Bilde 1 av 9
Reportasje

For Frank (47) fra Skotterud er livet et sirkus

Sirkusfolk er en utrydningstruet art. Det er likevel noen som sørger for liv i manesjen. Frank Johansen er en av få nordmenn.

Cirkus Arnardo har 85 ansatte. Fra mars til september holder sirkuset forestillinger på om lag 125 steder fra Mo i Rana i nord til Mandal i sør.

Sirkuset er en livsstil. Arbeiderne sover i sirkusets vogner og har felles måltider i kantinevogna. Artistene reiser med familie i campingvogner og holder sin egen husholdning.

Noen har gjort samme jobben i flere tiår. Andre har vokst opp i sirkusfamilier som går generasjoner tilbake. Og noen har bokstavelig talt rømt med sirkuset.

Mange sirkus har kastet inn håndkleet de siste årene. Norske Cirkus Merano hadde sin siste sesong i 2014. I mai i år var det slutt for USAs største sirkus, Ringling Brothers.

Men Cirkus Arnardo trosser dystre spådommer, og fortsetter tradisjonen som Norges største og eldste sirkus i drift i dag.

Vi har møtt menneskene i og utenfor manesjen. Bli med oss på sirkus.

Eneste nordmann

– Da jeg begynte her skjønte jeg ikke så mye, forteller Frank Johansen.

Det er tretti år siden 47-åringen fra Skotterud begynte som sirkusarbeider på Cirkus Arnardo. Han har hele veien vært eneste nordmann som jobber med å sette opp teltet. Og på sirkusplassen er det ikke norsk som er arbeidsspråket. Mest av alt går det i polsk.

– Jeg kunne verken engelsk, tysk eller polsk. Men det har jeg lært nå, gjennom alle disse åra. Jeg forstår det jeg trenger av polsk, sier Johansen.

Hver dag på et nytt sted starter på samme måte. Først frokost, og så skal pålene slås i grusen, mastene heises, og sirkusteltet bygges med orkesterpaviljong, sitteplasser til nær 1000 publikummere og manesje til dyr og artister. Jobben er unnagjort på under tre timer.

###

Banner på fem språk

Selv om arbeidet er godt koordinert, er det ikke sjelden det går ei kule varm når over tjue mann jobber tungt, raskt og tett på hverandre.

– Jeg har plukka opp noen gloser. Både fine og ikke så fine ord. Jeg kan vel banne på fire-fem språk. Det holder det.

Frank Johansen vokste opp i Drøbak på 70- og tidlig 80-tall. Det var en tid da flere store sirkus turnerte i Norge. Men Johansen husker spesielt godt da Cirkus Arnardo kom til byen ved det trange sundet.

– Huset vårt lå like ved sirkusplassen, så vi visste når sirkuset kom. Da lot broren min og jeg som om vi gikk på skolen. Men så fort modern var ute av syne, bar det rett ned til sirkuset.

Følg Dagsavisen på Facebook og Twitter!

Billett fra «gubben»

Den gangen var det «gubben» Arne Arnardo som var sirkusdirektør. Det vanket gratisbilletter på ungene som var mest ivrig på å hjelpe til.

– Vi hjalp til med alt mulig småtteri. Bar benker og sånn. Det var ikke så nøye med det den gangen, sier Johansen.

Yrkestittelen til de som jobber med alt det tekniske rundt sirkuset er «sirkustekniker». Frank Johansen likte klovnene godt, men det var ikke det som lokket mest.

– Jeg tenkte ikke så mye på forestillingen. Det var liksom det tekniske, når mastene gikk opp, og du bare utbrøt «Wow!». Det var det mest spennende.

Frank Johansen er den eneste helårsansatte sirkusteknikeren ved Cirkus Arnardo. Når sirkuset ligger i vinteropplag i Lillesand, har han rigget seg til med røykebalkong utenfor den lille vognen sin. Men han svarer som en fotballspiller, når han blir spurt hvor lenge den karrieren skal vare.

– Jeg tar en sesong av gangen, så får vi se hva som skjer neste år. Jeg har ikke noen andre planer enn at det blir en sesong til.

