Hårfint

Håret er viktigere for oss enn mange tror. Hårmoter og myter går hånd i hånd og en som har vært mer enn gjennomsnitts interessert i vår flokete fortid er professor Anders Johansen ved Universitetet i Bergen. Han har studert hårets kulturelle koder og hvordan de har endret seg gjennom historien.

– Håret er så i øynefallende og formbart, slik at det er nærliggende å pynte på det, klippe, flette og så videre. Og det er noe forbløffende konstant over den symbolikken vi kommuniserer ved kroppen, og spesielt med håret, sier Anders Johansen.

Hår og skjegg er typisk for krigeren

Hvorfor har alle hipstere skjegg? Er blondiner dumme og folk med rødt hår ekstra temperamentsfulle? Hvorfor er skjegg finere enn håret under armene? Og ville Barack Obama blitt president i USA om han hadde hatt afro? Det sitter mye politikk i håret og hva det betyr varierer, men noe er konstant.

– Ja, mye og fritthengende hår har til alle tider vært symbol på virilitet og fruktbarhet, mens det motsatte – å rake av seg håret er blitt gjort av dem som enten velger å leve i sølibat eller under streng disiplin, som soldater og munker og nonner.

Hos Samson og Absalon satt styrken i håret og noe av det samme gjelder våre intuitive bilder av vikinger. Når Harald Hårfagre hadde samlet landet klippet han seg – bragden var utført, lokkene kunne falle. I dag er hipsterskjegget blitt så populært at byen ser ut som en eneste stor audition for TV-serien «Game of Thrones», og Anders Johansen kaller det en form for nymaskulinitet. det er på en måte litt kriger, litt tømmerhogger og litt hippie – tre veldig forskjellige mennesketyper.

– Kraftig hår og skjegg er typisk for krigeren, som ikke er det samme som soldaten. Krigeren er kjempen som går berserk, og for ham er det synonymt med naturlig urkraft. Sekstitallets hippieuttrykk med viltvoksende hår og skjegg handlet mer om fri kjærlighet og motstand mot all ytre tvang. Det hang tydelig sammen med et hengslete kroppsspråk der menn sluttet å stramme seg opp og skyte brystet fram, til fordel for et ideal som var litt sammensunket og slaskete – en omvandrende protest mot alt som heter disiplin og ytre tvang. Motreaksjonen kom i form av skinheads som gikk med jernbeslag på støvlene og var voldelige. De tok et militært uttrykk og var politisk reaksjonære med drivende overganger til nynazisme, sier Johansen. Og legger til:

– Også vismenn og filosofer blir framstilt med mye hår- og skjeggvekst. Og mens munker barberer hodet lar eremitter alt gro, både skitt, negler og hår. Vismenn må heller ikke klippe hår og skjegg, fordi det gir dem åndelig kraft.

Følg oss på Twitter og Facebook!

– Damehår er politikk

Men, betyr det at den moderne glattbarberte og veltrente mannen er en hyllest til tvang og disiplin?

– Jeg tror det kan symbolisere selvdisiplin hos en del grupper, som elitesoldater, toppidrettsutøvere, folk som er maskuline symboler, sier Anders Johansen. Dagens tømmerhogger-hipser mener han føyer seg inn i en nymaskulinitet som er mer i slekt med tradisjonelle mannsidealer.

– De har tross alt aldri har vært utrendy i andre deler av verden. Midtøstens kjønnsrollemønster er bygd opp på det. Og se på radikale muslimer og IS-krigere, de har langt skjegg alle sammen, sier Johansen.

«Hår har alltid vært politikk, spesielt damehår. Jeg har alltid kort hår, og for meg er det et politisk statement.» sa Trine Skei Grande i Dagsavisen for en stund siden, og viste til Hulda Garborg, som klippet håret kort i protest mot kvinneundertrykking.

– I Bibelen sier Paulus sier at gifte kvinner skal dekke håret, at det skal være under kontroll, og at alternativet er å rake det av seg, mens kun unge jenter skal ha håret langt fordi de er tilgjengelige kjønnsobjekter. Det finnes fortsatt noen kulturer som ønsker å dekke kvinnens hår, en tradisjon som også var vanlig i Norge før. Og det er påfallende hvordan folk forbinder langt grått hår med hekser, sier Anders Johansen.

LES OGSÅ: Skamløs - finnes det noe Sigrid Bonde Tusvik ikke kan snakke om?

