Reportasje

Hvorfor ser Nora og moren hennes så forskjellig på klimatrusselen?

25 år gamle Nora er bekymret for framtiden og bruker all sin tid på å jobbe for klima og miljø. Hennes 51 år gamle mor er langt mindre engasjert og bekymret. Forskjellen mellom de to generasjonen er typisk for hvordan unge og gamle forholder seg til klimaendringene.

Av Elisabeth Bergskaug / Vårt Land

Nora May Engeseth er født i 1995. Hvis hun dør 84 år gammel, som er forventet levealder for kvinner i Norge, vil hun dø i 2079. Da kan verden være rundt 3 grader varmere enn da hun ble født, om vi ikke gjør mer for å bremse global oppvarming og klimaendringene enn vi gjør i dag.

Med en slik temperaturøkning vil verden bli et helt ugjenkjennelig sted, ifølge FNs klimapanel. Færre dyre- og plantearter vil klare seg, hetebølger vil kommer hyppigere og vare lenger, havnivået vil stige, faren for utbredt hungersnød blir reell og det vil ikke være flere korallrev igjen.

– Fremtiden ser så ille ut at jeg blir overveldet noen ganger. Den ser ikke bare ille ut for meg og de barna jeg kanskje får, men særlig for dem som allerede lever i fattigdom i deler av verden som er ekstra utsatt for klimaendringer, sier Nora.

###

Nora May Engeseth snakker med moren sin om plastforsøpling, mens hunden Hayley slapper av i fanget hennes. Foto: Erlend Berge

Les også: «Den gode nyheten ved at vi er årsaken til mange av våre problemer, er at vi også kan løse dem»

Vanskelig å snakke om det

Denne formiddagen sitter hun i sofaen sin i en leilighet på Torshov med beina dratt oppunder seg. Grått lys kommer inn gjennom vinduet. Utenfor vil regnet tilsynelatende aldri ta slutt. Det regner mer i Oslo enn det pleide å gjøre for hundre år siden.

25-åringens bekymringer for framtiden og frustrasjonen over urettferdighetene i klimakrisen har vokst seg større over tid. Bergenseren flyttet til Oslo for å ta en mastergrad i utvikling og miljø, for å bli rustet til å jobbe med klimasaken på heltid. Nå er mastergraden levert, og Nora er nestleder i miljø- og utviklingsorganisasjonen Spire.

Klimaengasjementet har hun ikke med seg hjemmefra. Tvert imot synes hun det er vanskelig å snakke med eldre familiemedlemmer om klimakrisen. De ser den ikke på samme måte som hun gjør. De forstår ikke alvoret. De har ikke den samme drivkraften eller viljen til å gjøre noe med krisen som Nora har. Hvorfor er det sånn?

Les også: «De urørte vassdragene må forbli urørt»

Slipper unna det verste

Nora setter seg ved spisebordet på kjøkkenet, drar fram en laptop og åpner Teams, en av de mange videokonferanse-programmene nordmenn har blitt vant til å bruke under koronapandemien. På skjermen dukker etter hvert en smilende dame i 50-årene opp. Hun sitter på hjemmekontoret sitt i Bergen med en diger suppeskål i hendene.

– Hei, mamma, sier Nora, mens hun smiler og vinker.

Mor og datter skal gjøre noe de sjelden gjør. De skal snakke sammen om klimaendringene.

###

Grete May Engeseth spiser hjemmelaget grønnsakssuppe laget av restegrønnsaker på hjemmekontoret sitt i Bergen, mens hun snakker med datteren. Foto: Erlend Berge

Grete May Engeseth, er født i 1969, og er 51 år gammel. I hennes aldersgruppe er bare 28 prosent ganske eller veldig bekymret for klimaendringene, ifølge en undersøkelse fra Cicero. Det er langt færre enn i datterens aldersgruppe. Blant de under 30 år er 57 prosent ganske eller veldig bekymret for klimakrisen.

Undersøkelsen viser et tydelig generasjonsgap i holdninger til klimaendringene blant nordmenn. Det synes ikke den eldre Engeseth er så rart.

