Debatt

– Ingenting er farligere enn at det ikke er politisk debatt

Mens nettroll og ekkokammere tar livet av ethvert tilløp til debatt på nett, prøver mange fortsatt å krangle seg forbi papiravisenes debattredaktører. – Jeg dypper pennesplinten i giftbegeret, sier Odd Egil Rambøl (76) om sin lange, lange rekke med leserinnlegg.

Dette er et debattinnlegg som gir uttrykk for skribentens holdninger og meninger. Du kan sende inn debattinnlegg til debatt@dagsavisen.no.

Denne historien begynner helt tilfeldig. Nå i 2019 er det 25 år siden 1994, siden EU-kamp, OL på Lillehammer og Fotball-VM. Et begivenhetsrikt år. Det er et år for mimring, og derfor satt undertegnede en dag og bladde i gamle aviser. I avisa fra 3. januar, over et leserinnlegg om nettopp EU med, punchlinen «dette understreker behovet for å beholde mest mulig nasjonal sjølråderett på det økonomiske området», lyser et navn mot meg. Signaturen Odd E. Rambøl.

Hadde ikke jeg sett det samme navnet i min egen avis, denne dagen, tidlig nå i januar, 25 år seinere? Hadde ikke han skrevet et innlegg der man kunne lese «NHO kjører nå frem EØS-avtalen som livsviktig for norsk næringsliv». Samme tema, egentlig. Holder han virkelig på ennå?

Ikke mange navn går igjen i avisspaltene gjennom 25 år. Fra 1994 og fram til i dag er de fleste profilerte journalister og redaktører borte. Det er noen. Det er Harald Stanghelle, vår egen Arne Strand, noen til. De fleste politikere er byttet ut. Det er bare en håndfull som satt på Stortinget i 1994 og som fortsatt er folkevalgte. Erna Solberg, Jan Tore Sanner, Trond Helleland (alle H) og SVs Karin Andersen har alle hengt med siden 1989. Bent Høie (H) siden 1993. De fleste ledere på alle samfunnsfelt er slitt ut. Vår mann, Odd E. Rambøl, har holdt på siden 1975. Og alt han sitter igjen med er åtte flasker vin. Mer om Arbeiderbladets rødvin seinere.

Saken fortsetter under bildet

###

– Får jeg nei fra Aftenposten, kan jeg vri litt på det og få det inn i VG, sier Odd E. Rambøl. Alle foto: Mimsy Møller

– Jeg har stayeregenskaper. Også kan jeg formulere meg ganske spisst. En partivenn sa at jeg pleide å dyppe pennesplinten i giftbegeret, sier Rambøl humrende fra godstolen på Tøyen i Oslo. Sosialøkonom og sosiolog.

Rambøl er opprinnelig fra Sarpsborg, gikk på Blindern på 1960-tallet og Norges Handelshøyskole (NHH) i Bergen tidlig på 70-tallet. Han har sittet i bystyret i Bergen, og vært leder av lokallaget av Arbeiderpartiet der i to omganger. I 1977 var han vara for Hordaland til Stortinget. Til Tøyen midt i Oslo kom han for snart tre år siden. Enkemannen flyttet for å komme nærmere døtrene.

– Jeg er samfunnsengasjert, sier han med et åpenbart understatement, fra stolen som også fungerer som kontor. Han har så langt i år vært på trykk i VG, Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen.

Hyllene rundt ham er fylt med historie, politikk og biografier. Bøker av og om Arbeiderpartiets største menn. Koht. Lie. Og Gunnar Berge. Magasinet Samtiden. Aviser i en samler ved siden av lenestolen. Med en Mac i fanget hakker han ned sin meninger og sender til byens største redaksjoner med lønnlig håp om å komme på trykk.

Les også: «Høyres spinndoktorer fløy rundt som skremte høner, de ante ikke hva de skulle gjøre!» (DA+)

Det er forsket lite på leserinnlegg i norske aviser. Eiri Elvestad, nå professor ved Universitetet i Sørøst-Norge, utga i 2001 en studie av leserbrevskribentene. Rambøl er et nesten perfekt eksemplar av arten. Menn mellom 50 og 60 dominerte Elvestads funn, mens Rambøl er 76. Tre av fire innlegg var skrevet av menn, og de med høyere utdanning dominerte. Rambøl har to utdanninger. Særlig dominerte de utdannede i region- og storbyavisene. Og 65 prosent av dem som skrev, er eller har vært politisk aktive.

