Jentene verden glemmer

NIGERIA (Dagsavisen): Et sekstitalls kvinner og menn er samlet i Millenium Park i Nigerias hovedstad, Abuja. Rundt noen utlagte matter diskuterer de dagens pressedekning. Kampanjen for å bringe 176 jenter, som Boko Haram kidnappet fra sovesalene i Chibok i april, er nå inne i sin femte måned. Å holde interessen for saken oppe, er ikke lett. Nigerianske aviser er for lengst over på neste store story, en håndfull ebolasmittede i Lagos. Utenlandske medier har flyttet sitt søkelys over på andre saker: krisen i Irak og Syria, krigen i Ukraina.

To kvinner leder møtet i parken. Mellom slagordene fører de en diskusjon om hva som skal skje videre. Én ting er sikkert; her må man ikke gi opp.

- Jeg har stått her i 110 dager i strekk. I de 112 dagene protesten har pågått, har jeg kun vært borte en dag, forteller Aisha Yesufu.

I Abuja har flere og flere satt spørsmålstegn ved myndighetenes og sikkerhetsstyrkenes håndtering av opprøret i nord. I stedet for å lytte til dem som krever at kampen mot Boko Haram tas på alvor, har kritikerne blitt beskyldt for å bruke tragedien i nordøst til å sverte president Goodluck Jonathan og hans administrasjon. Neste år er det valgår i Nigeria, og Jonathan stiller til omvalg. Hans kone, Patience Jonathan, har omtalt kampanjen «#bringbackourgirls» som en kampanje mot selve presidentembetet.

- Dette er egentlig en veldig uskyldig kampanje, sier Jibrin Ibrahim, professor i statsvitenskap og kjent kommentator i Nigeria.

Han har vært sentral i kampanjen siden den startet 30. april, to uker etter at jentene ble røvet ut av sovesalene.

- Folk ble bekymret når så mange av jentene forsvant og det tilsynelatende ikke skjedde noe. Vi begynte å spørre oss hvorfor. Vi ville ansvarliggjøre myndighetene, sier han.

Ibrahim mener myndighetenes strategi mot Boko Haram har vært fullstendig feilslått og at opprøret har avslørt at det er noe mer grunnleggende feil med Nigeria og spesielt i de nordlige områdene. Dette er Nigerias fattigste områder, levealderen er lav, befolkningen er ung. Verst er det i Boko Harams kjerneområde i Borno.

- I Borno går bare 23 prosent av ungene i vanlig skole. Økonomien er den dårligste i landet, og særlig nå med denne militære unntakstilstanden. Mer enn en halv million er på flukt, jordbruket har stoppet opp, og prisene på matvarer stiger. Ikke bare trenger vi å stoppe Boko Haram, vi trenger en Marshallplan for Nord-Nigeria, mener Ibrahim, som selv er fra Kano i Nord-Nigeria.

- Vi mener det er liten vilje til dette. I budsjettet setter de av småpenger. I stedet ber presidenten filantroper om å engasjere seg. Det faktum at de gjør dette, viser hvor lite de selv har tenkt å bidra. Folk ble bekymret når så mange av jentene forsvant og det tilsynelatende ikke skjedde noe. Vi begynte å spørre oss hvorfor. Vi ville ansvarliggjøre myndighetene, sier han.

- Raskt forsøkte myndighetene å diskreditere oss. De la press på oss for at vi skulle slutte å møtes i parken. Folk ble fulgt forfulgt og truet. Dette bare styrket vår kampanje. Nå har vi holdt på i mer enn 100 dager, det er den lengste kampanjen i Nigerias historie, sier han.

Og de har ikke tenkt å gi seg, for kidnappingen rører ved noe hos dem i parken. For noen av dem som er til stede er jentene slektninger, for andre kunne dette vært deres egne barn.

- Jeg har en datter. Jeg tenker på at dette kunne ha vært min datter, og da kan jeg ikke la være å reagere. Vi har hatt noen av foreldrene her, og familiemedlemmer kommer fortsatt, forteller Yesufu.

