Mye rart man finner når man flytter! Karl Eirik Schjøtt-Pedersen betrakter et gammelt grunnlagsdokument for handlingsregelen med kjærlighet i blikket.

Et regime foran undergangen

Ikke siden Bondevik har vi opplevd maken til regimeskifte i norsk politikk. Men hvordan var det å pakke seg ut etter åtte år? Og hva slags tips har de rødgrønne veteranene til de blåblå ferskingene?

«Alt har sin tid, det er en tid for alt som skjer under himmelen. En tid for å fødes, en tid for å dø, en tid for å plante, en tid for å rykke opp».
(Bibelen)

 

En gruppe ansatte ved Statsministerens kontor (SMK) står ved hovedinngangen og speider ut av vinduene. Kommer hun ikke snart? Den nye sjefen? Og der stopper en svart regjeringsbil på gårdsplassen. Ut kommer Erna Solberg, rett fra Slottsplassen. For første gang som Norges statsminister passerer hun vakta i SMK.

- Hei, hei, hyggelig å komme hit, skarrer Erna vennlig til mannen i vakta, nikker til de ansatte ved vinduene, og forsvinner opp i heisen.

 

En stund etter nøkkeloverrekkelsen kommer den avgåtte statsminister Jens Stoltenberg ut av den samme heisen, tett fulgt av Karl Eirik Schjøtt-Pedersen, den like avgåtte samordningsministeren. «Schjøtten» har en stor blomsterbukett i hendene, og virker rørt og litt fortumlet.

- Ja, det er vemodig. Vemodig å ta farvel med mennesker som du er blitt glad i. Vemodig fordi det har vært noen spennende år her, og vemodig for meg å gå ut av rikspolitikken etter 28 år. Men alt til sin tid, sier Schjøtt-Pedersen høytidelig, og følger etter Jens Stoltenberg på vei mot utgangsdøra. Bak Stoltenberg høres klappsalver. Det er de ansatte ved vinduene som spontant gir ham en applaus på vei ut av Statsministerens kontor.

- Jaja - ha det, da! sier Stoltenberg til mannen i vakta, og går ut døra.

 

Statsministerens kontor, noen dager før regjeringsskiftet. Mens resten av Norge er mest opptatt av Erna Solberg og dannelsen av hennes nye regjering, er avtroppende samordningsminister Karl Eirik Schjøtt-Pedersen i ferd med pakke seg ut av kontoret sitt på SMK. Han sitter der omgitt av esker, og viser oss et av dokumentene.

- Denne skal jeg i alle fall ikke kaste! Det er et av grunnlagsdokumentene for handlingsregelen. Jeg var finansminister da den ble lagt fram i sin tid, sier Schjøtten, og betraktet dokumentet med ømhet i blikket. Han har egentlig ikke kommet så veldig langt med pakkingen. Foreløpig har han bare kommet fram til 2005, året da den rødgrønne regjeringen tiltrådte. Selv kom han hit som stabssjef i 2006, med sine 11 esker fra et langt liv i politikken. En kveld i slutten av november 2006 satt den daværende lederen i finanskomiteen hjemme i Bærum og så på TV-serien «Presidenten», som kretser rundt president Jed Bartlet og hans lojale stabssjef Leo McGarry. Plutselig ringte Jens Stoltenberg.

- «Forbereder du deg til finansdebatten i morgen?» spurte statsministeren. «Nei, jeg sitter faktisk og ser på «Presidenten», sa jeg. «Men da vet du at Leo har en viktig funksjon?» «Ja, Leo har en viktig funksjon». «Kan du tenke deg å bli stabssjef for meg?»

Som vi nå vet, sa Schjøtten ja til dette etter et par minutters betenkningstid, og etter valgseieren i 2009 ble han utnevnt til samordningsminister, en rolle som ble både omstridt og latterliggjort i Stortinget og i mediene. Hvem hadde hørt om en minister som skulle «samordne» de ulike departementene og partiene, som ikke hadde egen portefølje, og dermed ikke sto ansvarlig overfor Stortinget? Hva skulle man med en «usynlig» minister? «Hvor er Karl Eirik Schjøtt-Pedersen?»-spalten gikk sin seiersgang i «Nytt på nytt» på NRK. Den har Schjøtten ledd godt av.

