Bilde 1 av 3
Reportasje

Han kjempet for vanlige folks rettigheter og demokrati i Norge. Det skulle koste ham dyrt.

Denne måneden er det 200 år siden David og Helene fra Christiania fikk sitt fjerde og siste barn. Den gutten skulle bli noe stort.

Året er 1848. Det er revolusjon i lufta i Europa. Krisetid. Opprørstrang. Det starter i Paris, i februar, der kong Ludvig Philip blir styrtet, en provisorisk regjering samles, og den andre franske republikk fødes. Nå skal alle menn kunne stemme, ikke bare den ene prosenten som har hatt stemmerett før revolusjonen.

I Drammen sitter 31 år gamle Marcus Thrane og følger med på opprøret som sprer seg til andre land i Europa. Heller ikke Norge er spart for krisen. De sosiale forskjellene er enorme. Nøden er stor. Jordbruket er rammet av uår, krisen forplanter seg i resten av økonomien, eksporten rammes, ikke minst sliter trelastindustrien. Det er tvangsauksjoner. Oppsigelser. Blant annet på Modum Blaafarveværk.

Inspirert av det han ser i Frankrike, og forholdene for arbeidsfolk og husmenn hjemme i Buskerud, starter Thrane arbeidet som skal skrive seg inn i historien som en kamp for demokrati og arbeiderorganisering i Norge.

Sju år senere står Thrane på tiltalebenken i Høyesterett. Han er ikke den eneste, de er 123 mann til sammen. Stort sett husmenn og arbeidere. De har én ting til felles: Sitt medlemskap i Arbeiderforeningene, det som skulle bli stående som den første store organiseringen av norske arbeidere. Som leder av Arbeiderforeningene står Thrane i en særstilling når dommen i Høyesterett leses opp.

Drømmen hans om å kunne gå ut som en fri mann av rettssalen blir knust. Han får fire år på tukthus. Noen dager senere føres han gjennom gatene i Christiania, fra politiets varetekt, til tukthuset i Storgaten 13. Der skal han bli sittende til han overføres til botsfengselet i Grønlandsleiret, for å sone ferdig dommen.


Fane for Larviks Arbeiderforening.

Håpet om å bli benådet knuses. Dommen blir stående. Det er slutt. Thrane knytter neven mot himmelen over Christiania, med en hilsen til kongen: «Oscar, Oscar. I Dag faldt Norge af din Haand».

200 år etter at Marcus Thrane ble født, er spørsmålet om vi stadig har noe vi lære av mannen som sto i front for den første store massebevegelsen i Norge. Hva er arven etter denne forfatteren, pressemannen, organisatoren og sosialisten? Hvordan ville Norge sett ut uten de store massebevegelsene?

Thranebevegelsen ble hardt slått ned på av den norske staten. Dommen i juni 1855 er blitt beskrevet som «et mørkt blad» i norsk rettshistorie. Den skulle få stor betydning, for arbeiderorganisering og utvikling av demokratiet i Norge.

– Den demokratiske utviklingen ble satt på vent, sier historiker Mona Ringvej.

I biografien «Marcus Thrane – Forbrytelse og straff» tegner Ringvej i detalj et bilde av et kalkulert og innfløkt justismord. Thrane fikk en dom på fire år. Men for hva?

Da historikeren selv begynte å studere Thrane og Arbeiderforeningene var det nettopp det hun spurte seg. Hva ble de egentlig dømt for? Når Ringvej leste om bevegelsen var det alltid beskrevet hvordan myndighetene hadde slått til. Hvordan Thrane og de andre var blitt fengslet. Dømt. Det sto aldri for hva.

– Thrane ble dømt for «virksomheten for det hele», det er formuleringen de bruker i Høyesterett når de voterer. Det betyr jo ingenting, det er ikke straffbart. Thrane var tiltalt for å ha oppfordret til å endre statsforfatningen med ulovlige midler. De finner det ikke bevist, men de dømmer ham likevel.

Ringvej mener dommen handlet om noe annet. Men hva? La oss gå litt tilbake i tid.

Vi skal tilbake til revolusjonsåret. Selv er Thrane født inn i et annet sjikt enn den arbeiderklassen som nå reiser seg mot overmakten på kontinentet. Han er sønn av foreldre fra det norske borgerskapet. Men livet i den fornemme overklassen blir kort for unge Marcus.

