Jakten på Sølvguttene

Det er stille utenfor Norges Rederiforbunds lokaler i Rådhusgata. Fjorden hviler mørk og blank i den sene desemberkvelden, ikke et menneske er å se i gatene. Ja, det er mistenkelig stille. For skulle ikke Sølvguttene opptre på Oslo Rederiforenings julebord her i kveld, da? For 54. året på rad? Og har vi, som har satt oss i hodet at vi skal følge de travle Sølvguttene noen dager i julestria, mistet dem allerede? Bare på den korte turen ned fra Lions Slemdals årlige sølvguttkonsert i Ris kirke?

– 60 gutter i matrosdresser kan da ikke bare forsvinne sånn i løse lufta, sier fotografen oppgitt.

Vi lusker inn i den ærverdige bygningen, og får øye på en halvsovende vakt i resepsjonen.

– Unnskyld, sier vi og kremter. Det virker plutselig så absurd å spørre etter Sølvguttene akkurat her. Det er litt som å spørre om Julenissen nettopp har gått forbi. For Sølvguttene, de hører jo til inni TV-ruta, på julaften kl. 17.00, evig jublende om julefryd og fred på jord, akkurat idet nasjonen høytidelig setter seg til bords for å gafle i seg julemiddagen. Sølvguttene hører liksom ikke til her, i sterile, tomme forretningslokaler midt i Oslo sentrum en stille tirsdagskveld. Under tvil henvender vi oss til mannen i vakta.

– Du vet, Sølvguttene? De med matrosdressene? De skulle vel ikke, øh, ha ruslet forbi her?

Det rare spørsmålet blir hengende og dirre i lufta en stund.

Noen timer tidligere, utenfor Ris kirke i Vestre Aker. Utenfor stopper den ene foreldrebilen etter den andre, og korgutter i alle aldre hopper ut og tar peiling på inngangsdøra. Foreldrene til de minste guttene på sju-åtte år blir med inn, og alle tramper de opp de smale trappene til galleriet. Der er det fullstendig kaos. Skolesekker, matpakker og drikkeflasker ligger slengt rundt, noen gutter har allerede fått på seg de blå-hvite matrosdressene, mens andre kommer slentrende inn i hettegensere og olabukser. De minste aspirantene dukker opp med bustete hår og hvite skjorter, en av dem visstnok sønnen til Jan Eggum. Det har alltid vært et lite glamorøst innslag av kjendiser og kjendisbarn i dette Norges aller mest berømte kor. Enten det, eller så har vanlige sølvgutter senere «blitt til noe». Rolf Just Nilsen, skuespilleren, en liten sølvgutt allerede på 1940-tallet. Da var koret flunkende nytt, stiftet i 1940 av den legendariske korgründeren Torstein Grythe. Også Yngvar Numme fra Dizzie Tunes skal ha vært innom. Det samme med forfatteren Erik Fosnes Hansen. Og når det gjelder dagens assisterende dirigent, Frikk Heide-Steen, selv tidligere sølvgutt, er han sønnen til komikeren Harald Heide-Steen, også sølvgutt i sin tid. Dirigent Fredrik Otterstad er også gammel sølvgutt, mens sønnen hans synger i koret nå. Da Torstein Grythe trakk seg tilbake i 2004, etter 64 år som dirigent, overtok Otterstad.

Og der kommer dirigent Otterstad selv fykende inn på galleriet, og starter en improvisert oppvarmingsøvelse for guttene. Men små grupper av sølvgutter stimler fortsatt sammen rundt nintendoer og mobiltelefoner, det dyttes og det knises, mens foreldrene til de minste døser bak papiraviser og nettbrett. Men så, som på et usynlig signal, skjønner liksom alle samtidig at nå er det alvor. Sølvguttene haster ned trappene og stiller opp ved alteret. En liten kar med briller beinflyr inn helt til slutt og stiller seg i fremste rekke, fortsatt med boblejakka på. Men selv nå, oppstilt i rene, ryddige rekker, fortsetter guttene å tøyse. Noen gjesper åpenlyst, andre hvisker og tisker. Ja, også de voksne herrestemmene bakerst virker noe urolige der bak notemappene sine. Så hever dirigent Otterstad armene. Med ett er all uro borte, bare stillhet og intens konsentrasjon er igjen. Så stemmer Sølvguttene i, så klokkerent og presist og følsomt at det går frysninger gjennom hele kroppen:

«Å, kom nå med lovsang, jordens kristenskare!

