Helg

Festningen på Furuset

I en ukes tid var Norge i full terrorberedskap. I den store moskeen på Furuset, landemerket ved E6, er de i full beredskap hele tida.

Dagsavisen står i en lang kø inn til sikkerhetskontrollen. Kjappe, rutinerte fingre sjekker legitimasjon, hekter på oss besøkskort og legger effektivt jakker, fotobager og vesker på båndet for full gjennomlysning. Selv går vi igjennom metalldetektordøra, sikkerhetsvaktene gir oss vesker og fotobager tilbake med et lite, nesten unnskyldende smil, og så kan vi endelig få gå inn i moskeen. Ja, for vi er ikke midt i sikkerhetskontrollen på Gardermoen akkurat nå, selv om det et øyeblikk føles slik.

Vi skal inn i Nordens største moské, en ruvende bygning man fort legger merke til om man kommer kjørende på E6 gjennom Groruddalen og inn i Oslo. Plutselig rager den opp på høyre side av veien, en stor kuppel glitrer i sølv og en minaret peker nærmest trium­ferende mot himmelen. Det er som å få et lite, eksotisk glimt av selveste Istanbul - midt i tjukkeste Groruddalen.

Denne dagen feirer moskeen på Furuset det pakistanere spøkefullt kaller «Lille Id», etter en måned med faste og ramadan. Det er derfor hele sikkerhetskøen består av glade, forventningsfulle og festpyntede barn og voksne. Alle som en går lydig gjennom «passkontrollen».

- Sjekker dere alle like grundig hver gang det er et stort møte i moskeen, spør vi en av de effektive sikkerhetsvaktene kledd i hijab, pakistansk festdrakt og traust, gul, «trafikkvest».

- Alle. Hver eneste gang, bekrefter hun.

Ellers står moskeens overvåkings­kameraer på 24 timer i døgnet, og menigheten har et nært samarbeid med PST og politiet. Den siste tida har alle dessuten vært ekstra på tå hev her på Furuset. En ting er at justisminister Anders Anundsen torsdag 24. juli innkalte til en dramatisk pressekonferanse, der han og PST advarte om at sjansen var stor for at islamistiske terrorister ville angripe Norge «innen få dager». Og ettersom Nordens største moske samtidig er hovedkvarteret til en av Norges aller minste, religiøse minoriteter, Ahmadiyya-muslimene, anså politiet­ og PST disse som et spesielt sannsynlig terrormål for de samme radikale­ islamistene.

Mange av verdens muslimer mener at Ahmadiyya-muslimene ikke kan regnes som «ordentlige» muslimer, fordi læren deres er annerledes (de tror blant annet at Messias allerede har kommet). De blir derfor ofte beskyldt for blasfemi, og blir åpent forfulgt og trakassert i mange muslimske land.

Bare noen dager etter justisministerens pressekonferanse, den 28. juli, kom den skremmende nyheten om et angrep på Ahmadiyya-muslimer i Gujranwala i nærheten av storbyen Lahore i Pakistan. Fire mennesker ble brent i hjel i husene sine, blant dem et lite barn, en baby og en gravid kvinne. Det var også i Lahore i Pakistan to moskeer ble utsatt for et islamistisk terrorangrep i mai 2010. Over 90 mennesker ble drept, og minst 100 skadet.

Det blodige angrepet sendte sjokkbølger også inn i den lille Ahmadiyya-menigheten i Norge, som med smått og stort teller cirka 2.000 mennesker.

- Ja, vi er dessverre vant til trusler, sier presseansvarlig for moskeen, Fazal Ahmed Anas, vår kjentmann i menigheten denne dagen. Flere her i moskeen mistet slektninger i terrorangrepet i Pakistan i 2010.

- Etter 22. juli 2011, da 77 mennesker ble drept i regjeringskvartalet og på Utøya, kom flere av mine norske venner til meg og sa: «Nå skjønner jeg hvordan dere følte det».

Anas er også klar over at når justis­ministeren varslet om islamistisk ­terrorisme i Norge, så skulte nok enkelte nordmenn med frykt i blikket på ham også. Han er jo muslim og dermed ­kanskje en potensiell terrorist for alt folk visste.

