– Ikke alle kan sitte på kontor. Noen må gjøre jobben

Av Brian Cliff Olguin, FriFagbevegelse

En svart amerikansk Dodge RAM ruller inn på parkeringsplassen utenfor Visnes hotell på Stryn denne fredagsmorgenen.

– Det e du som skal laga intervju, ja?

Arthur Johan Bjørdal smiler bredt og åpner passasjerdøra. Wunderbaumen med hodeskallemotiv svinger fra side til side idet vi kjører ut og setter kursen mot nærmeste bensinstasjon.

– Kan ikke starte dagen uten kaffe, vet du.

Enhver dag må starte med en kaffekopp. I pickupen spilles det «festcountry», slik Vassendgutane kaller sjangeren. Foto: Brian Cliff Olguin, FriFagbevgelse

To minutter senere er praten så vidt i gang.

– Hvordan begynte du med graving, Johan Arthur?

– Arthur Johan.

En mild, men fast rettelse.

– Det har nå alltid vært slik. Bestefaren min drev med graving og faren min drev med graving. Så det kan hende at jeg fikk det litt inn i blodet.

Les også: På jobben til Sondre og Svein Ove er snittlønna litt over 300.000 kroner

Han vokste opp på gård og husker godt at han fikk være med og sitte på allerede som seksåring. Noen ganger sovnet han.

Arthur Johan er godt vant til å stå på scenen samm en med Vassendgutane. Dette bildet ble tatt i sommer da de spilte på Skjeberg. Foto: Håvard Sæbø

Fin kombinasjon

Ved siden av å være maskinfører er Arthur Johan Bjørdal sammen med Sindre Aam låtskriver, gitarist og vokalist i Vassendgutane.

Bandet har eksistert i 23 år, like lenge som han har kjørt gravemaskin. Med hits som «Sillikon i tatti», «Ungkar med dobbeltseng» og «Granada», spiller de på både store festivaler, lokale idrettshaller og headliner bygdefester over hele landet. De har toppet VG-lista flere ganger og til og med slått internasjonale rockeband som Faith No More i norske salgstall.

39-åringen fra Ørsta anser seg selv som heldig.

– Vi er ofte på turneer og det kan bli en del reisevirksomhet og langhelger. Anleggsyrket er derfor fint å ha ved siden av bandet. Jeg er takknemlig for å kunne ha den fleksibiliteten.

Arthur Johan har drevet eget firma de siste sju årene og trekker fram at det er veldig godt at arbeidet lar seg kombinere med å være spelemann.

– Jeg kjører med gravemaskinen i ukedagene og spiller i helgene. Ukedagene kan også brukes til å snappe opp tema til låtmateriale eller sitte i maskinen og komme i riktig låtskriverstemning.

Les også: Tonje (19) fikk beskjed om yrket kom til å bli for tøft for henne: – Jeg ble bare forbannet

Vi legger Stryn sentrum bak oss og duringen av den amerikanske pickupen blir kun avbrutt av ei låt som blir spilt på full guffe: «Cowboyhatt og hjortevest». Sangen handler om en kjent skikkelse i Ørsta og hjortemiljøet.

– Han har tatt 400 hjort og er berykta i miljøet. Det er sånne historier man kan gå rundt og lure på om er sanne, men denne er helt sann, sier han og ler.

Det er viktig å komprimere gradvis og lagvis ved høye fyllinger. Foto: Brian Cliff Olguin, FriFagbevgelse

– Du vet, det skal være litt sånn cowboy.

Vassendgutane liker cowboys og bygdekultur, og derfor spiller mye av tekstene deres på akkurat det. Selv kaller de musikken sin for festcountry. Arthur Johans jobb kan minne bitte litt om cowboyens og han liker å trekke fram det fine med jobben.

– Jeg liker å være ute og at dagene ikke er helt like. Kunne aldri ha sittet inne hver dag på et kontor. Noe av det beste med denne jobben er å møte mennesker. Når man jobber i anleggsbransjen får man høre mange artige historier, sier han.

Sprenging og komprimering

Gravemaskinførere er i det minste vant til all slags vær. I dag er det tørt oppe langs hyttefeltet på Bøanedsetra, men på tomta er gjørma igjen fra gårsdagens regnskyll. Arthur Johan finner fram arbeidsstøvlene, og smiler høflig til joggeskoene fra Oslo.

– Her blir det hytte på 180 kvadratmeter, nesten som et hus.

Arthur Johan peker og begynner gjennomgangen i det hele – på teknisk språk.

– Vi har traua ut tomta, kommet oss ned i fyllingsfote og begynt å fylle opp med stein og skal opp på nivå med underkantfundamentet. Eventuelle fjell som hindrer at det blir jevnt må undersprenges og skytes vekk. Det er viktig å komprimere gradvis og lagvis ved høye fyllinger.

– Hva skjer hvis man ikke gjør det?

– Fyller du alt i en smell så kan det begynne sige og man vil få setninger. Man må alltid komprimere for hver høydemøter ved høye fyllinger som denne.

– Hva med sikkerheten oppe i det hele?

– Ja, selvfølgelig, HMS hele veien. Det er strenge krav å fylle når du skal jobbe for litt større firmaer. Du skal blant annet ha kvalitetssikringssystem og HMS-plan og slik bør det være, sier Arthur Johan.

