It’s okay to eat fish because they don’t have any feelings.

Kurt Cobain

Det koker i ventemerdene utenfor slakteriet. En og annen fisk spretter til værs i den flytende ringen før den dukker ned i noten. Er den glad? Er den stresset? Rister den av seg plagsomme lus? Ingen vet med sikkerhet hvorfor laksen hopper. Kanskje er det bare et behov den har. Fisken har ikke spist på flere dager. Måltidene er kuttet ut for at kjøttkvaliteten skal bli best mulig. Det er like før laksen skal sendes til slakteriet. To år i menneskenes varetekt er over. Hva føler den nå? Har den levd et godt liv?

Det er ikke bare i merdene det koker. I avisspaltene og på sosiale medier pågår det en svært opphetet debatt om norsk oppdrett. Laksefiskerne er rasende fordi havbrukerne fremdeles ikke greier å holde styr på alle husdyrene sine. De mener lukkede anlegg er den eneste holdbare løsningen hvis man skal greie å stoppe rømming og spredning av lus. Oppdrettsnæringen får også stadig kjeft for sine utslipp av miljøgifter. Men denne saken skal handle om laksens liv. Vi dro til Byrknes i Gulen kommune for å se på hvordan laksen lever og dør i menneskenes forvaring.

– Jeg synes også det er vanskelig å forstå en fisk. Men jeg er veldig god på fisk. Jeg ser om den har det bra. Jeg leser atferden. Har ikke fisken det bra, blir det ingen forretning. Det er en klar sammenheng.

Ola Braanaas har levd tett på laksen i over 30 år. Oppdretteren er en frittalende kunstnersjel og mangemillionær. Han er direktør og eneeier i Firda Seafood som produserer 150 tonn laks. Hver dag. Det tilsvarer 600.000 middagsporsjoner. I ungdomstiden vanket Braanaas i radikale miljøer, var kommunist og spilte i punkband. I dag brenner han for å øke norsk produksjon av laks. Da Braanaas startet opp med smoltproduksjon på midten av 80-tallet, var ikke dyrevelferd noe stort tema. Næringen var fremdeles i sin spede begynnelse med mye prøving og feiling. Oppdretterne brukte enorme mengder antibiotika for å bekjempe sykdom og det var store problemer med misdannelser. I dag har næringen god kontroll på bakterieinfeksjoner og det brukes lite antibiotika. Men bruken av legemiddel mot lakselus har vært økende. Braanaas er skråsikker på at næringen vil løse problemet om kort tid. Men lukkede anlegg på land har han ingen tro på. Han mener det vil føre til enorme inngrep i naturen og et energiforbruk som ikke er forenlig med bærekraft. Dyrevelferdsforskere mener det er lite som tyder på fisken vil få et bedre liv i lukkede anlegg. Hensynet til villaksen kan med andre ord gå utover velferden til den tamme laksen.

Oppdrettslaksen er beskyttet av Dyrevelferdslovens §3, hvor det heter: «Dyr har egenverdi uavhengig av den nytteverdien de måtte ha for mennesker. Dyr skal behandles godt og beskyttes mot fare for unødige påkjenninger og belastninger.» Men hvordan kan havbrukere som Braanaas vite hva slags behandling laksen vil ha? Og hvordan ser en oppdretter på det å holde et dyr i fangenskap? Braanaas mener han driver med noe av det viktigste et menneske kan gjøre: Produsere mat til verdens befolkning. Det lærte han av sine foreldre. Og det står han for i dag. Braanaas synes det er vanskelig å snakke om følelser – fiskens følelser.

– Følelser er så abstrakt. Smerte er konkret. Når jeg holder en laks eller yngel i hånda, så står jeg ikke i timevis og reflekterer over det livet, jeg gjør ikke det. Men vi har en større forpliktelse overfor dyrene som vi holder i fangenskap.

Bikkja til Braanaas kommer bort for å hilse. Hjemme på sin private øy har oppdretteren villsau. Han har alltid interessert seg for dyr. I barndommen fanget han villfisk og fôret den opp i et akvarium. Oppdretteren er klar på at fisk er et dyr, et dyr som er mye mer komplisert å håndtere enn en sau eller kylling.

– Et kyllingliv tar slutt etter tre uker. En laks må mates i to til tre år før den er slakteklar. Det er vår herre som bestemmer hvor raskt den vokser.