Faren David Thrane rømte til Sverige etter å ha spekulert bort en stor del av formuen etter sin egen far, og avslørt for underslag i Norges Bank. Moren dør når Marcus er bare 13 år. Familien var blitt tatt hånd om av andre rike familier, på grunn av sin historie, men det sosiale fallet var stort. Og hardt. Skandalen hadde skjøvet dem ut av det gode borgerselskap.

Selv forsvinner Marcus Thrane etter hvert ut i Europa, der han lever som gatemusikant, før han vender hjem og gifter seg med Josephine Buch. Sammen flytter de først til Lillehammer for å starte privatskole, senere flytter de til Modum i Buskerud, ved Blaafarveværket, for å fortsette lærergjerningen.

Det Thrane ser først i Lillehammer, men særlig på Modum, skal få stor betydning.

– Han ble rett og slett eksponert for de sosiale forskjellene, spesielt da han jobbet som lærer på Modum. Han var jo lærer for borgerskapets barn, og så samtidig hvordan arbeiderbarna gikk for lut og kaldt vann, sier Ringvej.

Her finner vi kanskje noe av kjernen til å forstå hvordan en mann med røtter i overklassen, og jobb som lærer og avisredaktør, kunne bli en pioner i organiseringen av arbeiderbefolkningen? Når vi spør historiker Knut Kjeldstadli peker han på det Thrane selv opplevde i egen familie, fallet fra overklassens tinde, farens underslag, nedturen.

– Han levde jo i ganske beskjedne kår, først i Lillehammer, og så på Modum. Han hadde ikke på noe vis en flott livsstil. Så har han åpenbart hatt et følsomt sinn. Han så de arbeidende klassenes kår, krisen som rammet dem, sier Kjelstadli.

Ikke bare så han kårene de levde under. Inspirert av februarrevolusjon i Frankrike ble Thrane overbevist om at det var nødvendig å organisere norske husmenn og arbeidere. Han ble redaktør for avisen Drammens Adresse, men var for radikal, han fikk sparken og måtte forlate posten i 1849. Samtidig var han sentral i å bygge opp det som skulle bli den første store arbeiderorganiseringen i Norge: Arbeiderforeningene. Den første Arbeiderforeningen ble startet i Drammen 27. desember 1848. Det ble den første av nær 400 arbeiderforeninger. Veksten var eksplosiv. På det meste skulle foreningene få til sammen over 30.000 medlemmer.

– Hvorfor fikk dette så enormt gjennomslag?

– Jeg tror det handler om at det var et veldig konkret prosjekt, sier Ringvej og fortsetter:

– Mer langsiktige ting, som endring av lover, var pakket inn i konkrete tiltak her og nå. Det ble startet pensjonskasser og sparekasser, det ble drevet selvhjelpsvirksomhet. Man kunne brette opp ermene og gjøre noe med en gang. Prinsippet Thrane brukte for å få folk med var ganske enkelt at når man går sammen kan man få til noe.

Kjeldstadli mener det også må legges vekt på at Thrane ikke var alene. Bak arbeiderforeningenes vekst står et miljø av selvstendige og begavede folk, som dessuten virket i en tid preget av opprørske ytringer.

– Det var husmenn som slo i stykker slåmaskiner, streiker, blant annet i Hafslund og Skien, sosialradikale religiøse bevegelser, som kamuflerte den sosiale kritikken i religiøse termer. Og vi kan legge til Kautokeino-opprøret i 1852, som kan sees som et siste punktum. Det var en lang rekke konflikter og sammenstøt knyttet til Thranebevegelsen, en allmenn opprørsk stemning hvor også intellektuelle, som Ibsen og Vinje gikk forsiktig i retning Thrane. De underviser på bevegelsens lese- og skrivekurs, men lå til høyre for bevegelsen politisk, og er mer forsiktig. Tidsånd er jo et fryktelig vanskelig ord, men du hadde en slags revolusjonær stemning og et sosialkritisk klima noen år, sier Kjeldstadli.

###

Seks og et halvt år etter etableringen av den første Arbeiderforeningen i Drammen, tilbake i desember 1848, ble altså Thrane og andre ledere og medlemmer dømt.

– Tiltalen var en kombinasjon av flere paragrafer. Det ene handler om å endre statsforfatningen med ulovlige midler. Det er jo ikke forbudt å jobbe for å endre statsforfatningen, men det er ulovlig å tvinge det gjennom med vold. Det hadde det ikke gjort. Ingen kunne påstå noe slikt. Så da ble det sagt at de hadde ment å gjøre det, at Thrane hadde oppfordret til det. Det ble vist til vedtak om revolusjon etter at Arbeiderforeningene hadde holdt på i to og et halvt år, sier Ringvej og viser til det andre sentralmøtet i Arbeiderforeningene, det såkalte Lilletinget, sommeren 1851. Det påståtte revolusjonsvedtaket fant aldri sted, sier Ringvej.