###

Den hvite klovnen

Sirkuset renner tjukt i blodårene til Yann Rossi (49). Han opptrer sammen med sin bror Maurin og nevø Pierre som klovnetrioen Les Rossyann. Rossi-familien har sirkus-aner helt tilbake til 1700-tallet.

– Vi har funnet en slektning i rett linje tilbake til 1732. Han het Diego Rossi, og var linedanser fra Nord-Italia. Han opptrådte til og med ved hoffet til kong Ludvig XV av Frankrike, forteller Yann Rossi.

Like utenfor sirkusteltet står en liten vogn, fylt til randen av instrumenter, kostymer, speil og sminke. Her gjør klovnene seg klar før forestillingen, og her løper Yann Rossi inn og ut for flere kostymeskift i løpet av de to timene publikum blir underholdt inne i manesjen.

– Det er klovnene som binder forestillingen sammen. Og den hvite klovnen er hovedfiguren i forestillingen, sier Rossi.

Ekte klovn

Den hvite klovnen er tradisjonelt den egentlige klovnen. Kompanjongen med rød nese kalles August. Som åtteåring begynte Yann å opptre som August-klovn i familiens sirkusnummer.

– Jeg var ikke en morsom klovn, det sto ikke til personligheten min. Jeg var antikomisk.

Da Yann fylte 17 år, fikk han valget mellom å studere eller satse alt på en sirkuskarriere. Han valgte sirkuset, og faren foreslo at han heller skulle prøve seg som hvit klovn. Det startet litt tøft.

– Jeg hadde fine sko, et vakkert kostyme og pen sminke. Men jeg fikk fullstendig jernteppe. Jeg sto som fryst fast i manesjen i 15 minutter uten å gjøre noe som helst.

Selv med ni års sceneerfaring, ble ansvaret som hvit klovn for stort å bære for den unge mannen.

– Det er helt annerledes å være den hvite klovnen. Det er han som aksler hele nummeret. Han skal være nesten perfekt, og aldri gjøre en eneste feil. Han snakker godt, spiller godt, er veldig elegant og sier aldri noe dumt. Han er mentoren til forestillingens August. Det ansvaret følte jeg på, og da låste alt seg.

###

Færre klovner

Men han fortsatte å øve foran publikum, og jobbet seg gjennom forestillingen. Etter 30 år som hvit klovn, har Rossi opparbeidet seg et rykte som en av de aller beste i bransjen.

– Det er bare ti år siden jeg begynte å bli ordentlig trygg i rollen. Det tar tid å bli en god hvit klovn. Når jeg ser en ung klovn i dag, kan han være en vakker klovn. Men han er gjerne for ung. Det tar tjue år å bli klar.

I dag er det færre hvite klovner. Yann Rossi tror det skyldes at man må gi så mye for å bli god.

– Du må ha lidenskap for faget og det koster mye penger for draktene. Gode resultater får du ikke før etter minst ti år. Mange unge folk vil ha resultatene med en gang.

Les Rossyann har vunnet flere priser på sirkusfestivaler, og er kjent som noen av verdens beste klassiske klovner. Likevel blir det vanskeligere å finne jobb.

– Det er færre sirkus, og det er også en trend med moderne klovner. Da kan sirkusdirektørene ansette bare én klovn, i stedet for en hel familie. Det er stor konkurranse om jobbene, og jeg anslår at 75 prosent av sirkusene er uten tradisjonelle klovner, sier Yann og legger til:

– Men vi synes det er en viktig tradisjon å opprettholde. Klovnene hører hjemme i sirkus.

For 20 år siden jobbet Alexandra Rossi (50) som markedsføringssjef i en stor bedrift i Sveits. For å skape blest om en produktlansering leide bedriften inn et sirkus. Det var her Alexandra traff Yann.

– Han ba om nummeret mitt, men jeg ba ikke om hans! Jeg tenkte sirkusfolk var som folk som arbeider på skip. At han hadde en jente i hver havn. Man bruker jo fantasien, sier Alexandra.