Er det for kaldt i vannet vokser laksen saktere. Men høy temperatur er heller ikke bra. En varm sommer kan bety mer lus og sykdom.

– Det som er godt for mennesker, er ofte ikke godt for fisken.

Oppdretteren mener det er et naturlig hierarki på kloden, der menneskene står på toppen av næringskjeden.

– Vi bruker naturen, vi høster av naturen. Det har vi alltid gjort. Vi er både planteetere og kjøttetere. Det er bare å se på tennene. Vi er som grisen, vi spiser alt.

Før vi går inn i slakteriet, spør vi om han har like sterke følelser for fisken som han har for andre dyr.

– Jeg har mer empati for bikkja mi og sau enn for en fisk. Det har vel å gjøre med den kulturelle betydningen disse dyra har hatt. Ting blir litt annerledes når man skal ta hånd om 5–6 millioner individer. Du får ikke den samme kontakten.

Følg Dagsavisen på Twitter og Facebook!

Vi har kommet oss gjennom slusene og står inne i det topp moderne slakteriet. Braanaas tar oss med til stedet der laksen blir bedøvet med elektriske støt. Tidligere ble det brukt gass, noe som førte til et svært høyt stressnivå hos fisken. Det kunne ta flere minutter før laksen svimte av, og det forekom ofte at den ikke var skikkelig bedøvet før bløggingen startet. Braanaas har ingen betenkeligheter med å vise oss slakteriet, slik mange kjøttprodusenter har.

– Avliving er ikke en hyggelig ting, men det er en del av virkeligheten – en virkelighet vi har fjernet oss fra. Nordmenn kjøper vakuumpakket indrefilet – og ser med avsky på prosessen som skjer i forkant.

Braanaas tror ikke laksen har det fælt før den avlives.

– All håndtering av fisk medfører stress. Men jeg tror ikke en fisk eller kylling reflekterer så mye over hva som skal skje. Mest mulig fred og ro er bra for fisken i alle livets faser.

Laksen får stressreaksjoner ved all forflytting. Når den settes ut i sjøen kan det ta mange dager før den begynner å spise.

– Fisken er som oss. Jeg blir også stresset hvis jeg plutselig må oppholde meg blant fremmede på IKEA.

Vi blir stående og se på fisken mens den tømmes for blod.

– Blod skaper vemmelse, men dyr avlives, det er sånn det er. Jeg har ikke noen iboende sadisme i meg. Jeg forsøker å behandle fisken nennsomt, sier Braanaas.

De siste tiårene har det kommet mye forskning som viser at fisk er i nær slekt med mennesker. Den amerikanske vitenskapsmannen Neil Shubin har dokumentert at menneskets anatomi kan føres tilbake til en forhistorisk fiskelignende skapning, Tiktaalik. Ved å undersøke fossilene fant han blant annet ut at finnene til den fiskelignende skapningen var slående like menneskehender. Hvis vi godtar Shubins evolusjonsteori, er vi alle i slekt med fisken. Det er likevel nærmest umulig for et menneske å forstå hva som foregår inni hodet på en fisk.

– Vi føler at vi stirrer inn i noe tomt fordi kroppene våre er så forskjellige. Vi mennesker kan ikke helt få tak på dette vesenet.

Denne uka lanserte Marianne Elisabeth Lien boka «Becoming salmon», som er den første etnografiske studien av oppdrettsnæringen. Lien er professor i sosialantropologi ved Universitetet i Oslo. Hun mener vi står midt i en revolusjon innenfor husdyrhold og at laksen fremdeles er i en tilblivelsesfase.

– Vi har gjort laksen til et tamdyr på utrolig kort tid. Det som skjer er en ny omdreining i menneskets domestiseringshistorie – en historie som begynte for 10.000 år siden. I et historisk perspektiv blir oppdrett veldig interessant.

Under arbeidet med boka gjorde hun feltarbeid på ulike oppdrettsanlegg i Norge sammen med briten John Law, som er en kjent forsker innenfor teknologi- og vitenskapsstudier. Forskerne ville kjenne på kroppen hva det vil si å håndtere laks og jobbe på et havbruk.