– De fant det ikke, men brukte det likevel i dommen. Kort sagt kan man si at han ble dømt for å oppfordre til opprør, eller for intensjon om opprør, sier Ringvej og tar en pause før hun legger til:

– Det er det han var tiltalt for, men egentlig ikke det han blir dømt for.

– Så hvorfor var det så viktig for dem å få Thrane dømt?

– De ønsket ikke arbeiderforeningenes virksomhet i det hele tatt. De ønsket ikke å ha dem i aktivitet, og så på dem som trussel mot det bestående. Det sier de mer eller mindre rett ut. De sier det er samfunnsfordervende.

Så hva var det den norske makteliten mente var så samfunnsfordervende? For medlemmene ble arbeiderforeningene en plattform for å snakke om egen hverdag, og reise krav. De fikk sin egen avis, Arbeider-Foreningernes Blad, og reiste krav inspirert av revolusjonen i Frankrike. Det handlet om sosiale reformer, som skulle bedre kårene for arbeidere og husmenn.

Det var ett krav som skilte seg ut: Allmenn stemmerett, for menn. Et krav som var kjempet fram i Frankrike. Nå ønsket de det samme i Norge. Kravet ble fremmet i et bønneskrift, en såkalt petisjon, til kong Oscar. «Drammens arbeiderforening anholder underdanigst om Deres Kongelige Majestets nådigste bistand» skriver de etterfulgt av ti konkrete krav. De vil ha innført liggedager. De vil at «foranstaltninger» skal treffes mot «brennevinsondet». Husmannsklassens kår må bli undersøkt og forbedret, også «allmueskolevesenet» må bedres, og det må innføres allmenn verneplikt. Det siste er allerede grunnlovsfestet, men praktiseres ikke, det er bondesønnene og husmannssønnene det gjelder for. De vil ha regulering av kornprisene, så ikke husmennene, eller barna deres, sulter i hjel. Og de vil altså ha allmenn stemmerett.

– Det er demokratiske reformer de ønsker, småplukk, det er ikke noe samfunnsomveltende i det. Det mest samfunnsomveltende de ønsker er allmenn stemmerett for menn, som vil føre til en endring av grunnloven.

Ellers handlet det om reformer for de eiendomsløse, myndiggjøring. Bevegelsen var opptatt av skolevesenet, allmuens barn skulle få skikkelig skolegang, for det var forskjell i undervisningen av allmuens og borgerskapets barn, allmuen fikk mest kristendom og katekisme.

Josephine Buch, senere Thrane, var Norges første kvinnelige redaktør.

Josephine Buch, senere Thrane, var Norges første kvinnelige redaktør. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Ikke bare skulle barna få bedre undervisning. Det ble etablert såkalte søndagsskoler for arbeiderne, det var ikke noe religiøst ved det. Navnet kom av at skolen var på søndager, for arbeidere som jobbet seks dager i uka. Det var på en slik skole at en ung Henrik Ibsen underviste.

– Det er lite revolusjonært over dette. Det som går igjen er jo at Arbeiderforening gjennom aviser og petisjoner setter ord på hva de ønsker, men det er ikke deres ord som har fått beskrive deres historie, sier Ringvej.

– Om man ser på hva de ønsket, var det ikke mye å frykte, eller hun til.

Så hva handlet det om? Ble bevegelsen knust for sitt krav om stemmerett? Fryktet makteliten rett og slett demokratiet?

– Det er en nærliggende tolkning, i hvert fall om man leser saken grundig. Arbeiderforeningene er jo opptatt av å holde seg på lovens side. De vet det er lite som skal til for at de blir fengslet.

Det norske statsapparatet ble satt inn for å stanse Arbeiderforeningene. Etter Lilletinget i 1851 ble det gjennomført massearrestasjoner. Over 127 personer ble fengslet. Det ble sendt soldater til Ringerike for å stanse arbeidere som krevde at lederen deres skulle slippes fri. Det truet med å hive lensmannen i fossen. Men staten var ikke nådig, den slo hardt og brutalt ned på massebevegelsen.

