Bilde 1 av 5
Reportasje

Helten fra torturanstalten i Pilestredet

Dette er historien om en enkel snekker, en innvandrer fra Sverige, som så at barn ble mishandlet og ikke tålte det.

Det er februar 1893. Det er kaldt i byen. I et lite tårnhus i St. Olavs gate 23 ved Pilestredet har den ugifte lærerinnen Johanne Sofie Fougner drevet pikehjemmet sitt som et terrorvelde i 20 år. Her blir jenter fra småbarnsalder og opp i tenårene systematisk mishandlet, nedverdiget og torturert.

Bestyrerinnen, som nå er 63 år gammel og bare går under navnet frøken Fougner, er en dame av borgerskapet, datter av en stortingsmann, søster av en ordfører. Hun er strengt religiøs og overbevist om at det de fattige, foreldreløse jentene trenger aller mest er straff, tvangskjoler og vold. De blir utsatt for vanntortur, slått til blods og systematisk spyttet på. Frøken Fougner anvender oppfinnsomme avstraffelser som leppeklemming og tåtråkking med høye hæler. Jentene blir vekket om natten for å bli mishandlet. Noen får varige men.

Men denne februardagen i 1893 skal bli begynnelsen på slutten for pikenes lidelser. Takket være én mann, den 31 år gamle svenske innvandreren og firebarnsfaren Nils Johansson.

Bakgrunn: Her torturerte Johanne Sofie Fougner jentene hun skulle ta vare på

Snekkerjobb i pikehjemmet

Johansson har snekkeroppgaver på barnehjemmet, og har ved flere anledninger sett jentene få pryl. Han har spurt dem om de ville flytte, men ingen har våget å si noe. Snekkeren har fortalt dem at dersom de trenger et sted å gå til, får de komme til ham. Så hender det endelig. Denne februardagen. At 16 år gamle Alma Kristofersen blir den første jenta som rømmer til snekkeren. Alma har bodd på pikehjemmet siden hun var liten.

Deretter begynner Nils Johansson en kamp mot frøken Fougner, først i det stille, før han til slutt velger å anmelde henne. Han lykkes også med å få avisene Social-Demokraten og Aftenposten – med hjelp fra blant andre Bjørnstjerne Bjørnson – og til å skrive om grusomhetene i det som senere ble døpt «Torturanstalten i Pilestredet». Allerede samme høst, i november 1893, må frøken Johanne Sofie Fougner møte i retten tiltalt for mishandling av sju barn.

Les også: Redvald Larssen var vokter av byens lov og moral

Organiserer flukt

Pål Hansen er møbelsnekker Johanssons oldebarn. Sammen med søsteren Ellen Hansen og lillebroren, forfatteren Erik Fosnes Hansen, er han vokst opp med fortellingen om oldefaren som reddet de arme jentene fra Frk. Fougners torturanstalt.

– Bestemor fortalte historier fra barnehjemmet fra jeg var en 5–6 år, husker Hansen.

– Oldefar skjønte fort at mange på barnehjemmet ikke hadde det godt. Han fikk de eldre unga i prat og fikk avtalt med dem at han skulle hjelpe dem med å rømme på natta. Barna fikk komme hjem og bo en tid i familiens leilighet.

Kort etter at Alma rømmer til snekkerfamilien på østkanten, tar nemlig snekker Johansson og kona Anna til seg to andre jenter fra hjemmet, Janna og Olga Olsen. Utpå våren flykter også Ingeborg Kristiansen til familien Johansson.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Oldefars rettferdighetssans

Nils Johansson ble født i 1862 i Malmöhus län i Sverige, det som i dag heter Skåne, og utvandret til Norge som meget ung mann.

22 år gammel gifter han seg med den nesten 17 år eldre Anna Jansson fra Värmland i Trefoldighetskirken midt i Kristiania. Han arbeider som snekker, er etter sigende meget dyktig i jobben og klarer seg godt.

