Hva vi drev med da fotballen lå død

Hva er egentlig fotball?

Er det kampen om tre poeng, 4-3-3 eller 4-4-2 og telling av målsjanser? Hælspark og vakre mål og en taktisk kamp mellom trenerne på sidelinja?

Eller er det som betyr noe kvinne og mann skulder ved skulder på tribunen, kollektiv skuffelse og spontan klemming når ballen smeller i riktig mål? Synging til støtte for eget lag og nidviser om Molde Fotballklubb?

Det kommer vi snart til å finne ut. Nå sparkes norsk fotball i gang, endelig. For tomme tribuner.

Sånn blir det ikke i år. Bildet viser Viking-supportere under cupfinalen i høst. Foto: Fredrik Hagen /NTB scanpix

Sesongen åpnet så bra for Rosenborg. En ufortjent ledelse til bortelaget Brann i første serierunde ble snudd til seier på overtid. En opplagt Pål André Helland skåret begge målene for hjemmelaget på Lerkendal. Helland var tilbake etter en vanskelig fjorårssesong! Det var «Bilde tå’n Ivers», gåsehud, nervene, og den vanvittige utløsningen da Pål avgjorde på overtid. Foran et overraskende godt besøkt Lerkendal.

Dæsken, det var godt å være i gang igjen. Og godt å være trønder, etter fjorårets mistrøstigheter og en langt på vei ufortjent tredjeplass til landets fineste fotballag.

Foran 16. mai-kampen, den åttende serierunden, lå Rosenborg allerede på topp. Fem seire, hvorav en litt heldig 1–0 mot Molde, en uavgjort og et tap på sju kamper, uavgjort etter en imponerende opphenting av Dag Eiliv Fagermos Vålerenga, som ledet 0–3 til pause på Lerkendal noen uker tidligere.

Også kampen på fotballens store festdag, dagen før dagen, åpnet trått for et skadeskutt Rosenborg-mannskap. Men igjen viste lagmoralen seg, og den mentale styrken laget helt manglet i fjor. 0–2 til Kristiansund ble snudd til 3–2 og hjemmeseier, foran et fullsatt Lerkendal.

Rosenborg vinner kamper, spiller underholdende fotball og begeistrer publikum. Troillan på topp!, som vi synger landet rundt når vi leder serien (ofte, med andre ord). Alt som det skal være.

Det nærmeste journalisten har kommet Rosenborg hittil i år, er ballspill med egne barn iført den vakre drakten. Det er ikke helt det samme. Foto: Jessica Allande

Men dette er bare en fantasi, en løgn. Vi skriver midten av juni, og ennå har ikke ballet rullet en eneste gang i Eliteserien. Ingenting er som det skal være. Det er annerledes, det er trist. Både livet og landet er tomt opp meningsløst for mange av oss.

Denne uka begynner vi, endelig. Nå skal vi snart slåss om poeng igjen. Vi skal få se Rosenborg, Brann og Vålerenga. Bodø/Glimt og Viking, Godset og Stabæk og Mjøndalen. (Og regjerende seriemester Molde, for dem som måtte ha så sære interesser.)

Vi har ventet så lenge. Og hva drev vi egentlig med der vi satt og ventet?

Les også: Da verden stengte: Koronakrisen sett fra seks personer i seks ulike land

TV 2 har slått i hjel tida med å vise fotball fra Færøyene. Viasat har sendt gamle kamper fra Champions League, Eurosport har mast jevnlig i min Facebook-feed om sine mer eller mindre spennende samtaler mellom sine mer eller mindre gode eksperter om mer eller mindre interessante tema relatert til norsk fotball.

Glimt-supporter Anne Herstad har fått overraskende mye tid til hagearbeid. «Det har pussig nok blitt en overvekt av gul stemor, smågullkorg og solsikker i hagen», kan hun melde. (Ja, Bodø/Glimt spiller i gult.)