Å, kom nå med lovsang til Betlehem!...»

– Yes, bra! Men ble det ikke litt mye orgel der på slutten? Nei? Bra! sier dirigent Otterstad til Sølvguttenes kunstneriske rådgiver Haakon Hille Hustad.

Guttene får pause og stikker opp på galleriet for å vente på at publikum skal komme. Ingen av dem virker særlig nervøse, for de fleste av dem har allerede mange, mange opptredener bak seg i julestria, som varer helt fram til en aller siste konsert i Domkirken julaften. Men konserten vi alle ser på TV klokka 17.00 julaften, og som NRK har sendt hvert eneste år siden 1966, blir tatt opp rett over jul, i januar. I år er det derfor endelig 10-årige Amund Nylenna Wagers tur til å se seg selv på TV julaften.

– Ja, i år er jeg med. Og jeg er ikke nervøs foran konsertene lenger. Kanskje da jeg sang min første konsert som aspirant, sier Amund, som kommer fra Røa.

Tradisjonelt har man fått inntrykk av at guttene ofte blitt rekruttert fra Bærum, Oslo vest og området rundt NRK på Marienlyst, der Sølvguttene øver. Men Dagsavisen får vite at dagens guttekorister også kommer fra steder som Årvoll, Oppsal, Hønefoss og Gjøvik. Ja, selv fra Valdres!

– Vi kjører i 13–14 mil, altså to timer og et kvarter hver vei når jeg skal på øvelse eller konsert. Foreldrene mine kjører cirka 60.000 kilometer i året, konstaterer 14-årige Halvor Killi Grønhaug saklig overfor Dagsavisen.

Han kommer fra lille Hedalen i Valdres, og er bygdas stolte og eneste sølvgutt.

– Nå før jul er jeg opptatt med sølvguttkonserter fem–seks ganger i uka.

– Blir det ikke veldig slitsomt?

– Ja, det er jo litt vanskelig å få til det med skole da. Og foreldrene mine er nok litt leie av å kjøre nå. Ellers driver jeg også med korps, skihopp, langrenn og fotball. Jeg har hoppa 98 meter i Midstubakken, opplyser Halvor.

– Du har da ikke tid til alt det der?

– Joda. Det går i sesonger. Nå før jul blir det mest Sølvguttene, sier Halvor, som har vært med i Sølvguttene i fire år. Han håper på å få være med ett år til, selv om han er kommet i stemmeskiftet, og ikke lenger har en av disse lyse, tandre sopranstemmene som er korets varemerke.

Oppe på galleriet kommer vi i snakk med en av disse konstant bilkjørende sølvguttforeldrene. Ruth Wilhelmine Meyer er mamma til sølvgutten Zakarias på 13 år.

– Hver sølvgutt kan kanskje ha opptil 20-30 opptredener. Så når da julaften kommer, er vi alle helt utkjørte, ler Meyer.

– Da har vi kjørt og kjørt og passet på tider i mange uker, sier Meyer, og legger til:

– Sølvguttene er liksom en egen organisme, der alle har sine oppgaver. Koret er som en bedrift med sin egen kultur, med lange tradisjoner. Det eneste vi foreldre trenger å passe på, er transport og at de kommer til riktig tid, sier Meyer, som mener sønnen har fått lære mye i sin tid i koret. Spesielt med tanke på korets turneer, som kan gå til Vestlandet og Nord-Norge, men også til Tyrkia og Sør-Afrika.

– De blir jo veldig drevne i å takle ulike situasjoner. De må tåle venting, tåle fly som er forsinka, tåle uforutsette ting, og så må de levere når det gjelder. Det ligger en enorm læring i det, mener Meyer, som er imponert over at dirigenten greier å lære så unge gutter ikke bare avanserte korsanger, men også lange, vanskelige tekstramser på tysk, italiensk, engelsk og latin. Som Brahms‘ «Ein deutsches Requiem», som guttene opptrådte med i Litauen i vår. Et langt og komplisert stykke, som ytterst få guttekor har prøvd seg på før.

– Og det er faktisk den jeg liker best å synge: Requiem av Brahms. Men hjemme hører jeg på vanlig popmusikk som ungdom liker, sier sønnen Zakarias Meyer Øverli til Dagsavisen.