– Hva det gir meg? Nei, det er rett og slett et engasjement jeg får utløsning for, det fins jo ikke noe Speakers Corner, ingen margarinkasse der jeg kan stå og hyle, sier han.

Det er aviser i Bergen som dominerer hans leserbrev-CV. Bergens Tidende og Bergensavisa etter 45 år i vestlandsbyen. Siden tilbaketoget over fjellet er det Dagsavisen, Klassekampen og Aftenposten det gjerne går i. Og VG, Dagbladet og Vårt Land. Sju innlegg på trykk så langt i år, i snitt ett i uka de siste årene. Vi har notert EØS, abort, moms og en streng pekefinger om analysene av konsekvensen av drapet på Rosa Luxemburg.

– Helt generelt vil jeg si at det er veldig hyggelig å komme på trykk. Og jeg er så gammeldags at om de sier at «vi kan publisere deg i den elektroniske utgaven», da gidder jeg ikke det. Da kan jeg heller se om det kan passe et annet sted. Får jeg nei fra Aftenposten, kan jeg vri litt på det og få det inn i VG. Sånne ting må man tillate seg.

Saken fortsetter under bildet

Odd har så langt i år vært på trykk i VG, Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen. Han flyttet til Tøyen for snart tre år siden etter et langt politisk liv i Bergen.

Odd har så langt i år vært på trykk i VG, Aftenposten, Klassekampen og Dagsavisen. Han flyttet til Tøyen for snart tre år siden etter et langt politisk liv i Bergen. 

Første gang Rambøl dukker opp i norsk offentlighet er i 1975. Det handlet ikke om EF eller EU, som så mange ganger senere, men om Forsvaret og en oppsigelse som ble debattert i Stortinget.

– Det begynte med at vi på NHH fikk gjennom en resolusjon der vi støttet Narve Trædal. Jeg vet ikke om du husker den saken?

Journalisten bøyer sitt hode. Det klinger ingen bjeller. Men dette var tida da NHH var rødt, ikke mørkerødt, men på venstresida, og Rambøl var aktiv student. Det pikante var at han også var såkalt vernepliktig løytnant. For et par ukers tjeneste i året, fikk han en månedlig godtgjørelse. Småpenger, men kjærkomment.

– Trædal avslørte noen hemmelige operasjoner og øvelser. Forsvaret hadde vært så lite lure, etter min mening, at de hadde lagd et scenario med uroligheter og opprør i Odda og noen andre radikale industristeder. Man bygde opp noen nesten borgerkrigsaktige tilstander, og det der ble avslørt. Forsvaret fikk mye kritikk, og AUF var veldig sinte blant annet.

– Det var direkte stupid at Forsvaret skulle henge ut deler av venstrebevegelsen. Odda var et raddissted, men ikke så mørkerødt at det var fare for rikets sikkerhet. Etter at jeg da støttet resolusjonen, var ganske krass i stilen, om at Forsvaret måtte forholde seg nøytralt, fikk jeg ikke fornyet mitt engasjement som lønnet befal.

Trædal var soldat og lekket hemmelige NATO-telegrammer til Klassekampen. Hans historie ble senere omtalt i boka «Soldaten som ikkje ville teie». Trædal fikk senere en datter, Mari Skurdal. Hun er i dag sjefredaktør i Klassekampen.

– Du fikk fyken?

– Ja, da ble jeg sparket, og det ble litt mas på Stortinget og litt sånn. Kanskje mest fordi han obersten ikke akkurat ga meg avskjed sånn nøytralt og greit. Han var rasende.

Det ble rettssak.

– Jeg hadde Staff som forsvarer, men jeg tapte, og fikk et klart inntrykk av hvor borgerlig rettssystemet i Norge er, sier Rambøl.

– Det betyr at du har vært aktiv gjennomgående i avisspaltene siden 1975?

Odd puster tungt.

– Ja, du kan vel si det. Men det som virkelig fikk meg aktiv, var den borgerlige seieren ved kommunevalget i 1975. Da begynte jeg å skrive ganske mye.