– Jeg tror ikke vi tenker så mye på framtiden, men mer på her og nå. Klimaendringene vil bli verre, men vi slipper unna det verste. Derfor er det mer relevant for yngre enn eldre hvordan framtiden blir. Man er vel seg selv nærmest. Jeg tror det er menneskelig, sier Grete.

Reising og matsvinn

Selv er Grete middels til godt fornøyd med egen klimainnsats.

– Jeg sorterer bosset, har lavt forbruk, liker ikke å kaste ting, og har ting lenge før de går i bosset. Samtidig er jeg veldig glad i å reise og legger ikke normalt noen restriksjoner på det. Men jeg trøster meg med at jeg har lavt forbruk.

Nora ler litt mens moren snakker, og skyter inn: – Jeg tror mamma er veldig glad i å fly og reise. Du er flink som folk flest til å resirkulere, men du er ikke alltid like flink til å ta vare på maten din.

– Det er jeg enig i. Jeg har et høyt forbruk av mat. Der må jeg bli flinkere. Sånn som i dag når har jeg laget grønnsakssuppe av restegrønnsaker i kjøleskapet, sier Grete fornøyd og hever suppeskålen hun holder i hendene.

 

For langt unna

I Gretes generasjon er det færre som mener de har et personlig ansvar for å kutte klimagassutslipp enn i Noras generasjon, og det er større motstand mot inngripende klimatiltak, ifølge Cicero-undersøkelsen. Grete tror motstanden skyldes at deler av identiteten til den eldre generasjonen blir truet.

– Klimatiltak medfører endringer som kanskje gjør vondt i begynnelsen. Å kjøre mindre bil, reise mindre og forbruke mindre er ikke så lett. Sånne ting er viktig for livskvaliteten til folk. Det er lett å hive seg på at dette med klimaendringer er noe som ikke er helt sikkert. Hvis du ikke har lyst til å endre deg, er det lett å bruke de argumentene som gjør at du slipper, sier hun.

Disse betraktningene har støtte i forskning. Psykolog og økonom Per Espen Stoknes har gått gjennom all tilgjengelig forskning og litteratur om vår psykologi i møte med klimaendringene fra de siste to tiårene. Han har skrevet boka «Det vi tenker på når vi prøver å ikke tenke på global oppvarming».

###

Psykolog og økonom Per Espen Stoknes har identifisert fem barrierer mot klimahandling. Samtlige barrierer står sterkere i den eldre generasjonen enn den yngre. Foto: Mariam Butt/NTB

Han har identifisert fem psykologiske barrierer mot klimahandling som kan forklare hvorfor Gretes generasjon jevnt over er mindre bekymret for klimaendringene enn Noras generasjon. Den første barrieren er distanse.

– Da nåtidens 50-60-åringer hørte om klimaendringene for første gang for 30 år siden, var det noe som skulle skje 50–100 år inn i framtiden. Når noe er så langt unna, føles det ikke viktig, det oppleves ikke som om det angår meg. De siste par årene har vi sett at de klimaendringene som skulle komme i fremtiden, allerede er her. I mellomtiden har de gamle vendt seg til at klimaendringer skal være langt unna, og har fortsatt en psykologisk distanse som den yngre generasjonen ikke har, sier Stoknes.

Les også: Gründere på den rette og gale siden: Johan Lothe: Direktøren som ble doplanger

En trussel mot identitet

Den andre barrieren er dommedagsbarrieren. Den eldre generasjonen har hørt klimaalarmen gå hvert år i over 30 år, uten at verden har gått under av den grunn. Hver gang de hører dommedagshistorien om klima på nytt, blir de litt mindre interessert, litt mindre opprørt og litt mindre bekymret for at klimaendringene kan få dramatiske konsekvenser. Den tilvenningen til dommedagshistorien har ikke skjedd i like stor grad hos yngre.

Den tredje barrieren er dissonans. Det oppstår når våre handlinger kommer i konflikt med vår kunnskap, som når vi spiser biff fra Brasil selv om vi vet at det er skadelig for både regnskogen og klimaet.