Nils og Anna får først en sønn, så tre døtre, som vokser opp i Kjølberggata og Schweigaards gate øst i byen. Den eldste av døtrene er Olga Kamilla Josefine, født i 1884. Hun blir søsknene Hansens bestemor.

– Bestemor fortalte historier om hva jentene hadde opplevd, at frøken Fougner stengte jentene inne i et kott over flere dager uten mat og drikke. Kan du tenke deg! Da de slapp ut ga hun dem nebbebad. Det er jo noe som ligner veldig på torturmetoden waterboarding i dag. Historiene fra barnehjemmet gjorde et sterkt inntrykk på meg, forteller Pål Hansen.

66-åringen mener oldefarens åpenbare sans for rettferdighet er en arv som fremdeles lever i familien, båret videre fra snekker Johansson av datteren, bestemor Olga.

– Hun tok seg av dem som trengte hjelp. Det var stadig folk som hun tok seg av i leiligheten og som hun hjalp. Jeg husker en gang da jeg ble med faren min på besøk til bestemor hvor pappa sa at det ville være en jente som også skulle være på besøk, og at sånn var det. Jeg ble fortalt at jenta var spedalsk. Jeg kan huske at jeg kunne se sykdommen, selv om hun hadde dratt et sjal langt ned i fjeset. Min bestemor lot henne varme seg i leiligheten, erindrer Hansen.

Fremdeles er det slik, forteller han, etter tre-fire generasjoner, at Hansen-familien har fryktelig lav toleranse for urett.

– Det er rart med det at å hjelpe andre hos en generasjon slår rot i en annen generasjon. Urettferdighet og urett, det kan jeg ikke tåle, sier han.

Pål og søsteren Ellen forteller at bestemoren hadde et kjælenavn på sin far snekkeren, det var Bessa. Det mener begge understreker at hun var veldig glad i ham, for «Bessa høres ut som et kallenavn man kaller gode, snille mennesker».

Les også: Gjaldkeren i Oslo passet på når folk burde legge seg

– Han var den som turte

– Nils Johansson var en mann som gjorde en skikkelig ting. Han var av arbeidsfolk, og jeg tror man sto sammen mot overmakt og misbruk fra borgerskapet. Vi kan jo håpe at vi har arvet noe av hans rettferdighetssans. Vi kan være stolt av vår oldefar, sier Ellen Hansen.

I løpet av etterforskningen i månedene fram mot rettssaken mot Johanne Sofie Fougner senhøstes 1893, kom det fram at frøkenen hadde vært svært nøye med å forsøke å hindre at noe av det som foregikk i St. Olavs gate 23 skulle komme ut. Alt som foregikk innenfor husets fire vegger ble strengt voktet, og kom det familiebesøk fikk de ikke lov til å tilbringe tid alene med barna – frøken Fougner sørget alltid for at en av hennes betrodde ansatte var til stede.

Sammen med seg i driften av pikehjemmet hadde frøken Fougner tre lærerinner og en liten tjenestestab. Ingen av dem varslet politiet eller pressen om grusomhetene som fikk foregå over 20 år.

– Oldefar var bare engasjert hos frøken Fougner. Så kanskje det var lettere for ham å stå imot og ta grep enn for dem som jobbet der. Men han var den som turte å ta affære, sier Ellen.

– Nils Johansson var jo den lille mann i denne historien. Han var innvandrer, fra Sverige, og kom hit som voksen. Han hadde ikke noen høyere utdannelse, og må ha hatt en utpreget rettferdighetssans og et mot. Da han så behandlingen disse barna fikk, hadde han nok ikke samvittighet til ikke å gjøre noe, sier lillebror Erik Fosnes Hansen.

– Blir du stolt?

– Jeg kan vel si at jeg blir stolt på en litt rar måte. Det er en fin tanke at vi har hatt en slik mann i familien, sier forfatteren.