– Skriver for å overbevise meningsmotanderne?

– Nei! Man må ha et realistisk syn på dette. Selvfølgelig kan man ønske å overbevise noen, men man må regne med at de er ganske faste i fisken og har sin overbevisning. Så fins det en ganske stor gruppe som er interessert og som er påvirkelig. Men det aller viktigste, slik jeg ser det, er å levere argumenter til meningsfeller. Jeg har kalt det ammunisjonsbæring, der har du den gamle løytnanten. Det høres litt krigersk ut, men det har jeg drevet med i mange år.

Les også: Anne Enger: – Jeg husker Gros reaksjon da jeg sa at EU ville svekke faglige rettigheter. «Løgn!» (DA+)

Det har knapt noen gang vært mer debatt i samfunnet. Aldri før har det vært flere stemmer. Ordskiftet er demokratisert, med sosiale medier har alle fått en stemme, men på nett mangler vi redaktøren, ordstyreren, og debatten sklir for ofte ut i usakligheter og sjikane. Det er utrolig hvor få tankerekker det er mellom absolutt hva som helst og innvandring.

– Debatt er veldig viktig. Ingenting er farligere enn at det ikke er politisk debatt. Man sier jo at en av grunnene til at Hitler kunne vinne fram var at de tyske akademikerne følte seg så høyt hevet over «denne ynkelige debatten» at de ikke ville delta, og de trakk seg tilbake og sa «nei, fyttirakkern». De som selvfølgelig deltok, var da ytterpunktene, sier Rambøl.

I dag er mye av nettdebatten blitt nettopp ynkelig, og mange aviser har måttet ta grep for å avvikle den. Likevel, i mediene har meningsstoffet blitt stadig viktigere, ifølge professor Elisabeth Eide ved OsloMet. Hun har målt stoff om spesielle samfunnsgrupper, men dette gir en pekepinn om generell kvantitativ sjangerutvikling.

Hun viser til boka «Ut av medieskyggen» (redigert sammen med Jan Grue og Tonje Vold, 2014) der 1.331 artikler ble gjennomgått fra årene 1993, 2003 og 2013. Andelen nyhetsartikler gikk ned fra 54 til 36 prosent i perioden, mens andelen «meningsstoff», altså avisa egne ledere og kommentarer samt eksterne kronikker og leserbrev, går opp fra 12 prosent i 1993 til vel 25 prosent i 2013. En annen undersøkelse av endring av medieinnhold fra årene 1996/97 til 2016/17 viser en nesten dobling i andelen meningsstoff, og her er det det eksterne meningsstoffet som øker.

De store mediene har i praksis gitt opp å ha åpne kommentarfelt. Å røkte en døgnåpen debatt, har vist seg umulig. Dagbladet stengte i 2016. Vårt Land i 2017 og nylig sa Nettavisen at nok var nok. Denne uka meldte VG at også de vil strupe adgangen og innføre et lukket system der man må registrere seg med fullt navn. Avisen vil også ta et sterkere redaktørgrep. «På sitt beste tilfører kommentarfeltet verdi til artiklene. I utgangspunktet er det viktig å legge til rette for fri debatt og dialog om innholdet i VG.

Men noen debatter har begrenset verdi for andre enn et knippe aktive brukere. Språkbruken er tidvis for aggressiv, og overtramp skjer med ujevne mellomrom», sa sjefredaktør Gard Steiro til Medier24 denne uka.

– Du trekker en historisk parallell til Tyskland. Hva syns du om engasjementet rundt deg i dag?

– Det er mye bra, og mye engasjement. Men det har vært en utvikling. Vi hadde alle sammen før et inntrykk av at det var meninger og holdninger der nede som ikke var stuereine, men de kom ikke til uttrykk. Facebook har jo sluppet disse holdningene, skal vi kalle det en brun strøm, mye mer fram, sier Rambøl, som likevel mener at det er et viktig prinsipp å holde åpen en fri debatt.

Les også: Oslo Ap går til valg uten egen ordførerkandidat

– Jeg syns det er dårlig at Nettavisen ikke tar et større redaksjonelt ansvar. De skulle holdt det åpent, men silt. Det blir uansett offentliggjort, men kanskje i et ekkokammer på nett. Hos Nettavisen var det tross alt en bredde og man kunne få debatt.

