten, jo visst, og hadde fått beskjed av legen om å ta det med ro. Men han var ikke død, og han hadde ikke tenkt å legge seg ned.

I stedet gjorde han som han pleier: Lamotte tok til Facebook. Henvendt til de 216.856 menneskene som liker Facebook-siden «Joakim Lamotte» og de 252.273 som følger siden (begge tall fra tirsdag 28. april), skrev han: «VARNING FÖR FAKE NEWS», og fortalte at «någon mycket sjuk människa» har laget en invitasjon til hans begravelse.

«Hur länge ska jag och min familj behöva stå ut med sånt här?», skrev Lamotte – og fikk nesten 10.000 reaksjoner (tomler, sinte fjes og gråtefjes), over 2.000 kommentarer, og nesten 2.500 delinger.

Omtrent som vanlig, med andre ord. En ganske vanlig dag i livet til Joakim Lamotte, en svensk frilansjournalist i begynnelsen av 40-årene. Ektemann og far til to jenter. Min tidligere studiekamerat Jocke, mannen som kanskje mer enn noen andre illustrerer den totale splittelsen i det svenske samfunnet.

– Mange liker meg, og mange misliker meg, sier Joakim Lamotte selv.

Det har han helt rett i.

Bydelen Kronogården i den lille byen Trollhättan er et såkalt utsatt område, preget av utrygghet og kriminalitet. Det ble kaotiske scener da Joakim Lamotte besøkte Kronogården like før jul. Bildet er fra 2018. Foto: Joachim Nywall / TT / NTB scanpix

Bydelen Kronogården i den lille byen Trollhättan er et såkalt utsatt område, preget av utrygghet og kriminalitet. Det ble kaotiske scener da Joakim Lamotte besøkte Kronogården like før jul. Bildet er fra 2018. Foto: Joachim Nywall / TT / NTB scanpix

Joakim Lamotte er voldsomt upopulær i Sverige. Han kalles en «vredespredikant». Han anklages for å skamløst bygge et narrativ som stemmer med Sverigedemokraterna (SD) sitt verdensbilde. Anklagene er så mange: Han snakker bare om innvandring, og alltid som et problem.

Han driver en farlig type borgerjournalistikk. Han navngir og oppsøker overgripere, uten tanke på personvern og rettsstaten. Han er mest av alt opptatt av seg selv, og har gjort seg avhengig av donasjoner fra sine følgere. Joakim Lamotte er en «swish-journalist», etter svenskenes motstykke til Vipps. En «swishtiggare». Han kalles rasist.

Men også: Joakim Lamotte er voldsomt populær i Sverige. Han tør der andre journalister tier. Han oppsøker miljøer andre journalister ikke tør oppsøke, og tar tak i problemer med innvandring, kriminalitet og æresvold som resten av «PK-media» ikke vil ta i. Han er ikke redd for å utsette seg for fare, verken når han lager sine reportasjer i felt eller når han utfordrer etablerte sannheter på Facebook.

Joakim Lamotte taler makta midt imot, og snakker på en måte som folk forstår. På norsk ville vi sagt at han kaller en spade for en spade.

Joakim Lamotte deler Sverige i to. Jeg kjente ham en gang, og har fulgt ham på fascinert avstand de siste fem-seks årene. Helt på egen hånd har han skapt seg en plass i den svenske offentligheten som bare de aller største mediene kan konkurrere mot.

Spørsmålet som jeg ikke blir helt klok på, er: Hva har skjedd med min gamle studiekamerat Jocke?

Bruker han sin talerstol til å gjøre samtalen bedre? Eller er han en halvbrun demagog som kynisk har funnet en måte å tjene penger på?

Og jeg klarer ikke helt slippe tanken: Er historien om Joakim Lamotte også et bilde på utviklingen i Sverige?