– Den eldre generasjonen har skapt fossilsamfunnet. Det er mange stolte 60-åringer der ute som mener at traktoren, gravemaskinen, oljeriggen, flyet og alle bilene er deres velfortjente og hardt ervervede rett. Når de lærer at disse tingene er skadelige for klimaet, men likevel ikke vil gi slipp på dem, skaper det dissonans, forklarer Stoknes.

Hvis dissonansen vedvarer over tid, kan den bli til benektelse, som er den fjerde barrieren Stoknes har identifisert. Det er når du vet om klimaendringene, men lever som om du ikke gjør det. Den femte, og ifølge Stoknes kanskje den viktigste barrieren for å forklare generasjonsgapet i klimakampen, handler om identitet.

– Si at du har knyttet identiteten din til pengene du har tjent, bilen du har kjørt, huset du eier og investeringene du har gjort. Hvis klimaforkjempere kritiserer både bilen, huset og investeringene, føles det som et angrep på din livsstil, din identitet og dine verdier. Identiteten blir truet.

Fikk du med deg denne?: Geelmuyden om koronavaksinen: – Jeg er skeptisk. Og jeg må kunne snakke om det (+)

Evig fremskritt og oljerikdom

Filosof Arne Johan Vetlesen er født i 1960, og alderen hans tilsier at han ikke kommer til å oppleve klimaendringene på samme måte som Nora. Likevel er bekymringen hans for klimakrisen over snittet i hans generasjon, og filosofen bruker all sin tid på klima- og miljøspørsmål. Han har tenkt mye på generasjonsgapet i klimakampen.

I likhet med Stoknes, tror Vetlesen at identitet er den aller viktigste forklaringen på dette gapet. De som er mellom 40 og 60 har vokst opp med en fortelling om at de har trukket gulloddet i verden med oljerikdom, velferd og velstandsvekst, og at fortsatt økonomisk framgang vil føre til at verden alltid blir bedre og bedre, påpeker han.

– Store deler av livet og identiteten til foreldregenerasjonen er bygget rundt denne fortellingen. De er fremdeles i lønnet arbeid, noen av dem jobber i olje- og gassnæringen eller andre bransjer som avhenger av fossil energi. De har tatt en utdanning og gjort et yrkesvalg i et fossildrevet samfunn. Samtidig har de fått høre at alle bør ha en forventning om hele tiden å få det bedre takket være forbruksvekst og oljerikdom, sier Vetlesen.

###

Filosof Arne Johan Vetlesen mener den eldre generasjonens identitet er så tett knyttet til fossile utslipp at det hindrer mange å ta klimakrisens alvor innover seg. Foto: Elisabeth Bergskaug

Les også: Det er 20 år siden Benjamin Hermansen ble drept. Rim husker dagen som om det var i går (+)

Fortellingens endepunkt

Det er grenser for hvor mye planeten tåler av menneskelig inngripen før den begynner å forvitre. Hadde hele verden levd med samme forbruk, velstand og levestandard som nordmenn, hadde vi trengt mer enn 3,5 jordkloder for å møte ressursbehovet, ifølge Earth Overshoot Day, som kalkulerer det årlige økologiske fotavtrykket til over 200 land.

Det er også grenser for mye klimagasser vi kan slippe ut før temperaturen stiger så mye at livsgrunnlaget vårt endrer seg og blir truet. Den store fortellingen rundt evig vekst og fremskritt er i ferd med å nå et endepunkt i møte med planetens tålegrenser og farlige klimaendringer.

– Det er ikke dermed sagt at selv når fortellingen tar slutt, så gis den opp psykologisk. Det kan være et gap mellom når noe faktisk skjer og når folk tar konsekvensene innover seg, sier Vetlesen.

Les også: Ellen Arnstad: – Jeg har gått rundt med ventesorg i nesten 20 år (+)

Når klima blir identitet

I Nora May Engeseths leilighet tar den lykkelige sanktbernhardshunden Hayley opp det meste av plassen.