Etter noen måneder ble det klart at fyren var verdt å satse på.

– Jeg ble ikke sjarmert av livsstilen. Kun mannen. Jeg hadde aldri vært i en campingvogn før, og kunne ikke se for meg å bo på så liten plass. Men jeg ble overrasket over mye sirkuslivet ligner det jeg var vant med hjemmefra. Jeg har alltid vært vant til å ha familie rundt meg, og det har vi også hatt i sirkuset.

Ingen trygg framtid

For tolv år siden ble datteren Camille født. Sønnen Loris kom tre år senere. Yann Rossi tror ikke barna vil følge etter ham i manesjen.

– Det er ikke en trygg framtid i sirkus. Hvert annet år går et nytt sirkus konkurs eller stenger dørene. Det er for mange artister, og for få steder å arbeide. I dag må du ha et fantastisk nummer for å få jobb.

Alexandra Rossi tror sønnen kan ha en framtid på scenen, om ikke i manesjen.

– Loris liker å underholde. Han sier han gjerne vil bli standupkomiker eller noe slikt, forteller hun.

Datteren Camille har lyst til å gå videre på skole. Det betyr at familien om få år må kutte ut det omreisende livet. Alexandra ser for seg at hun må ta med seg barna og bli hjemme når Camille begynner på videregående.

– Vi snakket om dette for tjue år siden. Om vi fikk barn, måtte vi på et tidspunkt slutte å reise sammen. Det er et valg vi har tatt, sier hun.

###

Hoppet av A4-livet

Sirkuset har alltid tiltrukket seg mennesker på søken etter eventyr. Tilfeldigheter gjorde at de danske jentene Julie Sørensen (21) og Malika Ferot (20) møttes på Cirkus Arnardo.

Julie droppet ut av universitetet i Aberdeen, samtidig som Malika droppet ut av designstudier i Berlin. Begge følte de måtte gjøre noe annet enn å studere. Og begge to fant en ledig stilling i Norge på en jobbsøkeside på nett.

– Jeg tenkte, «nei, det er fanden mig fucked up», sier Malika Ferot om den dagen hun oppdaget at det var mulig å søke jobb på sirkus i Norge.

Hun fikk jobben bare en uke før sesongstart. Da fikk Malika det travelt med å pugge språket.

– Jeg så hele «Skam» før jeg kom til Norge, for å plukke opp språket. Men det var vanskeligere enn jeg trodde. «Eskil, du kan ikke ta fiskekakene mine» var det eneste jeg kunne si godt på norsk før jeg kom hit.

Julie Sørensen følte seg rastløs da hun kom hjem fra Skottland, og kom over jobben.

– Så lenge det ikke var Danmark, var det greit. Og jeg har alltid hatt lyst til å jobbe på sirkus, på en måte. Det er på «bucket-listen».

Lite romantikk

Begge snakker om et romantisk bilde av sirkuset. Men virkeligheten viste seg å være litt streitere enn de hadde trodd.

– Det er først og fremst en bedrift. Det skiller seg fra bildet vi hadde fra populærkulturen. Folk rømmer ikke med sirkuset lenger. Enten må du være skikkelig talentfull, eller en skikkelig entusiast, sier Malika.

Venninnen legger til at det dukker opp øyeblikk som hun har notert ned.

– Det er små fragmenter som passer inn i den romantiske ideen. Vi hadde snøballkrig rundt sirkusplassen en dag de tok ned teltet. Da vi ventet på en ferje på Vestlandet, begynte alle arbeiderne å fiske, sier Sørensen.

Selv om historiene deres er like, kjente ikke jentene hverandre før de møttes i sirkuset.

– Jeg så henne på flyplassen i Kristiansand, og tenkte «nei, hun er svensk». Og jeg kan ikke et ord svensk, sier Ferot.

Planlegger neste eventyr

Nå henger jentene sammen hele dagen. Og allerede etter en måned på veien bestemte de seg for å reise sammen når sirkussesongen er over.

