Reportasje

Ingen slave av fortida

Ida Evita fra Tøyen har beina godt plantet i flere kulturer. Hun jobber for at hele norgeshistorien må tas vare på. Den multikulturelle også.

– Som liten slet jeg med å skjønne hvem jeg var. Alle rundt meg plasserte meg i båser og tolket alt jeg gjorde ut ifra disse. Danset jeg var det fordi jeg var svart, sto jeg på ski var det fordi jeg var hvit.

I over ti år har Ida Evita studert det norske samfunnet, og historien om strukturell rasisme. Rasismen vi har skjøvet under teppet og nekter å innrømme er der. Men nå er tiden inne for å røske opp. I juni fikk Ida og teamet bak innvilget pengestøtte til Black History Month Norway (BHMN). Siden har de jobbet på spreng for å få alt klart til i dag. I døren inn er det kø. Lokalet er fullt. Det er rundt 150 som sitter og står foran Ida Evita de Leon på den lille scenen.

Hjemme i den blå sofaen til mamma Mette sitter Ida og lokker til seg pus med godbiter. Det er den samme leiligheten hun vokste opp i på Tøyen. I borettslaget bor familiene som alltid har bodd her. Rundt dem bor det folk fra alle verdens hjørner, noe som gjenspeilet seg i vennegjengene. Å kunne vokse opp med mat, språk og såpeopera fra hele verden er ikke noe annet enn et privilegium. Ida forteller om hvordan de hadde Google før det eksisterte. Det var trygt og godt å vokse opp her på Tøyen, man var ikke alene om å være flerkulturell.

Saken fortsetter under bildet.

###

I sofaen hjemme hos mamma Mette sitter Ida Evita og lokker til seg Ludde med godbiter. Foto: Mina Ræge

– Oi, bor du der?

Da Ida startet på videregående skjønte hun hvor naiv hun var. Hjemme på Tøyen ble hun sett på som hvit, men da hun startet på Elvebakken videregående skole ble hun plutselig sett på som svart igjen. Når hun fortalte hvor hun kom fra var reaksjonene: Oi, bor du der?

– Jeg skjønte ikke om jeg var hvit, svart eller hva jeg var. Jeg ser ikke typisk karibisk ut heller. Gudene vet hvor mange ting folk har sagt at jeg ser ut som.

Å kunne snakke, prate og reflektere med de flerkulturelle vennene rundt seg hjalp Ida med å finne seg selv. Men det var ikke før hun kom i tenårene hun ble godt kjent med faren, Akhenaton de Leon. Han er halvt norsk og halvt karibisk. Selv vokste han opp i London og Trinidad og Tobago før han kom til Norge i slutten av tenårene.

– I Trinidad og Tobago får du ikke det typiske spørsmålet om hvor du er fra. Er du trinny så er du trinny.

Ida forteller at Trinidad er et av verdens mest flerkulturelle steder. Det kommer av kolonitiden. Dette var en populær øy og mange ulike nasjoner eide øyene her.

Det er ikke mange generasjonene mellom de som lever i dag og de som levde i koloniene. Noe som gjør at dette fortsatt er vanskelig å snakke om. Da Ida besøkte teamet i London (BHM) snakket hun med en som fortalte at han var den første i sin familierekke som kunne jobbe kreativt, og ikke med fysisk arbeid. Han var andre eller tredje generasjon født fri fra slavetiden. Det er ikke lenge siden kolonitiden eksisterte, og vi har aldri tatt ett ordentlig oppgjør med den strukturelle rasismen.

Les også: Døden får vente. Bergliot har noen bilder hun må ta først.

– Vi må bygge broer

Det må åpnes opp en samtale om strukturell rasisme, kultur og språk. Det sitter flere damer rundt bordet i lokalet til OMOD (organisasjonen mot offentlig diskriminering). De diskuterer hvordan BHMN skal være i år.

– Hvor mye kan vi snakke om kolonitiden?

Det er andre gangen det blir tatt opp i dag. Tidligere satt Zane Khan her, han skal være konferansier til del to av åpningen til lørdag. De er opptatt av at man ikke retraumatisere, snakke for mye om kolonitiden.

– Men dette må snakkes om, bare ikke denne gangen. forteller Khan.