Barbert skalle symboliserer mot

Afrohåret har en spesielt vanskelig historie. I dokumentarfilmen «Good Hair» (2009) legger komiker Chris Rock ut på en odysse i Brooklyns frisørsalonger for å se hva slags forhold afroamerikanere har til håret sitt. Ideen fikk han etter at hans lille datter kom hjem fra skolen og spurte: «Pappa, hvorfor har ikke jeg fint hår?». Med fint mente hun glatt, ikke-afrikansk hår.

– Helt til ganske nylig har skjønnhetsidealet vært etnisk hvitt, med unntak av noen få hendelser som sekstitallsikoner som aktivisten Angela Davis, som hadde en fantastisk flott afro, sier Anders Johansen

En gang i tida var hår på brystet regnet som maskulint og flott. Til tross for enkelte forsøk, som Tom Fords bilder av en naken og hårete Samuel de Cubber som ble brukt i en parfymekampanje for Yves Saint Laurent i 2002. Bildet fikk enorm oppmerksomhet i en kultur der fjerning av kroppshår er blitt like vanlig som å kjøpe solkrem, men kroppshåret har foreløpig ikke gjort noe comeback. Derimot er den barberte skallen blitt symbol for styrke og mot. Da Gunhild Stordalen stilte på TV uten hår etter lang tids sykdom ble hun hyllet som et forbilde for mange. Men å barbere folk på hodet er også blitt brukt som straff, som for eksempel offentlig skamklipping av såkalte tyskertøser.

– Slik rammet man symbolsk den troløse seksualiteten, den ble så å si klippet bort som hevn, sier Anders Johansen, som selv velger å barbere hodet glatt.

– Jeg har en liten maskin som jeg bruker til å barbere av meg alt hver uke. Jeg hadde langt hår i ungdommen men så kommer du etter hvert til et punkt der du enten går for hentesveis eller så tar du den radikale løsningen og fjerner alt. Takk være at mange fotballspillere begynte å barbere vekk håret på nittitallet har også vanlige menn kunne miste håret uten å se gammelmannsaktig ut.

John André Hanøy, kunstner. FOTO: HILDE UNOSEN

Maskulin

John André Hanøy har alltid vært fascinert av skaller og hans skulpturer av apeskaller med Mikke Mus-ører er blitt populære salgsobjekter.

– Jeg begynte å bli tynn i håret da jeg var rundt 30. Istedenfor å ende som en klovn med bar isse og hårkrans rundt valgte jeg å barbere bort alt. Men jeg har alltid hatt veldig kraftig, tett skjeggvekst, så da jeg klippet vekk håret valgte jeg å la skjegget gro. Jeg føler meg veldig maskulin med skjegg.

– Er alt kroppshår fint?

– Nei. Hår på ryggen kan være fint, men det er ingen regel. Og under armene synes jeg ikke noe om, det blir så svett om du ikke stusser det. Jeg synes ikke det er fint med hår i ørene heller, eller på tærne. Og kvinner som har mye hår på leggene synes jeg ikke er så veldig fint.

– Hvor lenge har du hatt skjegg?

– Jeg tror ikke jeg har vært glattbarbert siden jeg var 17–18 år gammel. Så mesteparten av livet har jeg hatt skjegg.

– Har du skjegg for å følge moten?

– Nei. Jeg er blitt kalt hipster, men jeg hadde skjegg lenge før det ble trendy, og kommer til å fortsette lenge etter at det er gått av moten.

- Har du noen spesielle barberopplevelser?

- Jeg trimmet skjegget hos en 80-år gammel barberer i Paris en gang, han var skikkelig skjelven på hånden. Jeg må innrømme at det føltes litt skummelt å legge hodet bakover og la han skjære skjegget, men jeg fikk en perfekt barbering.

– Får du mange reaksjoner på stilen din?

– Jeg får mange spørsmål fra gutter som ikke har nok skjeggvekst, om hva jeg har gjort for å få det så tykt og frodig, hvor lenge jeg har spart.

– Hvorfor har så mange kastet seg på skjeggetrenden tror du?

– Kanskje fordi det er symbol på den klassiske maskuliniteten. Alle de gamle filosofene hadde skjegg, og i antikkens kunst hadde menn skjegg. Når jeg lar skjegget gro føler jeg meg på en måte i slekt med dem, så kanskje jeg er en gammel sjel. Jeg synes skjegg og barter er nærmest er majestetisk.

Steinar Kallander, DJ og konsertarrangør. FOTO: HILDE UNOSEN

Mye bryl

På åttitallet var det ikke uvanlig at folk ropte Elvis når Steinar «Razorback» Kallander kom nedover Storgata.