Lamotte driver sin virksomhet på Facebook. Her ber han sitt publikum om støtte via Swhish, svenskene svar på Vipps. Det får han mye kjeft for. Foto: Skjermdump fra Facebook-siden til Joakim Lamotte

Lamotte driver sin virksomhet på Facebook. Her ber han sitt publikum om støtte via Swhish, svenskene svar på Vipps. Det får han mye kjeft for. Foto: Skjermdump fra Facebook-siden til Joakim Lamotte

Like før jul i fjor tok det helt av rundt Joakim Lamotte. Den kjente – også i Norge – journalisten Robert Aschberg ville ha Lamotte med i TV-programmet «Trolljägarna», der Aschberg sporer opp folk som har gått for langt på nettet og stiller dem til veggs. Lamotte har vært utsatt for mengder av slike – men Aschberg var også interessert i å spørre Lamotte hvorfor han selv ikke røkter kommentarfeltet sitt på Facebook.

Det ville ikke Lamotte være med på, og gikk ut mot Aschberg på Facebook. Aschberg svarte med følgende nådeløse dom over Lamottes livesendinger:

«[Han] løper omkring på steder der det har vært bråk som kan relateres til innvandring. Ufarlig, men han bøyer seg, ser seg rundt hele tida, som om han var jaget i en krigssone, filmer folk som ikke vil bli filmet og klarer i beste fall å få en lokal slyngel til å rope 'hore' til seg. Teater. Aktivisme. Facebooksuksess. Og trolig klirr i swishkassen».

Noen dager etter den offentlige krangelen med Aschberg dro Lamotte til Kronogården, en bydel i den lille byen Trollhättan som har lenge vært preget av kriminalitet og frykt.

Mot et bakteppe av bilbranner og opptøyer dro Joakim Lamotte til den innvandrertette bydelen for å lage en av sine særpregede reportasjer. Han reiser alene, med en iPhone, et rigg til telefonen og noen mikrofoner. Så rusler han rundt i et utvalgt område og snakker med folk.

I den spede begynnelsen av sitt virke som enmannsredaksjon vandret Lamotte rundt, i hjembyen Göteborg, for eksempel, på leting etter ungdommer å snakke med etter en oppblomstring av vold. Det ble selsom TV, selv for streamingformatet til Facebook: Lamotte vandret rundt alene og snakket til seerne om hva han så og hva han var på jakt etter. Veldig ofte uten å få tak i noen å snakke med, og hvis han fant dem han jaktet, ville de ikke snakke. Og så var den timelange sendingen over. Det var fascinerende å se på, men interessant journalistikk var det vel ikke, enn si god TV.

Det innså også Lamotte selv. Derfor endret han strategi. Han begynte å annonsere hvor han skulle, at han kommer til å være på sted X klokka Y på den og den datoen. Dette gjorde han også da han skulle til Kronogården denne torsdagen i desember 2019.

Men denne gangen gjorde han en ting til. Han skrev et avskjedsbrev, et tidsinnstilt innlegg som skulle publiseres noen dager senere om han ikke kom tilbake i live. Joakim Lamotte hadde fått vite at det gikk rykter om at noen ville «plocka» han, ta livet av ham.

Brevet ble aldri publisert. Men det dro seg til den kvelden i Trollhättan.

For noen uker siden ble Joakim Lamotte invitert i sin egen begravelse. Han slo kjapt tilbake på Facebook. Foto: Skjermdump fra Facebook-siden til Joakim Lamotte

For noen uker siden ble Joakim Lamotte invitert i sin egen begravelse. Han slo kjapt tilbake på Facebook. Foto: Skjermdump fra Facebook-siden til Joakim Lamotte

Videoen ligger fortsatt ute, på Facebook-siden til Lamotte, og i ulike varianter på YouTube. Allerede da Lamotte beveger seg mot torget i Kronogården, er folk samlet på torget. Det tar ikke lang tid før det smeller kraftig i bakgrunnen. Noen ungdommer kaster bangers, knallskudd, mot politiet og/eller Lamotte, og roper: «Stikk herfra».