Thrane ble kastet i fengsel, kona Josephine overtok Arbeider-Foreningernes Blad, som landets første kvinnelige redaktør. Etter at Marcus ble flyttet fra tukthuset til Botsfengslet, flyttet Josefine og barna til Grønlandsleiret, ikke langt fra fengslet. Familiens eiendom ble solgt. Josefine Thrane måtte be om hjelp fra fattigvesenet.

Dommen satte, som Ringvej sier det, den demokratiske utviklingen på vent. På sitt meste var det nesten like mange medlemmer i arbeiderforeningene som det var personer som stemte under stortingsvalget i 1850. Kampen deres for retten til å stemme ble knust. Det skulle gå lang tid før kampen for allmenn stemmerett ble kronet med seier. I 1884 ble den utvidet til å omfatte menn som betalte skatt av en minsteinntekt. I 1913 fikk også kvinner stemmerett, Først i 1919 fikk alle, også de med fattigunderstøttelse, rett til å stemme.

Ifølge historiker Knut Kjeldstadli var det ikke bare demokratiet dommen satte på vent, men også arbeiderorganiseringen.

– Dommen mot Thrane og andre, både ledere og medlemmer, satte en støkk i arbeiderbefolkningen, slik at vi ikke får en selvstendig arbeiderorganisering før på 1870-tallet. For hva var lærdommen? Det var at hvis du rotet deg bort i noe slikt fikk du deg en kjempesmekk. Det er farlig, det koster, det straffer seg, man må ligge lavt, sier han.

Det er spesielt fram til 1870-tallet forholdene var prekære, da Norge har en arbeiderklasse som ikke bare er uten stemmerett, men heller ikke har organisasjonsfrihet hjemlet i grunnloven.

– Du har et langt tiår fra slutten av 1850-åra til starten på 1870-tallet, da arbeidsfolk var helt ubeskyttet, for å si det helt enkelt. Det var ingen spesielle vernelover som kunne ha beskyttet dem. Mange bedriftseiere svingte fra å ta et «faderlig» paternalistisk ansvar til en mer kalkulerende markedsorientert holdning. Du kan også se gjennomslag for et kapitalistisk arbeidsmarked i større stil, i den forstand at du begynner å få en utjevning av lønnsnivået i forskjellige deler av landet. Dette er et tegn på at det er en flyt i arbeidskraften.

Det tok riktignok ikke lang tid før Norge fikk se en ny stor folkelig bevegelse. Den kom allerede på 1860-tallet i form av Bondevennerne til Søren Jaabæk, som vokste i en depresjonstid for bøndene. En undervurdert og interessant bevegelse, mener Kjelstadli. Denne bevegelsen av selveiende bønder er likevel noe annet enn Thranes arbeiderforeninger, der dominansen var husmenn, verksarbeidere og en del småbrukere. Det tok dessuten lang tid før en annen bevegelse kunne komme opp i det samme tallene som Thranebevegelsen, som altså klarte å reise å reise en bevegelse på 30.000 på midten av 1800-tallet. Det er dette Kjeldstadli viser til når vi spør hva betydningen av bevegelsen er i dag. Hva man kan lære av den.

– Om man vil lære av Thranebevegelsen blir det mest på det psykiske begeistringsplanet. Jeg tror ikke man kan direkte lese historien og finne ut hvordan skal vi gjøre det i dag. Da må man stille spørsmålet på et mer allment grunnlag: hva kunne ha utløst en bevegelse som dette i dag, sier historikeren og viser til krisen som var bakteppet for arbeiderforeningenes vekst.

– Her har du kanskje en parallell til dagens Europa. En krise skaper et underlag for en bevegelse, men i seg selv fører det ikke til en bevegelse. Du må ha noen som svarer på det, fortolker det, sier han.

Fane for Nes Arbeider-Forening. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Fane for Nes Arbeider-Forening. Foto: Arbeiderbevegelsens arkiv

Marcus Thrane. Søren Jaabæk. Hans Nielsen Hauge. Historien om store bevegelser har gjerne blitt fortalt gjennom enkeltpersoner som har gitt dem navn. Men som både Kjeldstadli og Ringvej har pekt på handler det om mer enn en enkelt person. Arbeiderforeningene ble en plattform for medlemmene. Så hva er egentlig betydningen av ledere som Marcus Thrane?

– Jeg tror det er galt å si at de ville kommet uavhengig av disse personene, i alle fall ikke i den formen og styrken som disse bevegelsene fikk. Det er mulig man hadde fått en antigjeldsbevegelse blant småbønder, slik Jaabæk dels bar fram, men ikke på samme viset. Dette har en viktig personlig faktor, sier Kjeldstadli og minner om at det handler om å fortolke verden.