Henrik Tandberg er Strømsgodset-mann. Han har spilt «FIFA». Han har prøvd å tvinge seg til å spille med Eliteserien, men «de provinsielle divisjonene er ikke akkurat prioritert av EA [spillprodusenten, journ.anm.], så det blir ofte de samme ansiktene som ikke ligner, det samme gamle kommentatorsporet og den samme gamle seige kampen på det generiske Ivy Lane-stadionet», forteller han.

Knut Gjerseth Olsen, Viking, har sett cupfinalen fra i fjor høst tre ganger. (Viking vant, og fikk sin første pokal i norsk fotball siden 2001). Den siste gangen sammen med sine barn. Så satt han der, mannen på 40, og prøvde å skjule for barna at han hadde det han omtaler som «tendenser til tårer i øynene» da han for n’te gang så de gråtkvalte Viking-spillerne gi sine post match-intervjuer etter finalen.

Gjerseth Olsen skryter ellers av en overraskende god comeback-sesong på dataspillet «Football Manager», etter 20 års pause. Viking har vært å regne med i Champions League under hans kyndige ledelse, og manager Gjerseth Olsen har takket nei til jobbtilbud fra Southampton og Hertha Berlin.

Slik har vi holdt på. Vålerenga-supporter (og min kollega i denne avisen) Aslak Borgersrud har spilt «FIFA» og sett fotball fra Færøyene («Klaksvik aka Klassesvik er mitt lag») og etter hvert Tyskland, den eneste av de store europeiske ligaene som har kommet i gang igjen. Anders Kibsgaard, Rosenborg, har ikke kommet nærmere norsk fotball denne sesongen enn turer på løkka med poden for daglige møter mellom Dortmund og Rosenborg. Hjemme hos oss har vi perfeksjonert «Rosenborgsangen» fra et allerede høyt nivå («Åheiåheiåheiåhååå», du vet), og en del av de andre klubbsangene. Noen ganger har vi gått i Rosenborg-drakt til barnehagen, alle vi tre guttene i familien. Og vi har spilt fotball i verdens vakreste drakt.

Magne Juuhl er Brann-supporter. Han oppsummerer våren sin slik:

«I staden for å lese tabell les eg koronastatistikk, i staden for rykter om overganger etc. les eg rykter om vaksineutvikling, i staden for å lese om formutvikling, kampforløp etc. les eg om utviklinga mot flokkimmunitet og i staden for intervju med Lars Arne Nilsen [Branns trener, journ.anm.] høyrer eg på intervju med Anders Tegnell».

Og han oppsummerer vår alles vår på denne måten:

«Sjølve kampopplevinga saknar eg».

Michael Stilson savnet også kampopplevelsen. Det var i påska, i begynnelsen av april, han skjønte at det ikke ville bli spilt fotball i Norge før til sommeren. I beste fall. Det, tenkte han, var lenge til. Og hva ville skje når fotballen, kanskje, muligens, forhåpentligvis, endelig skulle få lov til å starte sesongen? Stilson skjønte at det trolig ville skje for tomme tribuner. Ikke 20.000 på Lerkendal, bare noen hundre: Støtteapparat, spillere, helsearbeidere, TV-team.

For Stilson er fotball et fellesskap, noe vi gjør sammen. Det var trist at folk ikke skulle få oppleve dette fellesskapet på lang, lang tid, tenkte han. Han bestemte seg for å gjøre noe med saken.

Stilson er tidligere fotballspiller på nesten godt nok nivå til å få være blant dem som spiller i vår øverste divisjon. Han var junior i Rosenborg, og har spilt mange år på nest øverste nivå, med Ranheim. Stilson fikk også et år i eliten med Mjøndalen, i 2015. Det var han som skaffet innkastet som påførte den suverene seriemesteren Rosenborg deres første tap den sesongen.

Stilson er også forfatter. Han har skrevet de to ungdomsromanene «Bare spille ball» og «Alene gjennom», begge lagt til fotballmiljøet.

Les også: Oljearbeider Gonzalo har ikke sett barna sine siden mars

Michael Stilson syntes det var så tomt og trist uten norsk fotball at han like gjerne begynte å skrive sesongen 2020. Forfatterportrett: Knut Aage Dahl

Stilson hadde erfaring fra innsiden, ferdigheten og muligheten. Og han fikk ideen. Han bestemte seg for å skrive sesongen 2020.