Det er så mye historie som ikke er skrevet ned i Norge, men det må dokumenteres før det er for sent.

– De eldre dør snart! Svarer Ida.

I denne omgang skal de fokusere på entreprenørskap og økt selvtillit. Zane forteller Ida om hvordan han ser på det som en mulighet til å lade batteriene. Samles, snakkes og lade før man går ut i verden igjen.

Åpne samtaler

Det er nettopp disse samtalene Ida trenger, og byr på. De åpne samtalene hvor man lytter, snakker og forstår hverandre. Uansett hvem du er, personlighet, seksuell legning eller farge.

De snakker om oppvekster i distriktene, forskjellen fra å vokse opp på Tøyen og i Sandnes. De store forskjellene i lille Norge. Det er gode minner og det er minner man heller vil glemme. Stemningen er god rundt bordet. Det lyttes, les og tenkes. Det er ufattelig mye som ikke snakkes om.

Engelsk og norsk blir brukt om hverandre i samtalene. Ord som POC (people of colour), «one drop», «white guilt», fargeblind og hvite allierte dukker opp. Å være «one drop» betyr at man er lys men har noe afrikansk i seg, som for eksempel Ida.

Kulturer blandes og barn blir født med rik familiehistorie. Det blir flere multikulturelle i samfunnet, så å kunne snakke om hår, rasisme og det å være flerkulturell bør være høyst aktuelt. Ida er 25 prosent karibisk, fordi faren er halvt karibisk og halvt norsk. Såkalt «one drop» eller flerkulturell. Hvem er man da? Norsk, karibisk, begge deler? Hva veier mest? Fargen, personligheten eller interessert?

Saken fortsetter under bildet.

###

På muren utenfor der Ida Evita vokste opp vokser det blomster. Foto: Mina Ræge

Språk

Det finnes ikke norske ord for når man skal snakke om rasisme og de svartes historie. Eller om historien til de med melaninrik hud, som det heter. Vår verden har vært veldig opptatt av å bevare historiene etter andre verdens krig, nettopp fordi det er viktig å huske hva vi mennesker har vært i stand til. Men du finner lite historie om Afrika, annet enn slavehandel.

– Slaver var ikke villmenn før slavetiden, men siviliserte mennesker. Verdens rikeste mann, Mansa Musa, var afrikansk. Kongedømmene var også fantastiske.

Det er mye rik historie som går tapt med tiden, fordi de svartes historie ikke blir prioritert i like høy grad som vestens. På skolen lærer man ikke om historien til Afrika eller mange andre land enn de vestlige.

Strukturell rasisme

– Det er ikke deg som hvit som er problemet, det er systemet. Men også det at du som hvit ikke forstår at du faktisk bærer rasistiske og diskriminerende holdninger.

Ida understreker gjerne dette. For å snakke om rasisme og diskriminering kan fort bli vanskelig når den andre siden av dialogen oppfatter konflikten ved å bli kalt rasist, uten å selv føle det, eller i alle fall mene det. Rasisme har blitt en samtale om du er snill eller slem, men så enkelt skal det ikke være. Det er flere melaninrike som opplever urettferdighet fordi kulturen de lever i bærer mye strukturell rasisme. Ida forteller om hvordan man burde se opp til likestillingskampen mellom menn og kvinner. Der var det menn som måtte åpne de lukkede dørene for kvinner. Nå er det hvite som må åpne for de svarte.

– Det er problematisk at skoler i Norge sier at det ikke finnes rasisme, og at man er fargeblinde. For da vil ungene som opplever rasisme ikke da få et språk for å uttrykke hva de opplever. Når alle rundt dem forteller at det ikke eksisterer.

Rasisme finnes i dagens samfunn selv om vi ikke vil innrømme det. Det er samfunnets struktur som har skylden, og dette vil Ida at man skal begynne å reflektere rundt.

Saken fortsetter under bildet.

