Reportasje

– Heller fysisk tortur. En times isbad i uka for eksempel.

Erling synes ikke fengsel er en god idé. – Låser du en fyr inne langt ned i kjelleren så sitter’n der. Men hva slags fyr blir han til slutt? I beste fall lat, i verste fall klin gæren. En som aldri mer kan gå løs.

Tafsing, vold, dop og håndarbeid – hvor rehabiliterende er det å sone en fengselsstraff i Norge? Vi har snakket med fem personer som har erfart fengselslivet på kroppen.

4. del: Erling Havnå (59)

Les 1. del: Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn. Les Veronicas rystende fengselshistorie!

Les 2. del: Trond var «Norges farligste»: – Det skjedde noe med meg, noe jeg holdt hemmelig i 38 år (krever abonnement)

Les 3. del: «Tom» er en helt vanlig trebarnsfar – plutselig sitter han på Ullersmo (krever abonnement)

Del 5: En jente spurte om han kunne skaffe våpen. Det kunne han. Resten er tragedie. (krever abonnement)

– Det rømmer altfor få fra norske fengsler, sier Erling Havnå. I 2006 ble 59-åringen dømt til 16 års fengsel for Nokas-ranet i Stavanger og ransforsøket på Postens Brevsenter i Oslo. Havnå forsøkte å slå inn bakruten i Nokas-bygningen med slegge, og fikk derav tilnavnet «sleggemannen». I et intervju med VG i 2011 fortalte Havnå at han stortrivdes i Kristiansand fengsel der han satt den gangen.

Åpne fengsler

«Jeg koser meg glugg i hjel i fengselet. Det er som et middels hotell med en helt grei restaurant. Jeg kan ikke ha det bedre» sa Havnå til VG. Men, hvordan var det egentlig?

– Selvfølgelig er det ikke fint å sitte inne. Men det jeg mente var at det er ikke vondt heller. Å sitte i fengsel er som å leve i en stor betongkuvøse. Du får det du skal – mat og husrom. Vil du ha ei bok er det bare å si ifra, så får du den levert på cella. Du trenger ikke anstrenge deg en dritt. Det gjør at du blir lat, fordi du har ingenting å tjene på å ta deg sammen og heller ingen ting å tape. Hva skulle det være liksom? Det er bare å gi faen og slappe av, sier Erling Havnå til Dagsavisen. Han mener løsningen er åpne fengsler, der fanger kan komme og gå til og fra en jobb utenfor murene.

– Det er klart, låser du en fyr inne langt ned i kjelleren så sitter’n der, det er helt sikkert. Han får aldri stukket av. Men, hva slags fyr er det han blir til slutt? I beste fall lat, i verste fall klin gæren. En som aldri mer kan gå løs, sier Havnå.

– Har du jobb og åpen soning kan du bidra til samfunnet og betale for noe av skaden du har forvoldt. Jeg tror det også ville føltes tøffere. fordi da hadde du hatt noe å tape om du dreit deg ut. OK, flere ville sikkert prøvd å rømme. Men det mener jeg er en sjanse som er verdt å ta, dersom man ønsker at folk skal kunne komme tilbake og gjøre opp for seg som lovlydige borgere, sier Havnå til Dagsavisen.

Heller tortur

Erling Havnå synes han fikk en rettferdig dom, og han opplevde straffen og fengselsoppholdene i Kristiansand fengsel og Bastøy som forholdsvis greie. Den verste straffen var opplevelsen av at familien utenfor også ble straffet.

– At de har måttet lide for det jeg har gjort, det gnager meg. Ungene mine har blitt konfrontert med etternavnet sitt i årevis, både i form av drittslenging fra vanlige folk og mer systematisk mistenkeliggjøring på skole og jobb. Det verste jeg kunne oppleve innafor, hva var det liksom? Tap av bøker? Miste retten til å jobbe? Er det liksom straff? Nei, jeg skulle gjerne takket ja til en straffemetode som kun hadde rammet meg sjøl, dersom ungene mine kunne fått være i fred. Til og med fysisk tortur. En times isbad i uka for eksempel, det skulle jeg klart, og det hadde kun gått utover meg, ikke de uskyldige der ute, sier Havnå.

– Men hadde ikke det kunnet skade deg mentalt?

– Akkurat det vet vi jo ikke. Men det hadde i så fall vært meg som ble skadet. Ikke de jeg er mest glad i.

Ikke hevn

Nylig varslet Fremskrittspartiet at regjeringen vil gjøre et nytt forsøk på å heve maksimalstraffen til 26 år. Leder i Advokatforeningens forsvarergruppe Marius Dietrichson, som har vært hyppig eksponert i media fra flere store saker: Nokas-saken, som rådgiver for Tjostolv Moland i Kongo, og forsvarer for Madeleine Rodriguez i Bolivia, mener forslaget er i strid med ønsket til folk flest.

– Det fremheves gjerne at den alminnelige rettsbevissthet krever strengere straffer. Men forskning viser at det gjør den ikke. Den alminnelige rettsbevissthet er tilfredsstilt. Den konkrete fornærmede vil kanskje be om strengere straff, men den konkrete fornærmede vil aldri kunne være en styrepinne for hvor lang straffen bør være. For han eller hun vil naturligvis sjelden være fornøyd, sier Dietrichson.

– Tall og tendenser viser at kriminaliteten går ned og at straffene som gis er gjennomsnittlig høyere enn folk flest tror. Likevel, spør du folk hva de synes straffene bør være, angir de fleste ett litt høyere tall enn de tror det ligger på – og det nivået de angir er det nivået domstolene faktisk ligger på. Kanskje til og med litt under. Med andre ord: folk flest synes straffene som gis er strenge nok. Hvis allmennprevensjonen ikke krever strengere straffer, bør det heller ikke ilegges det. Men vi ser tendenser fra lovgiver om at noen ønsker at straffene skal skjerpes uten en begrunnelse. Spørsmålet blir da: når skal straffene være strenge nok, når det ikke lenger er målbare faktorer som skal fastsette dem?

– Men, hva skal straff være? Hva vil vi oppnå med den? Hva med ofrene, og hvilken rolle spiller gjengjeldelse når straffene deles ut?

– En straffesak er ikke en privatsak mellom den fornærmede og den som anklages for antas å ha begått udåden, men en offentlig sak mellom samfunnet og den som er anklaget. Det er viktig å holde fast ved, fordi det er dette som gir straffeprosessen dens legitimitet. Å spille oppunder at offerets vei til lykke og harmoni etter å ha blitt påført en urett, går gjennom å påføre siktede en tilsvarende ulykke, mener jeg er en feilslutning som representerer en forråelse av strafferetten og samfunnsutviklingen. Men den alminnelige rettsfølelse må kommes i møte ved at det skjer en dom og gis en straff.

Les 1. del: Hun var 27 år og hadde startet soningen av en livstidsdom – alene blant 30 menn. Les Veronicas rystende fengselshistorie!

Les 2. del: Trond var «Norges farligste»: – Det skjedde noe med meg, noe jeg holdt hemmelig i 38 år (krever abonnement)

Les 3. del: «Tom» er en helt vanlig trebarnsfar – plutselig sitter han på Ullersmo (krever abonnement)

Del 5: En jente spurte om han kunne skaffe våpen. Det kunne han. Resten er tragedie. (krever abonnement)

Mer fra Dagsavisen