– En av de viktigste sidene ved en avis, ved alle aviser, er å opprettholde en felles offentlighet, diskutere og skape debatt. At dette skulle bli borte eller overlates til Facebook, ville vært et virkelig tap. Hva er demokrati? Jo, blant annet debatt og utveksling av meninger. Jeg reagerer derfor veldig negativt når man snakker om å lukke noen ute. Jeg sier da se til Sverige, se hva man har gjort der. Ved å lukke noen ute, har man skapt det tredje største partiet i landet. Og jeg vil påstå at en av de viktigste grunnene til det er at man ikke tok en skikkelig debatt, sier Rambøl.

Erfaringene med avisene er ulike. Han sender aldri det samme innlegget til flere, og har lært gode lekser av Dagbladets Kort og godt-spalte.

– Jeg fikk fantastisk trening i den spalta. 800 anslag! Det er disiplinerende. Og jeg må jo være ærlig og innrømme at det blir ofte bedre når jeg kutter ned.

– Debattredaktørene fungerer stort sett bra, men jeg legger merke til at avisene har ulike vektlegginger. Noen er entusiastiske hvis de skjønner at de kan skape debatt. Andre viker litt unna, Aftenposten, for eksempel.

Rambøl ler.

– Der skal man ikke si mye pent om venstresiden før du ikke kommer inn.

Saken fortsetter under bildet

Odd Egil Rambøl. Siviløkonom og sosiolog, tidligere kommunalråd og leder Ap i Bergen. Hobby: moderne historie.

Odd Egil Rambøl. Siviløkonom og sosiolog, tidligere kommunalråd og leder Ap i Bergen.

– Skal jeg være stygg, vil jeg si at av og til er debattsidene i Aftenposten … Kjenner du uttrykket «tantene på Uranienborg»? Det er lenge siden, men hvis man snakket om det spissfindige, småborgerlige i Oslo, snakket man om disse tantene. Og av og til syns jeg tanta i Akersgata fortsatt skriver for tantene på Uranienborg. Jeg kan nesten på forhånd si om et innlegg har en sjanse i Aftenposten eller ei. Når jeg likevel sender til dem, og det må du ikke rose dem for, da slutter de sikkert med det, er det fordi de er så raske til å svare: «Vi har dessverre ikke plass». Det er standardformuleringen, så man slipper å diskutere med dem. De er proffe på sin måte, men de har sin agenda, det er det ikke tvil om, altså.

– Tilpasser du innlegget til hver enkelt avis?

– Jeg begynner å få en feeling med hva de ulike redaksjonen ønsker og vil ha. Klassekampen er liberale, men blir jeg for sosialdemokratisk, kan jeg tenke meg at de helst så at jeg ikke skrev. Men mye av det jeg skriver er jo svar eller kommentarer til noe andre har skrevet først i en avis. Også har jeg min metode: Jeg leser innlegget som irriterer meg, så svarer jeg ut fra det jeg har lagt merke til, og så kontrollerer jeg for at jeg ikke mistolker. Og så vet vi at en rimelig god overskrift og en kort tekst øker sjansen for å bli lest, og jeg vil jo bli lest! Jeg skriver ikke for min egen del. Blir jeg ikke lest, kan jeg like godt slutte, sier Rambøl, som til enhver tid har noen kladder til innlegg liggende på Mac-en. Han sier hukommelsen er dårlig, men det han kaller «påkommelsen» er god. Og noen tastetrykk på maskinen kan finne kladder av gull.

– Skriver du hver dag?

– Jeg fikk akkurat et svarbrev fra Klassekampen der det sto: Du er veldig produktiv, Rambøl, men vi har ikke plass til deg hver dag. Det har de ikke hatt heller, jeg må innimellom slite med å få inn ting. Jeg har ikke noe mål å skrive hver dag, men jeg har en del ting liggende som jeg har begynt på.

Les også: «Erna sa en ting, Frp sa noe helt annet. Da oppstår det en viss komikk»

I en mannsalder har Rambøl båret ammunisjon til den politiske fronten, meninger til sine meningsfeller, ris til sine motstandere. Hvor det er artigst å komme på trykk? Han vet ikke, drar på det, snur på spørsmålet:

– Jeg vil vri det litt annerledes. Det er viktig å skrive gode, saklige innlegg, og så er det hvem du klarer å få som motdebattant.