Maskerte menn stiller seg foran kameraet og blir stående der, truende, uten et ord. Slik går det slag i slag. Lamotte rekker så vidt å snakke med to kvinner som tidligere bodde i området, som begge er der for å snakke med ham.

Intervjuet blir avbrutt da stadig flere maskerte ungdommer omringer ham, og bruker lykta på mobiltelefonen for å blende kameraet. Det ropes at Lamotte skal stikke, ha seg bort, at han er der for å gi guttene et dårlig rykte. Han skal stikkes med kniv, roper en ungdom som kameraet ikke fanger opp.

Politiet forsøker å roe gemyttene. Lamotte filmer ungdommene som står rundt ham gjennom en ring av politi, som omringer ham for å beskytte Lamotte. Stadig kommer noen fram til kameraet og truer, mens det smeller i knallskudd med jevne mellomrom. Lamotte ser skremt ut, men nekter å gå fra stedet.

Til slutt lykkes tilsynelatende en av ungdommene i å få tak i kameraet. Opptaket går i svart.

Senere skal Lamotte skrive om hendelsen – på Facebook, selvsagt. Til 19.741 reaksjoner, 4.900 kommentarer og mer enn 5.750 delinger. Han forteller om slag mot både ham og politiet, og at han måtte fraktes fra stedet i en politibil.

«Det verker fortsatt litt i ribbeinene og bakhodet, men jeg har fått verre smeller i livet. Hørselen på venstre øre begynner så smått å komme tilbake og jag ser fram til å få litt julefred. Etterpå skal jeg fortsette å jobbe i enda høyere tempo», skrev han.

En av ungdommene i klippet sa senere til avisen Aftonbladet:

«Han kommer hit og filmer folk i ansiktet, det er som om det skulle vært et sirkus og vi var aper, ikke mennesker. Han ville lage en scene, og lykkes, best av alle, med millioner av visninger».

Til meg sier Joakim Lamotte, over telefon flere måneder etter hendelsen:

– Kona mi så på sendingen. Hun sa at hun aldri mer skal se på mine livesendinger.

Dette er det Sverige Joakim Lamotte og tilhengerne mener de bor i: Et land preget av vold, kriminalitet og gjenger av utenlandske menn som truer landets fremtid. Bildet er fra Rosengård i Malmö, der en restaurant ble sprengt i luften i 2018. Foto: Johan Nilsson/TT/ NTB scanpix

Dette er det Sverige Joakim Lamotte og tilhengerne mener de bor i: Et land preget av vold, kriminalitet og gjenger av utenlandske menn som truer landets fremtid. Bildet er fra Rosengård i Malmö, der en restaurant ble sprengt i luften i 2018. Foto: Johan Nilsson/TT/ NTB scanpix

Det er til sammen rundt tre millioner visninger på de fem opptakene Joakim Lamotte gjorde fra Kronogården den kvelden. «Tack för alt du gör, och alt du offrar för att visa sanningen», skriver en i kommentarfeltet. «Om jag må velge så har jeg mer sympati for «snørrungene» i Kronogården enn for swishtiggeren Lamotte», skrev LOs politiske sekretær Mats Eriksson.

Og her står vi. Venstresiden avskyr Lamotte. Feministene likeså, og en rekke journalister. Han skal i retten for ærekrenkelser i løpet av sommeren.

SD-segmentet elsker ham, og alt right-media, de stadig mer kraftfulle stemmene langt til høyre i medielandskapet.

Sverige er et splittet land, og Joakim Lamotte er en av dem som splitter.

Han tjener gode penger på den rollen, han hadde en omsetning på nesten tre millioner svenske kroner i 2018. Men prisen er høy: Kritikk og kjeft og stadige trusler, også mot familien. Lamotte har installert avanserte alarmsystemer i familiens hus, og «det står balltre litt her og der i huset».