– Det er klart at savnet av fotball kan bagatelliseres. Mange sier at det ikke er så farlig at vi ikke får sett fotball. Kanskje er det ikke så farlig?

Michael Stilson prøver å forklare hvorfor han bestemte seg for at noen måtte skrive denne sesongen som lenge så ut til å aldri bli noe av. For at nettopp han måtte skrive den.

– Men for mange er det å gå på stadion et sentralt ritual i livet. Så jeg tenkte: Skal vi prøve å gjøre noe da? I stedet for å sitte der. Hva om jeg skriver hjemmekampene?

Han sitter i hagen sin i Trondheim i slutten av mai. Viruset har sluppet nok til at vi nå vet det her vi sitter: Det blir norsk fotball i år. Men viruset er fortsatt så til stede, både mentalt og i den fysiske virkeligheten, at livene våre preges. Journalist og intervjuobjekt hilser ikke på vanlig vis. Vi sitter med god avstand imellom oss i den friske, trønderske vårlufta. (For den som ikke vet: Det betyr grå himmel og kald luft.)

– Det høres idiotisk ut når jeg snakker om det nå. Men tanken var å skape noe som kunne samle folk. Jeg ville skape lukta og lyden av Lerkendal, og kanskje døyve smerten for noen. Savnet.

Stilson hadde en idé, men han var ikke heller sikker på hvor god den var. Ikke før han ringte sin skuespillervenn Hans Petter Nilsen.

– Jeg sa til Hans Petter at «nå skal jeg pitche deg den dummeste ideen du har hørt. Jeg har begynt å skrive på første serierunde». Rosenborg-supporteren Nilsen ble gira. Pål André Helland, hovedpersonen i første episode, første serierunde, var også positiv. Og Rosenborgs medieavdeling. Konseptet «Søndag kveld på Lerkendal» var født.

«Alt som kan holde kjærligheten varm», var Hellands reaksjon. Han stilte villig opp og svarte på Stilsons spørsmål.

Ikke sånn heller. Selv om det ikke var folksomt på Intility i fjor høst, blir det enda tristere i år. Foto: Audun Braastad/NTB scanpix

Den første kampen. Hjemme mot Brann, for det var slik vi skulle starte. Søndag 5. april, hjemme mot Brann. Foran mange tusen trøndere på Lerkendal, nysgjerrige og spente trøndere som ville vite om laget hadde noe annet å vise oss enn det gråe og triste vi måtte se på i fjor.

Pål André Helland avgjør kampen, og jeg satt foran datamaskinen min og jublet. Før det hadde jeg vært rørt av beskrivelsen av Hellands forberedelser, av hvordan vinteren har slettet alt som var så vanskelig i fjor, som et hviskelær. Av musikken, og av lydbitene fra Lerkendal. Men kanskje aller mest av historien om barnehjemsgutten Daniel, som motvillig bruker sesongkortet han har fått av institusjonen og går på Lerkendal for aller første gang. «Selvfølgelig det billigste kortet», tenker Daniel, det er alltid sånn, og dermed ender han opp på «Øvre øst», sammen med de syngende supporterne i supporterklubben Kjernen.

Daniel er sint. På verden, på seg selv og på den «feite fyren» som står ved siden og gauler. Men han tar imot pølsa den feite fyren byr ham i pausen, og skjerfet, og før han vet ordet av det står han der og klemmer sidemannen han har tenkt så stygt om idet Pål André Helland scorer 2-1-målet langt på overtid.

De fire kampene Stilson rakk å skrive er alle bygd over samme lest. Vi følger en spiller og en publikummer. Pølsa er med i hver eneste episode. I hjemmekampen mot Molde følger vi det unge talentet Edgard Tagseth, som kom hjem til Trøndelag i fjor høst etter et opphold i Liverpool. Tagseth scorer kampens eneste mål og blir utvist, og på tribunen spiser en ung student pølse i pausen selv om hun er vegetarianer. Alle andre steder enn på Lerkendal.

