17. juli styrtet MH17 på et jorde i Øst-Ukraina. Seks måneder senere ligger fremdeles mange av vrakdelene ubeskyttet. FOTO: KYRRE LIEN

Etter det store smellet

Et halvt år etter at MH17 ble skutt ned i landsbyen Grabovo, drikker ungdommen vodka i flysetene fra vraket, barna får ikke sove om natten, og bare ti prosent av de voksne er i arbeid. Vi bodde tre dager i den lille landsbyen bak opprørernes frontlinjer i Ukraina.

– Den første skålen er for fred, sier Vladimir (28) og skjenker glassene fulle av hjemmelaget vodka.

Vi sitter i hver våre grønne, rosa og røde flyseter. En gang var de fastmontert i Boeing 777-maskinen til Malaysia Airlines, som var på vei fra Amsterdam til Kuala Lumpur. Men 17. juli 2014, litt etter klokken 17 på ettermiddagen lokal tid, ble flyet og deres 298 passasjerer skutt ned over den lille landsbyen Grabovo.

De første dagene ble kroppene liggende i solsteken, mens prorussiske separatister voktet dem med AK47-geværer. Den tredje dagen samlet landsbybefolkningen seg i kirken. «Vi må gjøre noe,» sa de. «Kroppene kan ikke bare ligge her». De fikk likposer av det lokale sivilforsvaret, og begynte å plukke opp likdelene sammen med dem.

Nå er 295 kropper og de viktigste delene av flyvraket fraktet til Nederland. Men mye er fortsatt igjen på bakken. Tre passasjerer er ikke funnet, og innbyggerne i Grabovo finner fortsatt beindeler på åkrene. På krasjstedet er jorden farget svart, og ledninger og smeltede flyrester er som brent fast til bakken. Ett par hundre meter lenger vekk har landsbyens innbyggere stablet passasjerenes personlige eiendeler i en hangar: En liten bamse som er blitt pjuskete av regn og snø. En økonomibok som en gang var på et pensum, men som nå har stive sider av gammel gjørme. En svart støvlett. En baseballcap. En students ID-kort. Gutten smiler optimistisk på bildet, uvitende om skjebnen som ventet da skoleåret var over.

I samme hangar ligger rester av flykroppen, som Vladimir og kameratene vokter om nettene. De har stablet flysetene til en liten sittegruppe. Montert et aggregat som kan gi dem strøm til TV-serier og anleggslamper. Vladimir kutter opp noen poteter, knuser fem egg, skjærer opp bacon. De skal sitte her til fire om morgenen, og ennå er klokken bare seks på kvelden. Det kan bli en lang natt ved vraket.

– Får dere betalt?

– Nei. Men vi har ikke annet å gjøre, så vi sitter her hele natten. Drikker øl. Ser en film, sier en røslig mann ved navn Artëm.

9. desember, en uke før vi dro til Grabovo, hentet inspektørene fra den nederlandske sikkerhetskommisjonen de siste vrakdelene fra MH17 som de trenger til etterforskningen. To måneder senere kom de nederlandske etterforskerne tilbake til åstedet for å hente rester av omkomne, personlige eiendeler og jordprøver fra krasjstedet.

Tilbake ved vraket er mennene i ferd med å løfte sin tredje skål. Den skal være for fred, den tredje er for mennene. Artëm jobbet egentlig som snekker i Donetsk. Vladimir var lastebilsjåfør. Men etter at borgerkrigen mellom Ukraina og de prorussiske opprørerne startet i fjor vår, har det ikke lenger vært bruk for dem.

– Ingen pusser opp lenger, sier Artëm tørt.

Tre sigaretter tennes. Fire glass med hjemmelaget mandarinvodka løftes mot hverandre.

– Skål! For fred!

– Skål! For menn!