– Ja, vi skal til USA. Enten jobbe på ranch eller bli dusørjeger. Vi har gjort research. Du må ikke være amerikansk statsborger for å bli dusørjeger i visse stater, som for eksempel Montana, forteller Ferot.

Det tok litt lengre tid å komme i kontakt med andre på sirkuset.

– Vi har hørt at billettselgerne ikke alltid har vært like sosiale. Men vi er supersosiale og liker å snakke med folk. Denne trappa er vår terrasse. Her sitter vi og røyker, eller leser bok, sier hun.

Malika Ferot innrømmer samtidig at det nok er en spesiell grunn til at det har tatt tid å bli kjent med andre på sirkuset.

– Alle andre står opp kjempetidlig, mens vi våkner en halvtime før vi må på jobb. Billettluka åpner tolv og vi står opp halv tolv. Mange føler de må stå opp til frokost, men vi har ikke spist frokost på flere uker. Lunsjen er vår frokost.

Henger høyest

Ekteparet Adelina (27) og Alex Boldojar (37) ble headhuntet inn i sirkuset, og kommer ikke fra sirkusfamilier. Han var turner på elitenivå i hjemlandet Romania.

– Jeg var på det olympiske laget, men dro aldri til OL. Vi var 14 turnere, men bare seks fikk dra, sier han.

Han skulle egentlig ta universitetsutdannelse, men ble lokket med til det rumenske statssirkuset Globus av en venn. Der gjorde han suksess fra første stund.

– I to uker trente jeg som turner på dagtid og sirkusartist på kvelden. Og jeg likte det. Vi hadde et svingstangnummer hvor vi var opp til seks meter over bakken. Vi vant faktisk bronse på sirkusfestivalen i Monte Carlo, sier Alex Boldojar.

Paret møttes bokstavelig talt hengende i trapesen for åtte år siden. Adelina Boldojar ble også lokket ut av turnhallene og inn i sirkuset i Bucuresti. De siste årene har de opptrådt sammen under navnet Duo Romance.

Hos Cirkus Arnardo opptrer paret med to nummer. I det ene henger de i reimer fra taket, i det andre klatrer de opp og ned på en vertikal påle. Adelina forteller at det er fysisk svært krevende.

– Jeg kjenner ofte smerte. Du må være veldig sterk for å klatre i pålen, så jeg kjenner det i armene.

For fire år siden kom sønnen Darrin til verden. Han trener allerede turnøvelser med Adelina hver dag. Om tre år begynner han på skolen, og det kan bety slutten for sirkuskarrieren.

– Vi blir i sirkuset til Darrin begynner på skolen, når han er sju. Derfor skal vi forsøke å reise mest mulig de årene som er igjen.

Det er bare en ting som kan endre planene. Kontrakttilbud fra et av de store og berømte sirkusene, tyske Circus Krone eller sveitsiske sirkuset Knie.

– Hvem vil ikke jobbe der? Da får vi se om det er mulig å gjøre skolearbeidet hjemmefra og på internett.

Rømte med sirkuset

Allerede som liten gutt var Sindre Røstum (19) opptatt av sirkuset, og «hang på gjerdet» som han selv beskriver det.

– Selve forestillingen var for så vidt fascinerende. Men det som opptok meg mest var sirkuset som organisasjon, og alle brikkene som måtte falle på plass. Atmosfæren og den hektiske aktiviteten. Det er noe mystisk over alle språkene, luktene og lydene, når man står utenfor og ser på.

Fra den gang har det meste vært sirkus for Sindre. Han tilhører den eksklusive klubben av hardbarka norske sirkusentusiaster. Det er livsstil.

– Jeg har samlet alt mulig rart. Programhefter, plakater og bøker fra de fleste sirkus i Europa og Amerika. Det er så praktisk med ebay, det ligger masse spennende der. Jeg har vært flere ganger på sirkusfestivalen i Monte Carlo, og i fjor besøkte jeg Cirkus Finlandia i Finland.

Allerede da han var ferdig på ungdomsskolen, var Sindre klar for å gjøre jobb ut av sirkusinteressen sin.