- Det er utrolig mange folk som har stoppet meg på gata, glade for at de har «funnet» meg. En gang satt jeg på en kafé i Bergen sammen med sønnen min, og så et eldre ektepar utenfor som banka på ruta. Jeg skjønte ingenting og gikk ut, og da utbrøt de fornøyd: «Men der ER du jo!»

 

Nå er det Høyres Vidar Helgesen som skal være stabssjef og statsminister Erna Solbergs «Leo», ved siden av å være statsråd for EØS-saker og forholdet til EU på SMK. Schjøtt-Pedersen forsvinner ut og vil inn noe helt nytt, kanskje til «noe i næringslivet». Inntil videre skal han være deltidsstudent i ledelse ved Handelshøyskolen i København. Han, som er blitt omtalt som «statsministerens lillehjerne», skal for første gang på mange år ikke lenger jobbe sammen med Jens Stoltenberg. De to har kjent hverandre siden 1979, og har samarbeidet tett som AUF-ere, i ulike regjeringer og på SMK de siste sju årene. På slutten ble forholdet kanskje litt vel nært, vil noen si. I alle fall den gangen Schjøtten plutselig ble den som måtte sminke statsministeren før et TV-opptak. De to mennene sto tause foran hverandre inne på do, mens Schjøtt-Pedersen forsøkte å pudre ham i ansiktet etter beste evne.

- Statsministeren husker dette bedre enn meg, men kona mi sa jeg hadde fortalt hjemme at jeg hadde gått rundt og spurt alle damene i nærheten om de hadde noe sminke å låne meg, flirer Schjøtt-Pedersen.

Han blir også lattermild når han tenker på hva Stoltenberg sa i en av de interne avskjedstalene sine, som det har vært mange av i det rødgrønne regjeringsapparatet de siste ukene.

- Han sa at vi to trengte ikke å snakke, vi kunne bare brumme litt! Hvis han ga fra seg en liten lyd, så kunne jeg si: «Du vil ha det sånn?» «Ja». Så fikk han det sånn! Ja, det har vært helt fantastisk å få jobbe så uvanlig tett og nært sammen med ham. Han er en stor leder.

Schjøtten må som snarest tørke bort noen tårer i øyekroken.

- Uff, nei, ikke ta bilde av mæ når æ e` så sentimental!

- Men hvis det er så tungt å skilles fra Jens Stoltenberg, hvorfor blir du ikke med ham på Stortinget?

- Det er en tid for alt. Jeg har holdt på med politikk på topplan i 28 år. Jeg har lenge tenkt at neste gang vil jeg gjøre noe helt annet, sier Schjøtt-Pedersen, som også ble omtalt som «regjeringens lim», og som «uvurderlig» for det til tider utfordrende samarbeidet mellom tre rødgrønne partier og 19 departementer.

- I denne regjeringen har det vært nyttig, mener Schjøtt-Pedersen selv.

- Jeg mener jo også at denne typen samordning også har en funksjon i en ettpartiregjering. De ulike departementene bryner hele tida sine interesser mot hverandre. Dette er ofte lange og krevende prosesser, og helt åpenbart noe som kan delegeres, slik at statsministeren kan få tid til andre ting, sier Schjøtt-Pedersen, som selv nå får masse tid til overs. Nå skal han først være student en stund. Han vet hvor viktig det er for en avgått statsråd å ha noe å nytt å ta fatt i med en eneste gang. Helst allerede dagen etter. Da er det bare å kjøpe nytt månedskort på T-banen, og straks gå løs på en eller annen stor eller liten oppgave.