– Jeg har fått en dyp respekt for dem som driver med oppdrett. En som starter med kyr kan hente kunnskap fra en mange tusen år lang tradisjon. De som begynte med laks visste nesten ingenting. I dag er oppdrett en av de få lønnsomme matproduksjonene vi har i Norge. Det i seg selv er kjempeimponerende.

Under feltarbeidet gjorde hun seg mange tanker om hva slags liv laksen lever, men å komme innpå fisken var alt annet enn lett.

– Når laksen møter oss er den enten halvdød eller bedøvet. Det gjør at forholdet mellom mennesker og fisk må bli forskjellig fra annet husdyrhold. Det er også vanskelig å forholde seg til laks som et individ fordi det er så mange av dem.

Hun sammenligner en laksestim med en biesverm.

– Jeg har kommet litt nærmere innpå laksen, men det er ikke så lett. Laksen unndrar seg på en måte menneskers kontroll. Den holdes riktignok stort sett på plass innenfor merden, men vi vet lite om hva som egentlig foregår der.

Lien har brukt mye tid på å sette seg inn i hva forskningen sier om laksens følelsesliv.

– Forskningen på dette området er fremdeles i sin begynnelse. Det er mye famling, og det er stadig en viss uenighet blant biologer om hvorvidt fisk kan føle smerte. I Norge har tvilen nylig kommet fisken til gode ved at den defineres som et husdyr gjennom Lov om dyrevelferd. Det gjør den ikke i USA, sier Lien.

Arve Nilsen, veterinær ved Veterinærinstituttet, har jobbet med oppdrett og fiskehelse i en årrekke. Han forteller at det å snakke om fisk som et hvilket som helst annet husdyr har vært kontroversielt inntil ganske nylig.

– Både innen vitenskapen og vår alminnelige omgang med dyr har vi vent oss til å nedvurdere dyrenes intelligens og følelsesliv. En viktig årsak til det kan være at vi skal begrunne eller tolerere hvordan vi behandler dem. I dag er det stor grad av konsensus om at fisken har den nødvendige hjernekapasiteten til å registrere og oppfatte smerte og at den har et følelsesliv som den deler med de fleste av skapningene vi omgås.

Nilsen gjør det klart at det trengs mye mer forskning på fiskehelse.

– Ofte vet vi ikke engang hvilke spørsmål vi skal stille når vi skal finne ut om fisken har det bra eller dårlig.

Han mener likevel at oppdrettsnæringen har kommet langt, og mye lengre enn den tradisjonelle fiskeindustrien.

– Tenk på bruken av trål eller garnfiske, der fisken kveles under vann. Det er sannsynligvis barbariske greier. Fiskere som bruker slike fangstmetoder har liten anledning til å slå på empatien overfor fisken. Og hvorfor synes folk flest at det er uproblematisk, ja nesten heroisk når laksefiskere utstyrt med kostbart fiskeutstyr drar opp fisk som er helt utmattet av smerte og stress etter en lang og hard dragkamp ute i elva?

Selv om han mener at oppdrettsnæringen gjør mye når det kommer til dyrevelferd, er han ikke udelt positiv til at produksjonen skal økes.

– Jeg synes det er et generelt problem i alt dyrehold at vi gjør animalsk protein til en lavprisvare. Alle må ikke spise laks eller kylling tre ganger om dagen.

Nilsen har tilbrakt utallige timer sammen med laksen. Han synes livet nede i noten ser noe ensformig ut, men vil ikke konkludere med at det er et dårlig liv.

– Hvis ville dyr som rev eller isbjørn sperres inne, vil de ofte gå hvileløst fram og tilbake for å holde fortvilelsen i sjakk. Men fisk har andre behov, og vi tror nok at å svømme og spise oppfattes som positivt. Dessuten har vi avlet fram en ny fisk som lever i og er tilpasset et kunstig styrt miljø. Den er ikke vill. Men helt sikre på hvordan den har det, kan vi ikke være.

Dyrevernsorganisasjoner mener det er umulig å gi husdyr i fangenskap et godt liv fordi dyrene ikke får utfolde seg naturlig. Professor Marianne Elisabeth Lien er uenig. Hun mener at mennesker og dyr lever i et skjebnefellesskap, og at det ikke går an å snakke om et naturlig miljø for husdyr som har vært temmet i tusenvis av år. Hun problematiserer også det skarpe skillet mellom vill og tam laks. Ifølge Lien var det først på 60-tallet at man begynte å snakke om villaks.