Akkurat denne dagen blir det lest opp flere donasjoner fra familier i Chibok. De gir mellom 3.000 og 5.000 naira. Det tilsvarer 150-200 norske kroner, en ganske betydelig sum for landsens familier fra Borno.

- Jeg vet hvor disse jentene kommer fra. Jeg kommer også fra et slikt sted med stor fattigdom, der jenter ikke får utdannelse, gifter seg unge og får barn. Jeg giftet meg da jeg var 24 år gammel, etter å ha tatt universitetsutdannelse. Det fikk jeg høre. Men hadde det ikke vært for min utdannelse, ville jeg ikke vært her i dag og latt stemmen min høre. Jeg ser meg selv i disse jentene fra Chibok og vil gjerne gi dem en stemme, sier Yesufu.

Den røde jorda blir til sleip leire i regnet, og det er plutselig mye vanskeligere å ta seg fram. Det er et sted som dette Yesufu er fra, et sted med en bilvei, et marked som står øde unntatt markedsdagen, en samling hytter og hus mellom åkre med hirse og yams. Et sted hvor det er begrenset tilgang til skole og helsetjenester og kvinner får lite eller ingen utdanning og gifter seg tidlig. Nigeria er ikke et fattig land, med deler av Nigeria lever i dyp fattigdom. Nigeria er Afrikas største eksportør av olje, samtidig som sju av ti nigerianere lever i fattigdom. Verst er det i de nordvestlige og nordøstlige statene. Det er også i disse delene av landet færrest barn fullfører vanlig offentlig skole, det er her spedbarnsdødelighet og mødredødelighet er høyest. Og det er her den islamistiske sekten Boko Haram opererer. Vi er øst i delstaten Kano, ikke langt fra hovedveien som strekker seg mot Yobe, en av tre andre delstater hvor det for øyeblikket er erklært militær unntakstilstand. Dette området er for øyeblikket ansett som trygt nok til at man har tatt opp igjen et omfattende vaksineringsprogram mot polio. Det gjelder å nå ut til de mer avsidesliggende krokene mens man kan.

Boko Haram, eller Jam’atu Ahlis Sunna Lidda’awati wal-Jihad - «de som vier seg til fremme av Profetens lære og jihad» - var i utgangspunktet en radikal, men fredelig sekt i delstaten Borno, enda lenger øst. Ledet av den dels selvlærte predikanten Mohammed Yusuf vokste den i løpet av 2000-tallet fra å være en liten gruppe rundt predikanten til å bli en maktfaktor i nordøst. Den nigerianske forskeren Yinka Olomobi mener Yusuf på det meste kan ha hatt 540.000 følgere, i fire land. Foruten Nigeria skal Yusufs ord ha vunnet gjenklang i Niger, Tsjad og Kamerun. Episenteret for denne bevegelsen var en moske og tilhørende koranskole i deltatshovedstaden i Borno, Maiduguri, oppkalt etter en islamsk lærd fra middelalderen, Ibn Taymiyyah (1263-1328). Taymiyyah er kjent for sin strenge tolkning av Koranen og kall om å gå tilbake til levesettet blant profetens nærmeste på 700-tallet. I sin egen tid kalte Taymiyyah til jihad mot mongolene, som hadde erobret Bagdad i 1258 og slikt endt den islamske gullalderen. Taymiyyahs kall har gått ned i historien og blitt plukket opp av en langt senere bevegelse, de såkalte salafijihadistene. Dette er ideologien til grupper som Al-Qaida og IS i Irak og Syria. Også Yusufs sekt i Maiduguri ble raskt radikalisert, og i juli 2009 ble det kalt til jihad i flere store byer i Nord-Nigeria. Nigerianske sikkerhetsstyrker stormet moskeen i Maiduguri og arresterte Yusuf. Han ble senere drept, sammen med hundrevis av sine følgere.

En stund ble det stille i Nord-Nigeria, før en serie med angrep på politistasjoner og bankran varslet at den radikale sekten var tilbake. Selv kalte de seg «Nigerias Taliban» men på folkemunne ble de raskt kjent som Boko Haram. Navnet skal gruppen ha fått etter å ha brent sine egne eksamenspapirer. En annen forklaring knytter seg til hausa-ordet for falskhet, altså noe falskt som er forbudt. Etter 2010 har navnet blitt synonym for død og ødeleggelse i Nord-Nigeria.