Sendt til Amerika som slaver

I løpet 1893 kom det fram fryktelige historier fra pikehjemmet. Noen var så rystende at retten valgte ikke å feste lit til jentene som fortalte dem. Dette gjaldt flere av de yngre jentene. Men det kom også fram opprørende informasjon om hva som skjedde med de eldste jentene på pikehjemmet.

En sjømann som hadde to døtre som hadde bodd på barnehjemmet, skrev i et innlegg i Social-Demokraten at han fryktet jentene var blitt sendt til Amerika under tvang og høyst sannsynlig solgt som arbeidskraft, som slaver. Mistanken hadde han fått etter å ha møtt en Olava Olsen i Amerika som hadde fortalt ham at hun var blitt utsatt for dette.

Olava Olsen skal ikke ha vært alene, og det at frøken Fougner sendte jenter til andre siden av Atlanterhavet når de nådde en viss alder, bidro selvsagt også til at historier om torturen på barnehjemmet ikke kom ut.

I folketellingen for 1885, er til sammen 21 barnehjemsjenter oppført i husstanden St. Olavs gate 23, sammen med to tjenestepiker, en fru, tre lærerinner og bestyrerinnen Frk. Fougner. Olava Olsen er en av disse jentene. Hun er da 15 år og blant de eldste. Den yngste er Caroline Wigaard. Hun er bare fem år gammel.

Les også: – Nåde den stakkaren som hadde en far som drakk

Dommen

På tampen av 1893 er det blitt kaldt igjen i Kristiania. Frosten kommer tolv dager ut i november måned.

Johanne Sofie Fougner sitter tiltalt bak stort sett lukkede dører, for selv om det er høst og hustrig, er folk i byen på kokepunktet av sinne, og myndighetene er redde det skal komme til større uroligheter om dørene holdes åpne. Sinte ungdommer har allerede forsøkt å ta den 63 år gamle pikehjemseieren. De har ropt og kastet stein på huset hennes.

Frøken Fougner sitter tiltalt etter 41 punkter for grov barnemishandling, under straffelovens kapittel 15, paragraf 9. Men retten konkluderer med at hennes onde gjerninger hadde vært godt ment, og etter en og en halv times rådslagning avsier lagretten kjennelsen: full frifinnelse.

Umiddelbart kan det se ut som den sadistiske bestyrerinnen har vunnet. At jentene og snekker Nils Johansson har tapt. Det er ikke helt slik.

Nils Johansson blir norsk statsborger allerede året etter, og får leve et langt liv i landet. Han får se familien vokse, selv om han mister sin Anna allerede i 1909. Han blir en stadig mer velansett snekker, og skal til og med ha fått oppdrag for kong Haakon VII. Først i 1943 trekker han sitt siste pust. Han blir 81 år gammel.

For gamle frøken Johanne Sofie Fougner er de beste dagene passert. Hun har ingen egne barn og for resten av familien er hun nå en skam. Hun har ingen ære tilbake. Selv om lagretten har latt henne beholde retten til å drive oppdragende virksomhet, gjør hun sannsynligvis aldri det. Kristiania vil ikke tillate det.

– Frøken Fougner ble ikke dømt, men hun ble fratatt alt, konstaterer Pål Hansen, oldebarnet til helten fra Pilestredet.

Johanne Sofie Fougner bare forsvinner.

Innen århundret er omme rives også tårnbygget hun eide, torturanstalten i krysset mellom Pilestredet og St. Olavs gate, hvor hun plagde og mishandlet små og større jenter i 20 lange år.

Fram til hun ble stoppet av en helt vanlig mann med et hjerte og et mot.

Her fortsetter historien:

Eksklusivt intervju fra 1894 med Frøken Fougner: Mitt livs store feil har vært den at jeg trodde at man av barn som ble tatt fra pøbelen, kunne oppdra mennesker. Det har vist seg at det ikke lar seg gjøre

Mer fra: Reportasje