- Ja, men i slike tider er det vår plikt å vise det vi mener er det rette bildet av islam, sier Anas.

- Vår versjon av islam handler om fred, ikke om sverd. Vårt motto er: «Love for all, hatred for none». Dessuten er Norge også vårt land. Vi kan ofre alt for Norge, vi, sier Anas. Han kom til Norge da han var elleve, og vokste opp i Halling­dal.

- Så jeg er ikke noen oslogutt, jeg liker å bo på landet. Nå bor jeg på Årnes, sier han, og viser oss inn i moskeen.

Om sikkerhetsopplegget utenfor var stramt og formelt, er det en desto mer avslappet, nesten litt løssluppen stemning­ her inne moskeen, sånn like før imamen skal til å preke. I den store bønne­salen for menn har drøyt 100 menn og gutter samlet seg i grupper på gulvet. Mens imamen gjør seg klar til bønn, sitter mennene og hvisker sammen, mens småguttene løper rundt på gulvet, leker og stuper kråke.

På nært hold er folk heller ikke riktig så festkledd som det først så ut som i ­sikkerhetskontrollen. Noen har vanlig olabukse og genser, et par av småguttene har baseballjakker og rutete H&M-skjorter. Selv når imamen der fremme er godt i gang med bønnen sin, er det liv og røre bakerst i salen. Ungdommer kommer løpende inn i siste liten med blikket festet på smarttelefonene sine, familiefedre kommer hastende inn, skyver småguttene sine foran seg og får dem ­hviskende til å sette seg ned.

Det er flest med pakistansk bakgrunn her, men på noen stoler helt bakerst sitter et par bosniere, samt en norsk konvertitt, alle med høretelefoner. Når Dagsavisen også får sine høretelefoner på, hører vi en kvinnestemme simultantolke prekenen fra urdu til norsk. «Vi ber for de villfarne muslimer som søker det onde», sier hun. «Vi ber for menneskene i Gaza». «La Gud fjerne all deres frykt og smerte».

På slutten oppfordrer imamen alle til å ta med seg også mennene på moskeens kjøkken i bønnene sine. «Hver kveld under hele ramadan har de stått og laget mat til hundrevis av mennesker. De har gjort en kjempejobb, som vi alle takker dem for».

Dagsavisen snakker litt med den norske konvertitten Thomas Kårvand, som har med seg tre unger som turner og leker rundt på det enorme moskégulvet. Han konverterte i 1999, sitter i menighetens styre, og ser ut til å kjenne alle. Det klemmes og hilses.

Kårvand fikk selvsagt med seg terror­trusselen mot Norge i slutten av juli, men siden han på den tida var midt i ramadan, prøvde han å kutte ut unødvendige­ vaner som han liker. Som å stadig skanne nettaviser på mobilen, og drikke masse Pepsi Max.

- Jeg fulgte ikke tett med på nyhetene,­ men jeg vet jo at politiet kom oftere innom her enn vanlig. Det er selvsagt både kjipt og ubehagelig å vite at noen der ute vil bekjempe oss med vold. PST mener altså at vi har en viss risiko for å bli utsatt her i Norge også, sier han.

- Da vår øverste leder, kalifen i England, åpnet denne moskeen på Furuset for tre år siden, stilte politiet med bevæpnede politifolk, og vår leder kom i skuddsikker bil. Så vi er nok et potensielt terrormål, sier Kårvand.

- Vi har sikkerhetssjekk for at folk som kommer hit skal føle seg trygge. Vi er nok ikke elsket av absolutt alle i Norge, sier kombinert sikkerhetsvakt og informasjonsansvarlig Annum Saher Islam, som vi treffer inne i bønnesalen for kvinner.