Mot Vålerenga i femte serierunde er det en sliten Tore Reginiussen som er hovedperson. Han er umotivert og slapp i første omgang, som ebber ut med at Oslo-laget leder 0–3. Uhørt. På tribunen sitter Peder, pappaen til Eivind, og fortviler. Det er Peders siste kamp på Lerkendal, han skal dø nå. Kreft. Der Peder før pleide å holde den lille, svake barnehånda til Eivind i den sterke hånda si, er rollene nå byttet. Det er Eivind som må lede pappa på plass med den sterke voksenhånda si. Eivind er mutt og lei, fire år med sykdom har gjort mye med forholdet. Det er så mye usagt, så mye sorg. Og nå leder Vålerenga 0–3 på Lerkendal. Så får Peder en pølse, og lukter på den. Han holder den helt opp i nesa, og endelig, for første gang på altfor lang tid, kan han kjenne lukt. På banen feier Rosenborg over gjestene, og kampen ender 3-3, etter en scoring av Reginiussen helt på tampen.

Jeg var på gråten under hele episoden. Tore Reginiussen var forbanna midtveis, men da han ringte Stilson etter endt episode, var han fornøyd. Til Rosenborgs egen mediekanal fortalte RBK-kapteinen at han var på vei hjem til Stilson i pausen.

Sånn har jeg fått dagene til å gå. Fiktive kamper, intervjuer med Rosenborg-spillerne om kamper som ikke ble spilt i virkeligheten. Jeg har ikke orket å benke meg foran tv-en med pilsen for å se om igjen Rosenborgs beste kamper i Champions League på Viasat. Jeg har vist eldstemann så mange opptak av kampene at jeg ikke så behovet.

Min med-Rosenborg-supporter Anders Kibsgaard gikk lei av gamle kamper allerede tidlig i april. Han hadde jo også sett dem så altfor mange ganger før. Den siste måneden har han, etter at tysk Bundesliga startet opp igjen i midten av mai, holdt seg våken ved å speide på «det som kommer til å bli Eliteseriens beste spiller» når han kommer hjem til Trondheim om noen uker. Til den som ikke har fulgt med: Vi snakker selvsagt om Per Ciljan Skjelbred her, Rosenborg-produktet som har spilt i Tyskland i ni år.

Ikke engang sånn. Molde feirer gullet i fjor foran trist lite folk på Aker Stadion. Foto: Svein Ove Ekornesvåg/NTB scanpix

Knut Gjerseth Olsen, derimot, har sett «noen timer» med Viking på YouTube. En kveld satt han alene hjemme og så Viking-Chelsea, en Europacupkamp fra 2002 som Viking vant 4-2, med pils i hånda og medsupporterne i Viking Oslo på headset.

«Nå og da glemte jeg hvor jeg var. Da kampen var over, tok jeg av meg headsettet, og stua var tom og stille og alt var trist igjen», sier han.

Godset-Tandberg har ikke fulgt med i det hele tatt. «Denne situasjonen er for meg som et litt kjipt avstandsforhold som er lettere å takle hvis man konsentrerer seg om noe annet», er forklaringen. Vålerenga-mannen Aslak Borgersrud vet ikke hvor nær laget hans var å snike seg til tre poeng på Lerkendal i Stilsons fantasi. Han har brukt tida på å leve seg inn i en egen fantasi om at Osame Sahraoui, stortalent i Oslo-klubben, skal bli den nye Luka Modric [midtbanespiller i Real Madrid, en av verdens beste over mange sesonger, journ.anm.] i høst.

Anne Herstad har satset på sang. Allsang i familien av Bodø/Glimt-sangen. «Ungene har hoppet i sofaen og perfeksjonert delen der vi besvimer av det gode spillet til Glimt». Og i Bergen har Magne Juuhl lest om koronaviruset.

Det hersens koronaviruset, som stjal alt fra oss. Til og med fotballen vår. Nå får vi den tilbake. Men ikke helt, ikke på ekte.