– Jeg manna meg opp, gikk til sirkuset og spurte Are Arnardo om han hadde jobb til meg. Han sa jeg måtte gjøre ferdig skolen først, men vi holdt kontakten på e-post. Jeg maste vel såpass at han måtte gi etter til slutt.

Så snart han sluttet videregående skole, i fjor, satte Sindre kursen mot sirkuset. Nå er han sekretær og altmuligmann.

– Jeg jobber med alt fra markedsføring til korrespondanse med lokale myndigheter, jeg ordner billettreservasjoner, jeg svarer på publikumshenvendelser. Og så oppstår det jo stadig vekk ett eller annet, som gjør at man må improvisere.

Sindre nøler ikke med å skryte av sjefen.

– Det er et privilegium å jobbe så nært Arnardo-familien. Det er en familie det står stor respekt av. Jeg kunne ikke ta det for gitt at jeg fikk komme inn i varmen her. Det er jeg evig takknemlig for.

Dyrker kulturen Selv om sirkusene sliter både i USA og Europa, vil ikke Sindre høre noe om at tida kan være over for denne underholdningsformen.

– De som sier tida har gått fra oss, har kanskje ikke vært på sirkus på mange år. Jeg skjønner spørsmålet, men samtidig skjønner jeg ikke hva man egentlig mener. Sirkus er så klassisk som det kan få blitt, men rent teknisk følger vi opp og henger med.

Røstum mener flere burde finne veien når sirkuset er i byen.

– Fra du går inn portene til du er i teltet, er du i et magisk univers som i utgangspunktet var en grusbane. Du er i en annen verden. Man får to timer avkobling fra hverdagens stress og forpliktelser, rett og slett. Dette er kvalitetsunderholdning på høyeste nivå, sier han, og legger til at han tror sirkuset har en framtid i Norge:

– Jeg tror det går i bølger. Sirkus har jo overlevd det meste. Så lenge artistene fortsetter å tøye grenser fra år til år, så vil det være liv laga.

Are O. Arnardo er legenden Ane Anardos barmebarn.

Are O. Arnardo er legenden Arne Anardos barnebarn. Foto: John Trygve Tollefsen

Alene om hobbyen

Selv om det finnes mange sirkusentusiaster i Norge, ler Sindre Røstum godt på spørsmålet om han delte interessen med noen av sin jevnaldrende skolevenner.

– Nei, overhodet ikke! Det var noen som kunne bli med på en forestilling, men ikke mer enn det.

Og da resten av klassen gledet seg til russefeiringa, hadde han andre planer.

– Da de skulle til Sverige på stort russetreff, reiste jeg på sirkusfestivalen i Monte Carlo. Jeg vet ikke hvem det ble mest sirkus på, men det ble i alle fall ikke så mye russetid på meg.

Nå lever han livet et nytt sted hver eneste dag. Han har hybel i sirkusets eldste vogn, og snakker oppglødd om opplevelsen.

– Hvem har da vel ikke lyst til å rømme med sirkus? Det er på mange måter det jeg har gjort, men under mer kontrollerte omstendigheter.

Og takket være mobiltelefonen holder han kontakt med de hjemme.

– Jeg prater med familie og venner nesten hver dag på telefon. Det eneste jeg savner er hunden, for den får jeg ikke prata med.

Direktørsønnen

Ordet «sirkusdirektør» henleder tankene mot store kapper, paljetter og rungende røst. Are Arnardo har ingen av delene, der han krysser sirkusplassen i sin oransje arbeidsjakke med refleksstriper. Det er i det hele tatt noe mildt over denne sjefen, som er tredje generasjon Cirkus Arnardo.

– Koordinator er vel egentlig den rette betegnelsen på jobben jeg gjør. Jeg må sørge for at alt faller på plass. Det administrative, det som skjer i manesjen og alt det rundt. Teknikken, biler, lys og strøm. Ja, alt, egentlig.

Cirkus Arnardo er en familiebedrift. Og selv om Are Arnardo har tatt over ansvaret for driften, er han ikke klar til å arve direktørtittelen.