Der inne sitter kvinnene i grupper på gulvet og får imamens bønn og preken overført via høyttalere. I et eget «glassbur» er det barnestue, der mødre kan ta med seg babyer og småbarn uten å forstyrre de andre under bønnen. På en storskjerm kan de også følge TV-over­føringer fra England, når Ahmadiyya-muslimenes internasjonale leder taler til folk i minst 200 land over hele verden. Han er den femte kalifen i rekken. Den første kalifen ble utnevnt etter at grunnleggeren Hazrat Mirza Ghulam Ahmad erklærte seg selv til den Messias-­skikkelsen muslimene har ventet på. Dette betraktes som blasfemisk også av mange vanlige, norske muslimer. Det fins personlige vennskap mellom Ahmadiyya­-muslimer og «vanlige» muslimer i Norge, men ikke noe formelt samarbeid, ikke engang i Islamsk Råd.

Da planene om den nye Ahmadiyya-moskeen på Furuset ble kjent, kunne man se dette spørsmålet bli stilt på nettstedet islam.no: «Er det «lovlig» for meg som sunnimuslim å be der? Eller gjør jeg noe feil ved å dra dit?» Hun fikk et høflig, men klart svar: «Nei, ahmadiyya er ikke muslimer så du kan ikke be der. Det ligger en moskè litt lenger opp langs motor­veien».

- Jo, jeg har også lest slike kommentarer, sier Annum Saher Islam.

- Men alle muslimer er velkomne her, og det er også noen «vanlige muslimer» som kommer hit, forteller hun, og legger ivrig til:

- Men vi føler at det norske samfunnet er glad i oss! Vi er en åpen menighet som har mye samarbeid med lokalmiljøet her på Furuset. Vi har hatt besøk av alt fra Kjell Magne Bonde­vik og Grete Faremo til ord­føreren i Lørenskog. Vi har også jevnlig besøk av skoleklasser og firmaer. Og er det en dugnad eller Rusken-aksjon, da er vi der!

- Men en del her på Furuset var skeptiske da moskeen kom? «Den hører ikke hjemme her», sa noen til Dagsavisen.

- Ja, særlig eldre syns nok dette var en stor forandring. Men nå har jeg inntrykk av at folk er blitt mer vant til oss. Vi er jo blitt et landemerke på E6, sier hun, og fortsetter:

- Vi anser oss som verdens heldigste som har fått lov til å bygge denne ­moskeen. Da skulle det bare mangle om ikke vi gir noe tilbake til lokalmiljøet, og at vi holder dørene åpne for alle. Vi kan ikke bare kreve at nå skal vi bygge et høyt bygg, og så bare lukke oss inne og drive på med vårt.

Om ettermiddagen blir Dagsavisen ­invitert inn til administrasjonsdelen av moskeen. I et møtelokale rundt et bord treffer vi en gruppe menn fra menigheten, blant annet talsmann Mahmood Ayaz og styreleder Zartasht Munir Ahmad Khan, som byr på små firkløversjokolader fra en bolle. Generelt er mennene tydelig i en slags avslappet, feststemt post-ramadan-stemning, og det settes fram kaffe, ­mektige, søte pakistanske småkaker og helnorsk Gjende-kjeks.

Men alvoret senker seg når de forteller­ om hvordan Ahmadiyya-­muslimene blir forfulgt i enkelte ­muslimske land. Som i Pakistan, der nasjonalforsamlingen i 1974 erklærte Ahmadiyya-muslimene for å være ikke-muslimer. I 1984 kom dessuten lov­givning som gjør det straffbart å praktisere Ahmadiyya-islam i Pakistan. Mange flyktet fra Pakistan da, og en del av dem kom til Norge som politiske flyktninger på 1980-tallet. Men faren var ikke over i Norge heller.

Mahmood Ayaz er pensjonist og gammel nok til å huske da den aller første Ahmadiyya­-moskeen i Norge, Nor Moské i Frognerveien, ble sprengt i lufta av norske nynazister. Det skjedde natt til 14. juni 1985, og var en av de aller første terror­aksjonene i Norge. Ingen ble drept, men en kvinne ble skadd. Mange i menigheten var samlet et annet sted, slik at man unngikk et blodbad, men sjokket sitter fortsatt i. Da den store moskeen her på Furuset var midt i bygge­prosessen, ble de plaget av hærverk.