– Om en person hadde gått ut på gater og streder og begynt å rope ut et budskap som ikke traff situasjonen, ville man trodd personen var sprø, og ingen stor leder. Så det er jo denne dobbeltheten mellom de objektive mulighetene, og noens evne til å artikulere hva som må gjøres i den konkrete situasjonen.

Om det skal pekes ut én helt i utviklingen av demokratiet i Norge, må det bli massebevegelsene, mener Kjeldstadli.

– Under 1814-2014-jubileet snakket man mye om den demokratiske grunnloven, det er etter mitt syn å forskjønne den. Den var liberal, men det er ikke det samme som at den er demokratisk, hvis man med det mener flertallsstyre. Demokratiseringen kom med disse bevegelsene, da med alvorlige tilbakeslag, som med knekkingen av Thranebevegelsen.

Når Norge sammenlignet med mange andre land fortsatt kan sies å være demokratisk, mener jeg folkebevegelsene har spilt en sentral rolle. De har klart å leve sammen og samtidig utbalansert andre former for makt, som pengemakt og mediemakt, sier han. Når disse bevegelsene har vært sterke, handler det ifølge Kjedstadli om sosial struktur, at Norge har en struktur hvor ingen av de tre hovedklassene har kunnet dominere de to andre.

– Borgerskapet og bymiddelklassen, som stort sett har vært enig, har liksom ikke både kunnet hamle opp med landsbygda og arbeiderklassen, og arbeiderbevegelsen har ikke både kunnet ta en fight med kapitalen og samtidig holde gående en fight med bondepartiet. Så denne norske trekanten, som det ble døpt en gang, vitner om et ganske egalitært samfunn, og en slags balanse mellom klassekreftene, som har gjort at det har vært rom for folkebevegelser. Det har også gitt moderasjon. Du kan si mye om norske Høyre, men det er ikke engelske torys eller prøyssiske junkere, sier Kjeldstadli.

Historikeren peker de klassiske bevegelsene som vokste fram på attenhundretallet, på avholdsbevegelsen, venstrerørsla, den nasjonaldemokratiske bevegelsen. På den økonomiske orienterte bondebevegelsen som oppsto med Norsk Landmandsforbund i 1896 og senere ble til Norges Bondelag, på det religiøse lekfolket i og utenfor statskirka, og på arbeiderbevegelsen og fagbevegelsen.

Det interessante, mener historikeren, er at de ligner på hverandre, og at de ligner på Thranebevegelsen. De har sine forskjeller – noen vil sosialisme, noen vil guds rike på jord, andre vil stanse kong alkohol – men de er samtidig beslektet. De går i allianser med hverandre, har overlappende medlemskap, og de lærer av hverandre.

– Om du spør meg hvilke av de jeg nevner som har vært viktigst, vel, avholdsbevegelsen kan du si har tapt. Så jeg vil nesten si at den nasjonaldemokratiske, den kristne og den sosialistiske har hatt like stor innflytelse. Samtidig har du ganske store regionale skiller. I den mørke kyststripe, fra Mørekanten, til og med Hvaler, fikk ikke arbeiderbevegelsen innpass utover den rene lønnsarbeiderklassen, mens i Fjell- og Fjord-Norge, i de indre fjordbygdene som Hardanger eller de øverste fjellbygdene, der det begynner å bikke ned, som Hallingdal, der kunne arbeiderbevegelsen klare å få innpass også blant småbrukere.

I 1858 slapp Marcus Thrane ut av fengselet. Bevegelsen var over. Familien levde i trange økonomiske kår på Grønland. Josephine Thrane hadde pådratt segtuberkulosee, og døde i 1862. Året etter tok Marcus Thrane med seg de fire døtrene og reiste til USA, der han livnærte seg som fotograf.

Han besøkte Norge to tiår senere, men reiste etter kort tid tilbake til USA. I 1890 dør han. Hos sønnen Arthur, i Wisconsin. Først i 1949 blir levningene hentet, og Thrane blir gravlagt på Æreslunden på Vår Frelsers gravlund i Oslo, 27. april samme år. Denne uka er Thrane feiret med egne dager i Oslo. Lørdag legges det ned krans på Æreslunden. 200 år etter at mannen som startet Norges første politiske massebevegelse ble født.

Mer fra: Reportasje