Les også: Han er kirurg, men får ikke jobb

###

Det er bøker, planter og kostymerekvisita som pryder stua til Ida. Foto: Mina Ræge

Tilbake til det fulle lokalet med alle slags blandinger av mennesker møter vi faren til Ida, han har fått noen minutter til å fortelle om seg selv, arbeidet hans. Han jobber i OMOD (Organisasjonen mot offentlig diskriminering). I 1995 var han på utkikk etter en leilighet å leie i Oslo, men det var vanskelig da det stadig var lov å merke utleieannonser med «Ikke for utlendinger». I 2004 ble det endelig ulovlig å merke boligannonsene på den måten. Noe Akhenaton jobbet hardt for å endre.

Det er flere lover som kan gjøre det vanskelig å ha en annen hudfarge. Som for eksempel det at pasienter har lov til å nekte behandling av enkelte, som for eksempel melaninrike og muslimske sykepleiere. For sykepleieren er selv nødt til å finne noen til å ta over jobben. Hvem har da ansvaret i mellomtiden? Hva skjer om pasienten dør og det ikke står noe sted at pasienten nektet behandling?

Eller så kan det oppstå problemer som at barnehagetanter eller -onkler tar ut flettene til barna uten å ha fått lov av foreldrene, det kan koste mye for lommeboken eller mye tid. For afrikansk hår er annerledes, og det trengs det mer kunnskap. Hvordan skal man da kommunisere med de barnehageansatte om disse hverdagsutfordringene?

Det er disse problemstillingene Ida vil snakke om. Det er dette som skal diskuteres under BHMN.

Les også: Da Daniel sto frem som homofil, trodde han det skulle gå til helvete. 

Black History Month i Norge også

Det er personlige erfaringer og innsikt som har gjort at Ida ville starte opp Black History Month Norway. Ikke bare er det nåtiden som står i fokus, men at Norge faktisk har en norsk svart historie som må dokumenteres. Danskene har gjort det, satt sort og flerkulturell historie i historiebøkene. For det er mye man ikke vet, som for eksempel at Norge faktisk var involvert i slavetiden.

Målet er å kunne skape en plattform og samtaler som tar opp spørsmål, skaper samtaler om rasisme, opplyser om rettigheter og forteller om hverdagslige utfordringer. Allerede er det stor pågang på sosiale medier. På Instagram får Ida inn meldinger med spørsmål og historier hver dag. Det er tydelig at det trengs en plattform for å snakke. Hun føler seg heldig som har historiefaget som interesse, for det har gitt henne kunnskap som får henne til å tørre å snakke med folk, ta plass og skape en arena i virkeligheten og online.

– Vi skal vurdere å starte et kurs hvor vi kan lære hvite aktive antirasister hvor vi kan lære språket, kodene og gi et verktøy for å forstå rasisme og diskriminering.

Ida forteller videre at det er viktig å øve seg på samtaler om rasisme. For nordmenn forstår fenomener utenfra, men har vanskelig for å ta den kunnskapen inn og reflektere. Hun tar seg til brystet og referer til kroppen.

– Det også at koloniseringen gjør at melaninrike fortsatt sliter med å samarbeide, fordi vi er splittet og manipulert i så mange generasjoner.

Hun sitter ikke på en fasit på hva man skal gjøre for å ikke være rasist, eller ta rasistiske valg. Men det er viktig å starte en åpen samtale, opplyse og bygge broer.

Les også: 13 år gamle Jasmine gjør ett siste forsøk på å komme seg bort fra mobbingen for godt

Det er også et kjent faktum at det er vanskeligere å få jobb om du har et utenlandsk navn. I åpningstalen forteller Ida at hun ga sønnen sin en dom da de ga han et unorskt navn: Amaechi. En dom om at han må jobbe 25 prosent hardere enn en med et norsk navn, sier hun – med referanse til en forskningsrapport fra 2012.

Du trenger å forstå deg selv og hvordan omverdenen prøver å fortelle deg noe du ikke nødvendigvis er enig i.

For som Ida selv ble, så blir man fortalt om en virkelighet som du selv ikke kjenner deg igjen i. Om media som skriver om skumle Grønland eller Tøyen, når du selv oppfatter det som trygt og kjærlig. Opplevelser der du blir diskriminert og oppfattet på en måte- bare fordi du har melaninrik hud. Eller å bli sett på som en med uærlige gjerninger, fordi en med samme hudtone som deg gjorde noe galt.

Følg Dagsavisen på Facebook!

Mer fra: Reportasje