Helt på vidda

Av Wanda Nathalie Nordstrøm (tekst og foto) og Kristine Lindebø (tekst og foto)

– Noen ganger lurer jeg på hva det er jeg egentlig driver med.
Marte Stensland Jørgensen (26) slurper i seg resten av traktekaffen inne på Jergul fjellstue. Det er grytidlig. Hundekjøreren fra Skien har bare sovet et par timer oppå noen bur i en varebil. Om to timer må hun være tilbake i løypa igjen.
– Det er fint også, altså, det bare føles ikke sånn akkurat nå, smiler hun trøtt.
Jørgensen har lagt 128 kilometer bak seg. Ennå gjenstår 350 kilometer i det som er Europas lengste hundeløp. I løpet av de ti siste årene har Finnmarksløpet blitt Nord-Norges største idretts- og kulturarrangement. I Finnmark beskriver folk løpet som et rullende sirkus. Under årets løp stilte 132 kjørere og rundt 1500 hunder til start. I Alta er løpet blitt en del av Borealis Vinterfestival, med konserter, utstillinger, teaterforestillinger og markedsdager. Da startskuddet gikk i Alta, var det fullpakket med folk i sentrum som heiet fram deltakerne med flagg og lykkønskninger.  
– Jeg har tenkt på Finnmarksløpet hver eneste dag siden august. Hver. Eneste. Dag.

Marte Stensland Jørgensen ble hektet på hundekjøring da hun gikk på folkehøyskole i Troms. Ved en tilfeldighet havnet hun på hundekjøringslinjen. Hun glemmer aldri den første turen som fører av et hundespann.   
– Jeg husker at det kriblet i magen og at det var et enormt kick! Det er helt sprøtt. Jeg kjenner rushet gjennom kroppen bare jeg tenker på det.
De siste fem årene har hun bodd på en kennel i Maridalen sammen med Neanana, Bardus, Kobuq, Sayo, Lillefot, Sapian, Juluss og Limpopo. Jørgensen får bo gratis mot at hun passer og steller de sibirske huskyene til hus- og hundeeier Johanne Sundby (63). De to trener hunder sammen og hjelper hverandre på løp. De reiste begge til Finnmarksløpet i 2013. Da var det Sundby som kjørte, og Jørgensen var med som hjelper. I år er Sundby på ferie i Alaska og har overlatt spannet og løpet til Jørgensen.
– Jeg husker så godt den kvelden Johanne sa: «Påmeldingsfristen er i dag, er du helt sikker på at du vil kjøre Finnmarksløpet?» Og jeg svarte: «Ja! Nå er jeg klar.»

Dag Torulf Olsen får jubel når hundespannet legger avgårde. De som skal kjøre 1000 kilometer har hver sin hedersgjest i sleden. Gjesten får sitte på helt til restart på Sorrisniva, 16,5 km fra Alta sentrum.

Det holdt på å gå galt før det hele startet. To dager før løpet får Sayo, en av hundene, kennelhoste. Den smittsomme hundeinfluensaen har tvunget mange kjørere til å trekke seg fra årets løp. En stund tror Jørgensen at hun ikke kan delta i det hele tatt. En mangeårig drøm ser ut til å bli knust.
– Åh, jeg vil dette så jævlig!
Tårene renner og renner. En av medhjelperne gir henne en trøstende klem. De har kjørt åtte hunder opp til Finnmark, helt fra Inni Granskauen hundekennel i Oslo. Kvelden før løpsstart får hun streng beskjed fra løpsveterinærene om å isolere Sayo fra de andre hundene. Hvis noen av de andre viser tegn til hoste, får hun ikke kjøre. Det blir en nervøs natt. Dagen etter står hun på startstreken i Alta sentrum med sju hunder i spannet – én mindre enn de andre kjørerne, men Jørgensen er bare glad og lettet for at hun endelig kan sette av sted.
– I det sekundet jeg tar opp ankeret og løfter bremsen, er alle nerver vekk. Da er det bare å komme seg bort fra showet, kaoset og maset i Alta sentrum – så er det bare meg og bikkjene – aleine på tur.

På en sovesal i Skoganvarre får Marte Stensland Jørgensen hele to timer med søvn. Oda Mortensen Ingstad vekker henne med en mild stemme og oppvarmede Nesnalobber.

Inne på Jergul fjellstue får Marte Stens­land Jørgensen en skive med syltetøy av Oda Mortensen Ingstad. Ingstad og Terje Dietrichson er med for å hjelpe og motivere Jørgensen under løpet. De passer på at hun får i seg nok mat under hvilepausene. Hjelperne som er med under hundeløpet kalles «handlere». De har ikke lov til å røre hundene eller gå inn på depotområdet der hundene hviler. Ingstads og Dietrichsons oppgave er å ta vare på Jørgensen. Jørgensens oppgave er å ta vare på hundene.
Hundene venter i halmen nede på det islagte vannet. De sover ennå i måneskinnet når Jørgensen kommer ned. Men etter noen porsjoner vom og et par biter snackpølser, våkner de etter hvert til liv. Jørgensen gjør klar sleden og tar av hundene pledd og dekken. Hun koser og småprater med hver enkelt – smører poter og ledd, og tar på dem potesokker.
– Det jeg er aller mest redd for, er at det skjer noe med bikkjene, sånn at jeg må bryte og ikke kommer til mål. De kan få skader, bli halte, de kan bli dehydrerte. Det er en ganske stor påkjenning for bikkjene å kjøre et så langt løp. Hvis jeg ikke får i dem mat og drikke, holder de jo ikke hele veien, sier Jørgensen.