- Du har en form for abstinens en periode, det tror jeg alle som har vært statsråder har opplevd. Det er stor overgang, og kan sitte lenge i. Det enorme trykket du har hatt blir borte. Det kan være mye å gjøre i Stortinget, men det er annerledes. Tidligere statsråd Kjell Opseth har kanskje sagt det best: «En ting er å gå fra å mene til å bestemme. Noe helt annet er det å gå fra å bestemme til bare å kunne mene». Det jeg også har lært, at vi har et fantastisk embetsverk, som har all sin oppmerksomhet rettet mot deg. Helt til det øyeblikket du gir fra deg statsrådnøkkelen. Da må du bare gå ut og finne deg en taxi. Det er en brutal overgang!

 

Finansdepartementet, noen dager før regjeringsskiftet. På ett av kontorene holder en av Norges lengstsittende statssekretærer, Roger Schjerva (SV), på å pakke seg ut av kontoret sitt. Han har vært beryktet for å ha et av de mest overfylte kontorene i hele Finansdepartementet, og nå sorterer og kaster han dokumenter for harde livet. Mange av dem vitner om at han har vært med på å legge fram i alt ni statsbudsjetter, fem under finansminister Kristin Halvorsen, fire under finansminister Sigbjørn Johnsen. Roger Schjerva har dermed vært med på det rødgrønne regjeringseventyret fra dag én. Han kom inn dørene her 17. oktober 2005, sammen med SVs aller første finansminister, Kristin Halvorsen. Dette var meget omstridt, særlig på høyresiden, og Halvorsens første arbeidsdag i departementet startet med at en ung mann kastet en bløtkake på henne idet hun gikk opp trappa.

- Det ble masse styr rundt den kaka! Det var nok kontroversielt da vi kom hit. Men det er ikke så kontroversielt som nå, når Frp skal styre dette departementet. SV hadde tross alt aldri ført en valgkamp mot handlingsregelen. Det var ikke SÅ stort sprang mellom det partiet vårt hadde stått for i opposisjon, og det vi måtte gjøre som regjeringsparti med ansvar for Finansdepartementet.

- Men var embetsverket skeptisk til dere da dere kom?

- Hvis de var det, så viste de det ikke! Vi ble godt tatt imot.

 

Det ble nok også Frp-leder Siv Jensen da hun denne uka overtok Finansdepartementet som ny finansminister. Med seg fikk hun fire mannlige statssekretærer, tre fra Frp og en fra Høyre. En av disse kommer til å slå seg ned her, på den tidligere så mektige Roger Schjervas kontor. Her og på nabokontoret har han sittet i åtte år, med utsikt til Høyesterett på den andre siden av gata.

- Har du tenkt til å legge igjen en liten hilsen til den nye som kommer hit? spør fotografen.

- Nei, antakelig legger jeg bare igjen noen binders, hehe. En ting de nye statssekretærene vil få oppleve, er at straks de kommer hit, vil det føles som å hoppe på et tog i ekspressfart. Det vil være mange beslutninger som skal tas allerede første dag, og så har de tre uker på seg til å sette sitt merke på det statsbudsjettet som vi har lagt fram. De tror kanskje at de bare får det littegrann mer travelt enn før, men da sier jeg bare: Sorry, gutter! De kommer til å være gjennomboret av arbeid fra morgen til kveld. Det er masse å sette seg inn i, særlig første månedene.

- Så når det nærmer seg jul, er de som utslitte skurefiller?

- Da vil de i alle fall være glade for å få juleferie!

- Mens du kan leve det gode liv?

- Jeg har jo levd det gode liv, jeg da.

 

Schjerva virker oppriktig trist over å slutte i Finansdepartementet, selv om han mentalt har forberedt seg lenge.

- Valgnatta var ikke noe sjokk. Folk hadde rett og slett lyst til å prøve noe nytt, det hjalp ikke hva vi sa, sier Schjerva, som er stolt av det regjeringsprosjektet han har vært med på.