Aha, det er altså dette som driver han. Hvem, hvilken størrelse, som vil la seg vigle opp til å svare han.

– Det må ha vært i EU-striden i 1994, da klarte jeg å komme i debatt med Stoltenberg, senior. Utenriksministeren. Det var veldig stas. Og med Hermod Skånland, direktøren i Norges Bank, det var også veldig stas. Det er som en gammel venn av meg sa etter at han klarte å komme i diskusjon med Gudmund Hernes om Maktutredningen: «Det var toppen».

Saken fortsetter under bildet

– Jeg fikk akkurat et svarbrev fra Klassekampen der det sto: Du er veldig produktiv, Rambøl, men vi har ikke plass til deg hver dag.

– Jeg fikk akkurat et svarbrev fra Klassekampen der det sto: Du er veldig produktiv, Rambøl, men vi har ikke plass til deg hver dag.

Rambøl gliser.

– Selv om Hernes til de grader har en penn som både er spiss og god, og kom med noen motinnlegg som det virkelig røyk av, sa han kompisen min bare «fantastisk, fantastisk».

EU-striden var en rik tid for Rambøl. Jeg blar i avisarkivet og finner et svar fra daværende sjef i NHO, Karl Glad. Han skriver i Arbeiderbladet 25. november 1994, bare tre dager før avstemningen, under tittelen «Fy, Rambøl»: «Rambøl påstår i et innlegg i Arbeiderbladet at jeg lyver fordi han ikke får det jeg sier i dag til å henge sammen med noe jeg har sagt i 1991». 18. august samme år finner vi et svar fra Høyres Inge Lønning. Om «brunskvetting». Tonen var tøff.

– Nei, du kan si at ofte er hvem du klarer å trekke opp og få ut … Jeg har jo kritisert Gro, men kom aldri i debatt med henne. Men jeg var i debatt med statssekretæren hennes, Ted Hanisch. De færreste lar seg lokke, de er naturligvis så bevisst de fleste, men Hermod Skånland, det var virkelig …

I arkivet finner vi ikke senior, men Jens Stoltenberg i et helsides svar i Arbeiderbladet 15. august 1994, etter at Rambøl hadde hevdet at den daværende nærings- og energiministeren hadde vært lettvint i sin omtale av arbeidsledigheten i EU.

Så var det vinen, da.

Etter at EU-støvet hadde lagt seg og Rambøl og hans Sosialdemokrater mot EU hadde vunnet kampen også i Arbeiderbladets spalter, traff han daværende sjefredaktør Arvid Jacobsen. «Han lange, tynne», som Rambøl husker han som.

– Jeg hadde skrevet veldig mange innlegg den gangen. I 1972 fikk jo han finnmarkingen sparken fordi han hadde så åpne debattsider, litt stygt sagt. Men i 1994 var det ikke sånn, da var det åpen debatt.

Les også: Forskere advarer mot mer utrygt Europa (DA+)

«Finnmarkingen» refererer til Reidar Hirsti, som etter nederlaget for Ja-siden og Arbeiderpartiet i 1972, ble sparket som sjefredaktør. Formelt for dårlig økonomistyring, men reelt fordi han i for stor grad hadde sluppet til nei-sida.

– Jacobsen sa det var hyggelig at jeg hadde skrevet så mye, og jeg sa at jeg jo egentlig burde vært lønna. Det kunne de ikke, men vet du hva, sa han, «vi har noen flasker rødvin som vi pleier å dele ut til folk vi har et godt forhold til», mimrer Rambøl.

Avisen hadde fått laget flasker som det sto Arbeiderbladet på. Han skulle få åtte flasker, og vinen var valgt ut «av en stortingsrepresentant fra Rogaland som egentlig var stuert». Rambøl tok sjefredaktøren på ordet, og neste gang han var i Oslo troppet han opp i Arbeiderbladet.

– «Hvor mange var det jeg lovet deg», spurte han.

– Du måtte gå og hente dem?

– Jada, men han protesterte ikke. Jeg sa at ikke hadde giddet å gå dit hvis det ikke var såpass som åtte flasker, «så du får tro meg på mitt ord», sa jeg.