Vi var ikke nære venner den gangen for 15–16 år siden, men jeg husker Jocke godt, som en slugger-type, en journalist som gikk rett på sak og krevde svar på sine spørsmål. Han ville plassere ansvaret, og vek ikke for konfrontasjoner. Jocke var den fødte journalist, på mange måter. Mer opptatt av å følge den saken han jobbet med der og da enn det store bildet. Lett populistisk, i mangel av et bedre ord, alltid på lag med den lille mann.

Han var dyktig allerede som student.

Derfor var det ikke overraskende at han etter hvert endte i «Uppdrag Granskning», SVTs flaggskip. Lamotte gjorde grundige reportasjer der, og han skrev kommentar i sin faste spalte i Göteborgs-Posten (GP). Den noe ensporede viljen til å kreve tydelige svar, og til å forenkle vanskelige saker, til å fjerne nyansene, gjorde sammen med valget av tema at han fikk stor spredning som kommentator.

Lamotte snakket med store bokstaver om vanskelige tema, som vold i forstedene, utenforskap og seksuelle overgrep.

Da han sluttet på SVT etter 12 år i ulike redaksjoner, begynte han så smått sitt virke som «uavhengig journalist» på Facebook. Eller altså «swishtiggare», som hans motstandere kaller det.

I begynnelsen, for fem år siden, var han mer opptatt av feminisme enn av innvandring. Lamotte var bekymret for framtida til sine to døtre, som skulle vokse opp i patriarkatet. Ordvalget tilhører Lamotte, ikke meg. Han skrev om sexismen i «Albert Åberg», kritiserte oss menn for å gjøre kvinners verden utrygg, og satte sammen en forelesning som han reiste rundt på svenske skoler med.

Her snakket han om kvinnesyn og mannsroller, og fikk god kontakt med ungdommene.

– Jeg har lett for å få kontakt med ungdommer, sier han selv.

– Spesielt med unge gutter.

Mange av elevene snakket om trakassering på skolen, forteller Lamotte i dag. På skolene oppsto problemer med flere av de nyankomne ungdommene til Sverige etter den store flyktningbølgen i 2015. Elever ble møtt med en kald skulder fra lærere og skoleledelsen når de tok opp problemet, eller kalt fremmedfiendtlige, forteller Lamotte. Men han lyttet, og han skrev en kommentar i GP om temaet.

– Da ble det hus i helvete, sier han.

Han ble, etter press fra foreldre, politikere og aktivister, avbooket som foredragsholder fra flere skoler. Han orket ikke mer. Lamotte avsluttet foredragsserien. Nå skulle han legge alle krefter på Facebook-journalistikken. Men han gikk ut med et smell. Med følgende twittermelding, som skulle sørge for at han fikk alle Sveriges feminister på nakken:

«Sluta gnälla. På två måneder har jag gjort mer för att motverka sexuella trakasserier i Sverige än vad Fi [Feministisk Initiativ, jour.anm.] gjort på 10 år».

En felles venn av Jocke og meg er skeptisk til det Jocke driver med i dag. Men hen synes reaksjonene på Jockes bidrag i likestillingsdebatten, var urettferdige. Han ble kalt «pappa-feminist». Han var ingen ekte feminist, og burde holde munnen sin.

Trist, sier vår felles venn. Jocke kunne bidra på området.

– Unge gutter hører ikke på kjønnsvitere, sier hen.

– Om de lytter til noen i det hele tatt, tror jeg at de lytter til Jocke.

Vår felles venn tok Jocke i forsvar da han fikk kritikk i likestillingsdebatten. Det som skulle komme, var derimot vanskeligere å håndtere. Det er lenge siden denne vennen har tatt Jocke i forsvar nå.

– Mitt inntrykk er at alt dette gjorde revansjebehovet enda sterkere hos Jocke, og det var nok ganske sterkt fra før. Han har nok alltid sett seg selv som en som kjemper mot en kynisk og løgnaktig overhet som bare snakker og snakker, men aldri gjør noe.