Revolusjonen. Halvannet døgn tidligere. Landeveien er tåkelagt, men gjennom Ladaens vinduer kan vi skimte brente trær. Vi er på vei til Grabovo, og for å komme dit må vi gjennom fem-seks kontrollposter voktet av de prorussiske separatistene. Noen av soldatene er russere, andre er tidligere gruvearbeidere som har tatt til våpen. Det de har til felles er AK47-geværer, tung ammunisjon rundt halsen og en idé om at Donetsk bør være en egen republikk, fri fra Ukraina.

Siden krigen i Øst-Ukraina begynte våren 2014, har den kostet over 6.000 menneskeliv. I midten av februar ble det erklært våpenhvile, etter at en avtale mellom Ukrainas president Petro Porosjenko og Russlands president Vladimir Putin ble signert i Minsk. Siden da er våpenhvilen stort sett blitt holdt, med unntak av kamper rundt flyplassen i Donetsk og noen strategiske grensebyer.

– Dokumenter!

Det rister i ammunisjon. En hånd inn i bilvinduet. Pressekort og pass overleveres.

Noen av soldatene har personlige meldinger skrevet med hvitt på geværkolbene, andre har dekket ansiktet sitt med en baklava. Kanskje for å være anonyme, kanskje fordi det er en kald og guffen dag i Donetsk.

– Dette skjønner jeg ikke noe av uansett, gliser soldaten og gir papirene tilbake.

Konflikten startet i april 2014. President Viktor Janukovitsj hadde flyktet landet, etter at titusenvis av mennesker hadde krevd hans avgang og et hundretalls demonstranter var blitt drept av snikskytere fra den statlige politistyrken. Russland svarte på revolusjonen i Kiev med å annektere Krim-halvøya. Noen uker senere startet protester i Donetsk med et tusentalls demonstranter i gatene. 6. april 2014 tar prorussiske rebeller over administrasjonsbygningen i Donetsk og erklærer at de nå leder Folkerepublikken Donetsk. I dag er hovedstaden Donetsk okkupert av opprørerne. Det samme gjelder områdene der MH17 ble skutt ned. Hva som skal skje med disse områdene i framtida er fremdeles høyst uklart – selv etter at fredsavtalen ble signert i Minsk.

Vi skimter en ny barrikade i tåkeheimen. Menn med geværer. Et flagg med Saint George som vaier i vinden. En separatist stopper bilen når vi kommer i synslinjen.

– Dokumenter!

En ny hånd inn i bilvinduet som ber om pass og papirer.

– Hva skal dere?

– De skal lage reportasje om flyet som falt ned, forklarer sjåføren.

– Ahhh …

Det glinser i en gulltann.

– Vi er lokale menn, sier han.

– Det er ingen russere her.

Tåken letter, og gjennom vinduet ser vi hvite skilt med et svart fly og et stort telefonnummer. Vi er ved krasjstedet. Vi er i Grabovo.

En time senere er vi ønsket velkommen inn i en varm, hyggelig stue med myke tepper og en bred flatskjerm. Dette er hjemmet til den tidligere gruvearbeideren Aleksander Kovalenko. Et hjem han deler med mor, kone, to voksne døtre, ett barnebarn, en gedigen St. Bernhardshund, to kyr og en kalv.

Det store smellet. Sommeren 2014. Det var det året de var så redde, det var den sommeren det var så varmt. Etter at krigen mot Ukraina startet noe måneder tidligere, hadde bombetoktene kommet stadig oftere – og nærmere. Innbyggerne i Grabovo løp ned i kjellerne, der de hadde hamstret syltetøyglass med mat på støvete hyller, i tilfelle de måtte være der lenge.

17. juli 2014. Valentina Kovalenko (48) står på kjøkkenet. Klokken er litt over 17 på ettermiddagen. Ut av kjøkkenvinduet ser hun to motorer bundet sammen av en flykropp. Den har ikke vinger, men den daler ned mot bakken i en voldsom fart. Valentina skriker, griper barnebarnet på fire og løper ut på plassen. Det ser ut som om flyet skal treffe det lille trehuset deres. Hun løper mot kjelleren, skriker til ektemannen Aleksander at de må søke dekning. De rekker ikke mer.