- I 1985 var det helt klart norske nynazister som sto bak. Men de som bedrev hærverk og knuste vinduer da vi holdt på å bygge moskeen, var nok andre muslimer, tror Hamzah Nordahl-­Rajpoot, som tidligere var studentleder.

- Det var malt slagord, «kom dere vekk», med hakekors og så videre. Men norsken var dårlig, og skrivefeilene mange. Det er nok fra muslimske miljøer vi får trusler nå. Ikke fra de «vanlige» muslimene i Norge, men fra de radikale, islamistiske miljøene, sier Nordahl-­Rajpoot.

- Å leve med trusler er en hårfin balansegang, sier Mahmood Ayaz ettertenksomt.

- Vi er som åpen menighet avhengig av å invitere folk og treffe folk, samtidig som vi er nødt til å ta vare på sikkerheten vår. Derfor har vi sikkerhetskontroll og overvåkingskameraer, slik du har sett. Vi har også et nært og godt samarbeid med det norske politiet, sier han.

Det er et tankekors for dem alle at enkelte nordmenn kanskje skulte litt ekstra også på dem når justisministeren kom med sitt terrorvarsel den 24. juli. Særlig fordi de frykter nøyaktig den samme trusselen fra islamistene.

- Vi tar selvsagt sterk avstand fra alt som heter radikal islamisme, sier styre­leder Zartasht Munir Ahmad Khan.

- Vi i vår menighet har som lære at «jihad» ikke skal kjempes med sverdet, men med pennen. Islam blir misbrukt av voldelige ekstremister. Det står også i Koranen: Du skal være lojal mot det landet du bor i, sier Mahmood Ayaz.

- Vi har heller ikke noe problem med radikale ungdommer her i vår menighet. Ingen Syria-farere kommer herfra, ­forsikrer han.

- Det er også synd at det har utviklet seg islamofobi i Norge. Den er ikke sunn, sier Hibbi Khan, som nettopp har sluttet seg til gruppen rundt bordet sammen med sin lille sønn på ett år.

- Jeg har selv hatt identitets­problemer. Siden foreldrene mine måtte flykte fra Pakistan, kan jeg ikke kalle meg selv pakistaner. Jeg har vokst opp i Norge, men kalte jeg meg norsk, fikk jeg spørsmålet: «OK, men hvor kommer du egentlig fra?» For meg ble det at jeg er muslim redningen. «Det er safe, det kan være min identitet». Det ble min løsning, som jeg fant på en rolig måte som ga meg sjelefred, sier hun.

- Men så leser jeg i kommentar­feltene alt det stygge som står om muslimer, og så blir jeg sittende og studere folk på T-banen: «Er det du som skriver slikt om meg? Er dette virkelig det du egentlig tenker om meg?» Jeg er voksen, jeg kan ta det selv om det sårer, men hva skjer med ungdommer som leser alt dette hatet mot seg selv? sier Khan, som innrømmer at også hun tok seg selv i å studere andre muslimer på T-banen etter terror­alarmen mot Norge.

- Jeg følte meg dobbelt rammet da terroralarmen mot Norge kom, sier ­Manzoor Qadeer Khan.

- Vi er en utsatt menighet, som har terrorberedskap her i moskeen hele tida. Så er vi muslimer, og noen nordmenn skiller ikke mellom oss og radikale ­muslimer og følte seg truet. Men selv om jeg kommer hit til moskeen og ber fem ganger om dagen, så betyr ikke det at jeg er radikal! Jeg er ingen fare for noen, sier Khan.

Etter bønn, preken og feiringen av «Lille Id» trekker alle ut av Nordens største moské på Furuset. Folk setter seg i biler og skal tydeligvis hjem for å feire videre med familiene sine. Sikkerhetskontrollen har tatt fri, og alle pakker sammen.

- Storfamilien kommer til oss, så jeg må hjem. Kona maser, sier vår kjentmann Fazal Ahmed Anas.

- Nå skal vi hjem og grille. Ha ­skikkelig pool-party!

hanne.mauno@dagsavisen.no

Mer fra Dagsavisen