Joakim Lamotte, Jocke blant venner, har hundretusener av følgere på Facebook, og hans reportasjer når ut til millioner. Han er Sveriges mest uopulære journalist. Og den mest populære. Foto: Sebastian Lamotte

Joakim Lamotte, Jocke blant venner, har hundretusener av følgere på Facebook, og hans reportasjer når ut til millioner. Han er Sveriges mest uopulære journalist. Og den mest populære. Foto: Sebastian Lamotte

Joakim Lamotte etablerte sin karriere på egne bein som mannen som satt i bilen sin og ropte rasende inn i kameraet. Det kunne gjelde alt fra plastposeavgifter til voldtektsmenn som gikk fri, eller unge jenters frykt og det «gränslösa slöseriet» med skattepenger.

Uansett tema: Joakim Lamotte så rasende ut, og stirret inn i kameraet og gestikulerte og hevet pekefingeren mot kameraet.

Det er utvilsomt Jocke, karakteren i videoene har mange trekk jeg husker. Men også: Dette er en karakter, en persona. Et forsøk på å trenge gjennom i medielandskapet.

– Jo, i begynnelsen gjorde jeg videoer der jeg var forbannet. Jeg spilte en rolle, men jeg var også sint. Jeg hadde gått gjennom voldtektsanklager i saker der gjerningsmannen gikk fri, for eksempel. Jeg så hvor ille det var. Men jeg innså at jeg måtte ta i litt, for å komme gjennom mediebruset, sier han i dag.

Han har tonet ned den delen av virksomheten, den fremtoningen. Nå hører folk på ham uansett.

Men hva er det egentlig han sier?

Kriminal- och rettsmagasinet Paragraf analyserte alle Lamottes 18 Facebook-poster i mars 2019. De fant at elleve av dem handlet om han selv «og at andre er slemme med ham». Resten handlet om innvandrere som begår lovbrudd. En lignende øvelse på slutten av fjoråret (Paragraf skriver mye om Lamotte) viste samme mønster.

Det er dette siste, alle tekstene og «se sint i kamera»-snuttene og reportasjene om innvandrere og kriminalitet, som har skaffet ham det dårlige ryktet – og hans voldsomme popularitet. For å reise et kjapp tur hjem til Norge: Det er ett eneste treff på «Joakim Lamotte» i mediearkivet Atekst de siste fem årene, en Aftonbladet-reportasje fra Kronogården som VG oversatte og brukte i januar i år.

Men han har et publikum også i Norge. Document, Resett og rights.no skriver jevnlig om Lamotte.

Han er «en svensk helt» (Document), han er «faktisk rede til å ofre livet sitt for Sveriges fremtid» (rights.no), og han «er en klassisk journalist», som ikke legger «ordene i munnen på noen». «Han lar dem snakke selv, og noen ganger blir resultatene forbløffende» (Resett).

Bortsett fra at han er sterkt kritisert og beryktet i Sverige, er mønsteret det samme der. Han overses – eller kritiseres hardt – i de etablerte mediene, men hylles av nye medier med høyreprofil, der innvandringsskepsis og fremmedfrykt er viktigere enn alt annet.

Flere kommentatorer i svensk media mener han er blitt så avhengig av sitt store publikum at han har malt seg inn i et hjørne. Det er disse videoene og postene på Facebook som er Joakim Lamottes levebrød. Nå kan han ikke annet enn å tilfredsstille sitt publikum, er tesen. For det var jo ikke her det begynte. Han var en folkets røst, en «populist» om du så vil, men ikke så ensporet. Før valget i 2014 oppfordret han sågar folk om å ikke stemme SD.

En annen felles bekjent går lenger enn det gjengse analysen.

Han mener at Jockes utvikling speiler Sveriges. Det som begynte med et ønske om å tale makta midt imot har utviklet seg til noe mørkere.

Sverige er et ekstremt land i større grad enn Norge. For inntil noen år siden var «meningskorridoren» smal, det var ikke «lov» å snakke om de negative sidene ved innvandring. Da slusene først ble åpnet, gikk Sverige rett i motsatt ende av skalaen. Nå er alt lov. Sverige er polarisert, og mengder av folket mener at alle politikere lyver og at media gjør det samme, og at alt er innvandrernes eller sosialdemokratenes feil. (Ja, det lyder kjent, ikke?) Dette segmentet tok Joakim Lamottes offentlige persona til sitt bryst og begynte å swishe penger til ham.