De står noen sekunder, perplekse – og så løper familien Kovalenko mot den svarte røyken som stiger opp fra et annet sted i landsbyen. Det viser seg at flykroppen har styrtet i hagen til Kovolenkos nevø. Han kommer forfjamset ut av kjellerdøra sammen med kona. Ansiktene deres er oppskrapet, etter å ha blitt kastet ned kjellertrappa av lufttrykket fra flykroppen.

Sammen med resten av landsbyen starter Valentina og Aleksander å fylle vaskebøtter med vann. De skal forsøke å slukke den eksplosive flammen.

– Vi trodde det var et militært fly som hadde styrtet, og ringte brannvesenet. Det virket ikke som at de brydde seg, sier Aleksander ett halvt år etter.

En ung mann i landsbyen hadde kjørt for å se på omfanget av ulykken; «Det ligger døde mennesker lenger opp i veien. De sitter i flyseter,» fortalte han de andre.

Aleksander, Valentina og de andre i landsbyen skjønner at dette ikke er et militært fly. Det er et passasjerfly.

– Da var brannvesenet der på få minutter, minnes Aleksander.

Et halvt år senere har Aleksander og Valentinas barnebarn Danila (4) fem fly å leke med. Ett par små militærfly, et lekepropellfly og en toetasjes Boeing. «Poing, Poff, Tssss. Se nå!». De kræsjer, lander, letter og flyr i loop. Danila kan være flygeleder helt for seg selv. Han er eneste barn i et hus av voksne.

– Hvem skjøt ned flyet i sommer? Var det tyskerne, spør han besteforeldrene.

Besteforeldrene ler. De føler seg sikre på at det var ukrainerne som sto bak flystyrten.

– Hva tror dere i Norge, spør de oss.

– I Norge tror de fleste at det er de prorussiske opprørerne som sto bak, sier vi.

De voksne blir stille. Et halvt år etter flytragedien, mener tysk og amerikansk etterretning at flyet ble skutt ned av opprørerne med bakkeraketter som skal ha blitt stjålet fra de ukrainske regjeringsstyrkene. Men Valentina og Aleksander har et annet syn på saken; de snakker om at et ukrainsk jagerfly kan ha sneket seg inn i en luftkorridor.

Den nederlandske sikkerhetskommisjonen har ikke konkludert om hvem som sto bak skytingen eller hvilket våpen som traff den. I en rapport fra september nøyer de seg med å si at flyet ble truffet av «objekter med høy energi». En endelig rapport skal komme sommeren 2015, og sikkerhetskommisjonen vil ikke kommentere noe før den foreligger.

– Tenk at så mange barn ble drept. At så mange mennesker ble rammet. Og så er det ingen som gjør noe, sier Valentina.

– Ingen finner ut hva som har skjedd, og ingen rydder opp her i Grabovo.

Når Aleksander tenker på disse varme sommerdagene i 2014, begynner han å gråte. Da må han reise seg, gå en runde, sette seg ned igjen. Han tenker på likdelene. Noen av dem lå på bakken, som om de skulle ha tatt seg for.

– Jeg var så overrasket over at det ikke var noe blod.

Andre kropper var delt i biter av høyspentledningene som strakte seg over åkrene.

– Nabogutten meldte seg til å rydde opp. Han var 10–12 år, bare skolegutten. Vi gikk med posene, fant en liten jente. Kanskje sju-åtte år. Det var så vondt. En gutt skal ikke se slike ting, sier Aleksander.

Røslige hender tørker vekk en usynlig tåre. Han må reise seg. Gå seg en runde. Sette seg ned igjen. Skjenke opp i kaffe. Spise en kjeks. Prøve å glemme.