– Ellers har jeg jobbet gratis for norsk presse.

Meninger om meninger

Stadig flere aviser stenger kommentarfeltene, og på Facebook tar enhver debatt kjapt usaklige avstikkere. Men hva er tilstanden i den klassiske, redaktørstyrte papiravis-debatten? Vi har spurt et knippe debattansvarlige:

1. Er pågangen til avisas debattflater generelt på vei opp eller ned?

2. Hvilke temaer får dere flest innlegg om?

3. Hvor stor er interessen for leserinnlegg som lesestoff?

4. Hva slags posisjon har leserinnlegg i avisen, har det høy status internt? 
Har det en endret status?

5. Hva er tendensen i hvem som skriver til der: Menn eller kvinner, unge eller gamle? 
Og skriver de på oppdrag/vegne av noen, eller som privatpersoner – elite eller Folket?

6. Fra hvilke kilder prioriterer dere stoff?

7. Jobber dere aktivt med rekruttering, altså hente inn nye stemmer? I så fall hvor fra?

8. Er du som debattredaktør bekymret for debattklimaet og for den generelle 
meningsbrytningen? I så fall, hvorfor?

9. Hvilke grep kan best sikre at leserinnlegget overlever papiravisen?

ERIK TORNES

Debattredaktør, Aftenposten

1. Pågangen til debattflatene er fortsatt stor. Jeg vil anslå at vi mottar 70–90 innlegg og kronikker til vurdering på en vanlig dag. Dette er omtrent på samme nivå som for 10–12 år siden.

2. Temaene avhenger i stor grad, og kanskje i større grad enn tidligere, av det aktuelle nyhetsbildet.

3. Innleggene og kronikkene leses godt, de er ofte blant Aftenpostens mest leste saker og de setter dagsorden.

4. Internt i Aftenposten er det stor interesse for debatt, og da spesielt hvordan debattredaksjonen kan bidra til å gjøre reportasjer og nyhetssaker enda bedre. Ofte er det jo slik at poenger i en nyhetssak utdypes i en kronikk, eller det kan være at debattinnlegg gir nyhetssaker.

5. Vi har for få kvinner, for få unge, for få eldre, for få folk flest, for få utenfor Oslo-området. En del av debattplassen går til tilsvar, ofte ledere eller organisasjoner som er blitt kritisert i vår avis og som derfor har presseetisk rett til å få svare. Men det er flere kvinner enn tidligere. Vårt mål er 40 prosent.

6. Mål: Så bredt som mulig, så få gjengangere som mulig, så mange nye kilder som mulig. Men det må være relevante kilder i de debattene vi prioriterer.

7. Ja, det gjør vi i flere forskjellige miljøer. Det vil jo igjen ofte avhenge av hva som er aktuelle debatter og problemstillinger. Generelt: Vi inviteres ofte til organisasjoner, høyskoler og universiteter for å snakke om hvordan vi jobber.

8. Den største trusselen er oppsplittingen av store, felles debattflater i mange mindre, der man ikke i like stor grad møter motforestillinger.

9. Leserinnlegget har allerede overlevd papiravisen. Det har i mange år vært slik at innlegg ikke trenger papiravisen for å kunne bli godt lest eller for å sette dagsorden. Men for vår del er kombinasjonen papir + digitalt viktig og effektivt. Derfor bestreber vi oss på å ha én felles Aftenposten-debatt, der alle innlegg publiseres både i papir og digitalt, fremfor å ha en type debatt digitalt og en annen i papir. Papirdebatten er hos oss fortsatt bedre på å sette dagsorden, selv om dette forholdet er i ferd med å endre seg. For vår del må vi fortsette å vise våre debattanter at de blir lest og kan sette dagsorden ved å skrive hos Aftenposten, uavhengig om det er digitalt eller i papiravisen.

###

Erik Tornes

BENTE ROGNAN GRAVKLEV

Debattredaktør, Dagsavisen

1. Jeg vil si den har vært nokså stabil de siste to årene.

2. Vi får et ganske bredt spekter av innlegg. Den siste tida har vi fått mye om abort og kvinnehelse, men vi får også en del innlegg fra privatpersoner som er engasjert i klimaendringene og som er frustrert over manglende tiltak. Vi får også mye om skole, helsevesen og barnehage. Det er en markant økning i innlegg der skribenten bruker seg selv og er personlig og direkte i sin skrivestil. Jeg har fått flere titalls «Kjære Erna» eller «Kjære Bent Høie»-innlegg den siste tida.