I Finnmarksløpet konkurrerer unggutter, bestemødre og proffkjørere i de samme klassene. Jørgensen må gjennom de samme utfordringene som fulltidskjørerne – de som har et langt større apparat rundt seg. Flere av proffene har mange sponsorer, store kenneler og team som følger dem rundt i komfortable bobiler.
– Det er blitt stor forskjell på kjørerne. I dag har de som blir blant de ti–tolv beste, en eller annen proff tilknytning til hundekjøring, sier veteranen Arne Oddvar Nilsen.
Slik var det ikke da det første løpet gikk av stabelen i 1981. Dette året stilte tre kjørere på startstreken. Det var ingen sjekkpunkter. På forhånd ringte arrangørene rundt i fylket for å finne steder de tre kjørerne kunne spise og hvile. Det ble sett på som luksus å kjøpe utstyr – seler og liner lagde de selv. Etter målgang stelte kona til en av kjørerne i stand bankett på kjøkkenet. Nilsen var en av dem som satte det hele i gang.
– De måtte starte oppe på Altaelva for ikke å forstyrre folk med bjeffingen. Det er det jo litt artig å tenke på i dag. Vi ble møtt med mye positivt, men de som ikke likte det vi gjorde, fikk sagt det, sier Nilsen.
Året etter stilte arrangør Arne Oddvar Nilsen selv til start for første gang, sammen med Svein Emaus. Den gang var løpet 30 mil langt. I starten var Finnmarksløpet uglesett av Norges Hundekjørerforbund. Ifølge Nilsen mente forbundet at det var galskap å arrangere et så langt løp.
 – Men vi var så langt unna det etablerte miljøet nede i Oslo, så vi trengte ikke å følge reglene. Vi gjorde som vi ville, sier Nilsen med et lurt smil.
Han husker godt det første løpet han kjørte. Det kom sterk vind, og sporet ble visket ut. Etter å ha lett lenge etter sporet, ble de nødt til å sette opp telt i uværet.
– Da vi våknet om morgenen og kokte oss kaffe, kjente Sven noen riller under teltduken. Vi hadde teltet midt i sporet, ler han.

De siste årene har flere kjørere reagert på at Finnmarksløpet er blitt for kommersielt. Flere vil ha løpet tilbake til villmarka. Arrangøren har lyttet til innspillene. Under årets løp var det lagt inn et eget sjekkpunkt i villmarka, der deltakerne måtte lage maten over et bål og hente vann fra elva. Arne Oddvar Nilsen syns det er bra, selv om han mener årets løp ikke kan sammenlignes med slik det var før.
– Det er mange som synes vi har kommet litt langt unna de opprinnelige ideene. Hva var den egentlige tanken bak? Jo, det var at du skulle på ekspedisjon! Være selvforsynt, ta vare på hundene, alt sånt, sier han.
Men Arne Oddvar Nilsen er glad for folkelivet, kulturarrangementene og alt det andre som skjer rundt selve løpet.
– Vi forsto tidlig at dette løpet hadde potensial til å bli en rød tråd i Finnmark vinterfestival, sier han.
– Det gjør ikke noe med lang mørketid når vi møter lyset og våren med en skikkelig festival!
For politikerne i Finnmark er det blitt viktig å få løpet til deres egen kommune. Det betyr mye både for kulturlivet og næringslivet. Nilsen var ikke bare med på å grunnlegge Finnmarksløpet, han regnes også som «faren» til småspannklassen, den som i dag er med åtte hunder. Han var attpåtil den første vinneren i denne klassen. Nilsen klarer ikke å slutte å engasjere seg i løpet, selv om han nå har lagt opp som hundekjører.
– Skal dette klare å stå på egne bein, må vi gamlingene trekke oss ut. Men om jeg engasjerer meg eller ikke, så går det like bra! Det er jo kjempebra å se, sier han.