- Vi har greid å holde arbeidsledigheten nede i både oppoverbakker og nedoverbakker. Hver dag her har vært givende og interessant, også under finanskrisen i 2008, for da ble vi skikkelig satt på prøve. Jeg har fått en unik innsikt i hele det norske samfunnet. Det var en rar følelse da jeg for en ukes tid siden for første gang sa til en journalist: «Denne saken overlater vi til kommende politisk ledelse å konkludere i». Det var en setning jeg følte satt langt inne…!

- Er du spent på hva den nye regjeringen kommer til å finne på?

- Ja, selvfølgelig. Vil de for eksempel følge handlingsregelen? Ikke bare i ord, men reelt? Eller vil de undergrave den med masse lånefinansiering?

- Men alt må du betrakte fra sidelinja?

- Ja, og det er ikke gøy. Nå har jeg jobbet aktivt med politikk i 15 år, og fulgt med i norsk politikk siden konfirmasjonsalderen. Men alt har sin tid, alt har en ende, sier Schjerva, som har fått noen tilbud, men ikke bestemt seg for noe ennå. Han har jobbet for rødgrønt samarbeid siden han var i SU tidlig på 90-tallet. Regjeringsdeltakelse var også målet da han jobbet som sekretariatsleder for SV på Stortinget i årene fram mot 2005. Han var med i forhandlingsdelegasjonen på Soria Moria samme år, og ble altså utnevnt til statssekretær like etter.

- Jeg kjenner på vemodet. For meg personlig blir den største utfordringen nå å finne meg et nytt livsprosjekt. Ok, «livsprosjekt», det var kanskje å ta litt hardt i, kona mi vil ikke like at jeg sier det! Si heller: «Et nytt, langsiktig prosjekt». Noe som er samfunnsbyggende.

 

Kulturdepartementet, noen dager før regjeringsskiftet. Vi er på avtroppende kulturminister Hadia Tajiks kontor, og der er det strøkent og ryddig, selv om hun offisielt er midt i pakkingen. Én, eneste eske hadde Tajik med seg da hun tiltrådte 21. september i fjor, og én eske tar hun med seg igjen ut igjen. Hun har hele tida hatt klart for seg at dette kontoret, det har hun bare hatt til låns, slik det var for forgjengerne, Ap-kollegene Trond Giske og Anniken Huitfeldt. Flere av de unge byråkratene i Kulturdepartementet har altså opplevd flere statsrådskifter, men aldri har de skiftet til et annet parti.

- Men den hostemedisinen, den er vel din? spør kommunikasjonssjef Hanne Gjørtz, som sitter ved Tajiks side under intervjuet.

- Nei, den tror jeg faktisk er forværelset sitt, sier Tajik, som er veldig enig med Roger Schjervas beskrivelse av hvordan det er å komme som ny til et departement. Selv hun, som hadde vært innom tre departementer som politisk rådgiver, følte det som om hun satte seg på et «ekspresstog i fart» da hun kom hit første dagen.

- Eller, den første dagen vil jeg ikke påstå at jeg gjorde så mye nytte for meg. Den nye kulturministeren får bare passe på å nyte den første dagen som statsråd, for det er en flott dag! Du får blomster, en masse folk lurer på hva slags ideer du har, og hvilke ambisjoner og planer du har for feltet. Men fra neste dag er helvetet løs, så da er det bare å brette opp ermene! sier Tajik, som påpeker at det for lengst er slutt på at nye statsråder får noen hvetebrødsdager i fred først.

- Å være statsråd er som å leve i en permanent unntakstilstand. Alt annet i livet ditt må planlegges rundt det, sier Tajik, som tross alt er fornøyd med det hun rakk det ene året hun fikk sitte. Hun fikk gjort ferdig arbeidet med bokloven og medieeierskapsloven, hun så to kulturløfter vel i havn, og rakk akkurat å komme med Kulturløftet III da hun la fram kulturbudsjettet mandag denne uka.