– Etter den sommerdagen klarer jeg ikke lenger å slakte kyllingene våre. Jeg klarer ikke å se dem dø, sier Aleksander.

På denne tida i fjor var Grabovo en helt vanlig, liten ukrainsk landsby. De hadde tusen innbyggere, hvorav halvparten var pensjonister. Et samfunnshus med julefester, løpende barn og sporadiske bryllup, et forslitt skolebygg med hinderløype og lekeplass og en røslig ordfører som kunne kunsten å røyke, kjøre bil og snakke i telefonen samtidig. En ganske vanlig landsby der innbyggerne grodde poteter, høstet epler og melket kyr. Der de gamle levde av det som jorden ga dem, og de unge steg ned i de mørke kullgruvene. Sjaktene var smale. Luften elendig. Arbeidet tungt. Lønnen var ålreit.

– Da jeg jobbet i gruvene, fikk vi julebonus. Da tok vi første fly fra Donetsk til Moskva, drakk oss fulle på vodka, tok neste fly tilbake – og gikk på jobb, minnes Aleksander.

Han ler høylytt, mens Valentina strammer leppene og himler med øynene. De siste månedene har ikke vært like festlige. Valentina og Aleksander har ikke fått pensjon fra Ukraina siden juni 2014. De har heller ikke fått utbetalinger fra de nye myndighetene.

Mange i folkerepublikken er i samme situasjon; statlig og kommunalt ansatte får ikke betalt, pensjonister og trygdede får ikke sine månedlige tilskudd og køene utenfor matstasjonene blir lengre for hver dag. Samtidig er de aller fleste gruvene stengt, og arbeiderne har mistet jobben. Ved siden av gruvesjaktene, har det imidlertid blitt åpnet nye, ulovlige gruver. Her er det opprørerne som henter ut profitten.

Alvoret kan sees i øynene på ordføreren i Grabovo, Vladimir Beresjnoy.

– Vi har 1.000 innbyggere i denne byen. Bare 100 av dem jobber. 400 er pensjonister og 50 er barn, så de vil si at nesten halvparten er arbeidsløse, sier Vladimir Beresjnoy.

Vi møter ham inne i en kald, liten murbygning i midten av landsbyen. Etter at overføringene fra Ukraina sluttet å komme, har ikke kommunen råd til oppvarming. Ordføreren ser tungt på oss.

– 2014 har vært et mareritt. Et virkelig mareritt.

Han står ved et kraftig skrivebord med to lommebøker, en iPhone, ett par boardingpass og en grønn notatbok. Det er de mest personlige eiendelene til passasjerene fra MH17.

– Inne i lommeboken var det 100 Euro, og mobiltelefonen virket da vi fant den, men nå er den tom for strøm. Vi skal overlevere dette til OSSE, sier Beresjnoy.

– Hvordan har krasjet påvirket dere i byen?

Han sukker tungt.

– Det har vært helt forferdelig. Ungene har mareritt om natten, og nesten alle har sett ting de ikke skal se. Men like ille som krasjet, er bombene som kom i ukene etterpå. Barnebarnet mitt er halvannet år og har lært seg tre ord. Det er «mor», «far» – og «Bom», sier Beresjnoy.

De fire siste årene har han vært ordfører i Grabovo. Tre av dem i Ukraina, det siste i Folkerepublikken Donetsk.

– Her i Grabovo var det verken demonstrasjoner eller okkupanter. Hvordan gikk dere fra å være i Ukraina til ikke å være det?

– Det skjedde ingenting. Ingen ringte. Ingen sa noen ting. Men på sommeren sluttet pengene å komme fra Kiev. Siden da ikke jeg eller noen andre ansatte fått lønn.

– Hva gjør du som ordfører i en slik situasjon?

– Vel, først og fremst må jeg avslutte arbeidet med flyet. Deretter må vi skaffe penger til befolkningen her. De har ikke fått pensjonen sin på måneder, noen er syke og mange av dem har ingen slektninger. Panikken er i ferd med å bre seg her i Grabovo.