Vi har sittet alene. Det er ikke sånn man ser fotball. Det skulle vi løse, guttene mine og jeg, til 16. mai-kampen. «Guttene mine» er ikke mine sønner i denne sammenhengen. Jeg snakker om oss som pleier å gå på pub sammen for å se Rosenborg spille, trøndere i eksil i Oslo som samles som vi alltid har gjort selv om årene går og kiloene samler seg på feil steder på kroppen.

Det var «Søndag kveld på Lerkendal» med studiosending med gamle klubblegender før kampen, og vi hadde alle lastet ned enda en ny app for å kunne videosamtale. Og så satt vi der, med bråkende barn og sure damer i bakgrunnen og en øl i hånda, og hørte på Hans Petter Nilsens opplesing av Michael Stilsons tekst. Helt stille, alle mann. På skjermen kunne jeg se de alvorlige ansiktene til Anders og Anders, til Thomas og Tølløv og Kristian og Jan-Martin, og...

Det var … selsomt. Vi gjorde som best vi kunne, og vi gjorde som vi alltid gjør: Vi drakk øl og fulgte en Rosenborg-kamp sammen. Men vi var helt stille. Ingen kjappe kommentarer, ingen rasende utrop, ingen jubelbrøl. Ingen klemmer og ingen dårlige spøker om hvor det er blitt av håret mitt eller om høyvannsbuksene til Anders.

Men sånn. Det kommer ikke til å sitte noen på setene på Intility i Oslo. Foto: Gorm Kallestad/NTB scanpix

Jeg vet ikke hvor lenge de andre kunne ha holdt ut, kanskje ville de sitte der som lys hele kampen gjennom, bare avbrutt av turer til kjøleskapet og til husstandens toalettfasiliteter. Selv klarte jeg ikke mer etter rundt sju minutter, og foreslo at vi skulle skru av Stilson / Nilsen og bare prate skit. Vi hadde jo likevel ikke sett hverandre siden siste kamp i fjor høst, de fleste av oss. Og hvem vet når vi skulle få se hverandre igjen. Selv ikke Stilsons tekster, hadde vi funnet ut, funket i fellesskap.

Og det er nettopp det fotballen er. Et eneste stort fellesskap. I alle fall for Michael Stilson, det er derfor han er like opptatt av å beskrive livet på tribunen som spillet ute på banen.

– Det er jo fellesskapet man savner. Den unike, kollektive energien, sier han under den kalde, trønderske vårhimmelen.

– Både for spillerne og supporterne handler fotball om fellesskap. Det finnes noe mer her enn 4-3-3 og høyt press.

16. mai-kampen var den siste han skrev. Det var ingen grunn til å fortsette etter at det ble klart at sesongen faktisk vil bli spilt.

Han har hatt det gøy underveis, «dritartig».

– Prosjektet fylte et tomrom også for meg. Fotball er kollektivt, og det er sanselig. Det er det som er opplevelsen. Det er en grunn til at vi husker Rosenborgs store år i Champions League [fra midten av 1990-tallet og et lite tiår framover, journ.anm.] som flomlys og dugg i gresset. Det er sanseinntrykket som gjør at det skiller seg ut fra de andre, mer vanlige kampene.

Fillip på ett år leker med vann en liten meter unna pappa, lenger unna journalisten. «Pippo», som pappa kaller ham, etter Filippo «Pippo» Inzaghi, den italienske målsniken som spilte sin ball på 1990- og 2000-tallet.

Verden er såpass tilbake på hengslene at vi kan snakke sammen ansikt til ansikt, men «Pippo» må holde trygg smitteavstand til den besøkende mannen. Såpass på hengslene at vi snart, endelig!, får norsk fotball igjen. Om tre dager nå! Men uten folk på tribunene. Tomme tribuner, ingen lyd, ingen ansikter. Ingen klemmer og kollektive brøl.

– Jeg tenker at det kan bli spennende. Vi må finne nye måter å se fotball på. Skape nye fellesskap, sier Stilson.

Det er slik det vil se ut. Ingen på tribunen, ingen lyd. Ingen klemmer. Bildet er fra Rosenborgs siste treningskamp før seriestart. Foto: Ole Martin Wold/NTB scanpix

– Og så har jeg hele veien tenkt at folk vil strømme til stadion igjen når vi endelig slipper til. Som etter krigen, har jeg sett for meg.