– I dag må du langt ut på bondelandet for å bli kalt Elvis. Helt til Lillestrøm, faktisk.

– Hva kom først hos deg, hårsveisen eller musikken?

– Definitivt musikken, Det har noe å gjøre med hvordan jeg oppdaget en bestemt type musikk i tidlig alder. Jeg ble klassisk rocker på ungdomsskolen. Jeg ble mobba på skolen helt fra 2. klasse, og å endre stil var en protest mot det.

– Hvordan ble du rocker?

– Jeg oppdaget rockerne som pleide å vanke på Youngstorget. Der fant jeg meg et nytt miljø. De hadde skinnjakker og sveiser, var drittøffe. Og jeg tenkte at sånn vil jeg også være. De var litt eldre enn meg, men det var som å komme hjem. I 9. klasse ble jeg plutselig en av de tøffe gutta, alle som hadde plaget meg i alle år begynte å sleike meg oppover ryggen. Komisk.

– Hvordan oppdaget du moderne rockabillystil, da?

– I 1981, med Stray Cats. Musikken satt som et skudd i panna. På debutplata var det et bilde av Brian Setzer i profil med den gigasveisen. Jeg tok med bildet til frisør Sørensen på Årvoll. Da jeg gikk ut av sjappa lå håret stint av bryl rett bakover, med ett hårstrå i panna. Bill Hailey-dårelokk! Så jeg tenkte nei, dette må det gjøres noe med, så jeg brukte flerfoldige timer foran speilet.  9. april 1981 gikk jeg i 8.klasse og Stray Cats skulle spille på Chateau Neuf. Jeg husker det som det var i går. Da gikk jeg inn på badet og fant Wellaformtuben som hadde ligget siden jeg var drittunge og skulle på juletrefest. Jeg tømte resten av den og jobbet opp en ordentlig sveis. Da Stray Cats gikk på scenen var jeg klar. Etter hvert skjønte vi at Stray Cats brukte hårlakk, så etter hvert brukte alle gutta på torvet hårlakk. Det gikk ei flaske Wellaflex i uka, eller Clynol.

– Når fikk du ordentlig sveis?

– Jeg fant omsider fram til en frisør i Fred. Olsens gate som hadde holdt på siden 1937. Han tok seg en liten støyt på bakrommet og klippa Oslos rockere i tur og orden. Det var aldri noe gærent med sveisen når du klippa deg der. Bjørn i Folketeaterpassasjen var også flink. I dag er det unge folk som har spesialisert seg på denne stilen, som min faste frisør Pia på Billy Bangs. Hun gjør en fantastisk jobb.

Debrah Scarlett, Grand Prix-aktuell artist. FOTO: HILDE UNOSEN

Ekte ginger

I den norske Grand Prix-finalen stilte Debrah Scarlett med en oppsiktsvekkende frisyre. Hun har alltid fått mye oppmerksomhet for håret.

– «Only a ginger can call another ginger ginger» som Tim Minchin synger i sangen «Prejudice». Jeg har bodd i både Norge og Sveits og ble aldri ertet her i Norge. I Sveits følte jeg at det var mindre forståelse for hvem jeg var. Men jeg lærte meg tidlig å ikke bry meg om hva andre sier. Mennesker, særlig barn, liker ikke alltid det som er uvanlig, det som skiller seg ut. Men er man oppvokst med rødt hår og fregner tror jeg man er klar for det meste.

– Du liker å sette opp håret i spesielle frisyrer. Er du en hårperfeksjonist?

– Jeg er perfeksjonist med musikken og kunsten. Med håret er jeg mye mer avslappet, litt nonchalant. Alt må ikke være perfekt, selv når det er oppsatt.

– Har du hatt kort hår noen gang?

– To ganger. Da jeg 3 år gammel klippet jeg meg selv. Mamma måtte forsøke å rette det opp, og jeg endte opp med en kort, litt asymmetrisk frisyre. Andre gang jeg klippet meg var jeg fylt 9 år. Jeg hadde bestemt at jeg ville ha skulderlangt hår med lugg som min venninne. Så mamma klippet meg og etterpå gråt jeg og angret. Siden tålte jeg ikke at noen rørte håret mitt.

– Er du opptatt av håret ditt?

– Ja. Når jeg er sammen med venner hjemme kan jeg skifte frisyre opptil fem ganger på under en time.

– Hender det at fremmede kommer bort og vil ta på håret ditt?