– Hva ønsker du for framtida?

Ordføreren ser ned i bordplaten. På de triste relikviene fra MH17. Det ser ut som at han kveler en gråt.

– Jeg vil jobbe, sove om nettene, være bestefar. Og det er det. Vi vil bare leve i fred. Vi er så forferdelig slitne.

– De kaller meg «jugoslaveren», for faren min er fra Jugoslavia, sier den 23 år gamle gutten som står foran oss.

Han har et AK47 rundt halsen, og en ukrainsk militærgenser under separatistjakka.

– Jeg tok genseren fra en død soldat på den andre siden. Den er varm og god, forteller han.

Vi har reist til et forlatt boligområde få kilometer fra flyplassen i Donetsk, der kampene fortsatt pågår mellom ukrainske regjeringsstyrker og opprørssoldatene. Da vi er der i midten av desember er det forholdsvis rolig. Noen uker senere skal kampene trappes kraftig opp rundt flyplassen. Selv en måned etter at våpenhvilen ble inngått i februar, er det fortsatt trefninger.

23-åringen foran oss går fram og tilbake, rundt seg selv, med vaggende bevegelser. Røyker to sigaretter på rappen. Snakker uten pustepause.

– Jeg har nerver og angst, og jeg klarer ikke å sove om nettene. Når jeg lukker øynene, ser jeg bare døde mennesker. Mamma sier at jeg bør komme tilbake, og det sier kjæresten min også. Jeg snakket med dem i går.

Egentlig heter han Artëm, hvisker han til oss. Men ved fronten har de alle kallenavn.

– Ingen her vet mitt egentlige navn.

Han går formålsløst rundt i boligområdet. Ser mot de bombede boligblokkene. Mot det grønne huset som er knust til pinneved. Vagger mot landeveien, der noen sivile fotgjengere våger seg ut i anledning våpenhvilen.

– Det er rart å være her. Nesten som Tsjernobyl, sier Artëm.

23-åringen har bodd i Donetsk i hele sitt liv. Det er derfor han kan snakke med oss. Andre soldater forteller at de må være anonyme med hensyn til familiemedlemmer som lever i byer på ukrainsk territorium.

– Hva gjorde at du vervet deg til fronten?

– Mange gjør det for pengene, men jeg er patriot. Jeg gjør det for Donetsk! Sier Artëm.

Når vi spør Artëm om hvordan han hadde det før folkerepublikken tok over Donetsk, så er det gode minner han forteller om. Han var to år i den ukrainske hæren, og deretter to år på universitetet. De siste årene har han jobbet på en sjokoladefabrikk, der han tjente fire ganger mer enn han nå gjør som soldat.

– Men så begynte jeg å høre mer og mer på patriotisk, russisk musikk. Jeg fikk låtene fra vennene mine, og jeg meldte meg til fronten i august, sier Artëm.

Nå tjener han 100 dollar i måneden, og er hjemme hos familien cirka annenhver måned.

– Sjokoladefabrikken er fortsatt i drift, for de eksporterer til Russland. Jeg kan komme tilbake når jeg vil.

Det ser ut som at han kveler en gråt, der han sitter og ser ned i bordplaten med våpenet slapt i hånda.

– Hva vil du for framtida?

Han trekker på skuldrene.

– Aller helst vil vi bli en del av Russland, men det kommer kanskje ikke til å skje. Vi blir vel som utbryterrepublikken Abkhasia. Jeg har hørt at de har et fint liv der borte.

– Men hadde dere det ikke fint da dere var en del av Ukraina?

Artëm svarer ikke med en gang. Men så nikker han sakte.

– Jo. Det var fint.

Han reiser seg. Intervjuet er over.

– Jeg tror kommandøren vil at jeg skal tilbake på post, sier Artëm og vagger mot det knuste nabolaget.