– For meg er det pappa som er direktør ennå. Jeg er daglig leder, selv om det kanskje er feil ordbruk i denne bransjen.

Å lede et sirkus er heller ikke hva det en gang var, konstaterer Are Arnardo.

– Tiden og samfunnet rundt oss har gjort det mer tungvint enn det var før. Det er mer papirer, dokumenter, tillatelser og byråkrati. Administrasjonssiden har mer enn firedoblet seg de siste tjue årene, sier han.

Etter 2014-sesongen la det andre store sirkuset i Norge, Cirkus Merano, inn årene. Denne våren hadde det tradisjonsrike Ringling Brothers i USA sin siste forestilling. Det kan nesten se ut som om sirkuskulturen er på vei ut av tida.

– Jeg har hørt at vi er noen dinosaurer, som liksom er utgått. Men jeg vil vel si at vi bærer en arv som bør tas vare på. Vi gir en pause i hverdagen til de fleste, og gir to timer som vi fyller opp med magi. Det er noe mange bærer med seg i dager, måneder og år etter at de har vært hos oss.

###

En felles opplevelse

I den digitale virkeligheten er sirkus en hel-analog underholdning. Are Arnardo mener det er viktig å være en avveksling fra alle skjermene vi omgir oss med.

– Jeg tror at det er mer og mer viktig at barn kommer ut og ser noe levende. Kommer ut og ser andre barn, og andre mennesker som deltar i noe felles. Og sirkuset er felles for alle. Her kommer folk fra alle klasser og kulturer sammen.

Med store løpende utgifter til lønn og driftsmateriell, er sirkuset sårbart for lave besøkstall. Det har hendt at Are Arnardo har fryktet for framtida.

– I 2014 hadde vi et kraftig underskudd, men hentet oss inn igjen året etterpå. Den største trusselen jeg ser er de røde tallene i regnskapet. Vi er veldig følsomme for endringer i samfunnet. Når prisen går opp på matvarer, drivstoff, autopass og alt sånn, blir det vanskelig å reise rundt. Og det må vi gjøre, for vi spiller på plasser hvor det bor lite folk og må flytte oss etter publikum, sier han.

Det er likevel ikke sånn at Cirkus Arnardo roper etter stønad og tilskudd fra det offentlige.

– Vi ønsker ikke økonomisk støtte. Cirkus Arnardo har vært drevet i 68 år. Noen år har vært gode, andre dårlige, men det har vært liv laga. Men vi vil bli anerkjent som en kulturinstitusjon, noe det er viktig å ta vare på og legge til rette for.

En av de mest konkrete utfordringene for sirkuset er at grusplassene forsvinner. Mange tradisjonsrike sirkus- og tivoliplasser må vike vei for kunstgressbaner, asfalt eller nye bygninger.

– Noen kommuner setter pris på at vi er til, og viser det tydelig ved å skaffe til veie en åpen plass for sirkuset. Kleppe er ett eksempel. Der får vi bygge teltet på rådhusets gressplen.

Satser videre

Cirkus Arnardo er i dag Norges eneste store sirkus. Da sirkuskongen Arne Arnardo trakk sitt siste pust i vognen under en forestilling i 1995, ville tilfeldighetene ha det til at sirkusorkesteret spilte Queen-låten «The Show Must Go On» i teltet.

– Enten en tilfeldighet, eller så var det en klar beskjed fra ham. Jeg, som de før meg, ønsker å videreføre dette. Jeg håper sirkus i Norge skal gå under flagget Arnardo så lenge som mulig.

Det første norske sirkuset åpnet i Christiania i 1860, men eksisterte bare i noen få år.

Etter andre verdenskrig var det mange sirkus som kom og gikk. Etter at Cirkus Arnardo ble etablert i 1949, tok Arne Arnardo i løpet av få år tronen som Norges sirkuskonge.

I 1975 ble Cirkus Merano etablert, og tok raskt store markedsandeler. Sirkuset hadde sin siste turne i 2014.

I år turnerer også det mindre Cirkus Agora med nordfjording Jan Ketil-Smørdal som direktør.

Mer fra: Reportasje