– I boka siterer jeg en runeskrift fra vikingtiden: «Eiliv Elg bar fisk i Raudsjøen.» Han bar kanskje yngel opp til en sjø. Arkeologiske utgravinger i USA har vist at det ble bygget steinformasjoner i lakseelver for å holde fisken fanget. Det er naivt å tro at mennesket ikke har tuklet med laksen tidligere. På 70-tallet ble det produsert masse yngel som ble solgt til kraftverkene, og spredt over hele kysten, sier Lien, som understreker at endringene som skjer i dag likevel er mye større og har uante konsekvenser.

– Men det at vi har grepet inn i laksens livssyklus har påvirket genene til laksen lenge før vi begynte med oppdrett.

En viktig del av bokprosjektet har vært å se på hva som skjer når fisk plutselig blir omdefinert til å være et dyr. Hva gjør menneskene, da? Og hvorfor ble velferd en naturlig del av det å jobbe med fisk?

– Jeg tror endringen av dyrevernslovgivningen har å gjøre med at vi har gjort fisken til et husdyr. Hvis laksen lider, så lider den ikke alene, men sammen med oss.

Under feltarbeidet opplevde hun på nært hold hvordan humøret endret seg blant de ansatte da store mengder fisk døde ved et anlegg på grunn av sprengkulde. Hun var også med på fiskevelferdskurs der de ansatte måtte tenke gjennom hvordan de kunne gjøre livet til fisken bedre. Da kom det opp en rekke kreative løsninger som ingen hadde tenkt på før.

– Jeg synes det er en fantastisk utvikling at man har fått en bevissthet rundt hvordan fisken har det. Jeg har aldri hørt fiskere som drar trål reflektere over velferd på samme måten.

Veterinærinstituttets fiskehelserapport er ingen lystig lesning. Den viser at oppdrettsnæringen har store problemer med lus, sykdom og rømming år etter år. Lus blir sett på som en av de største dyrevelferdsutfordringene i dag. Mange av dagens avlusningsprosedyrer medfører en stor risiko for dødelighet og nedsatt fiskevelferd, forteller Lars Helge Stien, forsker ved Havforskningsinstituttet. De som jobber med velferd og fiskehelse er derfor opptatt av å finne nye metoder for å bekjempe lus. Stien har vært med å teste ut snorkelmerder. Dette er merder hvor det er et tak på et gitt dyp som holder laksen unna vannet der det er flest luselarver. I merdene som er testet ut, kan laksen svømme opp til overflaten i en lusetett gang og gulpe luft inn i svømmeblæren for å opprettholde sin normale atferd.

– Snorkelmerder har vist en reduksjon i lusepåslag på hele 99 prosent i de dypeste snorklene, sier Stien.

I dag registreres ikke fiskevelferd i oppdrett systematisk. Men oppdretterne er forpliktet til å rapportere dødstall hver eneste dag. For forskerne som jobber med velferd er dødelighet en viktig indikator på hvordan fisken har det. Stien synes det er vanskelig å definere hva som er god dyrevelferd.

– Noen mener at hvis dyrene har det mest mulig som i naturen så er dyrevelferden bra. Men ville dyr kan være under konstant press fra predatorer, ha vanskelig for å finne mat og generelt ha en tøff tilværelse. Vi tar utgangspunkt i at velferd er hvordan individet selv opplever tilværelsen, og at et individ som mestrer omgivelsene har god velferd.

Forskeren forteller at det er mye som tyder på at laksen er på god vei til å bli et husdyr.

– Vi ser i dag at villaks som blir holdt i merd er mye mer sky og har en sterkere fluktrespons enn oppdrettslaks. Dette tyder på at oppdrettslaksen er i ferd med å bli til et husdyr, og ikke lenger er et vilt dyr i fangenskap, sier Stien.

Sosialantropolog Marianne Elisabeth Lien ser på oppdrett som et gigantisk eksperiment der mye kan gå galt.

– Å drive med oppdrett er som elvepadling. Man kan ha intensjoner om kontroll, men det er usikkerhet hele tida. Likevel går det rundt på et vis, men alt er mye mer skjørt enn de fleste er klar over.