Nå, sier vår felles bekjente, er Jocke, med mer eller mindre åpne øyne, et verktøy for mørke krefter – og han kan ikke annet enn å fortsette.

– Han er legemliggjøringen av utviklingen i Sverige. Av nivået på samtalen, politikken og mediene.

Det er en utvikling som tilsynelatende ikke lar seg stanse:

– De som mener at alt er sossarnas, innvandrernes og etablissementets feil har sterk politisk, medial og kulturell tilstedeværelse, finansiert av krefter som vil forandre Sverige radikalt, til et nasjonalkonservativt klassesamfunn. Og mye tyder på at de vil lykkes med det prosjektet.

Han legger til:

– Og Jocke kommer til å ha bidratt aktivt til den utviklingen. Det tror jeg ikke var hans egentlige mål.

Men så var det de million ukentlige klikkene på Facebook-oppdateringene til Joakim Lamotte, da. Om denne reportasjen leses av ti prosent av det tallet, vil det være en voldsom opptur. Det er i det hele tatt få journalister i våre begrensede språkområder som kan drømme om slike tall.

Joakim Lamotte, min tidligere studiekamerat Jocke, treffer en nerve. Han er på lag med en tidsånd som lenge ikke har hatt representasjon i offentligheten. Man kan like det eller ikke, men er ikke det en viktig del av det journalistiske oppdraget?

Les også: Hilde Midthjell: – Jeg er ingen helgen

Bilbrann i Rinkeby i Stockholm i 2013. Sverige blir et stadig mer utrygt land, mener Joakim Lamotte og halve Sverige. Den andre halvdelen er dypt uenig. Foto: AFP Photo/Jonathan Nackstrand

Bilbrann i Rinkeby i Stockholm i 2013. Sverige blir et stadig mer utrygt land, mener Joakim Lamotte og halve Sverige. Den andre halvdelen er dypt uenig. Foto: AFP Photo/Jonathan Nackstrand

Det er 15 år siden sist jeg så Jocke. Jeg har fulgt virksomheten hans de siste årene på avstand. Jeg har aldri sett ham ytre noe rasistisk, det har ingen, men jeg har sett ham blitt kalt rasist. Sett fra utsiden er det mye i det rent journalistiske arbeidet til Jocke jeg rett og slett beundrer. Motet, viljen til å så i stormen, evnen til å bite seg fast og ikke slippe uansett hva folk rundt måtte mene.

Men jeg føler på den samme frykten som vår felles bekjente for hvor dette er på vei. Jocke var da aldri en mann preget av fremmedfrykt og billig demagogi? Hva skjedde?

Samtidig: Jeg ser den unisone motstanden fra «mine folk» i Sverige, fra sosialistene og feministene og journalistene, og merker at jeg er mindre enig med dem enn jeg kanskje burde være. Kanskje fordi kritikerne er like unyanserte som det de hevder Jocke er. Kanskje fordi jeg en gang kjente ham, og husker ham som en rett fram, sannhetssøkende og konfronterende journalist.

Jeg ringer Jocke for å undersøke hvem denne «Joakim Lamotte» er for en type.

Det er en sliten Jocke jeg snakker med. Han gikk i veggen, blant annet etter enda en runde med Kronogården.

I slutten av februar reiste han tilbake til Trollhättan, denne gang for å delta i en debatt på SVT. I forkant av debatten dro han til Kronogården for å møte folk, ikledd skuddsikker vest. Det ble ikke bråk denne gangen. Lamotte dro så rett til en direktesendt debatt på svensk TV – uten å ta av seg vesten. Det har han blitt heftig kritisert for, og direkte latterliggjort, i aviser så vel som sosiale medier. «Se så dramatisk han er».