- Vi sover med ett øye åpent, det har vi gjort en stund, sier Bala Abdullahi Gaduwama, leder av den lokale menneskerettsorganisasjonen Gaduwama, som også leder Kanos sammenslutning av sivilsamfunnsorganisasjoner.

Han forteller hvordan de siste årene har vært en slags unntakstilstand for byens 12 millioner innbyggere.

En serie eksplosjoner i januar 2012 drepte minst 185 mennesker i Kano. Den islamske sekten overtok deretter rett og slett Kano. I dagevis kontrollerte de veier inn og ut av byen.

- Vi ser at sektens måte å operere på forandrer seg. Folk har mer eller mindre vennet seg til at de er en konstant faktor. Først skjøt de bare rundt seg, som da de holdt byen i 2012. I 2013 angrep de helsearbeidere som drev vaksinekampanje. Nå ser vi mer bomber, også selvmordsbomber. Og kidnappinger.

Gaduwama tror jenter, som de fra Chibok, kidnappes fordi Boko Haram trenger kvinner i leirene til å lage mat og som sexslaver. Dette er verken en veldig sofistikert eller særlig religiøs bevegelse, mener han.

- Se på Kano, det er en by som er veldig konservativ, og som har hatt sine radikale grupper også, men disse her som vi kaller Boko Haram, de er ikke særlig godt utdannet. Se på bevegelser som Al-Qaida, eller nå IS, og andre organisasjoner som har en islamsk ideologi, dette er organisasjoner med lærde, med akademikere. I dette tilfellet snakker vi om unge menn og kvinner som er så godt som helt analfabeter, de har ingen anelse om hva de kjemper for, en del av dem som blir tatt virker mest redde og forvirret, sier Gadumawa.

Gadumawas antakelser finner støtte hos dem som har forsøkt å analysere den radikale salafistiske sekten. Blant Yusufs tilhengere for ett tiår siden, før bevegelsen grep til våpen, var det mange såkalte almajiris. Almajiris er unge gutter som blir sendt hjemmefra for å gå på koranskole, grunnen er ofte at familiene ikke har råd til å ha dem hjemme eller la dem gå på vanlig skole. Som almajiris tjener de til livets opphold ved å tigge, grupper av dem svermer rundt i trafikken i Kano, på jakt etter almisser. Når guttene blir eldre er det gjengene fra gata som er deres familie. Med få framtidsutsikter tar disse gjengene oppdrag for dem som betaler. For disse kan Boko Harams blandede aksjonsformer, som innebærer blant annet kidnappinger, utpressing og bankran, være en inntektskilde. I tillegg til å tilby kameratskap og et verdensbilde.

- Når folk er så fattige at man ikke har råd til å holde seg ren, når man ikke har mat, når en ikke har noen framtid, når myndighetene ikke er der for å gi deg noen framtid, ingen jobb - hvorfor skulle du ikke da bli med i en gruppe som kan gi deg alt dette, spør Gadumawa retorisk.

Desperasjonen i Nord-Nigeria er så dyp, mener han, at Boko Haram ikke behøver å anstrenge seg for å finne rekrutter, på tross av brutaliteten i det de driver med.

Det er for øvrig ikke bare Boko Haram som er brutale i Nord-Nigeria. Også nigerianske sikkerhetsstyrker har ord på seg for å være livsfarlige. Mot Boko Haram bruker myndighetene også paramilitære grupper, såkalte Joint Task Force (JTF) - en samarbeidsstyrke mellom etterretning, militære og politi, og kanskje enda mer beryktet, Civilian Joint Task Force (CJTF) - grupper av sivile under militær kommando. Disse har klart å slå tilbake mot Boko Haram i nordøst, men til en pris. Både Amnesty International og Human Rights Watch har kritisert både JTF og CJTF for omfattende brudd på menneskerettighetene. Gadumawa som registrerer slike brudd i Kano-området, får meldinger om dette daglig.