– Det har skjedd flere ganger. Jeg er ganske chill, men akkurat det liker jeg ikke. Da kan man få se en aggressiv ginger. Venner får ta så mye på håret mitt som de vil.

– Mennesker med rødt hår blir beskyldt for å være hissige?

– Det er temperament her, ja. Jeg tenker det kan skyldes både det røde håret og at jeg har litt italiensk blod i meg. Hvem vet?

– Hvorfor tror du det er så mange myter om rødt hår?

– Fordi vi er så få. Det er vel bare en prosent av befolkningen eller noe sånn som har naturlig rødt hår, og det er blitt færre siden mange rødhårede ble brent på bålet i middelalderen. Rødt hår var bevis for at vi var hekser. Kanskje vi er det?

Hannah Wozene Kvam, kunstner, kultur- og nærmiljøleder. FOTO: HILDE UNOSEN

Hårreisende

Hannah Wozene Kvam har hatt en lang og vond reise før hun fikk afro og selvtillit.

– Jeg fikk afro først for fire–fem år siden. Det var etter at jeg var i Etiopia og fant salonger som kunne gjøre fantastiske ting. Det ga meg perspektiver, både på hår og identitet og jeg bestemte meg for å slutte å bruke kjemikalier, antipermanent, fletter og løshår, og la det vokse naturlig.

– Hva er historien om ditt hår?

– Jeg har hatt en så lang reise med dette håret, til tider også en ganske vond reise. Opp gjennom hele barndommen og oppveksten følte jeg meg aldri fin på håret. Det var heller ingen i min omgangskrets som hadde samme hår som meg, og jeg ville ha fint hår – som var ensbetydende med glatt hår, sånn som hvite jenter har. Det var etter at jeg dro til Etiopia for første gang at jeg begynte å bli venn med håret mitt, som også handlet om å få respekt for min egen identitet – både den norske og den etiopiske.

– Hva slags hår hadde du som liten?

– Mamma klippet det alltid kort. Hun manglet erfaring med afrohår, og hadde flere barn og ikke tid til å bruke timevis på bare mitt hår, som floket seg hele tiden.

– Hvem var dine forbilder i tenårene?

Michael Jackson og Prince. Og jentene i The Cosby Show. Og Tracy Chapman. Det var da jeg oppdaget Chapman at jeg skjønte at annet hår enn det glatte, europeiske kunne være fint, så da prøvde jeg meg med dreds.

– Hvor mange ganger etter at du anla afro er du blitt kalt Angela Davis?

– Jeg har sluttet å telle. All respekt for Angela Davis, men det er ikke meg. Jeg ser at håret mitt er et politisk statement men jeg må selv få lov til å definere hva det statementet er. Jeg er ingen militant Black Panther.

– Oprah Winfrey, Tyra Banks, Beyoncé er alle vellykkede, suksessfulle svarte kvinner – og ingen av dem har naturlig hår. Hva tenker du om det?

– Det er trist, men sier noe om en alvorlig og vanskelige reise med røtter fra slavetida. Og en skjønnhetsindustri som hele tida forteller deg at idealet er noe annet enn deg selv. I slavetida var det å ha litt glattere hår og litt lysere hud ofte ensbetydende med at man var et barn som slaveeieren hadde fått med en av slavene sine, og det ga mer respekt og større sjanser for å bli satt fri når slaveeieren døde.

– Er utvalget produkter for afrohår blitt bedre i norske butikker?

– Vet ikke. Jeg liker Redkens produkter. Men handler det meste på nettet, og i digre kvanta. Når du kommer inn på badet ser du fort om det bor en svart kvinne i huset. Vi kjøper enormt med produkter.

Kari Gundleiksrud, bartender på Ryes. FOTO: HILDE UNOSEN

Skatten og døden

17. mai stiller Kari Gundleiksrud med bunad og hodetatoveringer. Kari Gundleiksrud kaller stilen sin for «en rocka Marie Antoinette».

– Å barbere hodet var et innfall. Jeg er ikke en sånn «se på meg!»-type. Først og fremst var det praktiske hensyn. Jeg var så lei håret mitt, det er veldig tykt og mye og om sommeren ble det fryktelig varmt. På denne måten kan jeg liksom ha både langt og kort hår uten å måtte velge. Når jeg lar det henge løst ser man ingen forskjell fra før, fint på dager man vil være litt mer inkognito.

– Var det skummelt å gjøre noe så drastisk?