Lien synes dagens debatt om oppdrett blir for unyansert.

– Hvis vi mener at det er greit å ha husdyr, noe jeg gjør, så kommer ikke denne næringen nødvendigvis dårligere ut enn annet husdyrhold. Jeg savner et mer helhetlig perspektiv i den opphetede debatten rundt oppdrett.

Lien måtte selv håndtere mye død fisk da hun jobbet ute på anleggene.

– Ja, det er en del av det. Men hvis man finner fem døde fisk av 50.000 på en dag, så er ikke det så mye. Det er noen syke som dør i Asker kommune også.

Hun har også reflektert mye over hva som skjer når laks forsvinner ut av merdene, såkalt rømming.

– Å rømme betyr vanligvis at man bryter seg ut fra et sted man ikke ønsker å være. Så vidt meg bekjent rømmer ikke laksen etter eget ønske. En rømming skjer stort sett etter menneskelig svikt. Laksen er antakelig forvirret og sulten når den plutselig befinner seg i et miljø der det ikke lenger finnes en yttergrense å svømme innenfor, og der den ikke får mat. Utenfor merdene er den dessuten fritt vilt, og fjernes så sant det lar seg gjøre. Kanskje er det riktigere å kalle den en hjemløs eller fredløs.

På spørsmål om oppdrettslaksen har et godt liv, svarer hun:

– Den laksen jeg har møtt på anleggene er ikke fanget i Hardangerfjorden. Den har aldri vært i en elv. Eggene er klekket på et brett, satt ut i et kar, sluppet i en tank og så ut i merdene. Oppdrettslaksen følger en reise som er utrolig fjern fra villaksens reise. Kanskje har den det i trangeste laget før den slaktes, i slike situasjoner kan det være stressende og kanskje angstfylt å være oppdrettslaks. Men resten av tida ...

Lien stopper opp og spør: Har den det fælt?

– Etter å ha røktet laksen i alle livets faser, klarer jeg ikke å se at oppdrett er forferdelig. Laksen er innmari sulten, og får innmari mye mat. Det trenger ikke være et fælt liv. Men jeg kan selvfølgelig ta feil.

– Det er bare å surre fast nyrene!

Båten slår mot bølgene. I det fjerne skimter vi flammen på Mongstad. Ola Braanaas styrer båten mot beitemarkene i den blå åkeren og stopper ved en av merdene. Det rasler i rørene. Pellets pumpes ut. Vi ser stimer av fisk under vann. Braanaas stirrer på overflaten. Det er der han kan lese om fisken har det bra. Hvis laksen står og venter på fôret, er det et tegn på at den ikke er stresset.

– Det ser bra ut, sier han.

Vi blir stående og se ned i merden. Braanaas synes det er bra at dyrevelferd blir diskutert, men av og til synes han fisken tillegges for mange menneskelige egenskaper.

– Det er forskjell på mennesker og fisk. Jeg tror mange er enig med meg i det. For store deler av verdens befolkning handler det om å skaffe seg mat for å overleve. Vi tenker på fiskens følelser – fordi vi har råd til det. Andre steder i verden sulter små barn – det er forferdelig. Det er viktig å tenke på dyrevelferd, men det er ikke det viktigste.

Laksen har gitt mange arbeidsplasser i Gulen. Det er barn på skolen og butikken har overlevd. Braanaas har brukt noe av lakseformuen til å pusse opp det gamle handelsstedet Skjerjehamn, der det i dag er stor aktivitet. Like ved handelsstedet står den gigantiske statuen av kong Olav, laget av Knut Steen. Braanaas kjøpte statuen da Oslo kommune ikke ville ha den. Laksekongen har også startet Utkantfestivalen som er blitt en årlig begivenhet. For oppdretteren må bærekraft og dyrevelferd veies opp mot alt næringen gir tilbake til samfunnet. Han mener det er viktig å ha et helhetlig perspektiv, og at de som er kritiske til næringen må spørre seg selv: Hva skal vi leve av? Hva skal vi spise?

Etter 30 år med opp- og nedturer, prøving og feiling, og mange søvnløse netter, er han ikke i tvil om at oppdrett er en næring for framtida. Før vi forlater øyriket, gjentar han:

– Men det blir ingen forretning hvis ikke fisken har det bra.