Marte Stensland Jørgensen og hundespannet ankommer Karasjok. Hun er solbrent i ansiktet. Ingstad og Dietrichson fikser kyllingsuppe og kaffe på hotellet. Hundene er slitne og legger seg i halmen utenfor hotellet. Jørgensen får seg en time med søvn på en støvete madrass, før hun går tilbake til hundene. Hun tar seg tid til å kose og snakke med hver enkelt av de sju. Selv om de er slitne, blir hundene alltid glade for å se Jørgensen. De slikker henne i ansiktet og logrer med halen.
– For å kjøre langdistanseløp må man være en god leder. Stoler de ikke på meg, stopper de opp i løypa, sier Jørgensen.
På vei ut må spannet kjøre gjennom Karasjok sentrum. Det går fort ned bakken mot pinsekirka, før de bråstopper for å gjøre sitt fornødne.
– Stopper dere og driter i nedoverbakke!? sier Jørgensen litt irritert, men må le av situasjonen.
Løypa svinger videre forbi en bensinstasjon, ut i rundkjøringen, der trafikken dirigeres av militærpolitiet. Nå venter Tanaelva. Etter en lang og ensformig etappe på grenseelva mellom Norge og Finland, kommer Jørgensen til syne ut av den mørklagte skogen i Levajok. Åtte og en halv mil på flatisen har slitt på entusiasmen. Jørgensen får en hjemmebakt sjokoladekjeks hos de frivillige som registrerer ankomsten. Med Jørgensen i seng, diskuterer handlerne Ingstad og Dietrichson om hun kanskje skal få sove litt lenger enn avtalt.
– Det hadde nok vært best om hun hadde tatt den avgjørelsen selv, sier Oda Ingstad.
Terje Dietrichson sjekker værmeldingen på nettbrettet. En storm er på vei, og handlerne konkluderer med at én times søvn må holde.
Jørgensen er oppe og gir hundene mat. Det er stjerneklart, men en vind av halm og snø fyker rundt dem. Limpopo er lei av å løpe og vil ikke spise. Han må gi seg i Levajok. Jørgensen og resten av spannet drar videre mot siste sjekkpunkt.
– Det er nå det begynner!
Med seks hunder igjen, starter hun akkurat tidsnok på ferden mot siste sjekkpunkt. Kjørerne som ligger igjen på Levajok, er blitt værfaste i stormen.

Leder Neanana hviler seg i sola, og følger med på at Jørgensen varmer opp vom- og tørrfôrblandingen.

Jørgensen kommer fram til Skoganvarre i vårsola mandag formiddag. Her er det lagt inn seks timers obligatorisk hviletid. Hunden Juluss må varmes opp. På veien over fjellet er han blitt litt halt på det ene forbeinet og får håndleddsvarmere og massasje hos Jørgensen. Hun løper fram og tilbake med Juluss langs vannet. Like bortenfor Jørgensen steller Baltasar Gallarado Gonzalez fra Spania med sine sibirske huskyer. Gjennom løpet har Jørgensen klatret fra en åttendeplass til en tredjeplass. Spanjolen har ligget et hundehode bak henne hele veien. Nå tar han stadig innpå og har fortsatt alle åtte hundene igjen. Veterinærene kommer tilbake, Juluss må løpe fram og tilbake, fram og tilbake. Det er vanskelig å avgjøre hvor problemet ligger.
– Kan dere løpe en gang til? spør en av veterinærene.
Det varer og rekker. Veterinærene har fulgt hundene fra sjekkpunkt til sjekkpunkt, de er slitne. Det er ikke lenger like lett å ta en avgjørelse. Da Mattilsynet gikk gjennom veterinærjournalene etter fjorårets løp, fikk Finnmarksløpet kritikk for dårlig dyrevelferd. I år ønsker de ikke å gjøre noen feil. Juluss får ikke bli med videre. Jørgensen må legge ut på den siste etappen med fem hunder. På veien mot målgang i Alta vet hun ikke at konkurrenten Baltasar Gallarado Gonzalez brått må ta ut tre av sine hunder på Skoganvarre. De to stiller derfor ganske likt på innspurten likevel.

Det er bekmørkt i Alta. Klokka nærmer seg halv fem om morgenen. Ved det flombelyste målområdet er det knapt et menneske å se. Folkene i sekretariatet sitter inne og varmer seg på nytraktet kaffe. Utenfor står en liten gjeng og venter på sine kjørere. Oda Mortensen Ingstad speider etter Jørgensen med hodelykten. Terje Dietrichson har funnet fram kameraet.
– Nå!
Det var visst bare en bil som passerte.
– Beklager, jeg løy! Jeg sa to minutter, men det er ikke min feil, det er Martes feil, ler en fra sekretariatet.  
– Vi har ventet så mye de siste døgnene at vi skal klare å vente litt til, svarer Dietrichson.
Så skimtes endelig en hodelykt nede i gata, den beveger seg sakte nærmere med jevne sledespark. Høyttalerne våkner til liv, og seierssangen «Conquest of Paradise» av Vangelis dundrer i gang.
– Velkommen til Alta, Marte! runger stemmen utover gågata i Alta.
Den lille gjengen jubler og klapper inn hundespannet. Lederhundene Neanana og Kobuq tripper fornøyd over mål, med de tre andre og en overveldet Jørgensen like etter. Ikke bare har hun oppnådd sitt største mål – å fullføre Finnmarksløpet – hun har vunnet bronse i VM. Jørgensen har sikret Norge pallplass i klassen for renrasede trekkhunder.
– Jeg klarte det, hikster Jørgensen, og gjentar:
– Jeg klarte det! Marte fra Grenland klarte det!