- Det dreier seg om omfattende og grove brudd på menneskerettighetene, det dreier seg om vilkårlige arrestasjoner, utenomrettslige henrettelser, mishandling med døden til følge og tortur, sier Gadumawa idet telefonen ringer. Det viser seg å være enda et tilfelle, et tilfelle av en enkel arrestasjon, som endte med mishandling og drap. Det var deler av familien til den drepte som ønsket ham arrestert.

- Dette spiller inn og bidrar til radikaliseringen, mener Gadumawa.

- Man angripes på alle kanter, de tråkker på ens verdighet.

Tilbake i Abuja passerer vi sikkerhetssperringer, en, tre, flere. Menn i sort dress og med solbriller spør hvor vi skal ettersom vi nærmer oss det aller helligste, presidentens residens ved Aso Rock. Men vi skal ikke besøke president Goodluck Jonathan, vi er på vei til en av hans fremste sikkerhetsrådgivere. Doktor Fatima Akilu er psykolog og barnebokforfatter. Nå har hun ansvaret for nigerianske myndigheters «myke» tilnærming til islamsk radikalisme, fra sitt kontor hos den nasjonale sikkerhetsrådgiveren. Hun er ikke enig i at myndighetene ikke tar Boko Haram på alvor. Det har tatt litt tid å kartlegge hva vi må gjøre, innrømmer hun, ikke minst ettersom dette ikke kun kan løses militært. I mars i år la hennes kontor fram en omfattende plan for å hindre radikalisering i nord og avradikalisere de unge rekruttene til Boko Haram.

- Denne er rettet inn mot dem vi har tatt, de som er dømt, de som sitter i fengsel, men også rettet inn mot ungdom generelt, mot skolene og moskeene.

Akilu tar en runde rundt på sitt eget kontor, finner fram presentasjoner og statistikk. En barnebok de har fått laget, som skal lære barn religiøs toleranse. De siste månedene er flere barn blitt arrestert med bomber. I Kano ble flere tenåringsjenter tatt med bombebelter. I en annen by i nord ble to søstre stoppet, den yngste 11 år gammel. Også unge gutter blir arrestert. Akilu bekrefter at mange av dem som nå fyller fengsler i Nord-Nigeria er svært unge, men kan ikke fortelle akkurat hvor gamle de er, eller hvor mange.

- Nei, dette må vi kartlegge, men vi tror vi skal få god kunnskap, sier Akilu.

På tross av kunnskapshullet har den nye avradikaliseringskampanjen svært presise mål. I papirene Akilu plukker opp rundt på kontoret sitt og viser fram, er koranskoler, høyere islamske læresteder og fredagsbønner nevnt. Men også vanlige skoler og barns oppvekstvilkår generelt.

- Du vet, dette er for det meste veldig unge folk, vi vet at lederskikkelsene i Boko Haram er tidlig i 30-årene og at mange av medlemmene er unge, og barn.

Det er mye som tyder på at kidnappinger av unge og barn, slik som i Chibok i april ikke er tilfeldig. Ved siden av jenteskolen i Chibok står Boko Haram bak en rekke kidnappinger av gutter fra andre skoler. 5. september kom rapporten «Who will care for us? Grave violations against children in Northeastern Nigeria» - som dokumenterer bruk av barn som soldater. Ikke bare Boko Haram bruker barn som soldater, men også i de sivile selvforsvarsgruppene CJTF, heter det i rapporten fra Watchlist on children in armed conflict, en sammenslutning av flere internasjonale organisasjoner som overvåker bruken av barn i konflikter.

Så sent som denne uka ble det meldt om jenter som har klart å flykte. Rapportene fra Nigeria spriker om hvorvidt dette er tilfelle, men for barnepsykologen Akilu handler det nå om å hjelpe både ofrene for Boko Harams herjinger, som de kidnappede jentene fra Chibok, og unge mennesker som deltar i ugjerningene.

- Det er viktig også å få disse integrert tilbake i samfunnet, gi dem en exitstrategi. En vei tilbake i samfunnet. Videre må vi gi barn og unge i Nord-Nigeria muligheter til å skinne, til å bli til noe. Mange dras inn i konflikten fordi de ikke har noe annet, mener Akilu.