These boots are made for workin'. Foto: Brian Cliff Olguin, FriFagbevgelse

Spelemannen kommer også på et annet og ikke like selvsagt tiltak for å øke sikkerhet og inkludering på arbeidsplassen.

– Kaffen og dialogen på morgenen.

– Hvordan det?

– Man letter litt på stemningen og inkluderer de som er med, slik at de også kan komme med innspill til arbeidsoppgavene.

Arthur Johan påpeker at de 15 minuttene sammen med kollegene bidrar til at man er mest mulig forberedt og kan unngå unødig stress og risiko.

Haren og skilpadden

Han beveger seg med lettheten til en tenåring, hopper opp på beltet og setter seg inn i førerhuset og peker på en knapp med tegning av en hare.

– Haren er for de raske låtene og skilpadden for de trege, ler han.

Knappen regulerer beltehastigheten til gravemaskinen og resulterer i en høylytt klakkelyd som enten går i en fast kjapp eller mer sakte balladegående rytme. Her kan han sitte og tenke på folk. På helt vanlige historier, andre litt mer uvanlige og på det som kan bli en låt.

– Det er fint å sitte og dikte til klakkelydene, det trenger ikke bli en låt med en gang, men underbevisstheten er alltid i arbeid.

Les også: – Hvorfor skal det alltid gå ut over oss? Vi er mennesker, ikke søppel som kan kastes på gata

Etter 23 år som maskinfører er de teknologiske framskrittene også en tydelig del av hverdagen hans.

– Hva har forandret seg mest siden du startet?

– Det har kommet en del teknologiske nyvinninger, sier han fornøyd og peker på den svarte boksen.

Skjermen viser en rekke tall med desimaler, piler og andre tegn som for en med mastergrad i humaniora blir helt gresk. For Arthur Johan blir det mer som et videospill, kan han fortelle.

Det er ikke en hvilken som helst GPS som tar deg gjennom trafikken. Leicasystemet i 350.000 kronersklassen gjør det mulig for ham å motta koordinatene rett fra kontoret.

– Da vet vi terrenghøyden og alt. Vi får mye bedre kontroll slik.

– Hvordan da?

– Den har alt å si. Før måtte du stadig vekk ut av gravemaskinen, finne riktig høyde, sikte og måle og så videre. Det ga lite kontinuitet i arbeidet. Så lenge du har fått riktig koordinater, så slipper du opphold, og det er effektivitet folk setter pris på.

Samtidig betyr dette et større ansvar for gravemaskinførere som Arthur Johan. GPS-en må kalibreres jevnlig, gjerne en gang i uka. Annet mer tradisjonelt vedlikehold er også viktig. For selv om maskinen har sentralsmøring, må rotortilten smøres manuelt.

Les også: Demonstrerte mot AAP-kutt: – Hele livet mitt står på spill

Fremtidens gravemaskinførere

– Bekymrer du deg for noe spesielt i bransjen din?

– Nei, det her er en kjempekjekk jobb. Jeg håper bare at flere får muligheten til å oppdage den og bli maskinførere.

Arthur Johan har en følelse av at mange unge ikke får muligheten til å prøve seg skikkelig i yrket, og mener det er viktig at de som har lyst må få sjansen.

– Du blir ikke særlig god maskinfører hvis alt du blir satt til å gjøre er å grafse i grøfta i årevis. Lærlingene må opp i gravemaskinen og grave. Noen bedrifter gir lærlingene den tilliten, men ikke alle dessverre.

På mange måter snakker Arthur Johan om en parallell til det å lære seg å spille et musikkinstrument og å finne spillegleden.

– Øvelse gjør mester. Du må få lov til å øve hver dag og øke vanskelighetsgraden litt og litt.

– Hvorfor er du så opptatt at unge skal oppdage ditt yrke?

– Alle kan ikke være ledere og formenn, sittende på kontorer. Noen må også være ute å gjøre jobbene.

Fredag og spillejobb

Summingen av gravemaskinen i bakgrunnen blir plutselig akkompagnert av en lastebil som klatrer opp veien til hyttetomta. Lastebilen rygger inn som en skilpadde før luka åpnes og ut detter stein i ulike gråtoner, størrelser og fasonger.

Arthur Johan står i god avstand og observerer. Det er ikke før alt er tømt og lastebilen er på vei ut av tomta at han setter i gang med gravingen i steinhaugen. Han fordeler steinmassen jevnt ut på tomta og det går kjapt. Han får det til å se lekende lett ut.

I dag var økta kort. Vassendgutane skal spille i Mosjøen lørdag og de må av gårde i bandbussen klokka 13.00.

Foran turnébussen dukker artisten Arthur Johan Bjørdal opp. Adidasgenser, jeans og praktiske kamuflasjemønstrede fritidssko, ingen signalgul jakke eller arbeidsstøvler å spore.

– Jeg prøver så godt jeg kan å få mer tid med familien og barna. Være der for dem, spesielt på morgenen før skolen begynner, men av og til er det ingen annen utvei og de får bli med og sitte i gravemaskinen.

Bussen har kommet seg inn på ferga og det skjenkes kaffe i isoporkopper til ære for deres 20-årsjubileum fra 2016.

Plutselig får Arthur Johan øye på en velkjent person som har kommet inn for å hilse.

– Se der, ja! Selveste «Cowboyhatt og hjortevest». (FriFagbevegelse)