Jocke ble liggende våken på nettene og tenke hvordan han skulle møte ting, hva han skulle si. Derfor har det vært nokså stille på sosiale medier en stund, etter legens ordre. Det går bedre nå, sier han.

Vi snakker om truslene. Om hvordan han anmelder og anmelder, men at alt blir henlagt.

– Hvorfor er det blitt slik?

– Noen anser meg som kontroversiell. Jeg mener ikke at jeg er det, men det kreves lite for å oppnå en slik posisjon i Sverige. Jeg har gått min egen vei, og jeg synes og høres.

– Mange liker meg, og mange misliker meg.

– Du gikk i TV-studio med skuddsikker vest …

– Da jeg publiserte at jeg skulle til Kronogården igjen, kom det trusler. Jeg var ikke så høy i hatten, og jeg ville egentlig ikke dra. Men det gikk da ok. Så dro jeg rett til studio, og ga blaffen i å ta av vesten. Jeg ville vel vise litt at det er dette jeg må leve med, at trusselbildet var massivt. Så ble det et jævla leven om akkurat det. Det var vel litt teit av meg.

– Truslene, støyen. Er det verdt det?

– Jeg kommer til å fortsette med dette. Jeg får stort gjennomslag, og jeg synes det jeg gjør er viktig. Jeg ble journalist for å vise misforhold i samfunnet. Mange mener jeg går SDs ærend fordi jeg snakker om hva som skjer i förorten. At jeg er rasist. Jeg jobbet jo i SVT i mange år. Jeg visste også da, for eksempel, at 95 prosent av alle gjengvoldtekter ble utført av mennesker med utenlandsk opprinnelse, men det var utenkelig å lage noe på det. Det var ikke sensur, men det var så mye som var tabu.

– Det har begynt å snu litt, da. Hele Sverige har snudd. I 2014 var det tabu å snakke om hva utviklingen kunne føre til. Nå er klimaet helt annerledes.

– Journalistikken din handler veldig mye om innvandrere?

– Det er alltid noen i mine reportasjer som sier: «Du fokuserer bare på innvandrere. Skjønner du ikke at vi har nok? Det du gjør går utover oss som bare prøver å gjøre så godt vi kan». Jeg skjønner det. Jeg synes det er synd at folk pekes ut bare fordi de har utenlandsk bakgrunn. Men det er jo litt vanskelig, for problemene jeg ser finnes i innvandrertette områder. Steinkasting, gjenger, kriminalitet. Det er vanskelig å dra til «svenske» områder og lage disse reportasjene, for det skjer jo ikke der.

– Det er ikke så mye klasseperspektiv i det du gjør?

– Det er jo slik at fattige områder er mer utsatt. Det er dumt at det forsvinner i debatten. Men jeg tror ikke det er hele forklaringen. Vi har tatt imot flere enn vi kan håndtere. Men dypest sett handler ikke dette om migrasjonspolitikken, men om hva vi har blitt fortalt. At dette er lønnsomt for oss, for eksempel. Det er et hykleri. Og når man påpeker det, blir man kalt rasist.

– Hadde vi vært ærlige om dette, og sagt at vi vil hjelpe folk. Da hadde jeg kunnet kjøpe det. Men våre politikere har løyet folk opp i ansiktet.

– Hvem er det som følger deg på Facebook?

– Mange urolige svensker, som er bekymret for utviklingen. Jeg tror nok at en hel del, men på langt nær alle, stemmer SD.

– Er det fint?

– Jeg forsøker å ikke tenke på hvem som følger meg, men på hva jeg står for. Jeg vil være konsekvensnøytral. Men jeg kan ikke stikke under en stol at mye av det jeg gjør, speiler det SD tar opp.

– Er utviklingen i Sverige en god ting?

– Jeg vet ikke når det ikke var slik, når det ikke var polarisert. Noen skylder på sosiale medier, at alle har tilgang. Men tenk på Palme-hatet. Politikk er polariserende. Og jeg mener sosiale medier er viktig for den demokratiske samtalen. Vanlige folk har fått en stemme.