3. Interessen på nett er i hvert fall stor når vi gir stoffet omsorg i form av at vi vinkler det slik at det blir leservennlig. Etter at vi begynte å trekke det fram fast på forsiden på nettavisen og systematisk dele de viktigste tekstene på Facebook, har vi sett at lesertallene jevnt over er gode for debattstoffet.

4. Dette er i ferd med å få en høyere status hos oss. Før ble det nok i større grad en slags service overfor leserne at vi hadde en flate der de kunne slippe til. Nå ser vi verdien av folkets stemmer i større grad, og vi kan bruke det mer aktivt i vår journalistikk. Her har vi et stort potensial for å utvikle oss videre. Klarer vi å utnytte stoffet maksimalt, er leserinnlegg en gullgruve for en avis.

5. De som skriver oftest til oss er nok eldre kvinner og menn, men det er også en økende andel unge kvinner som sender innlegg. De som sender minst er unge menn. Her har vi en utfordring. Det er dessverre også for få flerkulturelle penner i våre spalter. Dette jobber vi med.

6. Vi prioriterer tekstene som vi mener er best, og som er egnet til å skape debatt, eller ta en debatt videre i form av at det tilføres et nytt perspektiv. Som oftest er det tekstene fra privatpersoner som velges. Men vi etterstreber en miks av personlige tekster og mer faglige tekster. Vi skal ha begge deler.

7. Vi får mer enn nok stoff inn, slik det er i dag, men vi følger med på andre publikasjoner, i sosiale medier og andre steder for å se om det er stemmer vi bør forsøke å knytte til oss. Dette har særlig vært viktig i vår bygging av lokal Oslo-debatt. Det har gitt resultater. Men et innlegg skrevet ut fra et umiddelbart engasjement, er ofte bedre enn et innlegg som er skrevet «på bestilling».

8. Ja. Jeg er bekymret. Det skal så lite til før noen lirer av seg de verste frasene, og slikt skremmer en del viktige stemmer vekk. Det er veldig ofte person som diskuteres framfor sak, som når en stor del av debatten om Oslos miljøpolitikk virker å dreie seg om Lan Marie Nguyen Berg. Personifiseringen medfører på sitt beste et økt engasjement, men på sitt verste bidrar den til å forringe den offentlige debatten. Det krever en bevissthet fra oss som driver med dette.

9. Stadig flere aviser satser mer på meningsstoff. Det er fordi det er helt tydelig at det gir gode tall på nett. Å sørge for godt debattstoff på nett gjør at leserinnleggene helt sikkert kommer til å overleve papiravisen. Facebook har bidratt vesentlig til å gjøre det vanlig å offentliggjøre sin mening. Konsekvensen er blitt et meningsmylder på godt og vondt. Da trengs den redaktørstyrte debatten i enda større grad. Utfordringen videre er ikke å få folk til å ytre sin mening, men å få dem til å se verdien av å få den publisert i en avis framfor egen Facebook eller blogg.

Bente Rognan Gravklev. Debattredaktør. Journalist Dagsavisen.

Bente Rognan Gravklev

TOLLEF MJAUGEDAL

Kronikk- og 
debattredaktør, Klassekampen

1. Det har vært jevnt stigende pågang de siste åtte-ti årene.

2. Ganske stort spenn. Vi har en del harde kjernetemaer som klima, EØS, utenriks, politikk, kommunereform. Og mye artig folkeopplysning/kuriosa på felt som språk/historie/kultur.

3. Stor, i vår avis.

4. Ja, leserinnleggene regnes nok som en veldig viktig del av KK, det er også tilbakemeldingen vi får internt. Den ideologiske «utvidelsen» av avisen gjennom særlig de siste ti åra har bidratt til å gjøre debattstoffet ekstra viktig, det er mange ulike grupper som føler et sterkt eierskap til avisen.

5. Flest gamle menn, definitivt. Men det skifter litt, for eksempel merker vi mye større pågang fra yngre folk i for eksempel klimadebatten og diskusjoner om feminisme.