- Det viktigste denne regjeringen har fått til i løpet av disse åtte årene, er at man har gått fra festtaler og pengeløse markeringer til at kultur er blitt et tungt og viktig politisk område med økonomisk vekst, mener Tajik, som nå skal være stortingsrepresentant og leder for justiskomiteen på Stortinget.

- Hvordan tror du det blir å komme tilbake til Stortinget etter dette?

- Jeg tror det skal gå bra, og det bør vel ikke være noe mer meningsfullt sted å være i hele Norge enn i landets nasjonalforsamling. Når man er statsråd er alt lagt til rette for at du skal gjøre en politisk jobb, så jeg skjønner jo at det ikke står 150 mennesker klare til å gjøre det samme for meg på Stortinget! Det jeg allerede merker at jeg trenger en omstilling på, av alle pussige ting, er når jeg hører nyheter om den nye regjeringen, og min intuitive refleks er: «Å, de snakker om oss.» Men så tenker jeg: «Nei, det gjør de jo ikke.»

- Har du tenkt på hva du skal si når du gir fra deg nøkkelen til den nye statsråden?

- Jeg kommer i alle fall til å ønske henne lykke til. Men sant å si vet jeg ikke helt hvor den nøkkelen er akkurat nå?!

Jeg pleier ikke låse døra her, hehe!

 

Kulturministerens kontor, på dagen for regjeringsskiftet. Den avgåtte kulturministeren, Hadia Tajik, står spent og venter ved skrivebordet sitt, bak en vegg av pressefolk og fotografer. Skritt høres ute i gangen.

- Heihei, har dere gjemt den avgående bak der? roper den nye kulturministeren, Høyres Thorhild Widvey, muntert idet hun kommer inn på kontoret.

Hadia Tajik har heldigvis funnet nøkkelen, og har den klar. Så begynner hun på talen sin.

- Gratulerer med dagen! Dette er jo noe av det fineste med demokratiet: Man har en valgkamp og det kommer et valg, og så er det noen som vinner, og noen som taper. Og de som taper, de tar sin hatt og går på en sivilisert måte! Men selv om dette er det fineste med demokratiet, er dette også vemodig. Det er et fantastisk departement som du får overta, med utrolig dyktige folk. De kommer til å gjøre en like lojal jobb overfor deg, som de har gjort overfor meg og denne regjeringen i åtte år...

 

Etter talen, og utveksling av blomsterbuketter, stimler alle pressefolkene rundt den nye kulturministeren for å få vite hva slags ideer, planer og ambisjoner hun har for kulturpolitikken. Ingen ser ut til å legge merke til at den gamle kulturministeren, Hadia Tajik, nærmest lister seg stille gjennom pressemengden, og ut av kontoret. En av hennes tidligere nærmeste medarbeidere, kommunikasjonssjef Hanne Gjørtz, blir lojalt stående igjen ved siden av sin nye sjef. Men Dagsavisen ser at hun likevel rekker å mime til Hadia Tajik, før hun går: «Ha det bra!»

hanne.mauno@dagsavisen.no

 

Jens Stoltenbergs andre regjering tiltrådte 17. oktober 2005, og ble gjenvalgt i 2009, i et samarbeid mellom Ap, SV og Sp. Denne uka gikk han av som statsminister, og overlot makten til Erna Solberg, Høyre og Frp.

De rødgrønne gikk ut med 19 statsråder, 42 statssekretærer og 20 politiske rådgivere. Stoltenberg har i alt utnevnt 39 statsråder i løpet av åtte år, der bare fem av dem har sittet siden 2005. Av statssekretærene er det bare to som har sittet i samme departement hele tida, en av dem er Finansdepartementets Roger Schjerva. Departementenes mange kommunikasjonsrådgivere blir sittende, og fortsetter sitt arbeid under den nye regjeringen.

Statsminister Erna Solberg kom med 17 statsråder, og har hittil utnevnt 39 statssekretærer og 14 politiske rådgivere.

Regjeringsskiftet