– Det er kanskje ikke så klimavennlig å ha en så stor hund som dette, ler Nora, idet Hayley setter i å snorke høyt fra plassen sin på teppet.

Hun kjenner seg igjen i det forskerne sier om identitet. Hennes egen er først om fremst knyttet til klimakampen. Hun mener Norge bør legge en plan for å avvikle olje- og gassindustrien, og finne en ny fortelling enn den om oljerikdom. Nora lever i det hun kaller en «klima-boble», hvor nesten alle hun omgås er dypt engasjert i å bremse global oppvarming og naturødeleggelser.

For Spire-nestlederen er klima en dimensjon i nesten alt. I hva hun spiser, hva hun snakker om med vennene sine, hvordan hun leser nyheter og hvordan hun planlegger framtiden sin. Hun og samboeren har også snakket om hvorvidt det er forsvarlig å få barn når fremtiden ser så mørk ut.

###

Mor og datter Grete May Engeseth og Nora May Engeseth forholder seg helt ulikt til klimaendringene. Foto: Erlend Berge

Les også: Jan-Erik Fjell ble ung ufør i midten av 20-årene – nå håver han inn på å skrive om kaldblodige mord (+)

Huset brenner

Unge mennesker som Nora og Greta Thunberg representerer et radikalt brudd med fortellingen om oljerikdom, evig vekst og at verden alltid vil bli litt bedre. Thunberg har synliggjort klimagapet mellom generasjonene gjennom å få millioner av ungdom med på skolestreiker verden over. Budskapet hennes er klart: Jordkloden er et hus som brenner, men de voksne handler som om det ikke gjør det.

– «How dare you?», spør Thunberg foreldregenerasjonen, sier filosof Arne Johan Vetlesen, og fortsetter:

– Med dette utfordrer hun de voksne som har hatt kunnskapen om klimaendringene lenge, og som likevel velger å overlate en enorm økologisk oppvask til sine egne barn og barnebarn. Hun kommer med et moralsk budskap om en enorm egoisme, urettferdighet og korttenkthet som er myntet på foreldregenerasjonen fra ungdommene.

Filosofen tror mange voksne blir rørt av Thunbergs budskap, men at det er vanskelig for foreldregenerasjonen å ta inn dybden og alvoret av det hun sier fordi konsekvensene blir store for dem personlig hvis de gjør det.

– Det er veldig mye som kreves rent praktisk om man virkelig skal ta Thunberg-anklagen inn. Ikke bare må man begynne å stemme partier man i utgangspunktet aldri ville stemt på, man må kanskje også vurdere å slutte i jobben sin, endre ferievanene sine og slutte å måle suksessen i livet sitt etter materielle goder som hvor mange biler og hytter man har. Foreldregenerasjonen er vant til å se alle disse tingene som positive, og nå blir de fortalt at de ikke er positive i det hele tatt. Det er utfordrende å takle.

Les også: Jødiske Harry rakk å spille inn én film. Så ble han sendt i døden (+)

Villig til å følge ungdommen

Grete May Engeseth snakker alvorlig og ærlig om sitt forhold til klimaendringene gjennom PC-skjermen til datteren. Hun kommer ikke til å ta store grep for å endre egen livsstil, eller engasjere seg personlig for å kjempe gjennom nye klimatiltak. Det overlater hun til Noras generasjon.

Thunberg-anklagen når ikke hele veien inn. Men Grete er klar til å følge etter ungdommen, uten å yte motstand.

– Jeg er ikke like engasjert i disse spørsmålene som Nora er, men jeg stoler på henne hvis hun og resten av hennes generasjon mener vi trenger mer inngripende tiltak, sier hun.

Nora er glad for at moren vil lytte til hennes generasjon, og håper flere vil gjøre det samme.

– Jeg vil dedikere livet mitt til å finne gode løsninger. Det var ikke klimaaktivist jeg hadde tenkt til å bli. Det hadde jeg ikke trengt til hvis det ikke var noen klimakrise. Men det er få som gjør noe, så da må jeg gjøre noe. Det handler om fremtiden vår, sier Nora.

(Vårt Land)

Mer fra: Reportasje