Men vi må jobbe aktivt med kjønnsstatistikken. Prøver å unngå for mye temperaturløst mellomstoff fra proff-segmentet. Det er mange som skriver på egen kjøl, og så kommer det i sin tur mange svar/kommentarer fra politisk hold/myndigheter/organisasjonsliv. Folk med høyere utdanning er nok i flertall. Ganske stor spredning geografisk. Idealet vårt er vel at høyt og lavt, leg og lærd kan blandes i størst mulig grad på debattsidene.

6. Vi prioriterer alltid kritikk, en raus tilsvarspolitikk er en viktig del av vår identitet som debattavis. Ellers er vi opptatt av å få stoff fra flest mulig kilder (passer også på å få med et håndskrevet brev i ny og ne).

7. Ja, kanskje mest til de faste spaltene våre, men også til kronikk/debatt. Henter inn tips fra folk på huset og utenfor, folk som kjenner folk. Tidsskrifter. Andre medier, særlig utenlandske. Og så bruker vi FB ganske så mye.

8. Jeg har vært bekymra for tendensen til at folk samles i tette meningsfellesskap på sosiale medier, da oppstår det fort en litt hektisk kombinasjon av samsnakking og utdefinering. Men jeg tror ikke vi nødvendigvis skal være så redde for polarisering, men det er viktig med åpne/samlende arenaer å føre den offentlige samtalen på.

9. Meningsytringer vil man uansett ha. Mye kommer etter hvert utenfor portvokterens kontroll, og det kan være en god ting. Tror det aller beste grepet for å opprettholde en redaktørstyrt debattarena er å ha et solid redaksjonelt produkt i bunn, som stimulerer tanken og provoserer fram diskusjoner.

###

Tollef Mjaugedal

LIV SKOTHEIM

Debattansvarlig, 
Bergens Tidende

1. Inntrykket er at pågangen er stabil.

2. Samferdsel er alltid et populært tema, bompenger, Bybanen og veiprosjekter. Byutvikling, lokalpolitikk, klima og verdidebatter også. Mange privatpersoner skriver om skole og helse.

3. Debattinnlegg er ofte blant det mest leste stoffet i BT. Ingenting var mer lest i BT i 2018 enn innlegget «Aldri undervurder den snille stemmen», som nå har passert 900.000 sidevisninger.

4. Mitt inntrykk er at nettavisens vekst har økt debattstoffets prestisje, både internt og eksternt. Aldri har det vært mer synlig at dette stoffet er etterspurt blant leserne våre og bidrar til samfunnsdebatten i høy grad.

5. Vi mottar langt flere innlegg fra menn enn kvinner, mens kjønnsfordelingen er jevnere blant innleggene som faktisk kommer på trykk. Vi forsøker å skape en miks av innlegg som skal appellere til lesere av begge kjønn og ulike aldersgrupper. Alle skriver, men inntrykket er at godt voksne er overrepresentert blant innsenderne. Generelt får vi mange innlegg fra organisasjoner og partier. Akademikere og samfunnstopper av ymse slag er overrepresentert blant innsenderne, men dette jevner seg ut når vi velger hvilke innlegg som skal trykkes. Det hender at vi takker nei til statsråder for i stedet å prioritere innlegg fra «vanlige folk».

6. Innsendte innlegg, sosiale medier, initierte debattinnlegg, blogger m.m.

7. Ja, vi jobber aktivt med å hente inn unge stemmer, kvinnelige stemmer og flerkulturelle stemmer. Blogger og sosiale medier er viktige her.

8. Debattklimaet i redigerte innlegg i BT gir liten grunn til bekymring, og stort sett oppfører folk seg også i de modererte kommentarfeltene våre. Det er imidlertid en lei tendens til «stammekrig» på mange nettsteder, der folk har liten respekt for meningsmotstandere og i liten grad lytter til det de har å si. Den brede, offentlige debatten i avisene kan være en motvekt til slike ekkokamre.

9. Leserinnleggene trenger ingen spesiell hjelp til dette. De lever i aller høyeste grad også på nettet. Sosiale medier og kommentarfelter har bare blåst enda mer liv inn avisdebatten.

###

Liv Skotheim

Mer fra: Debatt