– Er det bra for deg at du er så polariserende?

– Jeg skulle gjerne slippe truslene og alt det. Men jeg er ikke redd for polarisert debatt. Jeg kunne legge om og bli en mellammjølkjournalist i stedet. De fleste journalister er jo det. De trives med sine daglige artikler, og tar ikke stilling. De fyller også en funksjon. Men så kreves det journalister som ikke er redde for å kjefte på makta.

– Du blir kalt rasist.

– Jeg har blitt vant til det. Men det var vanskelig i begynnelsen. «Rasisten Joakim Lamotte», skriver folk. Så leser foreldrene på skolen til barna mine det. Hva skal de tenke om meg? Jeg merker at noen ser litt skjevt på meg. Men jeg får også støtte, det kommer folk og slår meg på skulderen når jeg leverer i barnehagen. Det var vanskeligere i begynnelsen. Nå er jeg trygg på meg selv.

– Har du blitt mer ekstrem av kritikken?

– Mer herdet. Jeg bryr meg ikke om hva folk tenker om meg.

– En vi begge kjenner mener du har noe av ansvaret for at Sverige beveger seg i retning av det han kaller et «nasjonalistisk klassesamfunn»?

– Ansvaret ligger på våre politikere. Jeg ser ikke at jeg styrer utviklingen i noen retning. Jeg påpeker feil og misforhold som våre politikere har skapt.

– Men du nærer deg på SD-segmentet?

– Jeg forstår dem som kan tenke det. Men at SD vokser og at jeg får gjennomslag: Det handler jo om politikken, om feilslått politikk. Jeg driver ikke utviklingen. Men jeg mener vel at flere politikere bør se på hva jeg gjør, og virkelig høre på hva folk sier til meg. De burde få med seg hva folk mener og tenker om utviklingen i Sverige.

– Hvorfor er så mange så rasende på deg?

– Jeg er som en rød klut for mange i Sverige. Det har nok mye med at jeg drar fram saker som venstremennesker ikke vil erkjenne at finnes. Seksualforbrytelser, utrygghet for kvinner, kriminalitet. Mange har gjort mye for å skjule dette. Når jeg snakker om disse tingene, blir jeg deres fiende. Og siden jeg har så stort gjennomslag, har jeg blitt fiende nummer en.

– Jeg snakker på en måte som man ikke skal gjøre i Sverige. Jeg snakker som vanlige folk, og går hjem i stuene. Det er så mange som høres ut som akademikere. Og så kommer det en gubbe som sitter i en bil og skriker og får millioner av visniger.

– Du lever av donasjoner fra dine tilhengere. Har du malt deg inn i et hjørne?

– Jeg kan savne, iblant … Jeg vil gjerne ha en større bredde på reportasjene mine. Jeg kan synes jeg har vært ensporet. Jeg prøver å finne flere bein å stå på. Det er ikke så interessant for meg personlig lenger heller å fortsette i samme spor. Jeg har gjort livereportasjer, jeg har skreket til kameraet i bilen. Det føles som om jeg er litt ferdig med det. Men jeg kommer til å fortsette med ting jeg synes er viktige og interessante. Jeg vil peke på hykleriet, på samfunnsutviklingen som går i feil retning.

***

Det er roligere på Facebook-siden «Joakim Lamotte» enn vanlig i disse dager. Men han legger ut en oppfordring til sine følgere: Han trenger økonomisk hjelp til å forsvare seg i retten mot en anklage om ærekrenkelser mot en meningsmotstander.

Etter 21 minutter er posten delt 177 ganger. Fire dager senere er den delt 2480 ganger.

En svensk kommentator har allerede problematisert hvorvidt Lamotte trenger pengene, han som tjener så godt på swishtigging.

Det blåser hardt i Sverige. Og Joakim Lamotte, Jocke blant venner, står midt i stormen.

Les også: Mannen som studerte for hardt for Nav

Mer fra: Reportasje