Det er tid for konsert i Ris kirke. Publikum har begynte å strømme inn, og alle unntatt de små aspirantene bryter opp fra galleriet. De skal ikke ned på konserten før det er tid for de enklere julesangene, som «Deilig er den himmel blå». Foreldrene deres sitter på benkene ved siden av, og blar i avisene sine. De tilhører en stor foreldregruppe, i alt 130 sangere sogner til Sølvguttenes ulike korgrupper. Etter det Dagsavisen forstår, er ikke alle foreldre like imponert over korets sans for logistikk og organisering. Det snakkes om at det kan bli for mange timer i turnébussen, at det kan bli opp til 40-50 opptredener for enkelte gutter løpet av julesesongen, og at de mange lukkede sponsorkonsertene begynner å ta vel mye av Sølvguttenes tid. Men i kveld, under Slemdal Lions‘ årlige julekonsert, er det åpent for alle. Nå sitter publikum spent og venter i det mørklagte kirkerommet. De blå- og hvitkledde guttene kommer inn på rekke og rad med lys i hendene, mens de synger prosesjonshymnen «Alta Trinita Beata», som er blitt noe av en signatursang for Sølvguttene. Det samme er «Pie Jesu» og «Panis Angelicus», og når konserten nærmer seg slutten: Händels «Halleluja». Mesteparten av dette synges med tente lys i hendene. Amund Nylenna Wager innrømmer etterpå at man blir ganske «støl i armen» av å holde lyset så lenge.

– Er du ikke redd for å svi luggen din?

– Jeg er alltid redd for å svi luggen, sier Amund med ettertrykk. På nært hold så han det skje under en konsert i fjor. Akkurat da guttene bukket dypt for publikum med lys i hendene, tok det fyr i håret til en av guttene. Dirigent Otterstad stupte fram og fikk raskt i gang «slukningsarbeidet». Men denne konserten i Ris kirke gikk heldigvis bra, og som formannen i Slemdal Lions sa i sin takketale etterpå: «Når jeg hører Sølvguttene synge, er det nesten så jeg kjenner ribbeosen svi i øya. Da er det jul».

Like etter forsvinner Sølvguttene inn i foreldrenes biler, som skal kjøre dem til neste oppdrag for kvelden. Og så blir de borte for oss.

Tilbake i den øde og stille resepsjonen til Norges Rederiforbund i Rådhusgata. Vi har nettopp spurt mannen i vakta om Julenissen, nei, unnskyld, Sølvguttene, tilfeldigvis har ruslet forbi i matrosdressene sine.

– Jada, Sølvguttene er her, de! Bare ta heisen opp! sier han.

Oppe i det som må være Rederiforbundets kantine blir vi møtt av det samme løsslupne guttekaoset som i Ris kirke. Sølvguttene koser seg med pølse og brus, de ler og hoier, og stemningen er en blanding av barnebursdag og juleavslutning i svømmeklubben.

– Vi skal egentlig inn og synge om to minutter, men det blir visst forsinka. Er det ikke en sånn julebordmiddag eller no‘? spør Kasper Hellstrøm Nordahl ubekymret.

Han og en flokk sølvgutter stimler rundt oss, og vil mer enn gjerne intervjues. Og joda, klart de gleder seg til å se seg selv på TV julaften.

– Men det som er mest gøy, er å treffe de andre guttene på konsertene, og å synge for publikum. Og applausen, selvsagt, sier 11-årige Aviv Orre Benhamou ivrig.

– Det er kjempegøy å få applaus. Og når solisten vår, Einar, synger solo på «Pie Jesu», da blir hele koret rørt, for det er så fint å høre på. Vi blir så stolte av ham.

– Men er det sånn at dere alle innerst inne drømmer om å synge solo?

– Jeg er jo med i solistgruppen, og da blir vi kanskje litt sure når vi ikke får synge solo, Men så er det en stor opplevelse når vi får lov til å gjøre det, sier Aviv diplomatisk, og forteller om de sinnrike mekanismene som trer i kraft når guttene stiller opp på konserter. Det er ikke tilfeldig hvem som står hvor. De erfarne, stø guttene blir plassert ved siden av de usikre, de små lytter til de store, og prøver å få med seg både tekst og riktige toner. Alle guttene står der helt uten notemapper.

– Vi lytter til hverandre, og bruker gehøret vårt. Flere av de små mimer, og det er greit for dirigenten. De slenger seg bare på der de kan. Og så er de jo veldig søte, da, sier Aviv overbærende.

En historie som går i koret om Fredrik Otterstads spesielle pedagogikk, er om da en av de eldre korherrene påpekte irritert: «Men se på han lille der, da! Han synger jo ikke i det hele tatt!» Da svarte Otterstad: «Bare vent til den dagen han åpner nebbet, du. Da skal du se det sitter».