– Men så har jeg pratet med folk som ikke er like overbevist om det. Mange har jo nå opplevd et liv uten kamper på Lerkendal søndag kveld. Og det har kanskje vært mindre vanskelig enn de så for seg?

Kan verden være et så vondt sted at det fellesskapet alle vi fotballsupportere drømmer om ikke kommer tilbake? Er drømmen om et fullsatt stadion like mye en fantasi som de fantastiske kampene som ble spilt på Lerkendal i Michal Stilsons drømmeverden?

– Jeg tror sesongen blir rar. Det blir en spennende opplevelse. Og hva skjer når det er over? Gjenoppdager vi gleden av fellesskap og kamp? Eller blir det slik at vi vil være tilfreds med å få tilgang til kampene rett i lomma?

Stilson bare stiller spørsmalene, han har ikke svar. Ikke han heller. Jeg merker at jeg grøsser ved tanken.

Godset-supporter Henrik Tandberg gleder seg til seriestart, folk på stadion eller ei. «Helt ekstremt enormt». Han forteller om et engasjement som har dalt de siste årene ettersom han har blitt eldre og det har blitt mindre pils og synging på stadion. Men nå! «Nå vil til og med borte mot Start på TV føles som semifinalen mot Odd i cupen i 2010. Fatter’n har ordna ny dekoder på hytta, så da blir det vafler og eliteserie i hele sommer».

Glimt-Herstad har det på samme vis. «Nå ser jeg fram til første avspark og jeg er sikker på at høsten, den blir gul!»

Også Viking-supporter Knut Gjerseth Olsen har blikket rettet mot 16. juni. «Livet er litt tomt nå, uten Viking og uten Viking Oslo. Jeg gleder meg så mye at jeg en gang i timen sjekker lokale medier for info om hvorvidt de snart skal direkteoverføre en Viking-trening».

Anders Kibsgaard vet ikke hva han skal tenke. «Jeg gleder meg, men ikke helt vilt», forteller han. «Forhåpentligvis endrer det seg med festfotball fra Rosenborg i første seriekamp». Men han vet: fotball uten publikum er trist. Han tror sesongen vil bli regnet som en ikke-sesong. «Jo da, Molde/Rosenborg vant, men det var jo koronaåret».

I mangel på ekte vare, har mange foreldre måttet ta til takke med å se sine egne barn spille fotball i vår. Foto: Jessica Allande

Aslak Borgersrud, mannen som er så sosial at han har brukt koronatiden på å skrive en sang som heter «Hei du, jeg savner deg», er enda mer avmålt. Han savner sitt Vålerenga, men mest savner han livet rundt. Fellesskapet.

«Jeg gruer meg egentlig til serieåpning. Jeg vil delta! Være med. Brøle! Det er som å gå i 1. mai-tog på internett. Bedre enn ingenting, men tross alt ikke ekte».

Magne Juuhl i Bergen tar den enda lenger.

«Komprimert serie utan publikum er ikkje så interessant. Vonar at Brann ikkje vinn serien eit slikt år. I ein så kjip sesong er det einaste rimelege at Molde vinn».

Og jeg? Jeg prøver å fortelle meg selv at jeg gleder meg som en unge til klokken seks tirsdag ettermiddag og første kamp på Lerkendal. Første kamp på ekte, ikke i Stilsons fantasi.

Men uten folk? Uten venner og gamle fiender på plass på Lerkendal i Trondheim og meg på pub med guttene mine i Oslo?

«Sesongen blir rar». «Ikke ekte». «Ikkje så interessant». Jeg kunne legge til «trist». «Tomt», «en liksom-opplevelse». Men også: Bedre enn ingenting. Bedre enn koronavåren 2020.

Om tre dager er vi gang, på et vis. Heia fotball! Og selv om Magne Juuhl har helt rett i at dette er en kjip sesong å vinne, er det tross alt fotball. Norsk fotball! Heia Rosenborg!

Les også: Da sønnen levde mellom liv og død i respirator, ba den nye forsvarssjefen til Gud hver kveld