– Nei, det vokser alltids ut igjen. Akkurat nå stortrives jeg med det. Når du jobber med mat og servering er det dessuten praktisk, jeg trenger bare flette eller sette det opp i en hestehale så er det ikke i veien.

– Når kom tatoveringen og hvorfor «Death» og «Taxes»?

– De kom en stund etter at jeg hadde barbert av håret, jeg syns tatoveringer er en veldig fint kunstform og tenkte at jeg kunne bruke hodet til noe. Jeg hadde lyst til å ha noe som ga mening, noe litt tidløst og valgte et Benjamin Franklin-sitat som lyder sånn: «In this world nothing can be said to be certain, except death and taxes».

– Får du mange reaksjoner på sveisen?

– En god del. Det spenner fra knurring og hvesing til skikkelig fine komplimenter. Da jeg la ut bilder på Facebook ble det fort samtaleemne, og venninnene til mormor i USA ble sjokka. Mormor tok meg i forsvar og sa at «dette er helt vanlig for Kari».

– Er dette håret typisk deg?

– Ja. Det får fram sider ved min egen personlighet som jeg kanskje ikke kunne vist ellers. For eksempel elsker jeg superfeminine ting, dill og dall, og rosa bling, gjerne superfeminin pinupstil og søte klær med kirsebær,- cupcakes- og my little pony-motiv. Pøser du på med sånt kan det fort bli too much. Da er denne frisyren en fin kontrast slik det ikke bare blir søtt og snilt, litt sånn rocka Marie Antoinette.

– Det er en dramatisk look, blir du lei?

– Nei, det er lett å variere og passer til alt. På 17. mai for eksempel, skal jeg ha på meg bunaden, en skjælestakk fra Tinn. Jeg har fått utrolig mange komplimenter når jeg går i bunad med dette håret.

– Har noen fortalt deg at duser ut som tegneseriefiguren Tank Girl?

– Det er det beste komplimentet jeg har fått i dag!

Fam Irvoll, designer. FOTO: HILDE UNOSEN

Fargerik

Fam Irvoll er kjent for sin fargerike stil og design. Hun farget håret før hun kunne skrive navnet sitt. Rosa, selvfølgelig.

– Farging? Det har vært valgfritt fra jeg var 13. Faren min var frisør på åttitallet og farget håret mitt første gang da jeg var 5 år. Da hadde jeg langt prinsessehår, og han spurte om jeg ville klippe det og farge det rosa. Jeg tror jeg bare hørte rosa. Så det ble rosa og guttekort. Etterpå torde han ikke levere meg til mamma, jeg måtte gå alene opp trappa hjemme. Jeg tror mamma ble sint, og at de ikke snakket sammen på en stund.

– Går du til frisøren eller farger du det selv?

– Jeg går fast til Adam og Eva, men har også farget mye selv. Jeg lærte meg sånn dip-dye-teknikk av bestevennen min i London som er teamleder for Tony & Guy, og så lærte jeg det videre til min frisør her.

– Hvorfor farger du håret?

– Jeg kjeder meg så fort, og farger gjør meg glad. Det gir meg energi. Før var jeg mer fargerik i hele stilen, men nå går jeg bare i svart og da er det fint å ha litt av mitt gamle jeg igjen.

– Hvorfor har du endret stil?

– Det kom til et punkt da det ble nok, og det var deilig å roe litt ned. Det er ikke alltid man har behov for å synes så mye. Før pleide jeg å si at jeg ikke kledde meg og farget håret for å bli sett, men det var kanskje ikke helt riktig. Nå er det så mange som har sånt hår som meg så jeg skiller meg ikke lenger ut.

– Har du noen gang farget håret, sett deg selv i speilet og grått?

– Nei. Sånt blåser jeg egentlig litt i, det er bare hår. Er det helt krise farger jeg det bare svart, men det har ikke skjedd ennå. Den styggeste fargen jeg har hatt var da jeg forsøkte å gå fra blått til lyserosa, da ble det spy-oransje.

– Er det noen farge du ikke har hatt?

– Jeg gikk til frisøren nylig fordi jeg ville ha grått hår. Men endte opp med rosa.

– Hvor viktig er håret ditt for deg?

– Det er en del av identiteten min, men ikke alt. Dessuten er det er så dødt og skadet at det brekker av i store fjoner. Noen ganger når jeg vasker håret og ser meg i speilet får jeg bare lyst til å skinne meg helt. Drømmen hadde vært om det kunne vokse ut friskt nytt hår litt fortere.

– Har du hår under armene?

– Øøh, nei.