Midt i «barneselskapet» i Rederiforeningen, hører vi dirigent Otterstad rope: «Hei! Dette er ikke noen barnehage! Dere må stille opp!» Så toger Sølvguttene ut av kantina, med Dagsavisen på slep, opp noen trapper, og inn i en ærverdig stue. Der inne bak den lukkede døra sitter altså rederfolket og spiser julemiddag, og venter på at Sølvguttene skal komme inn for 54. år på rad. Det er nesten svimlende å tenke på alle de hundrevis av sølvgutter som må ha stått her og ventet på å komme inn for å synge for Oslo Rederiforening.

– Og jeg har vært med hit alle de 54 gangene, jeg, hvisker Per Koch plutselig til Dagsavisen. Han synger en av herre­stemmene, og er av dem som har hatt tilknytning til Sølvguttene hele livet. «Sølvgubbene», som noen muntert kaller dem. Men sanggleden er den samme, og når følger Per Koch, altså for 54. gang, etter prosesjonen av sølvgutter som toger inn til Rederiforeningen med lys i hendene, mens de synger sin «Alta Trinita Beata».

Etterpå, på vei ut i desemberkvelden, slår vi følge med en annen sølvgubbe, Gunnar Bjerknes-Haugen, som også har sunget for 54. gang der inne.

– Jeg vokste opp med Torstein Grythe som dirigent. Jeg så mer til ham enn jeg gjorde til faren min, sier Bjerknes-Haugen.

– Det TV-programmet julaften har betydd mye for den posisjonen Sølvguttene nå har. Den dagen NRK flytter på oss eller «Grevinnen og hovmesteren», da blir det seerstorm.

– Dere er selveste Julekoret?

– Ja. Uansett hva som skjer, vil folk høre oss neste jul også. Det skal mye til å ødelegge det imaget nå.

Dagen etter, ved Kykkelsrud kraftstasjon utenfor Askim i Østfold. Vi kommer kjørende inn på det gamle industriområdet, og blir stoppet av damer fra Norsk Folkehjelp. Vi ruller ned vinduet, og får igjen denne absurde følelsen av å jakte på Sølvguttene på rare steder. Hva i all verden skal liksom Sølvguttene her å gjøre?

– Hm, unnskyld, er det her Sølvguttene har konsert i kveld?

– Jada, bare kjør!

Vi blir sittende en stund i bilen og vente. Alt er stille og øde, månen lyser blekt ned på den verneverdige «industrikatedralen» som huser Kraftfestivalen.

– Der er de! sier fotografen ivrig, og peker på en buss som kommer kjørende inn i industriørkenen. Den stopper, og ut velter trøtte og søvndrukne sølvgutter. Inn til prøve, så i ny kantine, igjen blir det servert pølse og brus. Det er tydelig at skal du overleve julestria som sølvgutt, så må du virkelig like pølse med lompe. Vi stopper dirigenten ute i gangen, akkurat idet han roper: «Hvis det er noen som skal på do, så er det lurt å gjøre det nå!»

– Det er travelt å være deg?

– Ja, det er det! Det er alltid tusen små rare ting. Alt fra «jeg har mista tannbørsten min», til alt mulig annet. Jeg vet dette ser kaotisk ut, men jeg lar dem slappe av når de kan. Hvis jeg skulle gå rundt som en konstabel og kreve disiplin, så blir det feil. Dette er jo unger, med lopper i blodet, sier Otterstad, som ennå ikke ser slutten på julestria.

– Vi har mange konserter igjen, ja. Hvor var det vi var i går igjen?

– Ris kirke….? Men vet du hvor du skal i morgen, da?

– Hvis jeg tenker meg om, så vet jeg det…Domkirken, for OBOS? Nei, Trefoldighetskirken er det!

– Så når julaften endelig kommer, da er du sliten som et slips?

– Ja. Det stemmer. DA er jeg sliten, da!

Inne i industrihallen sitter publikum spent og venter. I tre år har Kraftfestivalen i Askim forsøkt å få Sølvguttene hit. Endelig er det deres tur! Og der kommer de, Sølvguttene, selveste Julekoret, stiller seg opp på scenen, og stemmer i:

«Å, kom nå, med lovsang, jordens kristenskare…».

Vi kjører hjem fra Askim før konserten er helt ferdig. Etterpå hører vi rykter om at en av guttene fikk full fyr i luggen.